Valget er over, det er også ”Lillas Valg”. Bloggene ligger fortsatt for å leses, og det er lett å se at jeg bommet på noe, og traff bedre på andre saker.

Jens Stoltenberg har ikke vært Robot-Jens i hele valgkampen. Men Erna Solberg klarte å gjenta Høyres nøkkelord skatt, skole og samferdsel i nesten alle direkteintervjuer hun var med på. Svineinfluensa tok aldri av. Men Lars Sponheim fulgte sitt vante spor med å være stille de første ukene, for så å kaste seg inn og snakke om spill de siste ukene.

Både Venstre og KrF rives mellom blokkene, og det må de betale for nå. Kristin Halvorsen slet med formen, og har lagt bak seg nok en vanskelig valgkamp for partiet. De rødgrønne lyktes med sin lille ”så tvil om Venstres Frp-garanti”, og Frp fortsatte sine påstander om å være forfulgt helt fram til valgnatta. At de borgerlige rotet det til for seg, er en åpenbar sannhet for alle. Men jeg syns fortsatt det gamle juletre-bildet, der de fire holder hverandre i hånda, er morsomt å se på etter det vi nå vet.

Mest tilbakemeldinger fikk jeg på bloggen om faktasjekk i asylsaker. Det er underlig at velgerne setter innvandring så langt ned på alle lister over hva de syns er viktigst i en valgkamp. Det er alltid et tema som skaper mye engasjement. Valget viser da også at det VAR få stemmer å hente på å være snille med innvandrere i en valgkamp, i den grad man kan si noen markerte seg med å være det.

Så har det vært blandete tilbakemeldinger på bloggene som handler om hvordan vi jobber i NRKs valgredaksjon, og det er helt greit. Meningen var å forklare hvordan vi tenker når vi velger ut saker som skal på lufta. Ingen innbiller seg at vi aldri gjør feil. 

Takk for følget, takk for veldig mange tilbakemeldinger her i bloggen, fra folk på byen, og fra folk på facebook og twitter.

Rødgrønn seier og Arbeiderpartiet går fram

1) De rødgrønne fikk sine fire nye år.
2) De borgerlige tapte på intern krangel.
3) Det finnes knapt noe sentrum igjen i norsk politikk. For nå er Venstre under sperregrensa, og KrFgjør sitt dårligste valg på over 80 år.

-Blir det rødgrønt, vil jeg helst ligge under dyna, sa Lars Sponheim da jeg snakket med ham i går. Han var på vei over fjellet, og hadde tenkt seg på en lengre tur i finværet før han dro videre til valgvake. Men han lovte å komme i radiostudio om det ble borgerlig flertall. I så fall kunne ingen gjøre opp regningen uten Venstre-lederen, mente han. Ingen av oss var i nærheten av å diskutere alternativet at Venstre skulle havne under sperregrensen.

Først utpå kvelden kom de første resultatene som viste at det gikk mot tap på alle fronter for Norges eldste parti. Samtidig gikk Kristelig Folkeparti på enda en skuffelse, og endte enda lavere enn katastrofevalget sist.

Begge partiene har tapt velgere til begge sider av det politiske landskapet. Velgere som skrev øverst på ønskelista at de ville skifte ut de rødgrønne, forsvant til Høyre og Frp. Velgere som mente det aller viktigste var å unngå Siv Jensen, hoppet til Arbeiderpartiet.

Dagrun Eriksen, KrF-nestleder, bekreftet inntrykket da hun var innom en av de utallige sendingene i morges. På stands gjennom valgkampen ble hun drevet fram og tilbake av velgere som ville ha forsikringer enten mot de rødgrønne eller mot Frp. Nå skal hun ha ferie for å samle seg før fire nye år i opposisjon.

