Ukategorisert – P1-musikk http://blogg.nrk.no/p1musikk Bare enda et NRK-blogger-nettsted Mon, 23 Mar 2009 05:09:47 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=4.9.2 Adjø SXSW, adjø Austin! http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/adj%c3%b8-sxsw-adj%c3%b8-austin/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/adj%c3%b8-sxsw-adj%c3%b8-austin/#comments Mon, 23 Mar 2009 05:09:47 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/adj%c3%b8-sxsw-adj%c3%b8-austin.html Les videre ]]> cimg4359.JPG

Da er det siste kveld før hjemreise, og dager fulle av inntrykk og opplevelser skal fordøyes og sorteres, og de aller fleste av dem skal under kategorien «gode minner». Å ha så mye musikk tilgjengelig så godt som 24 timer i døgnet er nesten for mye, men bare nesten 🙂 Men jeg må innrømme at CD-bunken jeg kjøpte på byens beste platesjappe for noen dager siden med unntak av en forblir uspilt til jeg kommer hjem igjen .

Den siste offisielle kvelden ble tilbrakt sammen med kollegene Elin og Bård på konsert med Jimmy Webb- og så gikk turen for min del nok en gang til den beste bula i byen – Continental Club. Der spilte først den som vanlig ulastelig antrukne James Intveld klassisk country & western for et smekkfullt hus og til sommeren blir han igjen å høre i Norge.

cimg44041.JPG

Siste band ut på Continental Club denne kvelden var The Mother Truckers, et særs rocka countryband som virkelig satte et solid punktum for SXSW-maraton for min del.  Etter en drøy time med høyoktan countryrock avslutta de med tittelåta fra plata Let’s Go To Bed og gjorde en kanonversjon av Led Zeppelins Rock and Roll som ekstranummer . Med lett øreus var det med et digert glis jeg bega meg uti den fortsatt godt over 20 grader varme Austinnatta for litt nattmat på veien hjem.

cimg4417.JPG

Siste dag har gått med til siste-liten shopping og et besøk på Lee Ann’s Barndance, stedet hvor P1 tildigere har laget festivalradiosendinger fra SXSW. Idag var det en haug med artister på scenen og kurvfest for publikum. Alle har med litt mat og drikke til en felles buffet og betaler en symbolsk inngangsbillett. Blant de som spilte var det 14 år gamle feletalentet Ruby Jane Smith som allerede har kommet seg langt bl.a gjennom musikalen A ride with Bob sammen med bandet Asleep at the Wheel. 

cimg4428.JPG

Årets norske sensasjon på SXSW, ja kanskje en av de store snakkisene på hele festivalen er jentene i Katzenjammer som har gjort konserter på gata, som endel av det offisielle SXSW-programmet, på dagarrangementer og sannelig dukket de ikke opp denne kvelden også – og det med en rekke nye fans som hadde oppdaget dem her i Austin.  En lokal «Austinite» jeg snakket med var på sin tredje Katzenjammerkonsert- denne uka! 4 slitne men glade jenter som også reiser hjem imorra sjarmerte publikum i senk ikveld også- og det ble allerede hvisket litt om en snarlig retur til USA for nye spillejobber.

cimg4442.JPG

Da er det bare å (b)logge av, prøve å få plass til alt i kofferten og etter en siste solid amerikansk frokost imorgen sette kursen hjemover. Bye bye SXSW, bye bye Austin- definitivt the Live Music Capital Of The World .

Goodnight y’all !

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/adj%c3%b8-sxsw-adj%c3%b8-austin/feed/ 1
Jeg fant! Jeg fant! http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/jeg-fant-jeg-fant/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/jeg-fant-jeg-fant/#respond Mon, 23 Mar 2009 03:06:31 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/jeg-fant-jeg-fant.html Les videre ]]> Bårds platefunn SXSW09

Platesamlere har det til felles at de alltid leter etter «the holy grail» – den ene platen de aldri vil finne. Tro det eller ei, men jeg fant min på messen under SXSW.

