Leif Ove Andsnes er ute med ny CD, denne gang sammen med en av de musikerne han har samarbeidet tettest med opp gjennom karrieren; den tyske fiolinisten Christian Tetzlaff. Sammen med Tetzlaffs søster, cellisten Tanja, har de spilt inn Robert Schumanns samlede verk for klavertrio. Dette er musikere som får til noe helt spesielt sammen. De treffer hverandre, både åndelig og musikalsk. Også tidligere har jeg hørt at det blir krutt når fiolinisten Tetzlaff og Andsnes spiller sammen. Selv om de ofte egentlig spiller nokså lavmælt. Så hva er det Andnses og Tetzlaff har sammen som gjør samspillet deres så spesielt?
Leif Ove Andsnes er ute med ny CD. Foto: Sheila Rock/EMI
Schumann spiller de ganske fritt for romantisk patos. Flere av melodiene høres nesten barneaktig enkle og naive ut. Det gir musikken en vâr skjørhet, som kler Schumanns flagrende og omskiftelige sinnelag, og jeg merker at jeg blir rørt. På sitt beste minner dette meg om Schumanns langt tidligere Kinderszenen; enkle klaverstykker som tegner såre og søte minner fra barndommen.
Men det er ikke hele forklaringen. For hele tiden ligger det noe lavmælt intenst over disse fremføringene. Jeg tror det er fordi Andsnes og Tetzlaff har et felles fokus på rytmikkens kraft. De kan være uhyggelig presise når de spiller, slagene treffer i hjertet som skarpe kniver. Hos dem blir det derfor mindre romantisk svulmende patos som eser ut og går på akkord med musikkens fremdrift. I Schumanntrioene skaper det en spenning som andre utøvere kan miste av syne. Og det er et klokt valg, all den tid Schumann i sin tiltakende galskap de siste årene skrev musikk på søkende og i beste fall alternative veier.
Christian Tetzlaff Foto: alexandra-vosding.de
Lytt for eksempel på 2.satsen i Schumanns 1.trio. Den er tilsynelatende lys og ganske tradisjonell. Men hør hvordan de jager gjennom satsen, i et en rytmisk fremoverlent driv som hugger tak. Ved fraseslutt lader Andsnes med skarpt og skyter ut siste tone i sitt akkompagnement, og Tetzlaffene følger opp. Jeg får hjerteklapp, og liker det.
Galskapen lurer da også rundt mange svinger her. Det er rare vendinger og rytmer som ikke alltid er logiske innenfor en såpass fast klassisk ramme. Flest eksempler på det finnes i den 3.trioen. Men også valserytmen i den 2.trioens 3.sats «In mässiger Bewegung» kan oppfattes som om den kommer fra en annen verden. Her spiller rytmefølelsen til Andsnes og Tetzlaff’ene igjen en avgjørende rolle. De spiller den såre, forskjøvede rytmen med et trykk og snert som om den var en svart tango. Når melodien oppå dette formidles med så skjøre strøk, så er det som vi formelig ser og hører hvordan de mentale trådene såvidt henger sammen, like skjøre som sinnet til Schumann må ha vært på denne tiden.
CD-cover Schumann: Samlede verk for klaver trio (EMI)
Ekstra fascinerende blir det derfor å høre dem spille Schumanns 6 etyder i kanon form. Her hersker streng struktur i en solid, Bachinspirert stil. Vi vet at det var Schumanns kone, Clara, som lærte ham Bachs polyfone komposisjonsteknikker, og det var denne teknikken den stadig sykere Robert klamret seg til jo nærmere slutten, selvmordsforsøket og asylet han kom. Her er det som om skuldrene faller på plass for en stakket stund. Musikerne spiller den første kanon-satsen med en frisk fremdrift, med fokus på lyset. Livsgleden hos Schumann er tilbake! Men rytmikken blir igjen et uttrykksfullt virkemiddel. De greier å få marsjen i den nest siste sats til å høres aller mest ut som en sårbar tinnsoldat-marsj satt i scene av et barn. Det er så skjørt, så skjørt. Som livet selv. Gjenspeilet i en ny CDinnspilling som nok kommer til å bli med i min bagasje i påskeferien.