Dobbelkommunikasjon er en vanskelig øvelse. Verken Dagfinn Høybråten eller Lars Sponheim har klart oppgaven. Nå må Sponheim gå av. Han kom gående til Stortinget i 1993, hjemover kjører han i egen Volvo. Dette er neppe noen krise for partiet, all den tid han har varslet sin avgang en god stund. Sponheim har heller ikke virket særlig motivert i slutten av valgkampen.

Taperne i sentrum

Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte tryggere. Men en av dem som nå er inne på Stortinget, er en nygammel kronprins som heter Knut Arild Hareide. Kanskje vil han prøve å ta over? I så fall blir det slutt på dobbelkommunikasjon. Hareide er en mann som sannsynligvis vil la enhver Frp-sympatisør fare, og heller konsentrere seg om å ta tilbake velgere fra Arbeiderpartiet.

Også SV har tapt til Arbeiderpartiet. Når SV taper fire mandater og Arbeiderpartiet vinner tre, er styrkeforholdet ytterligere forsterket i Arbeiderpartiets favør. Det skal bli spennende å se hvor dyrt SV klarer å selge seg og sine saker i en slik regjering.

Av småpartiene er det bare Senterpartiet som har klart å beholde oppslutningen på målingene. Hvordan er vanskelig å forstå. Partiet har knapt vist seg i riksmediene, uten at noen av partitoppene har klaget særlig på den saken. I stedet har de jobbet jevnt i distriktene, og hentet hjem igjen kjernevelgere som har vært på vandring i regjeringsperioden.

I dag er det bare å gratulere de store.
*Arbeiderpartiet, som klarte å gå fram for andre valget på rad. Den ubønnhørlige regjeringsslitasjen slo aldri til, og partiet sikret flertallsregjeringen gjenvalg for første gang på førti år.
*Fremskrittspartiet, der Siv Jensen klarte å overgå selveste partihøvding Carl I Hagens suksess fra 2005. Nok en gang kan Frp smykke seg med ”beste valgresultat noensinne”
*Og Høyre som gikk fra å være mellomparti til å menge seg med de store. Erna Solberg kan stolt kalle seg valgets vinner, med mest framgang av dem alle sammen.

Vel vel. Det er mulig vi har gått glipp av store nyheter med tomtefesterne, men Kristin Halvorsen var nok nærmere sannheten da hun trakk joker-kortet i Dagsrevyen i går. Hun har slitt nesten like mye som tomtefesterne med å komme til orde. Men hun har rett i at SV er jokeren for et rødgrønt flertall.

Den røde jokeren

Partiet ligger under seks prosent på meningsmålingen Norstat har gjort for NRK. Det er så dårlig at hele det rødgrønne prosjektet kan falle. Om de skulle nå flertallsmålet, må SV likevel vurdere om de er tjent med å fortsette i en regjering der de sjøl får mindre innflytelse og Arbeiderpartiet mer.

I boka ”Nærmere” beskriver Erik Solheim hvordan han opplevde sin aller første partilederutspørring på tv i 1989. SV hadde fem prosent på meningsmålingene, det lå an til et katastrofevalg etter at Hanna Kvanmo hadde lagt inn årene. Solheim skriver at han kom ut av studio som en oppvridd vaskeklut. ”Har ikke fått sagt noe, ikke svart på noe, ikke presentert SVs fabelaktige politikk”. Godteposen han hadde med for å vise hvor mye tilsettingsstoffer norske barn får i seg, ble revet ut av hendene hans.

Men så viste det seg altså at utspørrerne var for tøffe, og det var Solheim som endte med all sympati. Solheim skriver: ”Lykken er gjort. SV er kommet inn i valgkampen. For første gang på lenge lurer folk på hva vi mener. (..) Resten av valgkampen blir så travel at jeg ikke rekker å sende blomster til Bjørn Hansen og Tom Berntzen. Men jeg har takket dem mange ganger siden”.

