Valget er over, det er også ”Lillas Valg”. Bloggene ligger fortsatt for å leses, og det er lett å se at jeg bommet på noe, og traff bedre på andre saker.

Jens Stoltenberg har ikke vært Robot-Jens i hele valgkampen. Men Erna Solberg klarte å gjenta Høyres nøkkelord skatt, skole og samferdsel i nesten alle direkteintervjuer hun var med på. Svineinfluensa tok aldri av. Men Lars Sponheim fulgte sitt vante spor med å være stille de første ukene, for så å kaste seg inn og snakke om spill de siste ukene.

Både Venstre og KrF rives mellom blokkene, og det må de betale for nå. Kristin Halvorsen slet med formen, og har lagt bak seg nok en vanskelig valgkamp for partiet. De rødgrønne lyktes med sin lille ”så tvil om Venstres Frp-garanti”, og Frp fortsatte sine påstander om å være forfulgt helt fram til valgnatta. At de borgerlige rotet det til for seg, er en åpenbar sannhet for alle. Men jeg syns fortsatt det gamle juletre-bildet, der de fire holder hverandre i hånda, er morsomt å se på etter det vi nå vet.

Mest tilbakemeldinger fikk jeg på bloggen om faktasjekk i asylsaker. Det er underlig at velgerne setter innvandring så langt ned på alle lister over hva de syns er viktigst i en valgkamp. Det er alltid et tema som skaper mye engasjement. Valget viser da også at det VAR få stemmer å hente på å være snille med innvandrere i en valgkamp, i den grad man kan si noen markerte seg med å være det.

Så har det vært blandete tilbakemeldinger på bloggene som handler om hvordan vi jobber i NRKs valgredaksjon, og det er helt greit. Meningen var å forklare hvordan vi tenker når vi velger ut saker som skal på lufta. Ingen innbiller seg at vi aldri gjør feil. 

Takk for følget, takk for veldig mange tilbakemeldinger her i bloggen, fra folk på byen, og fra folk på facebook og twitter.

Brukte morgenen på å fortelle svenske radiolyttere hvordan det ligger an med valget i Norge. Jeg fortalte om rødgrønt flertall torsdag og fredag, borgerlig flertall i helga og nå rødgrønt igjen i dag. Det er utrolig jevnt, og vanvittig spennende. Jeg sa at ingen tør spå noe som helst, ikke jeg heller. Men ja, det stemmer at Erna Solberg nå er den mest sannsynlige statsministerkandidaten på borgerlig side.

Sveriges Radio lurte også på hvordan Norge har klart å få så mange kvinnelige partiledere. Jeg svarte at norske kvinner ser ut til å velge politikk framfor næringsliv. Men i morgen kan flere av kvinnene få seg en real blå-tirsdag. Erna Solberg har gått fram, men risikerer fremdeles å gjøre et nesten like dårlig valg som i 2005. Siv Jensen ser ut til å ha tapt velgere gjennom hele valgkampen. Kristin Halvorsen kan være med på å senke den rødgrønne regjeringen, om ikke SV gjør det bedre enn mange målinger viser. I dag skal de tre følges av hver sin Dagsrevy-reporter – når de legger stemmesedlene i urna.

Det ble bestemt på det stilleste morgenmøtet siden midten av juli. Her kommer folk på jobb utpå ettermiddagen. De som er her nå, er egentlig ganske misfornøyd. Alle skulle egentlig ønske de var med på kvelds- og nattelaget. Enten på en av valgvakene, eller i ett av studioene som sender direkte hele kvelden og deler av natta. Dette er kvelden alle har jobbet mot.

Men det blir selvsagt ikke stille her i morgen heller. I denne redaksjonen tror ingen på en stille uke bare valget er over. Vi er like mye på plass når landet skal få nytt Storting og (eventuelt) ny regjering. Sjøl planlegger jeg utvidet morgensending i Politisk Kvarter. Alle partilederne er invitert, men all erfaring tilsier at bare vinnerne orker å stå opp. De andre sender nestlederne. Det er umulig å planlegge hvem som skal snakke først, hva jeg skal spørre om og hvordan sendinga skal bli.

