Lørdag tok jeg ungene med til Karl Johan for å oppleve det norske demokratiet. Det har blitt en tradisjon å dra til byen lørdagen før valget, for å suge inn litt av stemningen og spenningen. I år var det flere folk og flere partiledere enn på mange år.

Jens Stoltenberg på skammel i Spikersuppa lørdag

Jeg håper ungene husker det når de blir voksne. Det er ingen selvfølge at landets topp-politikere er ute på gata – blant tusenvis av tilhørere. Jeg så ingen politifolk, knapt noen sikkerhetsvakter og slettes ingen våpen. Bare en statsminister, en finansminister, en partileder som gjerne vil være statsminister og en mann som en gang drømte om å bli stortingspresident. De snakket i hver sin mikrofon, fra en buss, en skammel og en bod. Og det krydde av folk rundt dem, som ville vite enda mer.

Som sagt, jeg håper ungene husker dette, og ikke bare alt stæsjet. Da fireåringen fikk en stor, rød Arbeiderparti-ballong i hendene, fikk jeg et aldri så lite angst-anfall. Han var så utrolig fornøyd. Og man river ganske enkelt ikke en ballong ut av hendene på en fireåring fordi mamma skal være partinøytral. Løsningen ble å dynge på. Høyre kunne tilby et passe iøynefallende nøkkelbånd. Frp stilte med både jakkemerker og våtservietter. SV hadde rosa ballong.

Til slutt var vi partinøytrale nok til å dra hjem.

Jeg tror vi må innrømme at Carl I. Hagens opportune raseri mange ganger har fungert etter hensikten. Men det er også vår oppgave å stå imot, og vi jobber stadig med saken.

I år, som for to år siden, og i 2005 og i 2003 og antakelig alle valgår før det, er politikere sinna på NRK. Høyre er sinna i dag, fordi Dagsnytt refererer til at ”politikere” ikke er opptatt av næringslivet. De mener i høyeste grad de er det. Andre partier blir sinna fordi de mener vi velger feil vinkel i deres kjernesaker.

Aldri har det vært flere kilder til å innhente informasjon om partiene enn nå. Men ettersom det er komplett umulig å følge med på alle nettaviser, tv-sendinger, radiodebatter og sosiale medier, kan det virke som om NRKs sendinger blir viktigere, fordi vi samler så mange. Partiene ringer daglig for å få ”sin” sak satt på dagsordenen.

På morgenmøtet i går dukket det opp en stipendiat fra Universitetet i Oslo som skal studere NRKs valgdekning på TV. Han fikk med seg en lang diskusjon om hvor mye som skulle gjøres ut av at Ap-nestleder Helga Pedersen manglet ferdigattest på huset sitt. For folk flest er det en liten sak, men politikere som lager reglene bør jo ha papirer i orden?

Og hva skulle vi gjøre på formuesskatten, som var gårsdagens tema i Velg09? Vi kunne lage Dagsrevy-sak om at bedriftsledere må ta opp lån for å betale skatten. FrP, Høyre og Venstre ville like den.

Vi kunne lage saken om at disse tilsynelatende fattige bedriftseiere sitter på langt større verdier enn det som går fram i ligningen –Arbeiderpartiet og SV-ere ville bli fornøyd. Eller vi kunne fokusere på delen som handler om skatt på arbeidende kapital, noe KrF og Senterpartiet er svært opptatt av.

Alle sakene er korrekte. Men vi må også ta et valg, og i et valgår er det langt mer som står på spill. Du kan vurdere det ferdige resultatet av diskusjonen her.

Vi driver ikke lenger med stoppeklokke når det gjelder taletid, men det er ikke langt unna heller. Alle debatt-deltakerne i TV-sendingene er valgt ut fra parti og kjernesaker. Har vi kritisk sak mot de borgerlige i én sending, prøver vi å ha en kritisk vinkel mot de rødgrønne også. Samtidig blir det absurd å bestemme dagens hendelser og viktigste saker bare ut fra hensynet til at alle skal få sitt.

I Dagbladet skrev Andreas Wiese i går at ”selv om kanalene tilstreber nøytralitet, virker TV2 som en litt borgerlig kanal, mens NRK gir et litt mer rødgrønt inntrykk”. Han begrunnet ikke inntrykkene med en eneste setning. Wiese mener det er greit, for det er en sikring mot at alle løper i flokk. Men for oss som jobber i NRK er sånne ”inntrykk” grenseløst irriterende, og omtrent like uangripelig som Carl I. Hagens raseri. Jeg håper bare at stipendiaten fikk notert spørsmålet, og kan gi oss en begrunnet analyse etter hvert.