For noen er det «The Butcher Cover» med The Beatles, for andre er det den originale «Black Album» til Prince. For meg er det den første utgivelsen til Redbone – et band bestående av indianere som huskes for «The Witch Queen Of New Orleans». I nesten 40 år har jeg vært på jakt etter gruppens doble debutalbum fra 1970. På hver eneste messe i inn- og utland, i hver eneste bruktsjappe, til og med gjennom et intervju i Firdaposten har jeg søkt etter denne platen. Uten å finne den.

Så jeg har ikke de største forhåpninger når jeg tasser inn på messen i tredje etasje på Austin Convention Center. Et førtitalls selgere står linet opp, klare til å by frem sine mer eller mindre sjeldne vinylfrukter. Jeg blar meg gjennom bunkene, jobber meg sakte men sikkert gjennom lokalet, og finner en og annen godbit. Ry Cooder. Steve Miller Band. Delaney & Bonnie. Til og med den første til Family. Men ingen Redbone. Selvfølgelig ikke.

En gammel hippie med blank isse og et halvt ZZ Top-skjegg under nesen er en av de siste selgerne før exit-skiltet. Han har bare en enkel kasse med vinyl, ellers er det t-skjorter han selger. Jeg er kommet nesten til enden i den støvete kassen når jeg ser den. Nei. Nei! Det kan ikke være sant! Det er den første til Redbone! Og den er forseglet!! Dette kan ikke være mulig. Platen ble jo utgitt i 1970 og har aldri siden vært gjenutgitt. Det må være noe galt her!

«I bought that when it came out, but never opened it,» sier hippie-engelen gjennom skjegget. Smilet hans avdekker en overraskende sunn tanngard. Dette er en hippie som har tatt vare på både kropp og sjel og jordisk gods. Han skal ha 20 dollar for funnet mitt. 20 dollar! Det er jo gitt bort! Jeg hadde vært villig til å betale det tidoble for det jeg nå står med i hendene – mitt «holy grail» i vinyljungelen. Men jeg får det altså for mindre enn 150 kroner.

«Bless you!» sier jeg til budbringeren fra vinylhimmelen. For et stakket sekund blir jeg religiøs og lurer på om Jesus er i lokalet. Det er like før jeg kysser hippiefar på issen, men jeg klarer akkurat såvidt å beherske meg. På vei ut av lokalet begynner jeg å tenke ut en seremoni for albumets jomfrutur på platespilleren. Det som jeg i hvert fall skal sørge for, er at jeg skal være helt alene i rommet når forseglingen sprettes og stiften settes på spor 1 side 1.

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/jeg-fant-jeg-fant/feed/ 0
På do med Jimmy Webb http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/pa-do-med-jimmy-webb/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/pa-do-med-jimmy-webb/#respond Mon, 23 Mar 2009 02:33:52 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/pa-do-med-jimmy-webb.html Les videre ]]> Sent lørdag kveld gikk jeg feil da jeg skulle på do. Jimmy Webb viste meg hvor det var.

Det er fælt å være tissetrengt i en fullstappet klubb mens du står helt fremme ved scenen og ikke vil gå glipp av et eneste sekund. Slik var det for meg lørdag kveld, da Jimmy Webb & The Webb Brothers spilte i klubben Prague. Men jeg holdt ut, og så snart Jimmy og gjengen var ferdig styrtet jeg mot herrenes avtrede. Eller der jeg trodde det var – inn i kroken og bak et forheng. Der var det ikke.

I stedet sto det en vennlig mann bak forhenget og smilte. Det var noe kjent med ham. Jeg unnskyldte meg og sa jeg skulle på do. «It’s not here,» sa han – og da først så jeg hvem det var som høflig fortalte meg hvor jeg kunne tisse: selveste Jimmy Webb! Mannen bak noen av de fineste sangene som er skrevet!

Jeg gikk omtrent ned i knestående og visste ikke hva jeg skulle si for å komme ut av det som jeg følte var en pinlig situasjon. Komponist Webb var imidlertid av en annen oppfatning: Han lurte på hvem jeg var, hvor jeg kom fra og hva jeg drev med. Samtalen varte et par minutter, men så var blærepresset så stort at jeg var nødt til å unnskylde meg: «I have to go,» sa jeg, og Jimmy forsto. «When you have to go, you have to go.»