Tjue år senere fikk Kristin Halvorsen omtrent den samme behandlingen da hun kom først ut i TV2s partilederutspørring. Det gikk heller ikke bra. Programlederen var tøff, men denne gangen skyldte ingen på ham. SV kom aldri inn i valgkampen. Svært få har lurt på hva SV mener.

Det skyldes verken dårlige medieopptredener eller at SV er oversett i media. De har bare ikke hatt saker som har provosert, begeistret eller overrasket velgerne. Paradoksalt nok er SVs hovedsaker i valgkampen nøyaktig de samme som velgerne sier er viktigst. Ifølge en undersøkelse Synnovate har gjort for NRK og Dagbladet er det skole og miljø. Men partiet sliter med å forklare hvorfor de ikke har gjort mer mens de har hatt flertall.

Det er lett å finne paradoksene, og de brutte valgløftene. De vil ha lavere klimautslipp, men utslippene har økt. De vil ha heldagsskole og skolemat, men har ikke kommet lenger enn til frukt i ungdomsskolen og et par timer ekstra i småskolen.

Frustrerte SV-velgere har hovedsakelig gått til Arbeiderpartiet. Blant de som stemmer rødgrønt ser det nå ut til at Arbeiderpartiet tar æren for politikken, mens SV og Senterpartiet får skylda.

Fire dager før valget kan det igjen se ut til at Jens Stoltenberg blir statsminister uansett hva som skjer. Spørsmålet i norsk politikk blir da hvilke partier som står nærmest til å dra ham i den ene eller andre retningen.

Kristin Halvorsen har skrytt av at det er SVs innflytelse som har gitt Arbeiderpartiet en radikal profil som også har gitt dem et løft opp på meningsmålingene. Spørsmålet er hvor lenge den innflytelsen skal gå ut over hennes parti.

Det var inngangen til TV2s debatt om kriminalitet i går. Deretter slapp fire relativt enige menn (fem med programlederen) til i en debatt der begreper som utlendinger, asylsøkere, bander, innbrudd, lav oppklaringsprosent og lovløse tilstander ble pøst ut i stor fart.

Ingen av paneldeltakerne fant på noe tidspunkt grunn til å trekke pusten mellom ordene ”kriminell” og ”asylsøker”.

– Det er 18.000 asylsøkere i dette landet som begår kriminalitet heile tida, slo Frps Per Sandberg fast. Justisminister Knut Storberget kunne ikke gå for at ALLE var kriminelle, men kunne opplyse at Oslo-politiet nå har gjort en god jobb med å fengsle 300 av dem. André Oktay Dahl påpekte at regjeringen ikke hadde kontroll over kriminaliteten, nå som 18.000 asylsøkere slipper inn i landet.

– Jeg skjønner ikke hvor de har tallene fra, sier pressevakta i UDI når jeg ringer og spør om hvor mange asylsøkere som begår kriminalitet. Der mener de bestemt at politiet melder om svært få kriminelle asylsøkere rundt omkring i landet. Men hun har altså ikke tall. Kanskje Politidirektoratet har? – Nei, slike tall finnes ikke, sier Politidirektoratet. Hva med Politiets Utlendingsenhet? Nei. Der har de kun en rapport fra 2001 som viser at asylsøkerne antas å stå bak mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som ble oppklart.

UDI og politifolkene jeg har snakket med i dag viser til at Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund er den eneste som har vært ute med tall på kriminelle asylsøkere. I går sa Johannessen til Dagbladet at ”bare i år vil 18.000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøve vold og omsette narkotika”. I dag er samme Johannessen ute i en notis. Han beklager og legger seg flat. Tallet 18.000 er for asylsøkere som mangler pass. Tallet sier ikke noe om at disse er kriminelle.

Tragikomisk blir debatten likevel når SVs Akhtar Chaudry kommer til orde. – Dette er langt mer alvorlig for meg enn for Sandberg, fordi jeg må stå til ansvar som innvandrer, sa SVs Akhtar Chaudry. – Å, tenker jeg hjemme i stua. – Må du det? Chaudry er da virkelig opprinnelig pakistaner med norsk statsborgerskap. Hva i all verden skulle han ha med østeuropeiske bander og kriminelle asylsøkere å gjøre?

