Leif Ove Andsnes ledet an i en glitrende fremføring av Dvoraks klaverkvintett på Risør Kammermusikkfest. Foto:Liv Øvland

På Risør Kammermusikkfests andre dag fikk vi en påminnelse om hva kammermusikk kan være, når den spiller opp mot sitt beste. I Risør kirke var det onsdag formiddag duket for en såkalt tradisjonell klassisk kammerkonsert, med to sentrale og substansielle verk; Strykekvartett nr.2 «Intime Brev» av den tsjekkiske komponisten Leos Janacek fra 1928, samt landsmannen Dvoraks berømte Klaverkvintett i A-dur (1887).

Resultatet ble alt annet enn ordinært. Etter en litt sprikende åpningskonsert i Risør dagen før, ble alt fokus igjen samlet, både i sal og på scenen. Det skyldtes utøvernes høye nivå, prøvd opp mot et repertoar med substans nok til å uttrykke levd liv, og himmelen over der igjen.

Pianist Leif Ove Andsnes og ny kunstnerisk leder i Risør; fiolinist Henning Kraggerud. Foto: Liv Øvland.

Egentlig tok det litt tid før vi nådde det punktet, for det første stykket av Janacek bar preg av høy vanskelighetsgrad kombinert med litt for kort innøvingstid. En krevende øvelse som ga et røft og tøft, men litt for lite sødmefylt uttrykk til den aldrende Janaceks kvartett om den unge kvinnen han elsket, men som aldri kunne bli hans. Den tyske gjestefiolinisten Isabelle Faust hadde en presis og skinnende tone, men ble hard i uttrykket. Den kompliserte intonasjonen traff heller ikke kvartetten bestående av Faust, Bjøranger, Tomter og Christoph Richter helt blink på.

Men i den påfølgende Klaverkvintetten av Dvorak støtte vi på kammermusikkens mektige kraft. Hovedårsaken var at festivalens tidligere leder, Leif Ove Andsnes, var tilbake på scenen. Hans oversikt og presise anslag ledet an i flere av kvintettens mange karakterskifter. Medmusikerne Faust og Richter, samt lederduoen på festivalen, Henning Kraggerud og Lars Anders Tomter, falt flott inn i rollene sine. Dette skyldtes fokus, som er alfa og omega i kammermusikens verden.

Plutselig var det som om ørene våre ble renset og en ny verden av nyanser åpnet seg.  Tross noe ujevnheter i celloen ble spillet langt strammere, og samtidig mye rikere. 1.sats samlet en musikalsk energi som ledet slående over til den melankolske, folkemusikkinspirerte grunntonen i 2.sats. Scherzosatsens livlige ritt skapte en spenning som bar helt til siste tone.  Publikum var elleville. Dette var Risørspill på et nivå som har gitt musikkfestivalen en skyhøy internasjonal anerkjennelse.  Et nivå som gjør at vi kommer igjen, år etter år, for å oppleve musikkens kraft sammen, tett på utøvere og publikum. Et nivå festivalen bør strebe etter, også i sin videre programmering fremover.

Leif Ove Andsnes er ute med ny CD. Foto: Sheila Rock/EMI

Schumann spiller de ganske fritt for romantisk patos. Flere av melodiene høres nesten barneaktig enkle og naive ut. Det gir musikken en vâr skjørhet, som kler Schumanns flagrende og omskiftelige sinnelag, og jeg merker at jeg blir rørt. På sitt beste minner dette meg om Schumanns langt tidligere Kinderszenen; enkle klaverstykker som tegner såre og søte minner fra barndommen.

Men det er ikke hele forklaringen. For hele tiden ligger det noe lavmælt intenst over disse fremføringene. Jeg tror det er fordi Andsnes og Tetzlaff har et felles fokus på rytmikkens kraft. De kan være uhyggelig presise når de spiller, slagene treffer i hjertet som skarpe kniver.  Hos dem blir det derfor mindre romantisk svulmende patos som eser ut og går på akkord med musikkens fremdrift. I Schumanntrioene skaper det en spenning som andre utøvere kan miste av syne. Og det er et klokt valg, all den tid Schumann i sin tiltakende galskap de siste årene skrev musikk på søkende og i beste fall alternative veier.

Christian Tetzlaff Foto: alexandra-vosding.de

Lytt for eksempel på 2.satsen i Schumanns 1.trio. Den er tilsynelatende lys og ganske tradisjonell. Men hør hvordan de jager gjennom satsen, i et en rytmisk fremoverlent driv som hugger tak. Ved fraseslutt lader Andsnes med skarpt og skyter ut siste tone i sitt akkompagnement, og Tetzlaffene følger opp. Jeg får hjerteklapp, og liker det.

Galskapen lurer da også rundt mange svinger her. Det er rare vendinger og rytmer som ikke alltid er logiske innenfor en såpass fast klassisk ramme. Flest eksempler på det finnes i den 3.trioen. Men også valserytmen i den 2.trioens 3.sats «In mässiger Bewegung» kan oppfattes som om den kommer fra en annen verden. Her spiller rytmefølelsen til Andsnes og Tetzlaff’ene igjen en avgjørende rolle. De spiller den såre, forskjøvede rytmen med et trykk og snert som om den var en svart tango. Når melodien oppå dette formidles med så skjøre strøk, så er det som vi formelig ser og hører hvordan de mentale trådene såvidt henger sammen, like skjøre som sinnet til Schumann må ha vært på denne tiden. 

CD-cover Schumann: Samlede verk for klaver trio (EMI)

Ekstra fascinerende blir det derfor å høre dem spille Schumanns  6 etyder i kanon form. Her hersker streng struktur i en solid, Bachinspirert stil. Vi vet at det var Schumanns kone, Clara, som lærte ham Bachs polyfone komposisjonsteknikker, og det var denne teknikken den stadig sykere Robert klamret seg til jo nærmere slutten, selvmordsforsøket og asylet han kom. Her er det som om skuldrene faller på plass for en stakket stund. Musikerne spiller den første kanon-satsen med en frisk fremdrift, med fokus på lyset. Livsgleden hos Schumann er tilbake! Men rytmikken blir igjen et uttrykksfullt virkemiddel. De greier å få marsjen i den nest siste sats til å høres aller mest ut som en sårbar tinnsoldat-marsj satt i scene av et barn. Det er så skjørt, så skjørt. Som livet selv. Gjenspeilet i en ny CDinnspilling som nok kommer til å bli med i min bagasje i påskeferien.