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/pa-do-med-jimmy-webb/feed/ 0
I baren med Mac http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/i-baren-med-mac/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/i-baren-med-mac/#respond Sun, 22 Mar 2009 15:33:23 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/i-baren-med-mac.html Les videre ]]> Ian McLagan

Å tilbringe to timer i baren med Ian McLagan, er ikke det dummeste man kan finne på i Austin. Faktisk tror jeg det er det lureste jeg har gjort under årets SXSW.

Harde fakta: Ian McLagan med kallenavnet Mac, født i 1945, medlem av Small Faces og The Faces, har spilt keyboards med omtrent alle i bransjen – Bob Dylan, The Rolling Stones, Bonnie Raitt, you name it. Dette er en legendarisk musiker.

Mac har vært enkemann siden sommeren 2006. Hans kjære kone gjennom 33 år – Kim – ble drept i en bilulykke, og det har preget ham de siste årene. Den nye platen – «Never Say Never» – er full av sterke sanger om kjærlighet og tap. En tittel som «When The Crying Is Over» forteller at Mac fremdeles sørger. «You ask yourself: When is it going to stop? The answer is: It never stops. But you get through it.»

I to timer sitter vi og snakker om liv og død og musikk. Hver gang jeg forsøker å fortelle ham hvor stort det er å tilbringe tid sammen med en rocker jeg har beundret siden jeg fikk «Itchykoo Park» på single i 1967, kommer Mac plutselig på en episode fra karrieren sin som han bare MÅ fortelle.

Selvsagt dreier samtalen også innom den meget omtalte, mulige gjenforeningen av The Faces. Det viser seg at de fire gjenlevende medlemmene – Mac, Rod Stewart, Ron Wood og Kenny Jones – allerede har øvd sammen. Men Mac er irritert. Han har nettopp fått vite via en nettside at Rod Stewart ikke har tid til The Faces i 2009 likevel. «So then it’s off – permanently. It’ll never happen,» sier han.

Langt hyggeligere er det å snakke om hans eget Bump Band, bestående av Don Harvey, Scrappy Jud Newcomb og veteranen Mark Andes. 15 år har de spilt sammen, og endelig ser det ut til at det kan bli norgesbesøk. Det viser seg nemlig at Frank Nes – som er blitt oppringt og nå har tatt plass i baren med oss – fra Bergenfest allerede har vært i kontakt med Macs britiske agent. Det er konkrete planer om konserter i Norge med Ian McLagan & The Bump Band! Kanskje allerede i oktober!

Mac jubler i baren sammen med to bergensere i shorts. Det er et absurd syn for de velkledde bartenderne i det fasjonable Hilton Garden Inn. For ikke å snakke om de andre gjestene – fjonge i både klær og bevegelser som de er. Men vi bryr oss ikke. Akkurat her og nå er vi i vår egen verden sammen med Ian McLagan. Det skåles for god rock og godt vennskap, og jeg tar regningen. Med glede.

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/i-baren-med-mac/feed/ 0
En siste (?) karamell http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/en-siste-karamell/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/en-siste-karamell/#comments Sun, 22 Mar 2009 07:28:40 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/en-siste-karamell.html Les videre ]]> Jimmy Webb mellom hoder

Lørdagen er så vidt historie her i Austin, og SXSW‘s siste kveld med konserter kommer høyt på i alle fall mi liste over absolutte høydare på denne turen.

Klubben Prague var åstedet for denne karamellen, nemlig Jimmy Webb som opptrådte sammen med et band bestående nesten utelukkende av sine egne sønner – Jimmy and the Webbs. Vi snakker mannen som har skrevet sanger som «Galveston», «The Moon’s a Harsh Mistress» (her i Radka Toneffs nydelige versjon), «By the Time I Get to Phoenix» og ikke minst «Highwaymen», en stor hit blant P1s lyttere.

Uansett, i kveld var det komponisten selv som framførte sangene. Og snakk om framførelse. Både «han sjøl» og sønnene sto for rørende versjoner, der «Adios» helt til slutt fikk bevist at mascaraen så visst ikke var vannfast.