Inn fra sidelinja kommer André Oktay Dahl og snakker varmt om jern-Erna som egentlig burde kalles hjerte-Erna fordi hun i 2001 var hard mot de harde og tok vare på de som trengte asyl. Husker han ikke at de fleste asylsøkerne som ble lempet ut i 2002 og 2003 var fra Bulgaria? De hadde absolutt ingen grunn til å få asyl i Norge. Det blir fort litt mer komplisert å skille forfulgte fra lykkejegere når asylsøkerne er fra land som Afghanistan, Eritrea, Somalia og Irak.

På et norsk folkemøte halvannen uke før valget er det lettest å snakke litt bredt. Aller tryggest er det å snakke om ”utlendingene”, så slipper man å holde orden på alle disse landene.

Det uvanlige ved debattmøtet var at Fremskrittspartiet endelig fikk snakke om innvandring og asylpolitikk. De har prøvd så lenge, men ingen av de andre partiene har tatt opp tråden.

For Høyre vet at Frp alltid vil levere mer og strammere politikk enn de selv vil komme opp med. Arbeiderpartiet vet at de vil tape velgere på debatten, så de nøyer seg med å si at de strammer inn. SV vet at de vil måtte svare for innstrammingene, så de holder kjeft. Venstre vet de får troverdighet blant innvandrere ved å bruke Abid Raja, selv om han snakker mest om seg sjøl.

Alle vet dessuten at det er få stemmer å hente på å være snille med utlendinger i en valgkamp. Særlig etter debatten i går.

Sponheim møtte Kristin Halvorsen i Politisk Kvarter i dag og ga enda en garanti til velgerne.

Sponheim skrev under på at Venstre ikke skal samarbeide med FrP om statsbudsjettet, med mindre Frp gjennomfører Venstre-politikk.

Han sa også at han ikke vil være med på å felle en rødgrønn regjering dersom alternativet er en FrP-regjering.

Kristin Halvorsen viste til at Venstre har lovet å ikke samarbeide med FrP tidligere. Men det gjør de altså, både i Oslo og i Fredrikstad.  Sponheim mener imidlertid man ikke kan sammenligne lokalpolitikk og rikspolitikk på den måten. Han gjentok også at både Halvorsen og Stoltenberg farer med løgn når de sår tvil om Venstre-garantien er til å stole på.

Jeg klarer ikke å se at Sponheim kan være særlig klarere i forhold til FrP enn det han er nå.  Men de rødgrønne (særlig SV og Senterpartiet) frykter at misfornøyde velgere skal gå til Venstre i håp om å ende opp med en ren Arbeiderparti-regjering. Det sa jeg også i en kommentar i samme program.

Hva tror du?

Kristin Halvorsen Foto: Scanpix

Kristin Halvorsen er kjent for sin sjarm, sine kjappe replikker og gode humør.

Da Eli Hagen skrev selvbiografi, var Kristin Halvorsen en av ytterst få som fikk ros for å være grei med alle, alltid hyggelig og omtenksom.

Men den sjarmerende Halvorsen har vi ikke sett mye til i denne valgkampen.

Hun sliter. I partilederutspørringen i Politisk Kvarter virket hun lettere irritert på Bjørn Bøs spørsmål om fattigdom og Afghanistan.

Hos Pål T Jørgensen i TV2 ble hun kjørt knallhardt på det samme, og hun kom ikke heldig ut av de fire år gamle løftene om å avskaffe fattigdom.