Det var i begynnelsen av august. Jens Stoltenberg hadde samlet samtlige Ap-statsråder på toppen av Folketeaterbygningen som troner over Youngstorget.

Mens vi sto i kø og ventet på å intervjue Stoltenberg om den norske modellen og de store linjer, sto Trond Giske plutselig med et hoff av journalister rundt seg.

Han snakket høyt, mye og foraktelig.  Om Venstre – av alle ting.

Det er ikke alltid enkelt å få med både de åpne og de skjulte budskap som spres på den type pressekonferanser.

I mitt hode hadde Sponheim valgt Jens framfor Jensen. Han hadde også gått så langt som til å gi en velgergaranti om at Venstre ikke vil bidra til Frp-styre i landet. Men der sto altså Giske og snakket høyest, selv om det var sjefen hans som skulle ha pressekonferanse.

Siden har jeg skjønt at Giske bare dannet fortroppen av rødgrønne statsråder og nestledere som er sendt ut i valgkampen for å ta Venstre. – Når Venstre er garantist for at Frp og Høyre styrer i Oslo, hvordan kan vi tro de ikke gjør det samme på riksplan, spurte Giske retorisk.

Dagen etterpå valgte kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa å angripe Venstres kommunepolitikk. I forrige uke skrev Audun Lysbakken åpen blogg til Lars Sponheim der han ba om avklaring på regjeringsspørsmålet, i dag gjør Bård Vegar Solhjell det samme.

Og de har klart det. De rødgrønne har klart å så tvil om Venstre er å stole på for velgere som for enhver pris vil unngå Frp. På den måten håper de at velgerne skal stemme rødgrønt framfor å stemme på et høyst usikkert alternativ et sted på midten.

Klassekampen tok opp tråden i helgen, og TV2 brukte mer enn halve partilederutspørringen i går på regjeringsspørsmålet. Det skal sies at Sponheim var klarere der, enn han var på for eksempel innvandring (der den innvandringsliberale Venstre-lederen faktisk klarte å stemple 90 prosent av asylsøkerne som juksemakere, fordi de mangler identitetspapirer). Men Sponheim ga fremdeles ingen svar som helt utelukket Oslo-modellen på riksplan.

Fortroppen har gjort jobben. Nå er Stoltenberg sjøl ute i Klassekampen og gjentar Giskes poeng. Jens Stoltenberg vil ikke bare ha Venstres stemmer. Han vil også ha fokus bort fra det faktum at en ren Arbeiderparti-regjering er et sannsynlig alternativ dersom meningsmålingene holder fram til valget.

Stoltenberg og Sponheim har det til felles at de ikke vil snakke om plan B og plan C. Sponheim hadde nok håpet at spørsmålet var ryddet av veien for lengst. Nå ser det ut til at regjeringsspørsmålet vil plage Venstre helt fram til 14. september.

Neste torsdag er det ny partilederutspørring for Sponheim. Her i NRK1.

Per Sandberg leder arbeidet med 100-dagersprogrammet. Foto: Scanpix

Frps 100-dagersprogram blir ukens store sak. I ett år har Frp-toppene jobbet med programmet som skal vise hva partiet kan få til i løpet av 100 dager.

Siv Jensens ansvarlige linje den siste uka, med glideflukt bort fra kontroversielle partistandpunkt, tyder på at programmet blir mindre spenstig enn planlagt. Men på ett punkt skal partiet være å kjenne igjen: på området asyl og innvandring.

– Frp kan bare regne med 100 dager – og knapt nok det – på å vise at vi har noe i regjeringskorridorene å gjøre, sa generalsekretær Geir A. Mo i juli i fjor. Den gang var Frp landets største parti, men ingen ville samarbeide med dem.

Dagsnytt avslørte at Frp hadde skrevet brev til samtlige departementer for å finne ut hvilke forskrifter og fullmakter de hadde. Innvandringspolitisk talsmann Per Willy Amundsen sa rett ut at de ville finne ut hvor langt de kunne gå i politiske endringer uten å gå veien om Stortinget. Geir A. Mo var rasende da partiets framgangsmåte ble kritisert for å være useriøs. Han mente både kritikerne og vi NRK-journalister hadde fått solstikk.

