Det er tidlig på formiddagen midt i uka og ikke mange andre i farten ennå. Stillheten i skogen blir brått brutt av lyden fra et motorkjøretøy. Jeg går ut av løypa for nå kommer løypemaskinen. Den passerer og jeg hilser og får et nikk tilbake. Føreren av maskinen trodde nok at han gjorde meg en stor tjeneste ved å kjøre opp etter det lille snøfallet, men for meg ble det en ulempe. Det ble hardere og ikke så lett å styre de brede skiene i midtfeltet.

For perfeksjonistene er det nødvendig at løypene er nypreparerte til enhver tid ellers kan ikke tidene sammenlignes. Det må være like forhold for alle. Det er interessant å kunne sammenligne egne prestasjoner med andres, det gir motivasjon for å trene hardere. Men er det egentlig noen fornuftig målsetting å strekke seg mot de beste prestasjonene? Er det ikke viktigst at en er ute og bruker kroppen uten andre ambisjoner enn å kjenne gleden ved at kroppen fungerer etter de forutsetninger den enkelte har? I konkurranser er det også noen som gir opp å gå på ski fordi de ikke kan måle seg med de som vinner.

Birkebeinerrennet ble i år avlyst på grunn av hardt vær. Mange andre renn i vårt land og andre land er i år avlyst på grunn av snømangel. Begge årsaker aktualiserer krav om flere og flere innendørs arenaer. I konkurranser er det naturligvis et grunnleggende prinsipp at forholdene skal være så like som mulig for alle.
Men er dette en ønskelig utvikling? Skal ikke idrett være lek og ikke alvorlig konkurranse? Hva blir det igjen av skigleden hvis konkurransene etter hvert kommer under tak?

(Torstein Hervland)

Jeg skyver skiene foran meg i løssnøen, det er så vidt at tuppene bryter overflaten. Det er så stilt at jeg bare hører lyden fra mine egne bevegelser. Da blir jeg vàr en lyd fra oppe i granene, og der ser jeg dem, de karakteristiske grankorsnebbene. Hannene med rustrød rygg og bryst og hunnene med grønnskjær i fargene. De har gode tider nå med ubegrensede frømengder. Oppe på toppskuddene sitter fuglene og plukker ut frøene. Og det er ikke bare seg selv de plukker til, de forer ungene med frø. Ungene kommer til i februar/mars, enda mens vinterkulda sitter i. Jeg har selv sett foring av unge allerede så tidlig som 21. februar i et godt frøår. Dette er for at det skal bli rikelig med mat til ungene for i april slipper konglene frøene.

Det ble ikke bare med den opplevelsen på denne skituren for ikke langt etterpå farer det opp en orrhane et par meter foran skituppene. Den lå i dokk og hadde ligget lenge for gropa under snøen var full av møkk. Orrfugl og ryper ligger ofte i dokk under snøen og har det lunt selv om kulde og vind regjerer over dem. Det er ikke uvanlig at de trykker så hardt at de ikke flyr opp før skiene er rett over. De har alltid lett for å skaffe seg mat om vinteren fordi de eter skudd, spesielt på bjørk.

Har du ikke opplevd dette? Da bør du finne frem de gamle brede treskiene eller fjellskiene og gå fritt omkring i terrenget, det er alltid noe å oppleve eller noe rart å se utenfor de oppkjørte løypene. Korsnebbene finner du helst i granskogen og orrene i blandingsskog og bjørkeskog.

(Torstein Hervland)