KrF-leder Knut Harild Hareide utfordret Jens Stoltenberg i eldrespørsmålet under tirsdagens debatt fra Vandrehallen i Stortinget. Foto: NRK

Denne uka sendte KrF-leder Knut Arild Hareide et inkassovarsel til statsministeren. Han var misfornøyd med oppfølgingen av verdighetsgarantien for eldre. Dermed kom Jens Stoltenberg i forsvarsposisjon i valgkampens viktigste enkelttema.

Eldreomsorgen er Arbeiderpartiets akilleshæl i denne valgkampen. I fjor dokumenterte TV2 at over 3000 eldre står i sykehjemskø.

Enkelthistoriene om eldre som ikke får hjelpen de trenger fyller avisspaltene daglig. Sist var det VG som skrev om Aagot på 100 år som måtte vente i ni måneder på å få sykehjemsplass i rødgrønne Trondheim.

Det er langt igjen til eldreomsorgen er på nivå med velgernes forventninger.

Omsorgsutfordringene er like enten en kommune er rødgrønn eller blå-blå. Slik sett skal man tro at alle partier vil slite med sykehjemsmangelen i denne valgkampen. Men til tross for at eldreomsorgen er en kommunal oppgave, så er det regjeringspartiene som kommer i forsvarsposisjon.

De lokale folkevalgte er nemlig raske til å skylde på manglende statlig finansiering når velgerne stiller spørsmål om sykehjemskøen. Vel så viktig er Jens Stoltenbergs løfter om at alle som trenger sykehjemsplass skal få det. Rett nok la statsministeren inn 2015 som sluttdato for løftet, men det er uviktig for de mange som trenger hjelp nå.

Når regjeringen i dag samles for den avgjørende budsjettkonferansen, er eldresatsingen et selvsagt hovedpunkt. Regjeringen må bevilge nok penger til at kommunene faktisk bygger 12.000 nye omsorgsplasser. En slik investering summerer seg til så mange milliarder kroner, at regjeringen samtidig må sørge for kostnadskontroll.

Resultatet så langt er at utbyggingen ikke kommer i det tempoet man hadde ønsket seg. Kommune-Norge holder igjen, fordi de også må ha penger til å drifte sykehusene.

I dette dilemmaet føler regjeringen seg fram, ved å øke tilskuddene gradvis. Intern strid rundt hvorvidt regjeringen skal tvinge kommunene til å bruke penger på de eldre (øremerking) eller la lokalpolitikerne selv bestemme over pengene, gjør det ikke lettere å håndtere spørsmålet.

Regjeringens omsorgsargumentasjon er vanskelig å selge inn til et utålmodig publikum. Derfor er statsministeren nøye med å si at mye fortsatt er ugjort i eldreomsorgen, men at regjeringen er på rett vei.

Spørsmålet er om velgerne mener at et slikt løfte er godt nok. Venstre og KrF har i hvert fall besluttet at de ikke lenger kan leve med bare papirplaner. Derfor har de to partiene nå beveget seg over i opposisjonsrollen også i eldrepolitikken, og dermed fristilt seg fra det store forliket rundt verdighetsgarantien.

Det kan Knut Arild Hareide gjøre, siden han ikke er like bundet til forliket som Dagfinn Høybråten. Resultatet gjør Jens Stoltenberg mer sårbar i valgkampen.

Arbeiderpartiet har så langt hatt høy troverdighet blant velgerne i omsorgsspørsmålet. I 2009 sa 37 prosent av velgerne at Ap var mest å stole på i dette spørsmålet, nesten tre ganger så høyt som neste parti på listen.

Klarer opposisjonen å fravriste Stoltenberg sakseierskapet i denne viktige saken, kan de også vinne betydelig med velgere. Derfor er regjeringspartiene komfortable med å omdefinere eldrepolitikken til å bli et spørsmål om for eller mot privatisering.

Frontene blir klarere, gamle ideologiske skillelinjer vekkes til live, og man slipper å diskutere hovedspørsmålet: Mangel på omsorgsplasser totalt.

Men det å true med privatiseringsspøkelset er vanskeligere når det er Venstres Trine Skei Grande og KrFs Knut Arild Hareide som er duellmotstandere, enn når det er Siv jensen og Erna Solberg.

For når det gjelder spørsmålet om privat eller offentlig omsorg, er forskjellen mellom Hareide og Stoltenberg uvesentlig.