I dag er Frp nærmere regjeringskorridorene, selv om partiet er rykket ned til andreplass i størrelse. Blir det regjering sammen med Høyre, er sannsynligheten også stor for at de får mer enn 100 dager. Men forventningene til 100-dagersprogrammet har vokst seg så store, at Siv Jensen planlegger å gjøre maksimalt ut av begivenheten. Dessuten gir det henne en kjærkommen anledning til å sette partiets fanesak på dagsordenen helt i innspurten av valgkampen.

Bare Fremskrittspartiet ser ut til å tjene på at innvandringspolitikk blir tema i valgkampen. Arbeiderpartiet kan stramme inn så mye de vil, og sende ut apostler mot fundamentalisme og snillisme. Frp ligger alltid et skritt foran blant dem som vil ha mer av den slags.

For oss som jobber i media er det bare å gjøre seg klar til faktasjekk. For vi vet en del om hva som kommer. Er det mulig med en ”forsvarlig behandling” av 80 prosent av asylsøknadene i løpet av 48 timer? Går det an å si at kun 1000 asylsøkere oppfyller kravene til FNs flyktningkonvensjon, uansett hvor i verden de kommer fra? Og skal bistand kuttes fordi norske skattepenger virkelig har gått til privatfly for afrikanske diktatorer?

Arbeidet med 100-dagersprogrammet er del av Frps ansvarliggjøring, sa Geir A. Mo i fjor. Programmet skulle vært lagt fram før sommeren. Så skulle det komme før valgkampen. I dag har vi hørt at 100-dagersprogrammet kommer i slutten av uka. Jeg tipper Frp-toppene skal bruke uka på å diskutere nøyaktig hvor ansvarlige de skal være.

Kristin Halvorsen Foto: Scanpix

Kristin Halvorsen er kjent for sin sjarm, sine kjappe replikker og gode humør.

Da Eli Hagen skrev selvbiografi, var Kristin Halvorsen en av ytterst få som fikk ros for å være grei med alle, alltid hyggelig og omtenksom.

Men den sjarmerende Halvorsen har vi ikke sett mye til i denne valgkampen.

Hun sliter. I partilederutspørringen i Politisk Kvarter virket hun lettere irritert på Bjørn Bøs spørsmål om fattigdom og Afghanistan.

Hos Pål T Jørgensen i TV2 ble hun kjørt knallhardt på det samme, og hun kom ikke heldig ut av de fire år gamle løftene om å avskaffe fattigdom.

Jeg er rimelig sikker på at Kristin Halvorsen må ha et svært anstrengt forhold til valgkamper. Da de åpnet valgkampen på Kastellet skole i Oslo i 2003, lå SV høyt på alle meningsmålinger. En svært selvtilfreds Halvorsen lanserte det nye SV, som åpnet for større innflytelse for foreldre i skolen. Ja, de skulle sågar få lov til å velge hvilke fag ungene skulle få undervisning i. Jeg satt der på første benk med båndopptakeren min, og ble ærlig talt fullstendig forvirra av de nye SV-tonene. Skulle det liksom bety at foreldre kunne velge latin da? I stedet for gym, for eksempel? Ja, sa Kristin Halvorsen, det måtte det bety. Den uttalelsen brukte hun resten av valgkampen på å forklare. I en tv-debatt innrømmet hun til slutt at hun hadde tatt for mye Møllers tran den dagen de åpnet valgkampen.

I 2005 var skolemat tema under SVs valgkampåpning. Resten av valgkampen –og de fire årene etterpå- har SV måttet svare for sine høye smørbrød fra den dagen. Journalistene fikk servert laks, og Aftenposten regnet ut hvor utrolig dyrt det ville være for den norske skolen å servere elevene et slikt måltid. For hvert nytt problem som dukker opp i skolen, trekker politiske motstandere lakse-kortet mot SV. Den i partiet som bestilte mat den gangen, har mye å svare for.

Partilederdebatt Foto. Scanpix

I år har Kristin Halvorsen forsvunnet i debattene der Jens Stoltenberg har vært med. AP-lederen ser ut til å ha funnet tilbake SIN sjarm. Men det hjelper ikke samarbeidspartnerne når Stoltenberg smilende slår ut armene og sier hans plan A er å regjere sammen med ”disse damene her”.

Når Kristin Halvorsen har vært alene, har hun slitt med å forsvare regjeringens politikk samtidig som hun skal fronte hva SV egentlig ønsker seg. Hun har fått mye ros for å være flink finansminister. Problemet nå er at SV trenger mer en radikal, frekk og utålmodig partileder.