Jimmy and the Webbs

Jimmy and the Webbs, det mine 1,65 m klarte å få med av bandet

Dessverre så ble konserten knapt en halv time lang. Rockerne, som hadde scena før Webb-familien, spilte langt over tida si, og med det strenge tidsregimet her på festivalen er det ikke rom for noe forskyving. Veldig, veldig synd for publikum som ropte på «more!» til ingen nytte.

Men, til tross for en av de korteste konsertene jeg har hørt her, så var dette så absolutt en av de beste. En skikkelig karamell for øret. 😀

PS. Den offisielle delen av SXSW er nå over, men enda gjenstår det en god del – i morgen er det blant annet god, gammeldags barn dance hos LeAnn, hvis hage P1 har sendt live-konserter fra festivalen tidligere år. Og så ryktes det som gospel-lunsj. Spennende!

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/en-siste-karamell/feed/ 1
Dag og natt med Little Steven, Bård Ose og the Proclaimers i Austin http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/dag-og-natt-med-little-steven-bard-ose-og-the-proclaimers-i-austin/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/dag-og-natt-med-little-steven-bard-ose-og-the-proclaimers-i-austin/#respond Sun, 22 Mar 2009 00:20:20 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/dag-og-natt-med-little-steven-bard-ose-og-the-proclaimers-i-austin.html Les videre ]]> cimg4129.JPG 

Bård Ose vurderer kveldens konsertprogram

Innimellom seminarer, foredrag på Austin Convention Center og det tette kveldsprogrammet på klubbene med 400 konserter fordelt på ca 80 scener er det også en god del dagarrangementer med konserter og gjerne litt Texas barbeque i regi av plateselskaper, management og turnearrangører.

cimg4228.JPG

Gary Louris og Mark Olson

Jayhawksgutta Gary Louris og Mark Olson som igjen har gitt ut plate sammen (Ready for the Flood) spilte på New West sin barbecue på onsdag. De kommer forøvrig til fleEre steder i Norge i løpet av våren kunne de fortelle. I går var det Little Steven som gjennom sin radiostasjon Underground Garage og plateselskapet Wicked Cool presenterte noen av «sine » artister. 

cimg4322.JPG

Noen av de banda som gjorde seg mest bemerka der var danske The Breakers, amerikanske Krayolas, den gamle garasjesoulhelten Roy Head (Husker du hitten Treat her right?) og norske Cocktail Slippers

cimg4327.JPG

 Cocktail Slippers på Antone’s

Waterloo Records i Austin er kanskje den beste – og helt klart den mest sjarmerende platebutikken jeg har besøkt noen gang- og kollega Bård Ose lar seg  ikke be to ganger han heller.

cimg4135.JPG

 Bård Ose på Waterloo records

Fredag kveld ble helskotsk for min del med tre av Skottlands mest kjente band samlet på den svære klubben La Zona Rosa i regi av det skotske kulturrådet. The Proclaimers var like sjarmerende som alltid og spilte et akustisk sett hvor vi også fikk høre et par låter fra den kommende plata Notes & Rhymes.

Det hippeste bandet av de tre; Glasvegas skuffa egentlig litt med sitt massive lydbilde som var en miks av David Bowie (fra Heroesperioden) og det litt skitne diskofiserte U2 fra Achtung baby og deler av den siste plata deres. Låtene til Glasvegas drukna i den massive lydveggen og lavfrekvent bassbrumming.

Primal Scream var siste band ut og lente seg i stor grad på den countryfiserte, sørstatsrockende sida av musikken sin slik vi kjenner dem fra platene Give out but don’t give up (1994) og Riot City Blues (2006)

cimg4352.JPG

The Proclaimers

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/dag-og-natt-med-little-steven-bard-ose-og-the-proclaimers-i-austin/feed/ 0
Metallicafans – gled dere! http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/21/metallicafans-gled-dere/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/21/metallicafans-gled-dere/#comments Sat, 21 Mar 2009 16:57:20 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/metallicafans-gled-dere.html Les videre ]]> metallica-200309-26.jpg

Til sommeren spiller Metallica to konserter i Oslo Spektrum – begge utsolgt på kort tid, og fredag kveld spilte de som årets overraskelse på på utescenen Stubb’s under SXSW i Austin. Mellom to og tre tusen fans fikk se konserten, mens nesten like mange måtte stå utenfor.

