Anne-Sofie Mutter spiller ny fiolinkonsert

Tyske Anne-Sofie Mutter  er en av mine favoritt-fiolinister. Hun spiller med en lidenskap og intensitet som vinner over all diskusjon om det er stilistisk rett eller galt å spille slik.  Hun har råd til å ta seg personlige friheter. Klang- og uttrykksregisteret hennes går de fleste andre utøvere en høy gang. Dette gjør henne til en sjeldent generøs fiolinist; Mutter legger mange spor av seg selv i tolkningene, enten det er Bach, Brahms eller samtidsmusikk  hun spiller. Og valgene hennes er velfunderte, den dama er ikke dum!

Anne-Sofie Mutter. © Tina Tahir c/o Shotview/ DG

Anne-Sofie Mutter. © Tina Tahir c/o Shotview/ DG

 Derfor er det alltid spennende når Mutter takker ja til å fremføre en ny fiolinkonsert. Meldingen om en flunkende ny konsert kom via @dirigent på Twitter i formiddag: Den amerikanske komponisten Sebastian Currier står bak konserten som skal urfremføres sammen med New York-filharmonien  2.juni i år. 

Sebastian Currier. Foto: Jeffrey Herman

Amerikanske Sebastian Currier har skrevet ny konsert til Mutter. Foto: Jeffrey Herman

Komponisten forteller at den nye konserten Time Machine vil utforske sammenhengen mellom musikalsk opplevelse og tid. Hmmm… Dette var da en svært generell beskrivelse,  dreier ikke all musikk seg om toner som utspiller seg i tid? Uansett, Currier har tydeligvis Mutters tillit. Dette er det andre verket av Currier hun urfremfører.

Mutter er en fiolinist som søker stadig nye utfordringer. Hun har flere ganger gått aktivt ut til ledende samtidskomponister og bestilt nye fiolinkonserter. Disse har igjen blitt viktige tilskudd til det moderne fiolinrepertoaret. En av de mest vellykkede konsertene hun har urfremført i den senere tid er Sofia Gubaidulinas andre fiolinkonsert In Tempus Praesens. Konserten er intens, teatral og annerledes. Du kan lese min anmeldelse av CD-innspillingen av In Tempus Praesens her (hvor også Trondheimsolistene er med). Du kan også se Mutter fortelle om Gubaidulinas konsert her.

Mutter og Trondheimsolistene.

Mutter har spilt inn flere CDer med Trondheimsolistene.

Da gjenstår det å se og høre hvordan den siste fiolinkonserten blir ved urfremførelsen i New York i juni. New York-filharmonien har under ledelse av Alan Gilbert vist seg å bli en stadig viktigere arena for spennende programplanlegging og ny musikk. Selv om orkesteret til forskjell fra de norske stort sett er finansiert av private midler. Konserten kan bli bra. Målet er å komme seg over dammen og se og høre selv…

CDcover Anne-Sofie Mutter: Bach og Gubaidulina

CDcover Anne-Sofie Mutter: Bach og Gubaidulina

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Musikktips til påske

Det går mot påske, noe som også avspeiles i klassiske CD-utgivelser. Den anerkjente russiske sopranen Anna Netrebko debuterer som barokksanger på en ny CD, i et av påskens mest kjente og gripende verk, Stabat Mater av Pergolesi. Velklang til tross, dette blir tungt og stilistisk flatt. 

 

Dario Acosta

Den russiske sopranen Anna Netrebko. Foto: Dario Acosta

Pergolesis Stabat Mater har 12 arier og duetter med strykere og orgel som handler om Marias lidelser ved foten av Jesu kors. Dette er kirkemusikk på italiensk vis. Det vil si at det er mye fokus på vakre melodier i en enkel rytmisk barokkutforming,  som nok var med på å gjøre verket til en umiddelbar suksess på 1700tallet, og populariteten har holdt seg til den dag i dag.

Netrebko og den italienske altsangeren Marianna Pizzolato har to myke og velklingende operastemmer som blir en rundt kremaktig mix i de mange duettene. Men som tung sjokolade og vanlijesaus blir de liggende som et for tungt lokk oppå det slanke byggverket under. Der er det rytmiske begevelser og harmoniske spenninger som som ikke greier å drive dramatikken fremover på denne innspillingen.