Det ville være synd for SV og synd for norsk politikk om Kristin Halvorsen slutter å komme med ambisiøse løfter. Politikere som ikke tør å konkretisere løftene sine, som ikke tør å gi seg sjøl fallhøyde, har vi allerede for mange av i norsk politikk. Det spørs om vi hadde hatt bortimot full barnehagedekning dersom SV-lederen ikke hadde vært så ualminnelig svær i kjeften i 2005. Minstepensjonistene hadde kanskje også hatt mindre å leve for. Vi må for all del unngå at politikerne slutter å love noe som helst.

Men når hun nå har sagt at fattigdom skal avskaffes og at det kun er snakk om vilje til å gjennomføre det, blir det vanskelig å komme etterpå og si at oppgaven ikke lar seg løse.

Møllers Tran- unnskyldningen ble brukt opp i 2003. I år må hun finne på noe annet. Kanskje hun burde gjøre som Liv Signe Navarsete i partileder- utspørringen i NRK i går? Programlederne hadde lagt opp til et løp om fornybar energi, der Senterpartiet har lovet mye og prestert svært lite. –Nei, på det området har vi ikke kommet så langt som vi skulle ønske oss, sa Navarsete med rak rygg, blått blikk og et unnskyldende smil om munnen. Ferdig med den saken.

Hun snakket om ”Cover it live” – vår nye tjeneste som gjør at folk kan kommentere politikerne, programlederne, sakene, spørsmålene, håret, antrekkene og forhåpentligvis svarene – direkte, mens tv-valgkampen ruller av gårde.

Mandag var det 1100 unike brukere som benyttet seg av tjenesten. Det er utrolig mange, når du tenker på at dette er folk som ser på tv og skriver kommentarene sine samtidig.

Resultatet er blant annet dette:
9:57 [Kommentarer fra Agder]
Tenk å tørke seg bak med dopapir med Ap-logo….
9:58 [Kommentarer fra Valr]
Hun rister på benet. Klart nervøs.
9:58 [Kommentarer fra Thomas]
Siv Jensen skremmer meg…Jeg får klare assosiasjoner med Richard Nixon når hun vifter med armene.
9:58 [Kommentarer fra benjamin]
Det største problemet med FRP er deres politikk i praksis. Og i Oslo har vi sett resultatet av deres politikk i mange år. Desverre kan FRP lyve uten mye konsekvenser.

Denne uka har jeg sittet hjemme med pc’en på fanget og twitter oppe. Det er ingen udelt glede å se hva folk klarer å lire av seg av meldinger. Jeg har sett kolleger gå rundt i gangene her på Marienlyst før sending. De har forberedt seg i ukevis, alle har jobbet flere år med politikk. Og så sitter folk hjemme i stua med pc’en sin og skriver nådeløse meldinger om alt fra hår til fakter, ett feil spørsmål og mulig partipreferanse. Politikerne har det selvsagt verre, men jeg innbiller meg at de har fått mer trening over tid til å tåle dritt.

Så er det jo ikke bare søppel heller. Langt ifra. Å følge nettdebatten live er som å invitere hele venneflokken hjem til en blanding av valgvake, fotballkamp og grand prix. Alle vet jo at stil, strategi, taklinger og antrekk er vel så viktig som selve resultatet. Saklig kan man være et annet sted. Innimellom kommer også gullkorn. Partiene har åpenbart mobilisert sine tropper til å skryte litt av sine egne og slenge dritt om andre. Det gjør ikke så mye, fordi de også er flinke til å påpeke svakheter i argumentasjon hos hverandre.

I går var det en smarting som foreslo nytt slagord for Arbeiderpartiet: Allah skal med! Integreringsdebatten på nett var slett ikke så ille som man kunne frykte. Ifølge mine kolleger skyldes det at det er rimelig lett for dem å identifisere hvem som er med i debatten.

Sjøl har jeg nådd et metningspunkt etter tre dagers intens debatt på tv og nett. Det er greit å være nerd. Men det er greit å ha et liv også -i hvert fall fram til det spisser seg til igjen.

Hva syns du om nettdebatten?

En undersøkelse Utdanningsforbundet gjorde i vår viser at tre av fire lærere mener de ikke har tid til de viktigste oppgavene i skolen.