 Det har lenge gått et rykte om at Metallica skulle spille her. Fredag kveld sto Guitar Hero Metallica Madness på programmet på Stubb’s, og det første ryktet var at et ukjent norsk death metalband skulle spille! Stubb’s er vanligvis et godt tips om det skal skje store ting her i Austin. I fjor spilte R.E.M. her, og året før var Iggy And The Stooges på scenen. Stedet har utescene, og det er naturlig amfi, så alle ser brukbart. Dessuten har de veldig bra lyd og lys, noe som ofte er mangelvare her i byen – utrolig nok.metallica-2003093.jpg

Klok av skade fra tidligere år, dro jeg tidlig på Stubb’s denne kvelden. Da var det allerede på vei til å bli fullt. Så var det bare å stille seg i en gunstig posisjon for å komme inn i fotograva foran scenen. På R.E.M i fjor ble alle de akkrediterte fotografene delt i to puljer som fikk fotografere tre sanger hver. I år hadde de delt ut 25 spesielle fotopass til et utvalg fotografer. Det betød over en times venting og verning av eget revir for å få noenlunde gode forhold utenfor grava. Men da konserten startet, var alle hender i været, så utfordringen ble å forøke å sikte mellom armene på folkene. Noen ganger er det en fordel å være 1,90! Flere bilder fra konserten ser du her.metallica-200309-25.jpg

«Vi er et lite, usignert band fra Norge – helt ukjente – og vi vil aldri få platekontrakt» var noe av det første James Hetfield sa fra scenen. Metallica viste seg som de mestrene de er. Få band slår dem i livespilling, og vi fikk en konsert på rundt timen med en god blanding av nytt og gammelt stoff. Selv om de er vant til å spille for 10 eller flere ganger så store forsamlinger, var det full rulle fra første låt.metallica-200309-17.jpg

Før Metallica startet konserten, var det en demonstrasjon av det nye Guitar Herospillet som snart lanseres, hvor tre fyrer spilte en låt, prosjektert i det store takseilet som henger over scenen på Stubb’s. Sikkert moro for mange. Men folk begynte å bli utålmodig når dette skjedde, de var kommet for den virkelige varen.metallica-200309-15.jpg

I motsetning til alle andre konserte med så store artister, var det gledelig at det var ingen restriksjoner på fotografering. Vanligvis er det de tre første låtene, men her ble ingen jagd vekk, hverken fra fotograva eller vi som sto rett utenfor.  Men av hensyn til de andre fotografene bak meg, valgte jeg å bli vanlig publikummer etter en drøy halvtime. Det er også ganske slitsomt for gamle folk å krangle om plassen med blodfansen. De som allerede hadde kapret seg plass rett foran gjerdet var et godt bevis på Darwins «den sterkestes rett», og de bryr seg ikke mye om en skarve fotograf.metallica-200309-19.jpg

17. juni og 30. juli spiller Metallica i Oslo Spektrum. Konsertene ble utsolgt på svært kort tid. Men de som har fått billetter kan allerede begynne å glede seg. Jeg har ikke hørt dem live før – bortsett fra at jeg har sett dem på DVD og TV, men jeg har sett mange andre livekonserter, og nå angrer jeg på at jeg ikke gjorde en innsats for å få billett.metallica-2003097.jpg

Lørdag formiddag i Austin skinner sola stadig vekk, og temperaturen er allerede over 20 grader. I dag er siste dag av selve festivalen, og fortsatt er det rundt 5-600 band som ikke har fått vist seg frem, både på de offisielle og de uoffisielle konsertene.metallica-200309-4.jpg

Billedgalleri på nrk.no/musikk.

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/21/metallicafans-gled-dere/feed/ 5
En date med Little Steven http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/21/en-date-med-little-steven/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/21/en-date-med-little-steven/#respond Sat, 21 Mar 2009 15:57:48 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/en-date-med-little-steven.html Les videre ]]> Cocktail Slippers, Little Steven og… Bård!

Little Steven kan kunsten å underholde sine venner. I går inviterte han til fest på den legendariske klubben Antone’s. Og lille Bård fra Norge sto på gjestelisten!