Som sagt. Det er utrolig jevnt, og vanvittig spennende. Her er det bare å komme tilbake utpå kvelden.

Lørdag tok jeg ungene med til Karl Johan for å oppleve det norske demokratiet. Det har blitt en tradisjon å dra til byen lørdagen før valget, for å suge inn litt av stemningen og spenningen. I år var det flere folk og flere partiledere enn på mange år.

Jens Stoltenberg på skammel i Spikersuppa lørdag

Jeg håper ungene husker det når de blir voksne. Det er ingen selvfølge at landets topp-politikere er ute på gata – blant tusenvis av tilhørere. Jeg så ingen politifolk, knapt noen sikkerhetsvakter og slettes ingen våpen. Bare en statsminister, en finansminister, en partileder som gjerne vil være statsminister og en mann som en gang drømte om å bli stortingspresident. De snakket i hver sin mikrofon, fra en buss, en skammel og en bod. Og det krydde av folk rundt dem, som ville vite enda mer.

Som sagt, jeg håper ungene husker dette, og ikke bare alt stæsjet. Da fireåringen fikk en stor, rød Arbeiderparti-ballong i hendene, fikk jeg et aldri så lite angst-anfall. Han var så utrolig fornøyd. Og man river ganske enkelt ikke en ballong ut av hendene på en fireåring fordi mamma skal være partinøytral. Løsningen ble å dynge på. Høyre kunne tilby et passe iøynefallende nøkkelbånd. Frp stilte med både jakkemerker og våtservietter. SV hadde rosa ballong.

Til slutt var vi partinøytrale nok til å dra hjem.

Partilederdebatten i 2007. Bare Åslaug Haga er byttet ut i kveld.

Endelig fredag. Endelig fredag før valget. Og endelig partilederdebatt. Det er fest, det er høytid og stemningen kommer til å være elektrisk i Samfunnssalen i Oslo i kveld.

I år feirer partilederdebatten 50 år. Ingenting tyder på at denne institusjonen er blitt mindre viktig med årene. Tvert imot. Min faste fysioterapeut mener trenden i år er at folk ikke orker å følge med på alle debattene gjennom valgkampen. Flere av hans pasienter har sagt de i stedet skal sette av kvelden, fredag 11. september. Så skal de stemme på den som klarer seg best.

Valgforsker Bernt Aardal –som har et litt større empirisk materiale- bekrefter inntrykket. 1 av 3 velgere bestemte seg like før valget i 2005. 11 prosent bestemte seg ikke før på valgdagen!

Hva har de så gått glipp av –de som hoppet over alle debattene i valgkampen? Her er spørsmålene jeg stilte i bloggen foran debatten som startet hele tv-valgkampen. Dessverre har disse fire ukene ikke gitt så mange svar.

**Jens Stoltenberg: klarer han å legge bort robot-Jens og vise oss hvorfor han egentlig VIL ha fire år til?

Jeg er jammen ikke helt sikker. Han har som alltid vært svært god og humørfylt i debattene. Han har slått knallhardt og humoristisk mot politiske motstandere. I går var han tilbake igjen i statsminister-rollen, også kalt Robot-Jens. Den ansvarlige, som alltid har svar, men som sjelden overrasker eller snakker til hjertet. VIL han ha fire år til? Jo, vi får tro ham på det. Men det store prosjektet heter ”stø kurs”.

**Siv Jensen: klarer hun å framstå som dypt sjokkert opposisjonspolitiker OG ansvarlig landsmoder i én og samme debatt?

Ikke i samme debatt, men absolutt begge deler gjennom valgkampen. En stund var landsmoder-Siv så ansvarlig at vi lurte på hvor mye av Frp-politikken hun hadde tenkt skulle stå igjen. Men etter at 100-dagersprogrammet ble en parentes, har vi sett mer av den velkjente Siv Jensen. Absolutt mest dypt sjokkert i asyldebatten.

