Valget er over, det er også ”Lillas Valg”. Bloggene ligger fortsatt for å leses, og det er lett å se at jeg bommet på noe, og traff bedre på andre saker.

Jens Stoltenberg har ikke vært Robot-Jens i hele valgkampen. Men Erna Solberg klarte å gjenta Høyres nøkkelord skatt, skole og samferdsel i nesten alle direkteintervjuer hun var med på. Svineinfluensa tok aldri av. Men Lars Sponheim fulgte sitt vante spor med å være stille de første ukene, for så å kaste seg inn og snakke om spill de siste ukene.

Både Venstre og KrF rives mellom blokkene, og det må de betale for nå. Kristin Halvorsen slet med formen, og har lagt bak seg nok en vanskelig valgkamp for partiet. De rødgrønne lyktes med sin lille ”så tvil om Venstres Frp-garanti”, og Frp fortsatte sine påstander om å være forfulgt helt fram til valgnatta. At de borgerlige rotet det til for seg, er en åpenbar sannhet for alle. Men jeg syns fortsatt det gamle juletre-bildet, der de fire holder hverandre i hånda, er morsomt å se på etter det vi nå vet.

Mest tilbakemeldinger fikk jeg på bloggen om faktasjekk i asylsaker. Det er underlig at velgerne setter innvandring så langt ned på alle lister over hva de syns er viktigst i en valgkamp. Det er alltid et tema som skaper mye engasjement. Valget viser da også at det VAR få stemmer å hente på å være snille med innvandrere i en valgkamp, i den grad man kan si noen markerte seg med å være det.

Så har det vært blandete tilbakemeldinger på bloggene som handler om hvordan vi jobber i NRKs valgredaksjon, og det er helt greit. Meningen var å forklare hvordan vi tenker når vi velger ut saker som skal på lufta. Ingen innbiller seg at vi aldri gjør feil. 

Takk for følget, takk for veldig mange tilbakemeldinger her i bloggen, fra folk på byen, og fra folk på facebook og twitter.

Brukte morgenen på å fortelle svenske radiolyttere hvordan det ligger an med valget i Norge. Jeg fortalte om rødgrønt flertall torsdag og fredag, borgerlig flertall i helga og nå rødgrønt igjen i dag. Det er utrolig jevnt, og vanvittig spennende. Jeg sa at ingen tør spå noe som helst, ikke jeg heller. Men ja, det stemmer at Erna Solberg nå er den mest sannsynlige statsministerkandidaten på borgerlig side.

Sveriges Radio lurte også på hvordan Norge har klart å få så mange kvinnelige partiledere. Jeg svarte at norske kvinner ser ut til å velge politikk framfor næringsliv. Men i morgen kan flere av kvinnene få seg en real blå-tirsdag. Erna Solberg har gått fram, men risikerer fremdeles å gjøre et nesten like dårlig valg som i 2005. Siv Jensen ser ut til å ha tapt velgere gjennom hele valgkampen. Kristin Halvorsen kan være med på å senke den rødgrønne regjeringen, om ikke SV gjør det bedre enn mange målinger viser. I dag skal de tre følges av hver sin Dagsrevy-reporter – når de legger stemmesedlene i urna.

Det ble bestemt på det stilleste morgenmøtet siden midten av juli. Her kommer folk på jobb utpå ettermiddagen. De som er her nå, er egentlig ganske misfornøyd. Alle skulle egentlig ønske de var med på kvelds- og nattelaget. Enten på en av valgvakene, eller i ett av studioene som sender direkte hele kvelden og deler av natta. Dette er kvelden alle har jobbet mot.

Men det blir selvsagt ikke stille her i morgen heller. I denne redaksjonen tror ingen på en stille uke bare valget er over. Vi er like mye på plass når landet skal få nytt Storting og (eventuelt) ny regjering. Sjøl planlegger jeg utvidet morgensending i Politisk Kvarter. Alle partilederne er invitert, men all erfaring tilsier at bare vinnerne orker å stå opp. De andre sender nestlederne. Det er umulig å planlegge hvem som skal snakke først, hva jeg skal spørre om og hvordan sendinga skal bli.

Som sagt. Det er utrolig jevnt, og vanvittig spennende. Her er det bare å komme tilbake utpå kvelden.

Lørdag tok jeg ungene med til Karl Johan for å oppleve det norske demokratiet. Det har blitt en tradisjon å dra til byen lørdagen før valget, for å suge inn litt av stemningen og spenningen. I år var det flere folk og flere partiledere enn på mange år.

