Improv everywhere

P3tv: Bli med partyfikser Arthur Rutledge på jobb

I en storby som New York er det plass for en del nisjer som ikke har livets rett i Norge. Club promoter, eller partyfikser, er ett av yrkene som er i ferd med å bre om seg. Arthur Rutledge avslutta modellkarrieren sin for cirka ti år siden, og på CV’en hadde han et vakkert ytre, catwalk skills og et enormt nettverk. Felles for mange av folkene i nettverket til Arthur, var at andre, bemidlede mennesker gjerne vil være i samme rom som dem. Om så mot betaling.

Dermed var ikke veien lang for å starte en business der dette ble satt i system. Etter ti år i gamet, inviterer Arthur Osenbanden på fest.

Vi Møter Arthur utenfor trappa til kjellerklubben D’Or i New York. På slep har han to svenske og ei norsk jente, omtrent tjue år gamle. Vi kommer ned i et relativt kult klubblokale, der det allerede klokka halv tolv er gang i dansegulvet.

Vel innenfor introduserer Arthur oss for en håndfull andre folk – og det er ikke lett å vite om disse har betalt for å være der, eller om de er betalt. Det er kanskje litt av trikset også – at alle som er der føler seg velkommen. Og det er Arthur flink til. Han mingler rundt, og introduserer de som introduseres bør.

Mens Arthur gjør jobben sin som vert, kommer jeg i prat med en kar som verken betaler eller får betalt. Lawrence er modell, og en venn av Arthur.

– Jeg går alltid på Arthurs fester, sier Lawrence. – Jeg får jo gratis drikke, og det er alltid masse bra damer.

– Hvor går du når du ikke er på festene til Arthur?

– Jeg går bare på Arthurs fester. Ikke noe poeng å betale for noe jeg kan få gratis, sier Lawrence.

For de andre – de som ikke er kontakter eller venner av Arthur – er det nemlig svinedyrt på klubben. Ei flaske pils koster åtte dollar, og drinker 12. De betalende gjestene får gå forbi køa, de får et bord å sitte på, de får hilse på pene mennesker – og de får ei flaske vodka per bord. Men etter det er det opp med lommeboka og velkommen til baren.

Arthur kan jobben sin. Klubben håver inn penger.

Rupert Jee er kjent som en rar fyr fra David Lettermans The Late Show. Men er deli’en hans bare lureri?

Se Rupert i P3tv!

Siden vi først er i New York, så klarer vi så klart ikke å holde oss unna Rupert Jees Hello Deli. Hvordan kan det egentlig ha seg at en fyr helt uten skuespillertalenter kan brukes som humoristisk sidekick hos David Letterman?

 Vi dro til Broadway for å se om Hello Deli virkelig er en ekte Deli; og hvis den var det, kjøpe en sandwicj og slå av en prat med Rupert Jee.

Rupert viste seg å være en kul fyr, mens sandwichene var som amerikanske sandwicher flest: masse fyll, mindre smak.

En gjennomsnittlig amerikansk hjemløs er 9 år gammel. Tro det eller ei: 20 år gamle og høygravide Ryan trekker opp snittalderen.

Det er ikke noe nytt for noen at det kryr av hjemløse i USA og New York. Nytt for noen er det kanskje derimot at snittalderen på hjemløse er ufattelige 9 år!

Se saken i P3tv!

Grunnen til dette er så klart ikke (først og fremst) at det står masse 8-9-åringer og henger på gatehjørnene og bor i kondemnerte hus – men at det er et enormt antall hjemløse familier; det typiske er enslige foreldre med flere små barn.

29000 av de totalt 36000 hjemløse i New York bor i herberger, og fire femdeler av disse er familier. Antallet hjemløse i New York har også steget med 69 prosent de siste ti årene, og tallet er det høyeste siden depresjonen på 30-tallet.

