Er det viktigst å vinne eller delta, undrer Torstein Hervland på nok en tur i skisporet.
Jeg har gjort meg en tur i en oppkjørt løype. Det har kommet snaut et par tommer nysnø og løypa er myk og fin mellom ?trikkeskinnene?. Mine brede ski passer ikke så godt i EU standardiserte skispor. Kroppen min holder nok heller ikke EU standard med så korte ben som jeg har, så avstanden i sporene er ikke naturlig for min skiføring.
Det er tidlig på formiddagen midt i uka og ikke mange andre i farten ennå. Stillheten i skogen blir brått brutt av lyden fra et motorkjøretøy. Jeg går ut av løypa for nå kommer løypemaskinen. Den passerer og jeg hilser og får et nikk tilbake. Føreren av maskinen trodde nok at han gjorde meg en stor tjeneste ved å kjøre opp etter det lille snøfallet, men for meg ble det en ulempe. Det ble hardere og ikke så lett å styre de brede skiene i midtfeltet.
For perfeksjonistene er det nødvendig at løypene er nypreparerte til enhver tid ellers kan ikke tidene sammenlignes. Det må være like forhold for alle. Det er interessant å kunne sammenligne egne prestasjoner med andres, det gir motivasjon for å trene hardere. Men er det egentlig noen fornuftig målsetting å strekke seg mot de beste prestasjonene? Er det ikke viktigst at en er ute og bruker kroppen uten andre ambisjoner enn å kjenne gleden ved at kroppen fungerer etter de forutsetninger den enkelte har? I konkurranser er det også noen som gir opp å gå på ski fordi de ikke kan måle seg med de som vinner.
Birkebeinerrennet ble i år avlyst på grunn av hardt vær. Mange andre renn i vårt land og andre land er i år avlyst på grunn av snømangel. Begge årsaker aktualiserer krav om flere og flere innendørs arenaer. I konkurranser er det naturligvis et grunnleggende prinsipp at forholdene skal være så like som mulig for alle.
Men er dette en ønskelig utvikling? Skal ikke idrett være lek og ikke alvorlig konkurranse? Hva blir det igjen av skigleden hvis konkurransene etter hvert kommer under tak?
(Torstein Hervland)