Jens Stoltenberg på skammel i Spikersuppa lørdag

Jeg håper ungene husker det når de blir voksne. Det er ingen selvfølge at landets topp-politikere er ute på gata – blant tusenvis av tilhørere. Jeg så ingen politifolk, knapt noen sikkerhetsvakter og slettes ingen våpen. Bare en statsminister, en finansminister, en partileder som gjerne vil være statsminister og en mann som en gang drømte om å bli stortingspresident. De snakket i hver sin mikrofon, fra en buss, en skammel og en bod. Og det krydde av folk rundt dem, som ville vite enda mer.

Som sagt, jeg håper ungene husker dette, og ikke bare alt stæsjet. Da fireåringen fikk en stor, rød Arbeiderparti-ballong i hendene, fikk jeg et aldri så lite angst-anfall. Han var så utrolig fornøyd. Og man river ganske enkelt ikke en ballong ut av hendene på en fireåring fordi mamma skal være partinøytral. Løsningen ble å dynge på. Høyre kunne tilby et passe iøynefallende nøkkelbånd. Frp stilte med både jakkemerker og våtservietter. SV hadde rosa ballong.

Til slutt var vi partinøytrale nok til å dra hjem.

Meningsmålingene skaper sin egen politiske dynamikk, som nå ser ut til å endre hele valgkampen. Men når Siv Jensen har mistet sin plass i solen og Erna Solberg hår trådt inn, kan det være greit å minne oss alle om at grunnlaget er syltynt.

Erna Solberg med statsministerambisjoner Foto: Scanpix

Denne helga endret Jens Stoltenberg hovedmotstander – fra Siv til Erna. Erna Solberg har fått sine vel fortjente minutter med smilebilder og gledesintervjuer. Hun har hatt en tung vår, og en blytung start på valgkampen. Det er lett å unne partileder Solberg litt medgang.

Men hva er så grunnlaget for all denne viraken?

Høyre, Venstre og KrF sier de vil danne regjering dersom de til sammen er større enn Frp. Det har de vært på målingene i VG, Dagsavisen og TV2 i forrige uke. I NRK, Dagbladet og i Klassekampen i dag, er Fremskrittspartiet størst.

Du kan jo velge sjøl hvem av disse du har lyst til å tro på. Inntrykket som er skapt, er at en blågulgrønn regjering plutselig kan bli en realitet.

Hvorfor valgte så Jens Stoltenberg å utrope Erna til hovedmotstander lørdag formiddag? Sannsynligvis fordi han håpet at Siv Jensen skulle bli akkurat så gretten som hun ble lørdag kveld, direkte i Lørdagsrevyen. Intern krangel blant de borgerlige gir velgerne et inntrykk av kaos. Samtidig er det viktig for Stoltenberg å unngå at folk tror de kan stemme omtrent hva de vil, og likevel ende opp med ham som statsminister.

Hvorfor blir Siv Jensen så gretten? Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet tross alt er langt større enn de andre borgerlige partiene, og har en velgerskare som forlanger å bli hørt. Dessuten har hennes velgergaranti om ikke å støtte en regjering hun ikke sjøl er med i, begynt å brenne under føttene hennes. Ifølge VG truer Frps bidragsytere med å stemme Høyre om ikke partiet bruker alle mulige midler for å avskaffe arveavgift og formuesskatt.

Hvorfor lar så mediene inntrykket leve? Fordi det er nytt, og fordi endring alltid er godt stoff. Flere målinger viser at Fremskrittspartiet fremdeles ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne, mens Høyre ligger an til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. Men det er gammelt nytt. For andre målinger kan tyde på at en blågulgrønn regjering kanskje ikke er helt urealistisk likevel.

Det symboltunge bildet av Erna oppå bordet (av alle ting!) sammen med de to kompisene i Venstre og KrF har hatt større effekt enn de to sentrumskameratene kunne våge håpe på. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim har slitt lenge med å få folk til å tro at alternativet i det hele tatt var realistisk. Fredag ettermiddag prøvde Høyres rådgivere å få i stand et bilde av Erna Solberg sammen med Siv Jensen også. De ringte både Dagsrevyen og VG. Men Jensen var i Nord-Norge, og bildet ble ikke noe av.