Santa Ceciliaorkesteret fra Roma med den kjente operadirigenten Antonio Pappano gjør en del forsøk på å lette opp klangbildet, med vibratofrie strykere og noen friske retoriske utfall, men Pappano har ikke fått sangerne med på sin barokkstilistike tilnærming. I stedet venter han på at de skal få synge fulltonende klanger helt ut i hver frase.

I Netrebkos barokkdebut høres det ut som om hun forsøker å tone sin ellers så uttrykksfulle operastemme ned, uten å ha så mye nytt å tilføre. Da står man igjen med en velklang som blir mer statisk enn uttrykksfull, noe som er uvanlig når vi snakker om en sanger av Netrebkos kaliber. Men vi kjenner henne utelukkende fra klassisk og romantisk repertoar, barokk er nytt for henne og krever andre retoriske virkemidler.

Dette blir ikke en innspilling som treffer hjertet dessverre. Jeg er ingen tidligmusikkpurist, men vil du ha tak i dramatikken i dette enkle og gripende verket vil jeg heller anbefale deg å gå for en mer tidsriktig innspilling.

Min anbefaling er en innspilling fra 1989, med den britiske sopranen Emma Kirkby og kontratenoren James Bowman, akkompagnert av The Academy of Ancient Music dirigert av Christopher Hogwood.

Emma Kirkby

 

 Hør hvordan sangerne her greier å lage lange spenningsbuer i den berømte åpningssatsen Stabat Mater dolorosa, i tett samspill med strykerne.  I motsetning til Netrebko/Pizzolato er alle parter her enige om å være sparsomme med vibrato, og det kler samspillet i denne musikken spesielt godt. Linjene er uvanlig lange, og strykerne dobler ofte sangerne om de samme tonene. Da er det godt å være enige om hvordan man skal forme tonene frem mot et felles mål.

Publisert i Ukategorisert | 4 kommentarer

Noe for alle alltid – i Operaen?

Det pågår en debatt i disse dager om hvor mye opera som skal spilles i Operaen. I de tre årene som har gått siden Operaen i Bjørvika åpnet, har huset og salene i økende grad blitt brukt til konserter, utleie og til kommersielle arrangementer. I 2010 var det mer ballett og konserter enn det var opera i Operahuset. Bare 88 av 324 forestillinger totalt var viet opera. Dette er et unikt lavt tall for et operahus, sammenlignet både med våre naboland og Europa for øvrig.

Foto: Knut Falch / SCANPIX

Foto: Knut Falch / SCANPIX

Fjorårets sesongåpning ble lagt til en torsdag, med en ny oppsetning av den populære operaen Tosca. Det ble også den eneste operaforestillingen den første spilleuka. Hele den attraktive første spillehelgen falt bort, fordi hovedsalen var leid bort. Ikke til opera og ikke til ballett. Men til Rema-Reitans private bursdagsfest! 

Mandag denne uken ble programmet for kommende sesong i Den Norske Opera og ballett presentert. Der peker pilene i noe riktigere retning for Operaens del. Men en spesifikk ambisjon på operakunstens vegne fikk jeg ikke øye på. Og ganske riktig, direktør Tom Remlov forsikret oss om at strategien fremdeles er å tilby mange forskjellige aktiviteter. Bredde i Bjørvika er selve målet,  for slik skal operaterskelen senkes for folk flest. Dette er også i tråd med kulturministerens ønsker; som i Kulturnytt forrige uke like godt omdøpte Operaen til Kulturhuset. Hun sa seg fornøyd med den lave operaandelen og uttalte at Operaen er et kulturhus som skal favne så bredt som mulig.

Operaen kan egentlig få overta NRKs gamle slagord, «Noe for alle alltid». Et slagord som NRK forøvrig har forlatt, fordi det ble umulig å gjøre tingene godt nok da vi satset på alle fronter samtidig.

Jeg er blant debattantene som mener at Den Norske Opera&Ballett skal drive hovedsakelig med nettopp det. Opera og ballett. Dette mener jeg ikke fordi jeg misliker popmusikken som spilles der, eller fordi jeg synes operahuset skal være forbeholdt de få. Men det er fordi jeg tror at man ikke kan drive med opera på si.

