Slik så det ut da partilederne møttes til debatt i Stortingets vandrehall i slutten av august. I kveld møtes de igjen, denne gangen i Lillestrøm. Foto: NRK

Helt siden kommunevalget i 1959 har norske valgkamper blitt avsluttet med en partilederdebatt. I kveld er nok en gang duket for debatt.

Hva betyr denne debatten? Og hva kan den si oss om forholdet mellom media og politikk?

Et verdsatt ritual

25. august 1959 gikk den første tv-sendte partilederdebatten på lufta. Siden dette kommunevalget har denne avsluttende debatten vært et fast innslag i norske valgkamper, og den har således blitt et ritual som markerer avslutning på valgkampen.

Selv har politikerne gitt uttrykk for at de verdsetter denne avslutningen. For i motsetning til andre typer debattprogrammer og dueller i løpet av valgkampen, er partilederdebatten kjent for å være godt gjennomarbeidet og at det er tid til å snakke ut.

Sosiolog Anne Krogstads analyser antyder at det er relativt utbredt med «eksplisitte henvisninger til egen karakter og egne kvalifikasjoner» – en såkalt «stol-på-meg»-argumentasjon – i disse debattene. Men kanskje er det litt mindre av dette i lokalvalgkamp enn ved nasjonale valg.

I kveld er det uansett klart for en gjentakelse av dette ritualet, som mange anser som (fjernsyns)valgkampens «høydepunkt». Klokken 20.05 i kveld møtes alle partilederne til en siste meningsutveksling i Kulturhuset i Lillestrøm – direktesendt på NRK1.

Et symptom

En interessant observasjon er hvordan omtalen av partilederdebatten har endret seg, og hvordan journalistene har tatt en stadig større plass i sendingene. Partilederdebatten har således blitt et symptom på en økende medialisering av samfunnet. Vi har gått fra å være et medievridd til et mediefiksert samfunn.

I 1959 reklamerte programbladet for partilederdebatten med følgende omtale: «Under et ganske kraftig skinn fra lysprojektører, med fjernsynskameraer i delvis bevegelse rundt seg og med teknikere og programfolk i kontinuerlig virksomhet inne i studio, skal de sju debattantene drøfte nasjonens anliggender uaffisert av de tekniske hjelpemidlene. I to og en halv time».

Når TV 2, 50 år senere, i 2009 skulle forhåndsreklamere for partilederdebatten, var omtalen betydelig mer underholdningspreget: «Mens partibarometrene dirrer og de siste tvilerne argumenterer for og i mot, skal samtlige partiledere overbevise for siste gang. I kveld kommer den siste partilederdebatten før vi går til stemmeurnene. Blant debattantene sitter Norges neste statsminister. Men hvem blir det? Erna? Jens? eller Siv?». At fremtidige statsministere omtales med fornavn var nok utenkelig 50 år tidligere.

Et annet utviklingstrekk som forsterker påstanden om mer mediefiksering, er journalistenes rolle og posisjon i disse debattene. Medieutviklingen både i Norge og internasjonalt har gått gjennom ulike faser: fra å være en kanal og deretter en arena, til å bli en selvstendig politisk aktør. Nyere forskning antyder at dagens medier kanskje har nådd et nytt stadium, og at de nå bør kalles regissør.

Mens journalistene tidligere bare satt med stoppeklokken og fordelte tid, har de inntatt en stadig større plass i disse avsluttende debattene. Noen mener for mye.

Kommunalminister Navarsete antydet så sent som etter denne valgkampens første partilederdebatt, at en tilbakevending til stoppeklokkeregimet kanskje ikke ville være så dumt.

Betyr debatten noe?

Partilederdebatter kan være viktige. Siste tydelige eksempel på fjernsynets makt er Liberaldemokratenes partileder Nick Cleggs umiddelbare popularitet rett etter Storbritannias første TV-sendte partilederdebatt i historien i 2010.

Forskningen til statsviter Rune Karlsen viser at fjernsynet er velgernes nest viktigste kilde til informasjon ved lokalvalg – bare forbigått av lokalaviser.

Den avsluttende partilederdebatten blir sett av mange velgere. I 2009 var det til sammen over 1 million seere, hvis vi legger sammen tallene for NRK og TV2, som hadde samsending for første gang dette året.

Men det finnes undersøkelser som tyder på at partilederdebatten først og fremst blir sett på av de som er minst mottakelige for påvirkning. Slikt sett kan debatten tolkes som en «preken for de allerede frelste».

Debatten er likevel en mulighet for politikerne til å rette opp et ellers dårlig inntrykk. I 2001 hevdet for eksempel flere kommentatorer at Hagen endret seg fra å være «kranglete», «forurettet» og «sur» midt i valgkampen, til å briljere og være «tilbake i god gammel toppform» i partiledebatten.

Det samme gjaldt Høyres Jan Petersen, som visstnok nærmet seg «willochske høyder». Etter denne debatten var det 17 prosent som sa at debatten hadde betydning for stemmegivning.

På den andre siden kan denne debatten også bidra til å forverre situasjonen for en presset partileder. Jaglands svake opptreden i 1997 kan være et eksempel på dette. Noen målinger fra MMI den gang, tyder på at Arbeiderpartiet gikk ned flere prosentpoeng på grunn Jaglands opptreden.

Sannsynligvis har mange velgere fortsatt ikke bestemt seg for hva de skal stemme, selv om de etter alt å dømme er sikrere enn ved stortingsvalg.

Lokalvalgsundersøkelsen fra 2007 forteller oss at 30 prosent bestemmer seg under valgkampen, mens bare 6 prosent venter til valgdagen. Når det er så jevnt i flere av de store byene som nå, kan imidlertid en bit av disse 6 prosentene være sårt tiltrengte stemmer for flere av partiene.

Så er det bare å håpe at mangeårig NRK-journalist Geir Helljesens oppfordring før partilederdebatten i 1989 blir utgangspunktet for kveldens debatt: «Dette er politikernes siste sjanse gjennom fjernsynet til å avklare holdninger og oppfatninger. Og velgerne fortjener virkelig at det blir gjort på en skikkelig måte.»