**Erna Solberg: klarer hun å få folk til å huske at hun også er statsministerkandidat?
Jammen har hun klart det. I dag går partiet fram 4,6%, og Erna snakker i Aftenposten om å bli størrre enn Frp! For fire uker siden var det ingen som trodde det. Godt hjulpet av at Venstre og KrF så inderlig ønsket seg en statsministerkandidat.

**Lars Sponheim: klarer han å finne en pedagogisk forklaring på hvordan det kan bli regjeringsskifte uten at Siv Jensen skal få ha noe med saken å gjøre?

Vel, det har han egentlig slitt med i fire uker. Og det skal han høyst sannsynlig slite med å forklare i de neste dagene også.

**Kristin Halvorsen: klarer hun å få fram SVs viktigste saker uten at noen spør hvorfor de har tapt på akkurat de samme sakene?

Svaret er nei (se gårsdagens blogg). Bare neiet til oljeboring i Lofoten og Vesterålen står igjen, men hvor ble det av den saken?

Liv Signe Navarsete: klarer hun å få fram SPs viktigste saker uten at regjeringskollegene framstår som de viktigste hindringene på veien?

Det er ikke godt å si. Navarsete har ikke vært mye framme i debatten, så hun kan ha sagt mye uten at vi Oslo-baserte har fått det med oss.

Dagfinn Høybråten: klarer han å komme til orde?

Svaret er vel nei der også. Eller sjelden.

Kanskje kvelden gir nye svar?

Men før vi kommer så langt skal kollega Hege Duckert og jeg lede en bred kulturdebatt med alle partiene til stede på Litteraturhuset i Oslo. Den begynner klokka 19, og kan også høres på NRK P2 i morgen klokka 1603.

Etterpå blir det partilederdebatt på storskjerm. Da kan vi studere svarene, mimikken og retorikken ekstra nøye. Enhver partileder har lov til å være nervøs i kveld.

– Jeg gir mellom 1 krone og 1 million. Jeg gir til Høyre også, sa dekk-kongen Tommy Sharif til Dagsavisen i mai.
– Gir du like mye til Frp og Høyre?
– Jeg er veldig for likestilling, men Siv er søtere enn Erna, så jeg gir kanskje litt mer til henne.

Slik taler en mann som liker å være i media. I går fikk dekk-kongen Tommy Sharif på ny oppmerksomhet, både i NRK Dagsrevyen og i TV2. For nå angrer han støtten til Siv Jensen. Han stoler ikke på at hun vil sikre borgerlig regjering og borgerlig flertall for å sette ned formuesskatt og avgifter. I stedet meldte han seg i går inn i Høyre. En fornøyd Jan Tore Sanner, nestleder i Høyre, fulgte Sharif rett ut til valgkamp-bod på Karl Johan, der han ble vist fram som Høyres siste varp.  

Fremskrittspartiets mektige generalsekretær Geir Almåsvold Mo var i NRK i morges for å snakke om Arbeiderpartiets rasist-anklager i skoledebattene. Men da jeg møtte ham i gangene, var han vel så opptatt av at vi måtte få ut ”den virkelige historien” om Tommy Sharif og hans partivalg.

Ifølge Mo er nemlig Tommy Sharif vel så flink til å selge seg selv som han er til å selge politikk. I vår fikk Frp tilbud om 1000 kroner per minutt Tommy Sharif fikk snakke på partiets landsmøte. Det var som kjent et landsmøte med fullt flomlys, på ei tid da Fremskrittspartiet kunne ligge an til regjeringsmakt. Partiet takket nei.

I juni hadde Tommy Sharif fremdeles ikke bestemt seg for hvem han skulle støtte på borgerlig side. Gjennom Nettavisen inviterte han både Siv og Erna til shoppingtur i London i to uker. Senere hevder Geir A Mo at Siv Jensen fikk tilbud om å møte Tommy Sharif på Stortinget, der Sharif – med tv-kamera på slep- skulle melde seg inn i partiet.