I NRK P2s Kulturnytt forrige uke leverte jeg en positiv anmeldelse av sesongpremieren på Verdis Rigoletto. Omtalen fikk tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen til å blogge om hvordan hun hev seg ut sengen og sikret seg billett på timen. Det var godt hun var kjapp. Nå er det bare ståplasser igjen. Det er fordi Rigoletto bare skal spilles 10 ganger. Solister, scenografi, kor, kostymer, dirigent og orkesternoter skal bort. Det må jo ikke må være for mye opera i Operaen!  Det må være mangfold vet du – noe for alle alltid. Selv om operadirektøren forteller at det faktisk er dyrere med enkeltstående konserter enn å spille en operaforestilling noen runder ekstra.

Denne strategien får meg til å stusse. Jeg tror den går på tvers av det overordnede målet for milliardsatsingen i Bjørvika, nemlig å løfte operakunsten opp og frem i Norge. Jeg tror heller ikke du blir glad i opera av å gå på operataket eller bli tilbudt en konsert. La meg bruke meg selv som eksempel.

Jeg har ikke vokst opp med opera. Det fantes ikke operahus i Stavanger på 70- og 80-tallet. Det gjør det fremdeles ikke, hvilket jo er tilfellet i de aller fleste norske byer. Musikken jeg hørte og lærte å like, var den som ble tilbudt meg på hjemstedet. Pop og rock, revy, og korps var en selvfølge. Også var det piano, fordi byen kryr av dyktige pianolærere. Etterhvert likte jeg også en del av det Stavanger symfoniorkester spilte på sine ukentlige konserter i Bjergsted Konserthus.

Operainteressen satt lengre inne. Jeg var en 18-årig musikkstudent da jeg første gang så en helaftens operaforestilling live. Det var i Statsoperaen i Wien, og de spilte Rosenkavaleren av Richard Strauss.  

Herre Jemini for et spetakkel! Jeg fattet ikke bæret. Damer som spilte menn, musikk som øste på i stadig nye kaskader, tilsynelatende uten faste holdepunkter. Alt med en varighet som der og da fremsto som en evighet. Dette ble et aldri så lite operasjokk. Uten verktøy til å gripe inntrykkene an fremsto et av operakunstens absolutte høydepunkter som det reneste sammensurium.  Samspillet mellom Strauss’ grensesprengende musikk og den komiske handlingen, som også borer hardt i et aristokratisk miljø hvor en adelskvinne opplever en indian summer rent sensuelt, – alt dette ble for drøyt.  Jeg mener å huske at det var stjernenavn som Anne Sofie von Otter, Thomas Hampson og kanskje også Barbara Bonney som var solister den kvelden i Wien. Uten operaerfaring hjalp ikke det nevneverdig.

Senere skulle jeg skjønne at jeg ikke var alene om å oppleve operadebuten slik. Opera er regnet som den aller mest komplekse kunstformen vi har.  Man må lære seg å fordele fokuset på tekst, musikk, regi og scenografi på samme tid. Dette er en kunstdisiplin som det tar tid å bli kodefortrolig med. Så man må sannsynligvis se noen operaer for å like opera. Jeg har vært heldig og har fått sjansen til det, i inn- og utland. I dag er opera noe av det mest spennende jeg opplever. Nettopp sammensmeltingen av inntrykk live gjør at du kan få en ut av denne verden-opplevelse. Og ser du en god opera om igjen i ny tapning,  kan du oppdage stadig nye lag av mening. Omtrent som smaken av samme vindruetype foredlet og tappet av ulike produsenter.

Derfor er opera også den mest krevende kunstarten å fremstille. For å mestre kompleksiteten må alle ledd fra bevilgende politikere til utøvere og komponister satse hardt – og deretter må de jobbe enda hardere, helt til vi har noe som kan kalles en operatradisjon. Det er da forestillingene flyter, og hvor du og geg kan få et løft i hverdagen hvor kunsten bringer oss et helt nytt sted. Nettopp derfor må Operaen i Bjørvika ikke bare spille en opera dann og vann. De må spille opera ofte, og de må gjøre det mye og lenge. Det må ikke være for vanskelig å få billetter til den forestiillingen du ønsker. Det var det vi trodde den nye operaen skulle bidra til.

Operaen må passe seg for at noe for alle alltid-strategien ikke slår tilbake på dem selv. Og hvis ikke operakunsten skal få et løft nå, når huset endelig står der, når skal da operaløftet komme?

(Bloggposten sendes også i programposten «P2s Radioblogg» i NRK P2 lørdag 2. april kl 10.50.)

Publisert i Ukategorisert | 6 kommentarer