Det skal bli spennende å se hvor ivrige Høyre-folkene er på å få i stand et slikt bilde denne uka. Det er varmt og behagelig i solskinnet, og for Erna Solberg må det være mye gøyere å være statsministerkandidat sammen med to små brødre i sentrum, enn det er å være lillesøster for Siv.

Men det er ikke smart av Høyre-lederen å velge bort en samarbeidspartner ei uke for tidlig. Såpass kan vi slå fast, vi som leser meningsmålinger.

Det hadde til gjengjeld veldig mange andre. Av de glemte sakene kan nevnes Afghanistan, EU, unge mødre, likestilling, enslige, hørselshemmede, klima, dyre psykologer, aktiv dødshjelp, overforbruk og antall ansatte i byråkratiet. Sikkert mange andre viktige saker også, men jeg orket ikke å notere mer.

Til gjengjeld klappet jeg da en oppvigler plutselig blåste opp en redningsvest midt på første rad, og skrek ut at han ikke orket flere uvesentligheter! – Snakk om CO2, eller hold kjeft! brølte han.

Mannen ble kastet ut, men sinnet hans er forståelig. Hvis alle saker skal tas opp, og alle skal få snakke hele tida – hvor blir det av de viktige sakene i valgkampen?

Per-Kristian Foss med "promillebriller" i valgkampstunt for Høyre

Jeg kan ikke huske noen valgkamp der så mange spørsmål har vært oppe samtidig. Denne gangen kan ingen påstå at journalistene løper i flokk.

Når vi i NRK kjører saker om karakterer i skolen, følger ikke TV2 nødvendigvis opp. Og når Dagbladet er på sin fjerde dag med Helga Pedersen, har andre medier for lengst sluppet saken.

Partiene klager over at media setter dagsordenen, og at det er umulig å nå igjennom med viktige saker. Men vi journalister mener de når igjennom hele tida. Kanskje er akkurat det problemet nå. Altfor mange snakker samtidig. Det er for få store temaer som tvinger politikerne til å snakke sammen, om samme sak.  

For velgerne blir det bortimot umulig å skaffe seg oversikt. Resultatet kan bli at velgerne ender opp med å stemme på partier som i størst grad tilfredsstiller egne behov –og det gjerne i en enkeltsak. For demokratiet er ikke det en veldig heldig utvikling.

Tilbake til debattmøtet mandag, snakket professor Trond Nordby om disse halvstuderte røvere og barbarer av noen journalister som alltid prioriterer enkeltsaker framfor helhet. Som halvstudert røver (om enn med få barbariske trekk) må jeg gi ham delvis rett. Jeg ble svært overrasket over undersøkelsen som viser at klima er nest viktigste sak for velgerne –etter skole. Vi har ikke snakket nok om miljø, finanskrise og den globale utviklingen i valgkampen. Dessuten er det underlig at norske soldater er i krig, uten at Afghanistan kommer opp mer enn sporadisk i debatten.

Men professoren slapp unna spørsmålet om hvordan man best presenterer helheten i en tv- eller radiosending. Den som kan sies å ha gitt det overordnete bildet av verden, norsk politikk og valgene vi står overfor, vil jeg gjerne møte.

” Å bli tillagt meninger og standpunkter vi ikke har, er vår hverdag. Å bli mobbet av kultureliten, journalister eller andre motstandere som mener de vet bedre enn folk flest, er vi også vant til. ”

Annonsen sto i Norges største avis dagen før Fremskrittspartiet la fram sitt 100-dagersprogram. Velgerne skulle forberedes på stormen som måtte komme. Flere har sammenlignet Frps 100-dagersprogram med opplegget rundt framleggelsen av et statsbudsjett. Også det lekkes ut i biter i forkant. Også det blir gjennomgått og plukket fra hverandre av politiske konkurrenter, eksperter og journalister. Men Frp passet altså på å sende ut en advarsel til velgerne i forkant, for å vaksinere dem mot kritikerne.  

Jeg må innrømme at avisannonsen var det første jeg tenkte på da en kollega fra nettet ba meg kommentere lekkasjene fra 100-dagersprogrammet. Det første punktet på den fyldige lista var at Frp vil kutte NRK-lisensen.