Det ble ikke noe av alt dette. Tommy Sharif avviser at han på noe tidspunkt hadde konkrete planer om å melde seg inn i Frp. Men i slutten av august betalte han uansett 10.000 kroner til Fremskrittspartiet i Akershus. Det angrer han åpenbart på. Det var i hvert fall det han sa på tv i går.

Geir Almåsvold Mo mener vi lar oss bruke av en mann som selger seg selv og dekkene sine, mens han egentlig ikke er spesielt opptatt av norsk politikk. Men i dag var Mo sjøl ute på salgsturné. Opptakene av Arbeiderpartiets Truls Wickholm som beskyldte Arbeiderpartiet for å være rasist-parti er gjort av Frps egne folk. Geir A Mo tilbød NRK saken eksklusivt. Og den tok vi.

Truls Wickholm var også her i morges, for å beklage rasist-stempelet han har satt på Frp i skoledebatter. Wickholm mente Frp i de samme skoledebattene har brukt støtten fra Tommy Sharif for alt det er verdt.

Vurderingen her på huset er at det var riktig å dekke Tommy Sharifs kritikk av Frp, på samme måte som vi tidligere har omtalt hans støtte til samme parti. Dessuten sitter min kollega på kvitteringen som viser at Sharif faktisk HAR støttet Akershus Frp. Den andre saken –om rasist-stempelet til Frp- tok vi fordi det var sterke anklager fra en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet. Men vi vet jo godt at Geir A Mo ikke hadde gitt oss opptakene om det hadde skadet Frp i valgkampen.

Uansett kan vi i dag slå fast at både Tommy Sharif og Geir A Mo har god grunn til å være fornøyd med innsalget. Og vi i NRK har ikke spesielt dårlig samvittighet for å ha tatt imot. Det er valgkamp. I disse dager er alle aktører, og ingen sier noe som ikke fremmer en sak.

Det hadde til gjengjeld veldig mange andre. Av de glemte sakene kan nevnes Afghanistan, EU, unge mødre, likestilling, enslige, hørselshemmede, klima, dyre psykologer, aktiv dødshjelp, overforbruk og antall ansatte i byråkratiet. Sikkert mange andre viktige saker også, men jeg orket ikke å notere mer.

Til gjengjeld klappet jeg da en oppvigler plutselig blåste opp en redningsvest midt på første rad, og skrek ut at han ikke orket flere uvesentligheter! – Snakk om CO2, eller hold kjeft! brølte han.

Mannen ble kastet ut, men sinnet hans er forståelig. Hvis alle saker skal tas opp, og alle skal få snakke hele tida – hvor blir det av de viktige sakene i valgkampen?

Per-Kristian Foss med "promillebriller" i valgkampstunt for Høyre

Jeg kan ikke huske noen valgkamp der så mange spørsmål har vært oppe samtidig. Denne gangen kan ingen påstå at journalistene løper i flokk.

Når vi i NRK kjører saker om karakterer i skolen, følger ikke TV2 nødvendigvis opp. Og når Dagbladet er på sin fjerde dag med Helga Pedersen, har andre medier for lengst sluppet saken.

Partiene klager over at media setter dagsordenen, og at det er umulig å nå igjennom med viktige saker. Men vi journalister mener de når igjennom hele tida. Kanskje er akkurat det problemet nå. Altfor mange snakker samtidig. Det er for få store temaer som tvinger politikerne til å snakke sammen, om samme sak.  

For velgerne blir det bortimot umulig å skaffe seg oversikt. Resultatet kan bli at velgerne ender opp med å stemme på partier som i størst grad tilfredsstiller egne behov –og det gjerne i en enkeltsak. For demokratiet er ikke det en veldig heldig utvikling.