Skal innrømme at jeg var litt stolt der jeg spradet forbi hele den 200 meter lange køen som strakte seg rundt halve kvartalet. «Come right in!» sa vakten i døren. Inne i lokalet, rett ved scenen, sto Little Steven med umiskjennelig påkledning og ga de siste ordrene til lydfolk og artister. Da han fikk øye på meg strakk han armene ut og ga tegn til en ordentlig «bear hug» – et tilbud jeg verken kunne eller ville «refuse». (Ville du sagt nei til Silvio Dante? Neppe!)

Det neste kvarteret var nesten uvirkelig. Little Steven vinket bort sin personlige PR-sjef og ga henne klar beskjed om at dette var «a very good friend from Norway – he’s a priority!» PR-sjefen hastet av gårde for å finne noen av jentene i det norske bandet Cocktail Slippers, mens Little Steven gliste som et bursdagsbarn like før det ringer på døren og pakketunge gjester ramler inn. «Good to see you, man! Treat yourself to a beer!» Klokken var ett på dagen. Jaja, hvorfor ikke? Det var blitt kveld i Norge, ølet var gratis, så … skål, Steven!

I et lite rom bak scenen gjorde jeg unna intervjuet med Little Steven og to av medlemmene i Cocktail Slippers – vokalist Ingjerd og gitarist Stine (hadde jeg vært 20 år yngre …) Steven skamroste jentene: «Don’t tell them, but they’re my favourite band right now. They’re nice girls and we want to keep ’em that way. We don’t want them to get big-headed!» Før han hastet av gårde for å ønske velkommen resten av gjestene (køen utenfor), tok han et godt tak rundt kollega Elin med kommentaren «You look like my mind!»

little steven og elin

Foto: Bård Ose

Festen kunne begynne. Little Steven gikk på scenen for å introdusere The Krayolas, og frem til barne-tv-tid gikk det slag i slag med både nye band og gamle legender: The Breakers, The Urges, Roy Head & The Bo-Keys, Living Things, The Chesterfield Kings, Arc Angels og selvfølgelig Cocktail Slippers (som selvfølgelig var best, sett helt nøkternt fra et norsk synspunkt).

Ingjerd og Stine fra Cocktail Slippers

Foto: Elin Aandal-Herseth

Men det skjedde mer. Gjensynet med Jean Beauvoir var om mulig enda mer hjertelig enn det med Little Steven. Jean er medeier i plateselskapet Wicked Cool Record Co., og har vært Stevens musikalske partner i mer enn 25 år. Også han la labbene rundt meg for en «bear hug» (det ble etter hvert flere), og jeg kunne ikke la være å flire av tanken på at denne smilende mannen en gang i tiden hadde en heller truende attityde og en 20 cm høy hvit mohawk på hodet som medlem av The Plasmatics!

Rocken runget fra scenen, ølet smakte uforskammet godt, og et fullstappet Antone’s hyllet Little Steven for hans «Magical Mystery Mondo Matinee». Ute igjen på 5th Street slo solen mot meg som en lyskaster fra himmelen. Jeg måtte knipe meg i armen for å være sikker på at jeg ikke hadde drømt det hele. Det hadde jeg ikke. Men jeg visste at jeg nettopp hadde vært innom en av filialene i Paradis.

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/21/en-date-med-little-steven/feed/ 0
Torsdag kveld i Austin http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/21/torsdag-kveld-i-austin/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/21/torsdag-kveld-i-austin/#respond Fri, 20 Mar 2009 23:25:05 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/torsdag-kveld-i-austin.html Les videre ]]> Med mer enn 400 konserter på 80 scener må man gjøre sine valg og P1s mann Robert Sætervik starta friskt ut torsdag kveld på SXSW på tur gatelangs mellom scenene og endte aller først på spillestedet Esther Follie’s hvor norsk-dansk-amerikanske Song Island Revue leverte et flott sett. Riktignok hadde Henning Kvitnes meldt forfall til Amerikaturen, men sangene til Claudia Scott, Poul Krebs og Kevin Welch kom enda bedre til sin rett live enn på plata Home som kom ifjor.

