Miljøpartiet De Grønne har vært fraværende i rikspolitikken, men stiller i år til valg i 55 kommuner. Nå har de håp om å innta storbyene Oslo og Bergens bystyrer. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

De er små, uten representasjon på Stortinget og ganske usynlige i riksmediene. På kommunalt nivå spiller imidlertid noen av de norske småpartiene en viktig rolle.

Hva slags partier er dette? La oss se nærmere på Miljøpartiet de grønne.

Et byparti

Miljøpartiet de grønnes (MDG) oppslutning er ganske jevnt fordelt over hele landet, men det er en tendens til at partiet scorer litt høyere i de tre store byene: Oslo, Bergen og Trondheim.

Med 2 prosents oppslutning, to innvalgte representanter og deltakelse i en rødgrønn flertallskonstellasjon, har særlig Trondheim har vært en bastion for MDG siden 2007.

Neste mål for MDG er representasjon Oslo og Bergen. De siste meningsmålingene antyder at dette er innen rekkevidde.

Interessant å merke seg er at partiets beste bydeler i hovedstaden nesten uten unntak er de samme bydelene hvor Rødt gjør det bra. Kan hende begge rekrutterer fra et høyt utdannet sjikt som er opptatt av radikal omfordeling og/eller miljøpolitikk?

Også lokale ildsjeler…

Et uttrykk for at oppslutningen tradisjonelt også er resultat av lokale ildsjeler ser vi ved at MDG gjorde det bra i Flakstad i Nordland i 2007. Her er det ganske åpenbart at en av landstyremedlemmene har vært delaktig i mobilisering av 19 personer, og dermed en oppslutning på 2,7 %.

Ideologi

MDGs hovedmål er «… et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse.». Videre heter det at «økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt».

I mine undersøkelser av partienes landsmøtedelegater (de som vedtar partiets politikk) kommer det frem at partiet i all hovedsak plasserer seg på «venstresiden» i norsk politikk. En god del inntar også en mer sentrumsorientert posisjon.

Slikt sett minner MDG om sitt søsterparti i Sverige som ved sist riksvalg ble Riksdagens tredje største parti. En del av aktivistene i MDG vil sikkert også mene at skillet mellom «høyre» og «venstre» i politikken har delvis utspilt sin rolle og at det avgjørende er om man er for eller mot en «grønn» politikk.

«Venstre»-orientert og mot EU

MDG er skeptiske til økte lønnsforskjeller; ganske kritiske til kontantstøtten; for økt likestilling; positiv til forebyggende arbeid mot kriminalitet fremfor strengere straffer; tilhenger av en liberal asylpolitikk og mer bistand; for en hardere beskatning av høye inntekter (såkalt progressiv beskatning); og mot privatisering (dog ikke så mye som Ap, SV og særlig Rødt).

Partiet ser imidlertid ikke til å ha noen sterk preferanse i forhold til en eventuell sentrum-periferi-konflikt. Byene og bygda er like viktige for partiet.

I synet på EU plasserer MDG seg i all hovedsak på nei-siden. Akkurat denne saken har vært en konfliktsak mellom grønne partier i Europa. Det ser imidlertid ut som de har lært seg å leve med at Nord-Europas grønne er mer skeptiske på vegne av det europeiske prosjektet enn de grønne på kontinentet.

Veldige grønne

Der partiet skiller seg ut er på spørsmål knyttet til miljø, naturligvis. Ingen partier er så grønne som MDG. Litt under halvparten av delegatene mener at miljø er den viktigste saken i norsk politikk, og knapt noen i partiet er enige i at industriutbygging kan prioriteres over naturverninteressene.

Partiet er også villig til å satse mye mer på miljøvern selv om det skulle medføre et betydelig lavere personlig forbruk. Gasskraftverk er heller ikke populært. «Norge trenger ikke gasskraftverk, så la oss stenge gasskraftverkene og beholde bakkekontakten i miljøpolitikken», skrev talsperson Hanna E. Marcussen 02. mai i fjor.

Stiller i 55 kommuner

Nå stiller partiet til valg i 55 kommuner og alle fylker. Målsettingen er å øke antallet kommunestyrerepresentanter fra 6 til cirka 25.