I dag har vi hørt på Dagsnytt at norske skoler er i verdenstoppen når det gjelder tilgang på pc’er. Men elevene får altså mindre tid enn før til å bruke dem. I juni traff jeg en svært engasjert realfaglærer som ledet et stort prosjekt for å få elevene engasjert i matematikk og fysikk. Men hun syns ikke hun fikk tid til å gjøre arbeidet så bra som hun ville, fordi hun var dynget ned av papirarbeid og skjemavelde. – Min tid blir misbrukt som punsjedame, sa Eva Jørgensen til Dagsrevyen.

Kravet til å dokumentere alt de gjør i skolen, er et resultat av at norske elever har elendige resultater internasjonalt i fag som matte og naturfag. Skiftende regjeringer har innført nye kontroll-tiltak og nasjonale prøver. I tillegg har ambisiøse skolepolitikere i kommuner som Oslo innført egne prøver og kartlegginger. Alt i beste hensikt, selvsagt.

I går la Arbeiderpartiet fram sin 10-punktsplan for en bedre skole. Ett av punktene er at lærerne må få mer tid til å undervise, mindre til papirarbeid. Men lengre nede på lista beskrives også veien mot heldagsskolen, som betyr flere undervisningstimer, mer gym og SFO midt på dagen. Det ligger en liten reform der også, og det var altså det man skulle unngå.

Tidligere Ap-politiker Kirsti Kolle Grøndal leder Tidstyv-utvalget, som skulle komme med forslag til hva som kan prioriteres bort i skolen. Rapporten skulle ha kommet i morgen, men er altså utsatt til desember. Dermed er det fritt fram for nye gode skoleforslag i valgkampen. Selv om alle de gode tiltakene nå er blitt en belastning for de som er satt til å gjennomføre dem.

Spørsmålet surret i bakhodet der jeg lå omtåket i senga med en tannverk som dunket både i over- og underkjeven. To paralgin forte og to ibux hjalp litt på smerten. Til gjengjeld var jeg så kvalm at jeg ikke kunne stå oppreist. To tannlegebesøk kostet meg to tusen kroner, men fremdeles klarte ingen å finne ut hvor problemet lå.      

Ifølge Dagbladet i sommer dropper 210.000 nordmenn å gå til tannlege av økonomiske årsaker. Mer enn én million nordmenn har det siste året droppet å gå til tannlegen, fordi det er for dyrt eller fordi det gjør for vondt. Tenner er et privat ansvar. Du kan røyke til du får kreft, ta unødige sjanser i fjellveggen eller spise deg til helseproblemer – staten stiller opp. Men den som slurver med  tannkosten, må ta regninga sjøl.  

For min del handlet det i slutten av juli å finne en tannlege som ikke var på ferie. Tredje forsøk var hos en iransk tannlege som tok imot meg søndag morgen klokka 0900. Det kostet 1650 kroner til, men han fant i alle fall feilen. Den dårlige nyheten var at roten til alt det vonde må fylles (4500 kroner),  deretter skal ny krone settes på (4900 kroner). Alternativt kan jeg ta den billige løsningen med å trekke hele tanna (kr 1.300,-).  

De rødgrønne har egentlig sagt de skal ha en tannhelsereform. SV vil ha et tak på 2500 kroner. Arbeiderpartiet vil også ha en grense for hvor mye vi skal måtte betale hos tannlegen, men har ikke skrevet i programmet hvor grensa bør gå. FrPs nettsider har ingenting om tannhelse. Ikke Høyres heller, utover et innlegg som harselerer over at Kristin Halvorsen har lovet tannhelsereform allerede for fem år siden (au!). 

Så blir det noe valgkamp-tema av dette? Milliarder er jo allerede delt ut til sykehjemsplasser og kulturløft. Med skolestart neste uke, er det grunn til å vente at det går ut nye milliarder. Og da har de ikke engang begynt på sykehusene.   

I år følger jeg ekstra godt med. Men når dette helvetet endelig tar slutt (verker ennå), skal det gå mer enn ett år før jeg setter meg i en tannlegestol igjen. Én million andre venter minst like lenge..

Men på Ammerudhjemmet lurte både ansatte og beboere hvorfor 400 sykehjemspasienter bor på dobbeltrom i Oslo – der FrP styrer sammen med Høyre. Det er ikke bare Arbeiderpartiet som har lovet enerom i en årerekke.  

103 år gamle Ester Sigvartsen var ikke i nærheten av å kalle Siv Jensens egne løfter flaue, pinlige og innholdsløse. Hun ville ikke klage, sa hun, men hun syns nok gamle folk burde få lov til å bo på eget rom. Ingen kan være uenig med henne i det. Her er innslaget i Dagsrevyen.

