Jeg er først nå blitt gjort oppmerksom på sjefredaktør Sven Egil Omdals interessante mediekommentar 22.desember i fjor i Stavanger Aftenblad (kan ikke lenke, siden jeg ikke fant den på nettet) hvor han forteller om sine positive opplevelser med nettradio som gir han 8774 kanaler rett inn i stua. Som radioentusiast er jeg helt enig. Nettradioer som kopler seg på trådløse nettverk er nok et eksempel på at radio tilpasser seg utviklingen og fortsatt kommer til å ha en sterk posisjon i mediemarkedet.
Men så prøver Sven Egil Omdal å bygge opp en motsetning mellom nettradio og kringkastingsteknologien DAB. De nasjonale radioaktørene i Norge er enige om at DAB skal overta for FM som den viktigste plattformen for transport av våre signaler. Kulturminister Trond Giske har lagt en plan for denne overgangen som sier klart at radioen skal digitaliseres, men at vi ikke kan avvikle FM før 50 prosent av husholdningene har DAB og hele landet kan ta inn de nye digitale signalene. Med et nedslitt FM-nett som trenger betydelig oppgradering, er det vår plikt å gjøre det vi kan for at salget av DAB-radioer skal gå raskest mulig slik at lisenspengene ikke må brukes til reinvesteringer i en analog og ressurskrevende FM-teknologi. Det forklarer vårt fokus på DAB de siste årene.
Vår distribusjonsstrategi omfatter imdlertid langt mer enn DAB. Den går ut på at vi skal ha tre hovedplattformer for digital distribusjon av radio. Vi tror at dagens FM-lytting kommer til å fordele seg med ca 60/70 prosent på DAB og at de siste prosentene deles mellom nettradio og lytting via det digitale bakkenettet for tv, parabol og kabel.
De ulike digitale teknologiene har alle sine klare fordeler og svakheter. Svakheten til DAB er, som Omdahl påpeker, at det ikke er plass til flere tusen kanaler. Men det er plass nok til de radiokanalene det er økonomi til å drive i det norske radiomarkedet. Fordelen er først og fremst at DAB er en mobil teknologi som virker på hytta, i bilen, hjemme, i lommeradioen og at den oppfyller myndighetenes krav til driftssikkerhet i krisesituasjoner. I tillegg er signalene gratis og teknologien har ikke noen begrensning på antall samtidige brukere. Det siste er ikke minst viktig når vi på enkelte programmer kan ha nærmere en million lyttere (eller samtidige brukere for å bruke nettspråket). Når vår nettradio i dag har en begrensning på rundt 20 000 samtidige brukere, så sier det seg selv at det er et stykke frem til vi kan håndtere en million lyttere til det samme programmet.
Vi mener at nettradio og DAB lever godt sammen og bidrar i fellesskap til den nødvendige utfasingen av FM. Men jeg skjønner virkelig ikke enkeltes behov for hele tiden å karakterisere DAB som gammeldags og radioene som dyre. De koster fra 395 kroner og oppover og vi holder et bra tempo i digitaliseringen dersom alle som likevel skal ha en ny radio kjøper DAB/FM i stedet for en ren FM-radio til samme pris. DAB er også en nyere teknologi enn Internett som transporterer lyden til nettradio, men begge teknologiene utvikles fortløpende.
Så Sven Egil Omdal, hva med rett og slett å være glad for at ny teknologi gir lytterne flere radioopplevelser og større valgfrihet og at det ene ikke utelukker det andre? Allerede i dag finnes det radioer på markedet som både har DAB, FM og som kan motta signaler fra nettet. Det er da vel fint?
Det er mulig å håndtere en million lyttere til samme programmet på nettradio. Det nye nasjonale IP-nettet som er ferdig om et par år, har full støtte for multikasting, og ellers betydelig kapasitet.
