og for å kunne beholde troverdigheten når du er så åpenbart politisk situert som KK er, så må du være dønn sikker på at du har fakta riktig. pluss at et bra fokus (som mange journalister glemmer) er «follow the money».

dette henger jo sammen med DN’s journalistikk. for folk som skal investere pengene sine etc., så er det ikke så interessant hvilke holdninger journalisten har; det som er relevant, er at man er trygg på at journalisten har vridd og snudd på saken, og leverer topp vare. og at vi får vite hvor pengestrømmen går.

klassisk eksempel på at journalistikk først og fremst er et håndtverk, altså. (men der de fleste utøverne av håndtverket ligger til venstre for midten. men det har sikkert mer å gjøre med forholdet mellom lønn og arbeidsbyrde enn noe annet. det er veldig få rike journalister 😉

Det er jo nærliggende å tro at det er sånn, om de fleste av journalistene er raddisser. (Hvis ikke sjefene er mer mot høyre, for det er jo de som ansetter, ikke kollegene)

Men fortsatt; det er drøyt å påstå at NRK ansetter noen på grunnlag av politisk ståsted er det ikke? Jeg kjøper ikke den.

Min opplevelse er at folk begynner her, slik som i hvilken som helst annen bransje – på grunnlag av tekniske kvalifikasjoner, kunnskap, nettverk (dette nå om dagen belastede ordet – altså venner og bekjentskaper) og så klart tilfeldigheter.

Personlig, så søkte jeg meg ikke til denne stillingen på grunnlag av min politiske legning. Like lite som jeg tror at det var derfor jeg fikk jobben.

Men som en raddis så er jeg personlig opptatt om hvordan det går med folk i land og utland. Om forholdet mellom makt, penger og mennesker. Om hvordan man skal leve sammen, i en verden av mangfold. Hvem skal få bestemme? Hva skal få bestemme? Hvorfor?

Og hei, det sammenfaller jo godt med jobben min. Å få stille spørsmål og utfordre det etablerte. Kanskje det ikke er tilfeldig tross alt da, at det er flere røde i pressen enn blå?

På samme måte, er det vel ikke særlig rart at det er en majoritet av Høyre- og FrP-velgere (noe jeg velger å tro) blant landets sjefer i selskapene og blant aksjeeiere? Det ligger noe i grunnsynet, type engasjement og livsfokus kanskje?

Ikke vet jeg, jeg bare stiller spørsmålet.

Men for å ta det: Har en kollega som er Høyre-mann, som jeg beundrer på grunnlag av hans enorme kunnskap og engasjement. Han inspirerer, og etter det jeg vet, så inkuderes han. Jeg har ikke sett noen mobbe ham mer enn på humoristisk nivå. Og ja, jeg synes flere fra høyresiden burde jobbe som journalister, men igjen, hvor er de?

PS.
@ Trygve
«Selv Dagens Næringsliv, som vel kan sies å føre en mild liberalistisk linje, har overvekt av radikale journalister.»
http://www.digi.no/php/art.php?id=69652

«- Hvor lang er veien fra Klassekampen til Dagens Næringsliv?- For en featurejournalist er den kort. Det viktigste er at du er kritisk.- Og verdimessig?- Der er avstanden stor.»
http://www.dagbladet.no/magasinet/2004/09/11/407911.html

Jeg har en følelse av at DN består av en god del raddiser de også. Har lest det i forbifarten flere ganger synes jeg å erindre. Rart?

Kanskje det er slik at det bare er raddisser som sitter å ansetter?
Kanskje den politiske flokkmentaliteten i miljøet som Rossavk beskriver? Den som gjør at hvis du sier at Bush er dum, gal og verre en Hitler, så behøver du ikke grunngi hvorfor du mener det?
Kanskje at hvis man sympatiserer med H eler Frp så er ikke det journalistiske miljøet verken inkluderende eller tolerant?

Hvis ikke NRk skjerper seg, så bør en fremtidig blå regjerning reduserer krikastingsavgiften, for NRk opprettholder ikke sitt samfunnsoppdrag med å være så ensporet

Hadde vi ikke hatt Høyresiden hadde vi bare hatt en radio- og en TV-kanal, glad jeg har mulighet til å høre på noe annet enn sosialistpropagandaen kommer på lufta!

Hehe

Nå er det jo ikke sånn at man får jobb som reporter i radio eller skrivende journalist i en avis på bakgrunn av politisk ståsted, det vil hvertfall ikke jeg gå med på er virkeligheten.

Kanskje, spør jeg meg (litt enkelt, generaliserende og banalt), er det er slik at rollen som den spørrende, fortellende og kritisk til makten-tenkende, passer bedre sammen med en typisk SV-sympatisør, enn med en typisk Høyre-sympatisør liksom?

Og ikke misforstå meg, jeg er såpass oppegående at jeg respekterer alle mine venner og andre som ikke har de samme politiske meninger som meg. Noen av mine beste venner stemmer Høyre og Frp.

Men ingen av disse har valgt samme jobben som meg. Og det er et tankekors.