Frp-ledelsen mener nok jeg er inhabil, og på det punktet har de rett. Dersom lisensen fjernes, forsvinner antakelig både P2 og NRK2. Begge kanaler er viktige for NRKs allmennkringkaster-oppdrag, men det er et argument som vil drukne i det faktum at jeg også er interessert i å beholde min egen arbeidsplass. Derfor lot jeg være å kommentere NRK-lisensen, og snakket heller om FrPs mulighet for å gjennomføre programmet.
Jeg mener NRK-lisensen er skuffende lite omtalt i mediene. Det samme er pressestøtten. Men her er nesten alle vi journalister inhabile –noe Frp også får med i annonsen sin. Etter å ha ramset opp hvordan de skal kvitte seg med helsekøer, bompenger og asylsøkere, skriver partiet: ”og vi vil fjerne pressestøtten og NRK-lisensen –uansett hva journalistene måtte mene om oss”.

Effektivt parkert på sidelinja der, altså. 

Fremskrittspartiet har hatt offer-rollen i norsk offentlighet i flere tiår. Men hvor lenge kan partiet tviholde på dette bildet? Frp har ¼ av velgerne, de har egen tv-kanal og egen avis. De har 100 ansatte over hele landet, mer penger enn de andre partiene (med Ap som eneste unntak) og de har tusener av tillitsvalgte og frivillige. De burde ha alle muligheter for å fremme realistiske forslag som tåler en gjennomgang av politiske motstandere, eksperter og journalister.

Jeg tror likevel de vil holde på offer-rollen ei stund til. Når partiet tar seg råd til annonser som rakker ned på alle som kan tenkes å kritisere dem, er det fordi det funker.

Jeg tror vi må innrømme at Carl I. Hagens opportune raseri mange ganger har fungert etter hensikten. Men det er også vår oppgave å stå imot, og vi jobber stadig med saken.

I år, som for to år siden, og i 2005 og i 2003 og antakelig alle valgår før det, er politikere sinna på NRK. Høyre er sinna i dag, fordi Dagsnytt refererer til at ”politikere” ikke er opptatt av næringslivet. De mener i høyeste grad de er det. Andre partier blir sinna fordi de mener vi velger feil vinkel i deres kjernesaker.

Aldri har det vært flere kilder til å innhente informasjon om partiene enn nå. Men ettersom det er komplett umulig å følge med på alle nettaviser, tv-sendinger, radiodebatter og sosiale medier, kan det virke som om NRKs sendinger blir viktigere, fordi vi samler så mange. Partiene ringer daglig for å få ”sin” sak satt på dagsordenen.

På morgenmøtet i går dukket det opp en stipendiat fra Universitetet i Oslo som skal studere NRKs valgdekning på TV. Han fikk med seg en lang diskusjon om hvor mye som skulle gjøres ut av at Ap-nestleder Helga Pedersen manglet ferdigattest på huset sitt. For folk flest er det en liten sak, men politikere som lager reglene bør jo ha papirer i orden?

Og hva skulle vi gjøre på formuesskatten, som var gårsdagens tema i Velg09? Vi kunne lage Dagsrevy-sak om at bedriftsledere må ta opp lån for å betale skatten. FrP, Høyre og Venstre ville like den.

Vi kunne lage saken om at disse tilsynelatende fattige bedriftseiere sitter på langt større verdier enn det som går fram i ligningen –Arbeiderpartiet og SV-ere ville bli fornøyd. Eller vi kunne fokusere på delen som handler om skatt på arbeidende kapital, noe KrF og Senterpartiet er svært opptatt av.

Alle sakene er korrekte. Men vi må også ta et valg, og i et valgår er det langt mer som står på spill. Du kan vurdere det ferdige resultatet av diskusjonen her.

Vi driver ikke lenger med stoppeklokke når det gjelder taletid, men det er ikke langt unna heller. Alle debatt-deltakerne i TV-sendingene er valgt ut fra parti og kjernesaker. Har vi kritisk sak mot de borgerlige i én sending, prøver vi å ha en kritisk vinkel mot de rødgrønne også. Samtidig blir det absurd å bestemme dagens hendelser og viktigste saker bare ut fra hensynet til at alle skal få sitt.

I Dagbladet skrev Andreas Wiese i går at ”selv om kanalene tilstreber nøytralitet, virker TV2 som en litt borgerlig kanal, mens NRK gir et litt mer rødgrønt inntrykk”. Han begrunnet ikke inntrykkene med en eneste setning. Wiese mener det er greit, for det er en sikring mot at alle løper i flokk. Men for oss som jobber i NRK er sånne ”inntrykk” grenseløst irriterende, og omtrent like uangripelig som Carl I. Hagens raseri. Jeg håper bare at stipendiaten fikk notert spørsmålet, og kan gi oss en begrunnet analyse etter hvert.