Sånn noen timer før det hele braker løs er det vel på tide å tenke litt både tilbake og frem.
Jeg begynner med frem. Siste gjennomkjøring for finalen er akkurat ferdig, dvs. de skal sikkert øve på pauseinnslag og avstemming. Hvem tror så jeg vinner ikveld da? Jeg har fått en feeling på Romania. Hovedgrunnen til dette er at mange av de andre favorittene, enten har konkurrenter innen samme genre, (Sverige, Irland, Russland, Storbritannia), usikker på om mange nok liker slik musikk (Frankrike, Finland, Ungarn, Tyskland). Er det flere favoritter nå? Vel, må vel nevne Bosnia & Hercegovina og Azerbaijan, men tror ikke de heller har det helt inne.
Da ender jeg opp med Romania da. En meget sjarmerende guttegruppe som har en engelsk sanger så det synges på perfekt engelsk. I den Azerbaijanske låten synger de, «And I adore you», men i mine ører høres det ut som: «In San Antonio». Vel ellers må jeg si om Romania at låten er av en type som i grunn ikke irriterer noen og den kan likes av alle fra 14 til 74 år. Så jeg tipper på Bucuresti 2012, men er også klar over at det Europeiske publikum og juryer ganske sikkert sender meg ett annet sted. Jeg får leve i spenning i noen timer til hvor jeg skal på min 20ende internasjonale finale.
Hva med Norge da?. I år var jeg faktisk mere sikker på at vi skulle gå til finalen enn jeg var i 2009 da Alexander Rybak var med. Men, den selvsikkerheten fikk man rett i trynet gitt. Nå skal det sies at de fleste «utlendinger» jeg har snakket med etter tirsdag er like overrasket som meg at Norge ikke gikk videre. Er årets deltagelse dermed en fiasko?
NEI!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Man, skal naturligvis være skuffet over at man ikke går til finale. Såpass mål man man ha med sin deltagelse i denne konkurransen. Men, ingen kan styre hvordan de forskjellige land stemmer, og det hadde vært veldig rart om f.eks. Per Sundnes skulle få sparken fordi vi ikke kvalifiserte oss. Jeg har tidligere blogget om hvem som gav poeng til det franske bidraget ifjor som også var ganske afrikansk og der glimret store deler av de Øst-Europeiske landene med sitt fravær. Og forskjellig nivå på aksept for «innvandret» kultur er nok en hovedsak for slike forskjeller i smak. For frem til klokken 23:00 sist tirsdag var Haba Haba en suksesshistorie:
Stella Mwangi ser fjorårets internasjonale finale og sender en mail til NRK med 3 låter. De faller for Haba Haba og Stella får dermed god tid til å forberede sin deltagelse i norsk finale. Stella deltar i den uten tvil sterkeste av de tre delfinalene i Skien og vinner denne. Og endelig vinner hun den norske finalen meget klart. Og siden den tid har hun hatt 1.plass på VG-lista, blitt spilt mye på radio i Norge, Sverige og også andre land. Vi ble tidlig utropt som en av favorittene og etter at Stella kom til Dusseldorf gjorde hun er meget godt inntrykk på presse, fans og de andre deltagerene. Det var en meget spesiell situasjon på åpningsfesten når Stella dumpet borti Blue fra Storbritannia og de øyeblikkelig startet å synge Haba Haba. Hvis alt dette som Stella har oppnådd er en fiasko, så lurer jeg virkelig hva kriteriene er for suksess i Norge. Det vil for alltid være urettferdig å sammenligne norske ESC-deltageres nivå på suksess med det Alexander Rybak fikk i finalen i Moskva. Dette resultatet var en hundreårsbølge de luxe i Eurovision-sammenheng og det vil ta mange år før noen får et slikt resultat. Om de i det hele tatt får det noen gang.
Ellers har hele arrangementet vært ikke helt på høyde med slik ting og tang var i Oslo. Ingen store ting, men de fleste av gjengangerene her rangerer Oslo som ett bedre arrangement så generelt. Men, alle sier også at de ikke savner prisene i Norge. har vi hørt den før? Men, en ting har vært helt fantastisk her og det er den gratis kaffebaren her med meget hyggelig personell. Nå er det ett par av damene i kaffebaren her jeg har lovet å gifte meg med, så noen må snike seg ut at pressesenteret etter at finalen er over.