Å ta taxi i Texas er ikke noe annerledes enn andre steder i USA. Eller den vestlige verden, for den del. Men du kan treffe på sjåfører som ikke ligner på noen (eller noe!) du har støtt på i ditt liv. Noe jeg gjorde i går.
Gerry spiller i et metallband. Ikke spør hvilken stil – heavy, black, speed, pain, horse, ingen peiling – poenget er at Gerry og hans band (whose name escapes me) opptrådte under årets SXSW onsdag kveld. Og det ble sent. Eller tidlig, rettere sagt. Så Gerry hadde skikkelig bakrus da jeg stoppet den nedslitte bilen hans på South Congress i firetiden.
Vel inne i baksetet, gikk det opp for meg at dette kanskje ikke ville bli den helt normale taxituren. Ganske riktig. Før han hadde blinket seg ut, hadde jeg fått et visst antall decibel metallrock i ørene fra bilstereoen. Gerrys flagrende hår snurpet seg rundt hodestøtten (det som var igjen av den) mens han lystig fortalte om nattens konsert og påfølgende fest. Armene hans hadde et språk som jeg heller aldri hadde sett før, men som jeg instinktivt forsto. Jeg lærte en ny måte å holde rattet på. Garantert å skremme livet av selv den mest tolerante kjørelærer.
Taxituren skulle i utgangspunktet være kort. Fem minutters kjøring, maks, noe som ville koste fem dollar, toppen. Men det var kø hele veien til Dakar via Austin, og Gerry ble mer og mer fortvilet og mer og mer agerende med armene. Han fant roen da jeg fortalte at jeg kjente karene i Enslaved. Men etter et kvarters sneglefart sto vi helt stille, og da jeg spurte om det var langt igjen svarte han «It’s probably faster for you to walk the last two blocks». Nå sto taxameteret på 11 dollar 40 cent. Gerry sank ned i setet, slik flaue gutter gjør når de har gjort noe galt, og ba meg om ti dollar. «I’m sorry, man, it’s this f***ing traffic jam!»
Det hang en lapp i vinduet på bilen, som fortalte at Gerry var en uavhengig sjåfør som gjerne ville at kundene skulle huske ham. Ikke verdens mest velstående mann, der altså. Samvittigheten min gjorde at jeg insisterte på å betale ham full takst. Gerry nektet å ta imot mer enn ti. «Cause you’re into my kind of music, man!» Jeg ba om å få adressen hans, slik at jeg kunne sende ham en plate med Audrey Horne. Og jeg kommer alltid til å huske Gerry the taxi driver.