Kultur – Kabulkultur http://blogg.nrk.no/kabul Bare enda et NRK-blogger-nettsted Sun, 11 Nov 2007 22:21:24 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=4.9.2 Suraya http://blogg.nrk.no/kabul/2007/11/12/suraya/ http://blogg.nrk.no/kabul/2007/11/12/suraya/#respond Sun, 11 Nov 2007 22:21:24 +0000 http://blogg.nrk.no/kabul/archives/2007/11/suraya.html Les videre ]]> sorayaiii.jpg

Suraya hvisker når hun snakker. På scenen skriker hun. Når hun kommer på teatret følger hun stille veggene. På scenen klarer du ikke å ta blikket fra henne. Hun har ‘det’. I øynene lever hver tanke til karakteren hennes. Hun spiller Vivian, eller Freba som hun heter her. Jeg kan stort sett to ord på dari:  

– Shoro, værsågod. Og khub, godt. Det er nok når man arbeider med Suraya. Jeg føler meg så uendelig priviligert. Hun er en skuespiller som gjør en regissør god. En gang sa en av døtrene mine:

– Aha. Regissør? Det er bare å sitte på en stol og si ‘værsågod’. Det er helt rett. Jeg har sjelden opplevd slik scenisk intelligens som hos Suraya. Hver prøve er kunst, og jeg reiser meg fra stolen, takker og sier.  

 – Khub!

Vi sitter sammen i stillhet om morgenen. Begge røyker vi alt for mye. Begge drikker vi for mye te. Jeg er langeren hennes. Jeg pakker inn fire Panodil i en papirbit. De er for knærne. Og for å sove. Hun mimer hvordan hun sjangler i seng og besvimer etter en tablett. 

Stykket vi arbeider med handler om skuffelse. Suraya så en gang teater i hjembyen Herat. Scenen og hun hadde funnet hverandre. Hun forteller om farens skuffelse. Han ville at hun skulle studere. Slik var det da, men ikke til å bli skuespiller. Det var et tøft valg. I dag er det nærmest selvmord.

Det er ikke lenge siden kvinnene på Kabul Teater ble revet av scenen og banket av publikum. De spilte opplysningsteater i Jalalabad. Dette er kvinner i sekstiåra. De ble rundjult fordi de brøt med afghanske verdier.

Dette er en av krigens fronter: kampen mot kvinnene. Jeg ser på videoer der kvinner blir banket av Sedelighetsministeriet. Under Taliban var det 32.000 ansatte. Menn med kjepp på jakt etter kvinner å slå. Nå er departementet gjenopprettet – Ministry of vice and virtue. I gatene ser du knapt kvinner. Omtrent bare krigsenkene som sitter i støvet og tigger. De andre er hjemme. Bak murer. Beskyttet mot begjæret og uislamske verdier. Bare 3% er i arbeid.   

‘Når nøden kommer inn gjennom døra hopper kjærligheten ut av vinduet med det samme’. Det gamle munnhellet passer vel for afghanistan i dag. Det har vært en bølge av kvinner som har tent på seg selv. Da er det svart.

– I have been housewife in periodes.

Suraya kaller krigen med russerne, borgerkrigen, og Talibantiden for ‘husmorperiodene’ sine. Hun forteller av og til litt om livet sitt. Om den gangen på 70-tallet da hun var en kjent radiostjerne. Hun og mannen hennes var en populær duo. De sang på klubber i det gamle swinging Kabul.

– His dead now.

Vi ler lenge av det. Askebegret i papir. Brettet som en spå. 

– Afghanistan, hvisker hun. Afghanistan, sier hun på innpust. Not, not, not, not, not enough oxygen handler om skuffelse. Drømmene som aldri ble oppfylt.

– Khub, sukker hun.