Jeg er rimelig sikker på at Kristin Halvorsen må ha et svært anstrengt forhold til valgkamper. Da de åpnet valgkampen på Kastellet skole i Oslo i 2003, lå SV høyt på alle meningsmålinger. En svært selvtilfreds Halvorsen lanserte det nye SV, som åpnet for større innflytelse for foreldre i skolen. Ja, de skulle sågar få lov til å velge hvilke fag ungene skulle få undervisning i. Jeg satt der på første benk med båndopptakeren min, og ble ærlig talt fullstendig forvirra av de nye SV-tonene. Skulle det liksom bety at foreldre kunne velge latin da? I stedet for gym, for eksempel? Ja, sa Kristin Halvorsen, det måtte det bety. Den uttalelsen brukte hun resten av valgkampen på å forklare. I en tv-debatt innrømmet hun til slutt at hun hadde tatt for mye Møllers tran den dagen de åpnet valgkampen.

I 2005 var skolemat tema under SVs valgkampåpning. Resten av valgkampen –og de fire årene etterpå- har SV måttet svare for sine høye smørbrød fra den dagen. Journalistene fikk servert laks, og Aftenposten regnet ut hvor utrolig dyrt det ville være for den norske skolen å servere elevene et slikt måltid. For hvert nytt problem som dukker opp i skolen, trekker politiske motstandere lakse-kortet mot SV. Den i partiet som bestilte mat den gangen, har mye å svare for.

Partilederdebatt Foto. Scanpix

I år har Kristin Halvorsen forsvunnet i debattene der Jens Stoltenberg har vært med. AP-lederen ser ut til å ha funnet tilbake SIN sjarm. Men det hjelper ikke samarbeidspartnerne når Stoltenberg smilende slår ut armene og sier hans plan A er å regjere sammen med ”disse damene her”.

Når Kristin Halvorsen har vært alene, har hun slitt med å forsvare regjeringens politikk samtidig som hun skal fronte hva SV egentlig ønsker seg. Hun har fått mye ros for å være flink finansminister. Problemet nå er at SV trenger mer en radikal, frekk og utålmodig partileder.

Det ville være synd for SV og synd for norsk politikk om Kristin Halvorsen slutter å komme med ambisiøse løfter. Politikere som ikke tør å konkretisere løftene sine, som ikke tør å gi seg sjøl fallhøyde, har vi allerede for mange av i norsk politikk. Det spørs om vi hadde hatt bortimot full barnehagedekning dersom SV-lederen ikke hadde vært så ualminnelig svær i kjeften i 2005. Minstepensjonistene hadde kanskje også hatt mindre å leve for. Vi må for all del unngå at politikerne slutter å love noe som helst.

Men når hun nå har sagt at fattigdom skal avskaffes og at det kun er snakk om vilje til å gjennomføre det, blir det vanskelig å komme etterpå og si at oppgaven ikke lar seg løse.

Møllers Tran- unnskyldningen ble brukt opp i 2003. I år må hun finne på noe annet. Kanskje hun burde gjøre som Liv Signe Navarsete i partileder- utspørringen i NRK i går? Programlederne hadde lagt opp til et løp om fornybar energi, der Senterpartiet har lovet mye og prestert svært lite. –Nei, på det området har vi ikke kommet så langt som vi skulle ønske oss, sa Navarsete med rak rygg, blått blikk og et unnskyldende smil om munnen. Ferdig med den saken.

Replikken smalt under en stemmeprøve før NRKs partileder-debatt for to år siden. SV-lederen var ikke spesielt fornøyd med å se Siv Jensen som en slags kloning av henne selv. De to var akkurat like kortklipte og blonde, og de hadde akkurat like røde jakker. Det var bare vi som satt i salen som fikk med oss irritasjonen. Da rødlyset kom på, var de to politiske konkurrentene tilsynelatende opptatt av andre ting.