En rekke meningsmålinger tyder på at partiet vil komme inn flere steder, blant annet i Bærum, Sandefjord og Hamar.

Selv om nasjonal representasjon fortsatt er et godt stykke unna, er etablering av flere lokale fotfester i kombinasjon med naturlig skolering for partiets kommunestyrerepresentanter, et lite skritt på veien.

Jens Stoltenberg og Ap er et større problem for SV enn Kristin Halvorsen, skiver politisk kommentator Magnus Tavkam. Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX

SVs krise løses ikke ved å bytte partiledelse. Det er forholdet til Ap som er problemet.

SVs dårlige tall på meningsmålingene skaper medieinteresse og historisk dårlige tall på 4-tallet får mediene til å ringe de kjente kritikerne .

Så langt har VG på sin ringerunde fått Rolf Reikvam til å kreve debatt om Kristin Halvorsens stilling.

Ikke overraskende.

Men de fleste har altså avvist problemstillingen . Det er likevel ikke usannsynlig at det kan bli skifte i partitoppen, men det vil i så fall skje på partiets landsmøte i 2013.

Det vil også komme som resultat av en styrt prosess der Kristin Halvorsen selv har det siste ordet. Å få en lederdebatt midt under en valgkamp er marerittet for enhver partileder.

Ingen ting tyder heller på at mange vil følge opp Reikvams invitt. Partiledelsen vil forsøke å utnytte den oppmerksomhet krisedebatten utløser til politiske utspill om SVs egne saker.

SVs problemer på nasjonalt plan dreier seg om forholdet til Arbeiderpartiet, og ikke om Kristin Halvorsen. Ikke bare på grunn av det faktum at flere potensielle SV-velgere vurderer å gi Arbeiderpartiet sin stemme i sympati etter 22 juli.

Det mest kritiske er at partiet ikke har fått betalt for den innflytelsen SV har hatt over den rød-grønne politikken i regjering. Selv barnehagesatsingen, som SV har det meste av æren for, er det Arbeiderpartiet som får betalt for. SV har mistet eierskap over saken til Arbeiderpartiet.

Bildet som har festet seg er et pragmatisk parti som har gått med på kompromisser inntil det selvutslettende.

Hvorfor ikke da like godt stemme AP?

Det strategiske motivet velgere som har sympati i retning av SV eller Aps venstreside har for fortsatt å stemme SV i nasjonale valg, er å binde opp Arbeiderpartiet i regjering.

Et Arbeiderparti med SV i regjering er annerledes enn et Arbeiderparti uten SV.

SV erne er fortvilet over at mange av deres potensielle velgere er gått til AP uten å se nettopp dette: Blir SV for lite, vil Arbeiderpartiet finne tilbake til sitt gamle jeg .

Partisekretær Silje Schei Tveitdal var inne på dette i et intervju med VG 20 juli, to dager før bomben sprang:

«Men Tveitdal frykter at Ap skal velge seg andre samarbeidspartnere – også på riksplan – etter stortingsvalget i 2013. Det kan skje hvis SV og Sp får lav oppslutning ved kommunevalget til høsten, ifølge henne.

– Hvis tyngdekraften blir for liten, så kan det peke mot en annen politisk sammensetning eller at Ap vil regjere alene, sier partisekretæren».

Uttalelsen må selvsagt også forstås som en måte å få fram alvoret for egne velgere, og å mobilisere dem fram mot lokalvalget. Men det er realiteter og ikke bare taktikk bak ordene.

Dersom SV skulle gjøre et så elendig valg 12 september som målingene kan tyde på, vil det bli en intern debatt fram mot 2013 om forholdet til regjering , om ledelse og om politikk.

Flere i partiet vil ta til orde for å forlate regjering og rendyrke partiets profil i opposisjon.

Da Kristin Halvorsen etter sterk indre tvil bestemte seg for å ta gjenvalg som partileder nok en gang på sist landsmøte, var det viktigste motivet å bidra til å føre det historiske regjeringsprosjektet i mål fram til 2013.

Den målsettingen har hun fremdeles.