cimg4235.JPG

Neste stopp langs spilleruta ble Antone’s hvor Justin Townes Earle (sønnen til Steve Earle) spilte. Han spilte et akustisk sett slik han gjorde på Norgesturneen nå i vinter med stor suksess. Jeg slo av en prat med Justin etter konserten, og han hilste til alle som hadde vært på konsertene hans i Norge. «Small clubs, but great audiences- everywhere» sa han med et smil. 

justin-townes-earle-1903091.jpg

Neste artist på scenen var Raul Malo som kanskje noen kjenner fra det glimrende bandet The Mavericks som er blitt spilt endel på NRK P1. Solo er Raul Malo enda mer croonertype en i Mavericks, og med sin latinamerikanske bakgrunn og Roy Orbison-liknende stemme så blir det hele kanskje litt svulstig, men med Malos låtskrivertalent holder det i massevis- iallfall for meg. Nysgjerrig? Sjekk ut plata Lucky one .

raul-malo-190309-11.jpg

Siste stopp torsdag kveld ble Continental Club hvor the Gourds (som ialfall er superstjerner i Texas) spilte. De har akkurat gitt ut ei flott ny plate som heter Haymaker og på en fullpakket klubb var det en miks av svorne Gourdsfans og nysgjerrige SXSW-delegater som fikk oppleve en time med de særs sjarmerende karene i bandet som-ja, nettopp- minner litt om The Band, en småfunky miks av country, blues og lett rufsete rock.

cimg4269.JPG

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/21/torsdag-kveld-i-austin/feed/ 0
Taxi til Texas http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/20/taxi-til-texas/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/20/taxi-til-texas/#respond Fri, 20 Mar 2009 15:23:06 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/taxi-til-texas.html Les videre ]]> The Madness has Started

Å ta taxi i Texas er ikke noe annerledes enn andre steder i USA. Eller den vestlige verden, for den del. Men du kan treffe på sjåfører som ikke ligner på noen (eller noe!) du har støtt på i ditt liv. Noe jeg gjorde i går.

Gerry spiller i et metallband. Ikke spør hvilken stil – heavy, black, speed, pain, horse, ingen peiling – poenget er at Gerry og hans band (whose name escapes me) opptrådte under årets SXSW onsdag kveld. Og det ble sent. Eller tidlig, rettere sagt. Så Gerry hadde skikkelig bakrus da jeg stoppet den nedslitte bilen hans på South Congress i firetiden.

Vel inne i baksetet, gikk det opp for meg at dette kanskje ikke ville bli den helt normale taxituren. Ganske riktig. Før han hadde blinket seg ut, hadde jeg fått et visst antall decibel metallrock i ørene fra bilstereoen. Gerrys flagrende hår snurpet seg rundt hodestøtten (det som var igjen av den) mens han lystig fortalte om nattens konsert og påfølgende fest. Armene hans hadde et språk som jeg heller aldri hadde sett før, men som jeg instinktivt forsto. Jeg lærte en ny måte å holde rattet på. Garantert å skremme livet av selv den mest tolerante kjørelærer.

Taxituren skulle i utgangspunktet være kort. Fem minutters kjøring, maks, noe som ville koste fem dollar, toppen. Men det var kø hele veien til Dakar via Austin, og Gerry ble mer og mer fortvilet og mer og mer agerende med armene. Han fant roen da jeg fortalte at jeg kjente karene i Enslaved. Men etter et kvarters sneglefart sto vi helt stille, og da jeg spurte om det var langt igjen svarte han «It’s probably faster for you to walk the last two blocks». Nå sto taxameteret på 11 dollar 40 cent. Gerry sank ned i setet, slik flaue gutter gjør når de har gjort noe galt, og ba meg om ti dollar. «I’m sorry, man, it’s this f***ing traffic jam!»

Det hang en lapp i vinduet på bilen, som fortalte at Gerry var en uavhengig sjåfør som gjerne ville at kundene skulle huske ham. Ikke verdens mest velstående mann, der altså. Samvittigheten min gjorde at jeg insisterte på å betale ham full takst. Gerry nektet å ta imot mer enn ti. «Cause you’re into my kind of music, man!» Jeg ba om å få adressen hans, slik at jeg kunne sende ham en plate med Audrey Horne. Og jeg kommer alltid til å huske Gerry the taxi driver.

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/20/taxi-til-texas/feed/ 0