Slik NRK gjør det i dag, blir all trafikk hentet direkte fra NRK’s egne linjer og levert til hver enkelt bruker. Via multikasting sender NRK bare til DSLAM’er rundt om i Norge, der disse selvstendig ruterer innholdet videre. Bedrifter kan forsåvidt gjøre det samme, ved å rutere innhold internt og spare båndbredde. Dvs. en bedrift har 10 mbit og 1000 ansatte som hører på NRK P1 i 170kbps, men har internt giganett, så bruker 10mbit’en bare 170kbps til nettradio, og ansatte kan fortsatt bruke Internett-tilkoblingen til dataregistrering og nettpost.
Som du påpeker er DAB en teknologi som virker på hytta, i bilen, hjemme og i lommeradioen. At den oppfyller myndighetenes krav må tas med en klype salt her i Norge.
En fordel med DAB vil selvsagt være skurrefri lyd i bilen. DAB-modul til bilen koster imidlertid ikke fra 395 kroner og oppover, men snarere 3995 kroner og oppover – for Audi koster DAB-radio 4840 + moms, og det er betydelig investering for den allerede så avgiftsbelagte nordmannen, som i gjennomsnitt tjener rundt 125 kroner i timen.
Kulturdepartementet kunne gå inn for skattefradrag ved kjøp av DAB og dekoder til RiksTV. Dvs. rundt 6500 trukket fra skatten ved kjøp av kommunikasjonsutstyr som oppfyller myndighetenes krav mhht. mottak av NRK.
Jeg tror super-optimismen og -tilliten til hva multicast kan gjøre vil falle til jorda med et plask. Den viktigste årsaken til at folk vil ha nettradio er Omdals «8447 kanaler rett inn i stua» – og da blir det ikke mange lyttere pr kanal! Selvsagt er ikke lytterne jamnt fordelt på kanalene, men de store masse-kanalene, som NRK P1, får man jo tak i på masse andre måter – det er ikke derfor vi «må» ha nettradio. Nettradio er for ting vi ikke får på lufta, f.eks. pga. dårlig DAB-dekning (eller manglende DAB-radio!), eller at man er i utlandet. Eller vi hører på helt andre kanaler – min favoritt er irske LyricFM, en høykvalitets kulturkanal i slekt med NRK P2.
Den andre grunnen til å hente radioprogrammer over nettet er at vi kan gå i arkivet og laste ned eller spille av programmer når det passer oss – ikke når de blir kringkastet. Vi kan stoppe avspillingen, spole bakover for å høre noe omigjen, spole til halvt uti programmet hvis vi allerede har hørt starten.
YouTube og Fishki og nettavisenes videoinnslag og drøssevis av lignende tilbud har kommet langt i å bygge opp en forventning hos brukerene om at de skal selv bestemme hva de skal se/høre, fra et enormt utvalg, hentet fra hele verden, og de skal kunne styre avspillingen. «Play On Demand» (som i «podkasting») er hva folk forventer, og etterhvert krever. Men det lar seg ikke kombinere med multicast.
Multicast er nyttig så lenge det er MANGE, og de befinner innen SAMME OMRÅDE, og de lytter til EKSAKT det samme programmet eksakt SAMTIDIG, i eksakt SAMME KVALITET, og de benytter seg ikke av mulighet for å styre avspillingen.
NRK har ikke 16 nettkanaler, de har 48 – de tre kvalitetene er teknisk sett som tre separate kanaler. Antagelig er brukerne langt jamnere spredd over kanalene for nettradioen sett isolert, enn for radioen som helhet: Selv om P1, P2 og P3 er «store» totalt, trenger du ikke nettradio for dem. Hvis NRK i dag kan handtere tjue tusen lyttere (som radiosjefen skriver) tviler jeg på at det er OFTE at antall lyttere på en gitt kanal (i en gitt kvalitet) overstiger tusen lyttere for hele Norge som helhet. For nisje-kanalene er det antagelig snakk om et par hundre lyttere, typisk.