Lucky Michaels som vi møtte på Sylvia’s Place på Manhattan, sier at én av grunnene til at det er så mange hjemløse familier, er at det er et problem få vil snakke om:

– Det er et tabu i amerika, folk vil ikke vite om at familier blir satt på gata, og at barn er hjemløse. Og så lenge det ikke snakkes om, så blir det heller ikke gjort noe, sier han.

At hjemløse familier er noe det ikke snakkes veldig ivrig om, så vi symptomer på da vi skulle finne et shelter (herberge) der vi kunne treffe barn og foreldre. Selv ikke Coalition for the Homeless i NY kunne hjelpe oss å finne hjemløse familier på kort varsel. Lucky Michaels sa også at det er få herberger som er dedikert til familier; de fleste er enten for menn, for kvinner eller for barn/unge. Dette til tross for at altså 80 prosent av de hjemløse er nettopp familier.

Mer om hjemløse i USA finner du her:

The New York Times’ Q&A om hjemløse
NYC Department of Homeless Services
Blogg: Homeless in New York City
Politics on the Hudson: New York’s homeless veterans
Aftenposten: Hver sjette newyorker sulter

George Bush junior har herja i USA i åtte år nå. Mange amerikanere er klare for å få en demokrat i førersetet – og det er vi i Osenbanden også. Vi vil hjelpe Barrack Obama til makta.

SE VIDEO I P3TV HER!

Som du sikkert vet, så er det amerikanske valgsystemet «litt» mer komplisert enn det norske. Kort fortalt foretar hvert av partiene (the Democratic Party og the Republican Party) først et valg av sine respektive presidentkandidater, i noe som kalles the primaries. Hos demokratene står denne gangen valget i praksis mellom Hillary Clinton og Barrack Obama.

Uansett hvem av de to som vinner the primaries, så står vedkommende for en mulighet til radikal forandring i USA; Landet har verken hatt en kvinne eller en svart ved roret. Og vi syntes like godt vi kunne hjelpe til litt: USA trenger en svart president!

Bakgrunn:
Det tok litt tid før vi fikk tak i Alexis Soterakis, én av tusenvis av frivillige i Barack Obamas kampanjeapparat. Av alle tidspunkter vi hadde valgt for å dra til New York, så valgte vi den siste helga i innspurten av petitioninga – en kandidat trenger 500 signaturer fra registrerte demokrater i hvert eneste av de 29 valgdistriktene i New York for å få stille liste til nominasjonsvalget i delstaten.

Dermed ver det en drøss med underskrifter som skulle samles og systematiseres da vi kom til Barack Obamas New York-hovedkvarter. Selv om kampanjeleder Rudy Shanks hadde lovet oss at noen skulle finne en frivillig vi kunne bli med ut blant Folket, viste det seg at det skulle gå langt fra knirkefritt. Det var flere grunner til det:
– For det første var Barack Obama i New York kvelden før – på en fundraiser-fest i Apollo Theatre i Harlem – og kampanjehovedkvarteret var ekstremt tynt befolka da vi kom klokka halv elleve om morran.
– Rudy, sjefen sjøl, var også borte. Han var i et møte med borgermester Bloomberg sammen Obama.
– Ingen av de som var på kontoret hadde myndighet til å godkjenne filming og intervju av frivillige på stand.

Etter en del fram og tilbake fikk vi til slutt kontakt med Rudy på telefonen, forklarte ham opplegget (på nytt), og han delegerte jobben med å finne en kandidat til oss. Etter et par timers leting etter noen i New York som gadd å stå på stand i minusgrader på den siste dagen av petitioning-runden, fant vi endelig fram til Alexis Soterakis.

Som dere så eller hørte lenger opp, så er Alekis ganske sikker på at Obama blir USAs president når valget faller den 4. november 2008.
– You know, Obamas supporters love him. They love him. Hillary Clinton’s supporters like Hillary. Nobody loves Hillary.