Tilbake til debattmøtet mandag, snakket professor Trond Nordby om disse halvstuderte røvere og barbarer av noen journalister som alltid prioriterer enkeltsaker framfor helhet. Som halvstudert røver (om enn med få barbariske trekk) må jeg gi ham delvis rett. Jeg ble svært overrasket over undersøkelsen som viser at klima er nest viktigste sak for velgerne –etter skole. Vi har ikke snakket nok om miljø, finanskrise og den globale utviklingen i valgkampen. Dessuten er det underlig at norske soldater er i krig, uten at Afghanistan kommer opp mer enn sporadisk i debatten.

Men professoren slapp unna spørsmålet om hvordan man best presenterer helheten i en tv- eller radiosending. Den som kan sies å ha gitt det overordnete bildet av verden, norsk politikk og valgene vi står overfor, vil jeg gjerne møte.

” Å bli tillagt meninger og standpunkter vi ikke har, er vår hverdag. Å bli mobbet av kultureliten, journalister eller andre motstandere som mener de vet bedre enn folk flest, er vi også vant til. ”

Annonsen sto i Norges største avis dagen før Fremskrittspartiet la fram sitt 100-dagersprogram. Velgerne skulle forberedes på stormen som måtte komme. Flere har sammenlignet Frps 100-dagersprogram med opplegget rundt framleggelsen av et statsbudsjett. Også det lekkes ut i biter i forkant. Også det blir gjennomgått og plukket fra hverandre av politiske konkurrenter, eksperter og journalister. Men Frp passet altså på å sende ut en advarsel til velgerne i forkant, for å vaksinere dem mot kritikerne.  

Jeg må innrømme at avisannonsen var det første jeg tenkte på da en kollega fra nettet ba meg kommentere lekkasjene fra 100-dagersprogrammet. Det første punktet på den fyldige lista var at Frp vil kutte NRK-lisensen.

Frp-ledelsen mener nok jeg er inhabil, og på det punktet har de rett. Dersom lisensen fjernes, forsvinner antakelig både P2 og NRK2. Begge kanaler er viktige for NRKs allmennkringkaster-oppdrag, men det er et argument som vil drukne i det faktum at jeg også er interessert i å beholde min egen arbeidsplass. Derfor lot jeg være å kommentere NRK-lisensen, og snakket heller om FrPs mulighet for å gjennomføre programmet.
Jeg mener NRK-lisensen er skuffende lite omtalt i mediene. Det samme er pressestøtten. Men her er nesten alle vi journalister inhabile –noe Frp også får med i annonsen sin. Etter å ha ramset opp hvordan de skal kvitte seg med helsekøer, bompenger og asylsøkere, skriver partiet: ”og vi vil fjerne pressestøtten og NRK-lisensen –uansett hva journalistene måtte mene om oss”.

Effektivt parkert på sidelinja der, altså. 

Fremskrittspartiet har hatt offer-rollen i norsk offentlighet i flere tiår. Men hvor lenge kan partiet tviholde på dette bildet? Frp har ¼ av velgerne, de har egen tv-kanal og egen avis. De har 100 ansatte over hele landet, mer penger enn de andre partiene (med Ap som eneste unntak) og de har tusener av tillitsvalgte og frivillige. De burde ha alle muligheter for å fremme realistiske forslag som tåler en gjennomgang av politiske motstandere, eksperter og journalister.

Jeg tror likevel de vil holde på offer-rollen ei stund til. Når partiet tar seg råd til annonser som rakker ned på alle som kan tenkes å kritisere dem, er det fordi det funker.

Jeg tror vi må innrømme at Carl I. Hagens opportune raseri mange ganger har fungert etter hensikten. Men det er også vår oppgave å stå imot, og vi jobber stadig med saken.

I år, som for to år siden, og i 2005 og i 2003 og antakelig alle valgår før det, er politikere sinna på NRK. Høyre er sinna i dag, fordi Dagsnytt refererer til at ”politikere” ikke er opptatt av næringslivet. De mener i høyeste grad de er det. Andre partier blir sinna fordi de mener vi velger feil vinkel i deres kjernesaker.