Hvor mange vil det da typisk være på SAMME sted i landet, slik at man har reell nytte av multicastingen? Det kan jo slumpe til å være etpar her, tre-fire stykker der. Ihvertfall innen samme by, så man kan kjøre én eneste strøm til den byen. Men trolig bor de på hver sin kant, så det må splittes opp der det kan være «tynne tråder». Mellom byene går det buntevis med fiber – der er en skarve nettradiokanal som ei pølse i slaktetida.
Multicasting er KOSTBART. Det skal en kompleks administrasjon til for å holde orden på hvor det allerede finnes ei grein i distribusjonstreet som en ny lytter kan hekte seg inn på, å ta ned ei grein der det er null lyttere, etc. etc. etc, og dette må hver eneste multicast-node i nettet forholde seg til. Det er betydelig mer krevende enn den «dumme» og «historieløse» rutingen av IP-pakker du ellers kan klare deg med. Husk også på at IP-pakker kan rutes fritt – noen pakker kan gå en vei, noen andre en annen vei. Det forenkler ikke administrasjon av mulitcastingen, akkurat…
Å handtere «en million lyttere», som Nikodemus sier, er slett IKKE trivielt når en million brukere slår på nettradioen for å høre morgennyhetene klokka sju. Å etablere et distribusjontre i nettverket med en million ytterste-greiner og titusener av interne greiner, på en optimal, eller sogar bare en fungerende, måte er en betydelig oppgave. Og det må kunne gjøres på noen få sekunder. Heldigvis vil ikke den situasjonen oppstå – det vil aldri bli en million lyttere på en nettkanal, ihvertfall ikke her i landet. De store massene hører på eter-radio; nettradio er primært for nisjekanaler og POD.
Å drifte komplekse multicast-rutere der 95% av alle hoppene betjener én enkelt eller kanskje to brukere er ikke kosteffektivt – og min gjetting er at det vil gjelde mer enn 95% av hoppene. Du har mange brukere på en strøm kun nær roten av mulitcast-treet – og det ligger på steder i nettet der du har enorm kapasitet, og ikke «trenger» multicast.
Det er også fullt mulig for f.eks. NRK å etablere et «manuelt» multicast-nett: Om P1 har 1500 lyttere, behøver det ikke gå ut 1500 IP-forbindelser fra Marienlyst (eller hvor nå tjenerne er plassert) – NRK kan sende én strøm til sin egen hjelpetjener i Trondheim, med beskjed om å distribuere den som unicast til de 117 lytterne i Trondheims-regionen, tilsvarende for de 43 rundt Tromsø-kontoret, de 211 i Bergen osv osv. (Avdelingskontorene har vel kanalene tilgjengelig digitalt uansett, så de trenger ikke få dem fra Oslo – alt de trenger er beskjed om hvilke lyttere kanalen skal sendes til!)
For en del år siden hadde mange stor tro på at HTTP «proxier» med caching-funksjon ville redusere belastningen på nett og webservere: Hvis noen andre, som bruker samme proxy, allerede har hentet en webside, kunne du få kopi av den samme, uten å behøve å gå ut på det store nettet og plage webserveren på nytt. Det ble gjort masse analyser som viste store muligheter for trafikkredusjon. Så lenge det fantes noen tusen, eller noen få millioner, websider i verden var det jo en viss sjanse for at to brukere på samme proxy leste samme side, men med milliarder av sider er det bare ørliten sjans for at jeg skal hente fram identisk informasjon som naboen min. Dessuten har websidene endret karakter: De har blitt dynamiske, brukertilpassede, tilpasset til nettleseren, produsert på sparket på grunnlag av et skjema brukeren har fylt ut, osv osv osv.
I dag finnes det vel knapt noen som drifter en HTTP proxy for cachingens del – de fleste proxier er vel tatt ut av drift. Min gjetting er at multicast vil gå samme veien som HTTP proxies: I et nytt radiolandskap, men hundrevis og tusenvis av tilbud, og stadig økende grad av Play-On-Demand, vil det være minimalt å vinne ved å holde i gang et multicast-nett. Kanksje teknikken overlever i enkelte subnett med spesielle behov, men det er ihvertfall ikke «redningen» for nettradio.