I kveld er de i gang igjen. Klokka 2145 blir det partilederdebatt i Kristiansand, direktesendt på NRK1. Da vil samtlige partiledere med rådgiverkorps ha forberedt klesdrakt og hårklipp ut fra tv-prinsippet om å ta seg best mulig ut, uten at oppmerksomheten skal tas fra budskapet. De har garantert forberedt triks for å få ut budskapet sitt mest mulig usensurert og uavbrutt også. Viktig og riktig, alt sammen. Men hovedspørsmålene for oss som skal se på, vil være:

Jens Stoltenberg: klarer han å legge bort robot-Jens og vise oss hvorfor han egentlig VIL ha fire år til?

Siv Jensen: klarer hun å framstå som dypt sjokkert opposisjonspolitiker OG ansvarlig landsmoder i én og samme debatt?

Erna Solberg: klarer hun å få folk til å huske at hun også er statsministerkandidat?

Lars Sponheim: klarer han å finne en pedagogisk forklaring på hvordan det kan bli regjeringsskifte uten at Siv Jensen skal få ha noe med saken å gjøre?

Kristin Halvorsen: klarer hun å få fram SVs viktigste saker uten at noen spør hvorfor de har tapt på akkurat de samme sakene?

Liv Signe Navarsete: klarer hun å få fram SPs viktigste saker uten at regjeringskollegene framstår som de viktigste hindringene på veien?

Dagfinn Høybråten: klarer han å komme til orde?

Vi får se. Klokka 2145 i kveld, altså. Eller i TV2s oppvarmingsrunde litt tidligere på kvelden.

nb! Rødt og Torstein Dahle får ikke bli med i kveld. Til gjengjeld fikk han 18 minutter alene i partilederutspørringen på Politisk Kvarter i dag. Du kan høre ham her.

Spørsmålet surret i bakhodet der jeg lå omtåket i senga med en tannverk som dunket både i over- og underkjeven. To paralgin forte og to ibux hjalp litt på smerten. Til gjengjeld var jeg så kvalm at jeg ikke kunne stå oppreist. To tannlegebesøk kostet meg to tusen kroner, men fremdeles klarte ingen å finne ut hvor problemet lå.      

Ifølge Dagbladet i sommer dropper 210.000 nordmenn å gå til tannlege av økonomiske årsaker. Mer enn én million nordmenn har det siste året droppet å gå til tannlegen, fordi det er for dyrt eller fordi det gjør for vondt. Tenner er et privat ansvar. Du kan røyke til du får kreft, ta unødige sjanser i fjellveggen eller spise deg til helseproblemer – staten stiller opp. Men den som slurver med  tannkosten, må ta regninga sjøl.  

For min del handlet det i slutten av juli å finne en tannlege som ikke var på ferie. Tredje forsøk var hos en iransk tannlege som tok imot meg søndag morgen klokka 0900. Det kostet 1650 kroner til, men han fant i alle fall feilen. Den dårlige nyheten var at roten til alt det vonde må fylles (4500 kroner),  deretter skal ny krone settes på (4900 kroner). Alternativt kan jeg ta den billige løsningen med å trekke hele tanna (kr 1.300,-).  

De rødgrønne har egentlig sagt de skal ha en tannhelsereform. SV vil ha et tak på 2500 kroner. Arbeiderpartiet vil også ha en grense for hvor mye vi skal måtte betale hos tannlegen, men har ikke skrevet i programmet hvor grensa bør gå. FrPs nettsider har ingenting om tannhelse. Ikke Høyres heller, utover et innlegg som harselerer over at Kristin Halvorsen har lovet tannhelsereform allerede for fem år siden (au!). 

Så blir det noe valgkamp-tema av dette? Milliarder er jo allerede delt ut til sykehjemsplasser og kulturløft. Med skolestart neste uke, er det grunn til å vente at det går ut nye milliarder. Og da har de ikke engang begynt på sykehusene.   

I år følger jeg ekstra godt med. Men når dette helvetet endelig tar slutt (verker ennå), skal det gå mer enn ett år før jeg setter meg i en tannlegestol igjen. Én million andre venter minst like lenge..