Som Birken-debutant tenkte jeg det var lurt å gå Birkebeinerprøven fra Rena til Lillehammer. På Rena ble jeg ønsket velkommen av sludd, tåke og kladdeføre. Da jeg stoppet for å skrape skiene for tolvte gang, spurte jeg meg selv hvor lurt dette egentlig var..
Birkebeinerprøven måtte være en perfekt gjennomkjøring til Birkebeinerrennet, tenkte jeg. Du blir kjent med løypa og får en smakebit på hva som venter den 17. mars, når du står og skjelver på start med nummer på brystet sportsdrikk i flaska.
Lørdag morgen hoppet derfor en kompis og jeg på bussen fra Lillehammer til Rena. I sekken hadde vi skismørning, drikkeflaske og energibarer. For første gang skulle vi gå hele Birkebeinerløypa, og for første gang skulle vi gå over 5 mil på ski i løpet av én dag.. På vei til Rena merket jeg at spenningen i kroppen begynte å stige ganske kraftig, men vi var ved godt mot og fulle av krefter og pågangsmot.
Sistnevne skulle det vise seg at vi kom til å trenge i relativt store mengder. Da vi hoppet ut av bussen på Rena stod nemlig velkomstkomitéen klar. Den bestod av sludd, tett tåke og kladdeføre. Vi tenkte ?det her blir nok en herlig tur?. Så klinte vi på noen lag med smørning og la i vei.
Allerede etter en drøy kilometer måtte vi stoppe og skrape. 4 cm snø satt som limt under de nypreppa skiene. Gli var et fremmedord og det var 53 km igjen til Lillehammer (Og 13 km igjen av den første oppoverbakken..)
Én time senere gikk vi i kjent ?danskestil? oppover bakkene, fortsatt på vei mot den første bakketoppen. Konstant kladding førte til at vi bare kunne glemme å gå teknisk riktig, her var det bare å komme seg opp bakken.
Da vi gikk og svetta og småbanna oppover bakkene, må jeg innrømme at jeg spurte meg selv opptil flere ganger hvorfor jeg hadde meldt meg på dette prøverennet? Jeg fant ikke en eneste god grunn, og kom frem til at jeg ikke kunne ha vært tilregnelig i påmeldingsøyeblikket.
Sinnet vokste proposjonelt med at kreftene forsvant. Hva ville jeg egentlig oppnå med denne turen? Ikke får jeg diplom, og det står jo ikke engang folk langs løypa som ser på meg og tenker ?se der ja, han var sprek gitt!?
Humøret ble noe bedre da jeg fikk i meg en halv banan og en tørr Marie-kjeks på matstasjonen på Kvarstadsetra, og etter 5 timers blodslit staket vi oss inn på oppløpssida. Men da dukket et nytt problem opp. For i det vi gikk i mål på Birkebeineren skistadion følte jeg at ?JA, jeg klarte det! Nå er målet nådd, nå er sesongen over, jeg kan legge skiene i garasjen og finne frem grillen.?
Da var det godt å ha en kompis som kunne minne meg på at ?Ja ja Runar, den 17. er det ut på tur igjen da..?
Hugs skrape er like viktig som smurning
Forrige arrangement var det motsatt. Ved start noen minusgrader og fint føre, men det skulle ikke vare lenge. Bare et par km etter start ble det mildvær og glipptak i massevis. Mange stopp med stadig mykere voks ble lagt på, men det var stadig glipptak. Hvor ble de fine sporene av? Med tusenvis løpere foran meg (startet i pulje 14) ble sporene visket ut. Det som skulle vært fraspark bakover ble like mye til siden med voldsomme hofteplager som resultat. Bryte, tanken var det mange ganger, men ikke jeg nei. Fullføre skulle jeg siden jeg var påmeldt i Trippelen. Etter syv omsmuringer kom jeg endelig til en stasjon som hadde litt klister igjen. Men da var det kun få km igjen. I mål kom jeg, men det var en strevsom tur.
Lykke til for de som prøver seg i år.
Hilsen fra en eldre skientusiast.