Det første smellet var svakt. Jeg registrerte det og tenkte at sprengstoffekspertene holdt på å kvitte seg med gamle bomber. Det andre smellet var kraftigere og jeg syntes så vidt jeg hadde hørt en foruroligende hvinende lyd. Tredje gang var jeg ikke tvil, men da var det for sent å gjøre noe.
Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen
Det hvinte skarpt og kraftig. Noen ropte «Incoming!», men jeg rakk verken å gripe kameraet eller komme meg i dekning før det smalt.
Denne gangen kjente jeg trykket fra eksplosjonen. Det steg røyk og støv opp noen hundre meter unna. Soldater kom løpende med brannslukningsapparat og bårer. Jeg gruet meg for synet som ventet meg på vei mot nedslagsstedet. Noen dager lar en seg ikke sjenere særlig av blod og ødeleggelser, andre ganger er en mye mer mottakelig. Dette var slik dag.
Ingen skadde
Men da jeg kom fram til nedslagsstedet var det bare røyk og masse soldater. Ingen var såret eller drept. Ett av rommene var fullstendig ødelagt. TV-apparatet var slengt nesten ut døra. Det var et stort hull i veggen og splintene hadde revet flenger av både betong og respatex.
Etter noen minutter kom soldaten som bodde der. Han hadde gått fra rommet sitt noen minutter i forveien for å gå på skytebanen. Han var tydelig rystet og forvirret. Det samme var de som bodde vegg i vegg med ham. De ba meg dra til helvete tilbake til Norge med kameraet mitt. Andre var mer hjelpsomme og snakket villig om hvordan de hadde opplevd hendelsen.
Det tok ikke lang tid før alle soldatene forsvant hver til sitt, og livet i leiren vendte tilbake til sitt normale for alle andre enn de som ble direkte rammet. De fleste har nok med å ta vare på seg selv og sine nærmeste. Det er heller ikke uvanlig at det blir skutt mot leiren, det uvanlige var at det var med raketter, og at de traff.
Hverdagslivet fortsetter
Dette er en svært stor leir, og det var bare de som var i umiddelbar nærhet som registrerte angrepet. Her lever de uansett med dødstrusselen i nærheten hele tiden, og hverdagslivet fortsatte som før. Noen timer etter gikk jeg for å ta en kaffe. Utenom messa finnes det bare ett sted hvor man kan få kjøpt ting. Det er på markedsplassen. Her ligger de amerikanske matkjedene på rekke og rad. I denne leiren er det Taco Bell, Burger King, Popeye`s og Cinnamon. Det var på Cinnamon jeg fikk tak i kaffe (Seattle`s Best) og en av de etter sigende så berømte Cinnamon Rolls.
For de av dere som har nært kjennskap til amerikansk matkultur, er dette kanskje en klassiker. Jeg, som har tilbrakt studietiden i Paris og mesteparten av mitt arbeidsliv i Midtøsten, må innrømme at jeg var heller skeptisk da jeg fikk utdelt kniv og gaffel (i plast) til å spise min Cinnamon Roll. Jeg ba pent en kvinnelig soldat flytte sin M16 og åpnet posen. Der ventet en varm, myk kanelbolle med en kremaktig sukkerglasur. Den første biten var ikke så verst. Det ble verre etter hvert.
Det kjente og kjære
Men samtidig som jeg ble mer og mer uvel av den kremete kanelbolla, skjønte jeg også mer hvordan de her inne i leiren skaper seg et skinn av hverdagsliv for å beskytte seg mot den farlige virkeligheten utenfor murene. Noen av dem kommer aldri lenger enn til disse leirene og rakett- eller granatangrep er det eneste som minner dem på at de er en okkupasjonshær i et fremmed land. For de som er ute i det virkelige Irak, er leiren noe gjenkjennelig å komme tilbake til.
Men uansett hvor fort leirlivet kom tilbake til sitt normale etter dette nålestikket mot Goliat, er jeg sikker på at noen her på Camp Liberty føler seg litt mindre trygge når de i kveld legger seg i en seng innerst i et hjørne og brer over seg for natten.