Foto: Alf Vidar Snæland
Høyr radiokåseriet med korsnuttar her
I helga feira songkora i fylket at fjordingar og sogningar har kunne sunge fleirstemt saman i 10 år under Sogn og Fjordane korforbund si samlande fane. Korstemnet fann fort tonen, og Førde vart ropa ut som offisiell korby for heile kongeriket.
Songartoget gjennom gatene har to viktige funksjonar. For det fyrste er det ein kamp om å bere den eldste fana. Sjølv om korsongarane stadig understrekar at dei er moderne, så er det lange tradisjonar som tel mest. Gjestekora frå Sunnmøre synte høg bunadsfaktor i småregnet, og dei bar fanene høgast for å syne alder og autoritet og at det var Anders Hovden som har skrive korsongen over alle korsongar – «Fagert er landet».
Det andre spørsmålet gjeld «logo»: Kven er standhaftige nok til å marsjere med den tradisjonelle kvite songarhuva som elles er på vikande front. I år er det berre «Austrheim Mannskor» som syng seg gjennom Førdegatene med denne særeigne kvite hovudbunaden. Mange høyrest likevel ut til å sakne dette underlege kvite gruppesymbolet, så kanskje får songarhuva sin renesanse?
Men til sjølve songen. Den er både variert og varierande. Alle sjangrar musikk kan tilpassast korformatet. Og dei 40 kora tok for seg alt frå salmar til popmusikk. Men det er tre sjangrar som er obligatoriske på korstemne på Vestlandet. For det fyrste må vi ha nasjonalromantikk. Høyr berre «Når fjordene blåner» i fri utfoldesle. Dette er mannskor! For det andre må vi til den svenske songtradisjonen: Hysj. Høyr. «Bred dina vida vingar». Damekor til å verte salig av. Og for det tredje. Om natta vart aldri så sein, så syng dei «Herregud for ein morgon»! Eller «Oh Lord, what a morning». Negro spirit og gospel gir stemning i kormiljøet. So langt til det varierte.
Men korsongen er også varierande. Her er ekstremt dyktige amatørkor med proffe dirigentar som kan syne lange merittlister i inn- og utland. Dei syng presist og med sjel. Publikum let seg imponere. Men her er naturlegvis også korsong på ujamt nivå, sjølv for amatørar å vere. Men lat oss hugse på at mange av desse kora har ei viktig kulturell rolle å spele i sine lokalsamfunn. Dei syng på lokale tilstellingar og på korkaféar. Dei er til å rekne med når det skal feirast 17. mai og jul i bygdene våre. Dei gjer sitt til at den kulturelle grunnmuren ikkje slår sprekkar. Og når det er storstemne i Førde, så strekker dei seg ørlite lenger enn korstemma rekk. All ære for frimodigheita og gutsen!
Songen er viktigast på korstemnet, men det sosiale samhaldet lyser av deltakarane. På eit slikt stemne syng dei, og dei utgjer tyngda av publikumet for kvarandre. Nokre er so sosiale at dei legg seg i selen for å vinne songarfesten. Men for dei fleste er songarstemnet hardt arbeid. Dei øver med ulike prosjektkor i kvar ledige ykt slik at dei kan levere gode innslag på sluttkonserten. Og snipp, snapp, snute – men korstemet er ikkje «heilt ute» før dei har reist seg til rungande allsong, ja nettopp på……..«Fagert er landet»!