Skulle SV komme til å forlate regjering før neste Stortingsvalg må det være på en sak der SV ikke kan stå for resultatet.

Det mest spennende i den sammenheng er den stadig utsatte klimameldingen. Miljøpolitikk har fått samarbeidet til å gynge i den rød-grønne skuta tidligere.

Det kan skje igjen.

SV-leder Kristin Halvorsen på valgstand under SVs valgkampåpning i Tromsø. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk, SCANPIX

Sosialistisk Venstreparti har mistet grepet på to av sine beste saker hos velgerne.

Partiet har begynt å miste taket på skole- og barnehage-sakene.

Det er ett av funnene i den store undersøkelsen om 2009 -valget som ble presentert i dag.

Tross kompromisser og Mongstad-skandaler har SV greid å holde skansen som det suverent beste miljøpartiet i velgernes øyne.

Mens 34 prosent svarte at SV var best på miljø i 2005, svarte 35 prosent at SV fremdeles er miljøparti nummer én i Norge i valget i 2009.

Det går fram av boka ”Det politiske landskap” som valgforsker Bernt Aardal presenterte i ettermiddag i spissen for et knippe av forskere.

Men tallene på andre områder var nedslående for Kristin Halvorsen.

Partiet har tapt eierskap som skoleparti med en nedgang fra 22 til 15 prosent .

Partiet som har vunnet suverent mest i skolepolitikken fra forrige Stortingsvalg er Høyre.

Også på området barn og familie svikter velgerne SV-med en nedgang fra 21 til 14.

Arbeiderpartiet blir sett på som det suverent beste familiepartiet hos velgerne.

For mange framstår tapet av eierskap i familiepolitikken som et paradoks. Skolepolitikken kan være mer forståelig etter negativt fokus på Øystein Djupedals innsats.

At barnehagepartiet SV taper terreng på bekostning av Arbeiderpartiet her, framstår som overraskende. De aller fleste observatører har med rette pekt på den massive utbyggingen av barnehager som en stor seier for Kristin Halvorsens parti.

Valgforskerne var selv overrasket over at SV holdt skansen som miljøparti nummer én etter all kritikk som er kommet over kompromisser og kameler partiet har måttet svelge.

Forklaringen kan være at partiet likevel tydelig og klart har fått fram at de har påvirket politikken og har kjempet for å dra den i sin retning. Når den gode miljøprofilen likevel ikke demmet opp for velgerflukt i et valg der miljø var høyest på dagsorden siden 1989 , er svaret at det var andre spørsmål som var viktigere denne gang: nemlig regjeringsspørsmålet.

Les: Et rødgrønt flertall er avhengig av SV

Mange av SVs potensielle velgere så tapet av regjeringsmakt til høyresiden som det mest akutte i dette valget , og lot det avgjøre.

Arbeiderpartiet fikk mange SV-stemmer.

I barnehagepolitikken derimot, har det etter barnehageforliket vært en tverrpolitisk enighet om makspris og full barnehagedekning. Det har ikke vært konflikt om saken, og velgerne premierer ikke SV spesielt .

Det er det store partiet , Arbeiderpartiet, som også her får æren for å ha satt ut i livet en politikk de opprinnelig var skeptisk til.

Det som er den store faren for SV er dermed at partiet framstår som et én-saks parti, som et miljøparti som kan dra stemmer i en gitt situasjon der det er høy konflikt rundt dette temaet.

Men,som valgforskerne peker på, er det avgjørende for partier på lengre sikt at de har et bredere register og flere saksfelt å spille på. Her er særlig Arbeiderpartiet og Høyre og delvis Frp de suverene.

Nettopp det kan vise seg avgjørende i høstens valgkamp dersom enkeltsaker ikke mobiliserer og skaper konflikt.

Ap og Høyre får mye gratis gjennom sitt brede nedslagsfelt, mens de mindre partiene som SV får store problemer med å komme inn i valgkampen. Det partiet satser på er at sympatien etter Utøya, som til nå har blitt Arbeiderpartiet til del,også kan kan gi et rom for en mer liberal og tolerant innvandringspolitikk hos velgerne 12. september.

Og der har SV fremdeles et eierskap.