Aldri har det vært flere kilder til å innhente informasjon om partiene enn nå. Men ettersom det er komplett umulig å følge med på alle nettaviser, tv-sendinger, radiodebatter og sosiale medier, kan det virke som om NRKs sendinger blir viktigere, fordi vi samler så mange. Partiene ringer daglig for å få ”sin” sak satt på dagsordenen.

På morgenmøtet i går dukket det opp en stipendiat fra Universitetet i Oslo som skal studere NRKs valgdekning på TV. Han fikk med seg en lang diskusjon om hvor mye som skulle gjøres ut av at Ap-nestleder Helga Pedersen manglet ferdigattest på huset sitt. For folk flest er det en liten sak, men politikere som lager reglene bør jo ha papirer i orden?

Og hva skulle vi gjøre på formuesskatten, som var gårsdagens tema i Velg09? Vi kunne lage Dagsrevy-sak om at bedriftsledere må ta opp lån for å betale skatten. FrP, Høyre og Venstre ville like den.

Vi kunne lage saken om at disse tilsynelatende fattige bedriftseiere sitter på langt større verdier enn det som går fram i ligningen –Arbeiderpartiet og SV-ere ville bli fornøyd. Eller vi kunne fokusere på delen som handler om skatt på arbeidende kapital, noe KrF og Senterpartiet er svært opptatt av.

Alle sakene er korrekte. Men vi må også ta et valg, og i et valgår er det langt mer som står på spill. Du kan vurdere det ferdige resultatet av diskusjonen her.

Vi driver ikke lenger med stoppeklokke når det gjelder taletid, men det er ikke langt unna heller. Alle debatt-deltakerne i TV-sendingene er valgt ut fra parti og kjernesaker. Har vi kritisk sak mot de borgerlige i én sending, prøver vi å ha en kritisk vinkel mot de rødgrønne også. Samtidig blir det absurd å bestemme dagens hendelser og viktigste saker bare ut fra hensynet til at alle skal få sitt.

I Dagbladet skrev Andreas Wiese i går at ”selv om kanalene tilstreber nøytralitet, virker TV2 som en litt borgerlig kanal, mens NRK gir et litt mer rødgrønt inntrykk”. Han begrunnet ikke inntrykkene med en eneste setning. Wiese mener det er greit, for det er en sikring mot at alle løper i flokk. Men for oss som jobber i NRK er sånne ”inntrykk” grenseløst irriterende, og omtrent like uangripelig som Carl I. Hagens raseri. Jeg håper bare at stipendiaten fikk notert spørsmålet, og kan gi oss en begrunnet analyse etter hvert.

Sponheim møtte Kristin Halvorsen i Politisk Kvarter i dag og ga enda en garanti til velgerne.

Sponheim skrev under på at Venstre ikke skal samarbeide med FrP om statsbudsjettet, med mindre Frp gjennomfører Venstre-politikk.

Han sa også at han ikke vil være med på å felle en rødgrønn regjering dersom alternativet er en FrP-regjering.

Kristin Halvorsen viste til at Venstre har lovet å ikke samarbeide med FrP tidligere. Men det gjør de altså, både i Oslo og i Fredrikstad.  Sponheim mener imidlertid man ikke kan sammenligne lokalpolitikk og rikspolitikk på den måten. Han gjentok også at både Halvorsen og Stoltenberg farer med løgn når de sår tvil om Venstre-garantien er til å stole på.

Jeg klarer ikke å se at Sponheim kan være særlig klarere i forhold til FrP enn det han er nå.  Men de rødgrønne (særlig SV og Senterpartiet) frykter at misfornøyde velgere skal gå til Venstre i håp om å ende opp med en ren Arbeiderparti-regjering. Det sa jeg også i en kommentar i samme program.

Hva tror du?