 Spørsmålet er hvordan dette kan være så forferdelig vanskelig? For jeg tror faktisk på at politikere som snakker om eldresatsing, ØNSKER å gjøre det de sier.  Likevel. Er det mulig å innføre rushtids-avgift for politikere på sykehjems-turné i valgkampen? Og ekstra straffegebyr for dem som ikke kommer opp med bedre løsninger?

En 90 år gammel dagbruker på Ammerudhjemmet bo- og kultursenter skrev i går dette diktet. Siv Jensen fikk en kopi, og forfatteren syns det var greit at vi publiserer det her også. Det oppsummerer sykehjems-rushet i valgkampen veldig bra, syns jeg.

Vi eldre og valget   

Nå er det valg igjen

– det merkes på gård og i grend.

Det bankes på port og det ringes på dør.

Politikerne er ute med det samme, gamle budskapet som før. 

Vi møter dem på gater, torg og streder

– kort sagt alle steder

Også på alders- og sykehjem.

Det tas i hånd, klappes på kinn og strykes over hår

og fortelles om alt det fine som vi får: 

Det blir hvitvin til middag og rødvin til kvelds.

Sykehjem får vi også til fjells.

Det loves i nord og det loves i sør,

sykehjem har vi i Spania fra før. 

Ingen skal få avslag på alders- eller sykehjemsplass.

Ingen skal bo på bad eller lager:

Hver en krik og krok skal være tom,

alle skal få enerom!

Ingen skal bli liggende med brukte bleier eller klut,

alle skal få komme mye mer ut. 

Det skal bli et annet styre og stell,

nok bemanning skal pusle rundt oss i fra morgen til kveld.

Livet skal bli som en fest,

og vi skal selvsagt være gjest.

Det er nesten ikke til å tro,

det lyder som et eventyr fra Asbjørnsen og Moe. 

Dette er ikke hverdagskost.

HUSK: vi er politikernes salderingspost.

Når stemmer er avlagt, valget er over og valglokalet stengt,

da blir alle fromme løfter glemt! 

Observatør, 90 år

tirsdag 11. august 2009

Ifølge Vårt Land kommer toppen av svineinfluensaen til å inntreffe på valgdagen 14. september. Politikerne kan fort bli blant dem som smittes tidlig. Deres jobb er å hilse på flest mulig i valgkampen. Det ville ta seg dårlig ut for en politiker å innføre artige alternativer til håndhilsing, slik Oslo-studentene driver med om dagen.   Statsrådene har nå fått desinfiserende servietter i veska, som skal fjerne virus og eventuelt annet svineri etter at de har håndhilst på førti pasienter på eldresenteret eller femten barnehageansatte og tretti snørrete barnehagebarn. Ingen tror vel egentlig det hjelper, men det er jo verdt å prøve.  

   Mest lurer jeg likevel på hva Venstre har tenkt å gjøre for å beskytte Lars Sponheim mot svineinfluensaen. Jeg har undret meg over Sponheim i flere valgkamper. Han er bortimot fraværende gjennom sommeren og i begynnelsen av valgkampen. Venstre går ut av fokus mens de andre krangler. Såpass nær sperregrensa partiet alltid har vært, er det en vågal strategi. Men når så alle partiene har skjelt ut hverandre tilstrekkelig lenge, dukker Sponheim opp i manesjen de siste ukene. Han er en mester i onelinere, og er derfor blant dem som alltid gjør det bra i folkemøter og partilederdebatter. Dessuten har han fordelen av å framstå som et alternativ for frustrerte velgere over hele skalaen fra SV til Høyre. Strategien har vært vellykka så langt. Men hva om én av de to viktige Sponheim – ukene skulle forsvinne i svineinfluensa?  

Det er liten grunn til å tro at medarbeiderne rundt Siv Jensen og Jens Stoltenberg er mindre redd for smitten. Jens skal møte Jensen 13 ganger de neste ukene. Det blir ikke det samme å erstatte Jens med nestleder Helga eller Jensen med nestleder Sandberg. Men for oss som skal følge valgkampen, kunne det jammen vært spennende. Som Dagfinn Høybråten sa til Dagens Næringsliv i forrige uke: – Det er som med svenske danseband. Har du hørt én «Jens og Jensen» -duell, har du hørt dem alle.