Vilde Frang og Christian Ihle Hadland åpnet Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival. Foto: Nikolaj Lund
Åpningen av Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival i Stavanger Domkirke mandag kveld bød på særlig én lavmælt og sterk musikalsk opplevelse. Festivalens tema er avskjed, noe som har fått en ny dimensjon etter den siste tidens tragiske hendelser. Pianist og kunstnerisk leder for festivalen Christian Ihle Hadland fikk sammen med fiolinist Vilde Frang frem noe sterkt og tett, og samtidig barnaktig skjørt i Mozarts Sonate for fiolin og klaver KV.377. En sterk prestasjon i musikk som kan virke så enkel, men som samtidig er nådeløs gjennomsiktig. Fiolinist Vilde Frang greide ikke helt å følge opp Hadlands lette fingre, særlig i den hurtig-lette 1.satsen ble fiolinklangen litt blek. Men i 2.sats fløt samspillet godt ut i rommet. Det finstilste sporet de hadde valgt, kledde denne Mozartsonaten godt, og jeg hørte et stort alvor i tolkningen, uansett om melodiene gikk i dur eller moll.
Deretter var begge festivalens kunstneriske lederne i sving. Den svenske stjerneklarinettisten Martin Fröst imponerte med sin vanvittige klangkontroll i Poulencs klarinettsonate fra 1962. Han satte an toner så uendelig svake, som samtidig kunne høres helt ut til enden av den fullsatte kirkens lange korsarmer. Men allikevel ble det noe forglemmelig over det, som om musikken fløt trygt og noe friksjonsløst i havn. Kanskje fordi vi har hørt Fröst spille det samme musikantiske stykket opptil flere ganger før, inkludert fjorårets festival? Fröst har et stort repertoar, jeg skulle gjerne ha hørt ham plukke frem noe nytt og spennende fra sekken.
Den svenske klarinettisten Martin Fröst. Foto: Nicolaj Lund
Kammermusikkfestivalen i Stavanger har flere yngre, internasjonale musikernavn på menyen i år, og to av dem slapp til på konsertens siste verk. Den franske cellisten Jean-Guihen Queyras spilte Sjostakovitsj’ store cellosonate med solid kontroll og vakker tone, også han med en hang til et noe lavmælt uttrykk. Men Sjostakovitsj er ikke bare vakkert og avrundet; her gis stort rom for å være både kantete, røff og frekk. I går ble den siden av saken overlatt til den russiske pianisten Polina Leschenko. Hun lokket frem rytmisk ulmende passasjer og friske temperamentsutbudd i den sirkusaktige sistesatsen. Hun er en av de flere gode musikere på årets festival som skal bli spennende å følge utover festivaluka.