Med det mener hun altså at Obama har tilhengere som brenner for saken, som jobber hardere for sin kandidat, og som «smitter» flere med holdninga si.
Og kanskje har Alexis rett: Barack Obama tar nemlig innpå Hillary Clinton på meningsmålingene.

For oss nordmenn er det en kjent sak at USA er det landet i verden som forurenser mest per innbygger. Det forhindrer ikke den jevne New Yorker fra å være redd for global oppvarming.

Idet vi lander lander på JFK airport, og mens vi går gjennom en omstendelig toll- og immigrasjonskontroll uten noe mer suspekt i bagasjen enn dårlig samvittighet for dagens bidrag til klimakrisa, er det 9 grader mildt ute. Deilig – vi var nemlig forberedt på neglesprett.

Utenfor blir vi praiet av en kar som heter Ray-Ray, som tilbyr å kjøre oss inn til byen. Bilen hans er ikke en vanlig yellow cab, men en litt større og mer komfortabel – og jada, jævlig stilig – svart lexus. Vi fortjener å strekke på beina etter et halvt døgn på fly, synes vi selv.

Ray-Ray manøvrerer bilen lett forbi de fleste andre, og spør om det er greit at han drar på litt. Vi sier at han kan gjøre som han selv foretrekker, lener oss tilbake i setene, og suser avgårde.

– Det er skikkelig varmt nå, sier Ray-Ray. – Det er 48 fahrenheit ute. Det bruker ikke å være så varmt på denne tida.- Ja, vi er heldige, svarer vi. – Vi hadde frykta snø og iskald Manhattanvind, sier vi fornøyd tilbake.- Jeg skjønner. Men personlig er jeg terrified, svarer sjåføren. – Det har aldri brukt å være sånn. Da jeg var liten, ja egentlig alltid, så har det vært kaldt på denne tiden. That global warming stuff, that ain’t no bullshit, sier Ray-Ray, og tråkker gassen i bunn på den 4,2 liters turbomotoren på den to tonn tunge bilen.

Før vi egentlig rekker å heve et øyenbryn forteller Ray-Ray uoppfordra om holdninga han deler med folk rundt seg: New Yorkerne er livredde for global oppvarming, de vet at amerikanere forurenser noe helt for jævlig mye, og de er totalt handlingslamma i forhold til det.

– Vi føler at det er for sent, og at det ikke er noe vi kan gjøre med det, sier Ray-Ray.

Det tar bare en kjapp tur ut på gata for å bekrefte at iallfall halvparten av det han sier stemmer: Det prøves ikke spesielt hardt. Slik ser omtrent én av fire biler ut på gata i New York City:

Vi kan jo bare spekulere på hvor mange av disse som har vært på en skogsvei…

Som turister i New York holder selv ikke Osenbanden seg for god til å ty til klisjeer: Vi måtte prøve en all american breakfast.

Når du våkner søndag morgen, etter å ha vært med en partyfikser på jobb kvelden før, så er det en ærlig sak å være klar for litt ekstra flesk og salt. Siden de to blekeste medlemmene av Osenbandens New York-tropp allerede har litt flesk å ta av, nøyde de seg med standard egg-og-toast-frokost.

Nareas Sae-Khow, derimot, er fra naturens side utstyrt med en fantastisk forbrenning. Det var derfor naturlig at han fikk det ærefulle oppdraget å bestille og fortære det for oss mest obskure på frokostmenyen til Nations Diner: Sirloin steak med speilegg. Nareas innrømmer likevel at han ikke var helt klar for det som kom:

– Den var fire ganger så stor som jeg trodde den skulle være – jeg hadde jo bare lyst på en liten kjøttbit til eggene og potetene til frokost. Og så kom det en halv gris på bordet! Jeg hadde ikke sjans til å spise opp alt – og jeg måtte bare stoppe for å ikke bli kvalm; det var jo alt for mye kjøtt i forhold til alt det andre! sier Nareas.– Så du stoppet i tide?– Ja, det er som kjent ingen skam å snu