– Khub.  

  afghansk-askebeger.jpg

]]>
http://blogg.nrk.no/kabul/2007/11/12/suraya/feed/ 0
Cast and Crew http://blogg.nrk.no/kabul/2007/11/10/cast-and-crew/ http://blogg.nrk.no/kabul/2007/11/10/cast-and-crew/#respond Sat, 10 Nov 2007 12:05:07 +0000 http://blogg.nrk.no/kabul/archives/2007/11/cast-and-crew.html Les videre ]]> img_0120_edited.jpgkunstnerisk-rad.jpgimg_0120_edited.jpgimg_0120_edited.jpgÅ komme til Kabul Teater er et gjensyn med Najib og Masood. De er skuespillere ved teatret. For fire år siden var de på Den Nationale Scene. Det er kjernen i Prosjektgruppens arbeid: Å holde i gang en «luftbro» for teaterfolk mellom Kabul og Bergen. Det betyr søknader og søknader og en kjempekondis overfor byråkrati. Både det norske og det afghanske. Afghanere på reise? Think not. Jeg husker godt hvordan de kom trøtte og desorienterte  til premiere på musikalen Funny Girl. Herborg Kråkevik. Balletten. Lysene. Musikken. Jeg husker godt hvordan de sto utenfor teatret i høstregnet:

– This is truely modern theatre!

Det står en artikkel i Kabul News om Masood. Han forteller litt om seg selv og en masse om da han spilte Beckett i Norge. Najib og Masood spilte i Sluttspill. En fortelling om en herre og hans tjener i en sønderknust verden. De har mistet alt bortsett fra språket. Det består av å beordre og adlyde. Sist jeg så dem var på Logen i Bergen. Der spilte de på en liten scene for et lite publikum en stor historie om menneskets uforanderlighet. Ting er forandret for dem nå. De er blitt fattige. Lønna er nesten ikke til å leve av. Inflasjonen i Kabul er høy. Nasjonalbanken vil ikke ut med hvor høy. De sier alltid 8%. Og arbeidsledigheten? 8 %. Sier de. Det passer vel inn i en nasjonal målsetting.

Najib er oversetter for Oxygen. Han er også tolk og medregissør. Najibullah Rahimi, som han heter fullt ut, er eneste afghaner som har diplom fra 7-fjellsmarsjen i Bergen. Det er fint å mimre fra den tida:

 – And there was a girl. She was so beautiful.

  kunstnerisk-rad.jpg

Castet er ikke helt klart i det jeg kommer. Vi diskuterer det i kunstnerisk råd. Det eneste som er helt klart er at Soraya skal spille. Det er alltid spennende for en regissør å treffe skuespillerne. Det er jo de som skal bli forestillingens hjerte og hjerne.

Et målene er å bygge opp organisasjonen i teatret. Petter Width Kristiansen er kommet ned. Han var i sin tid med å starte dette arbeidet. Nå er han her for femte gang og skal være til sommeren. Inshallah. Petter jobber både med skuespillertrening og organisasjonstrening. Det betyr i praksis å snakke sammen for å finne løsninger. Det er ikke gitt i Afghanistan i dag. Det vi diskuterer er å legge en plan for sesongen. Det blir bare teori. Ingen vet hva som vil skje i morgen. Teatret er jo helt i lomma på kulturministeren.

Det andre vi snakker om er sponsing. Med en viss kapitalistisk trening og erfaring deler vi en ny drøm: Det er noen her i verden som vil bygge opp teatret! Det vil i såfall koste rundt 16 millioner kroner ifølge amerikanske ingeniører. Vi bruker 750 millioner på vårt militære engasjement i Afghanistan. 2 % av dette ville bygd opp en nasjonal scene i Kabul.  

Det vi kommer frem til er to enkle strategier for et fritt teater: Spille for barn for å bygge et nytt publikum. Og å få en egen konto til teatret. Gul Makai Shah utfomer et brev til mr. Khoram. Det blir spennende.

På administrasjons kontoret står mr Waheed og spiller harmonium alene. Tablaspilleren Arib har dratt til Norge og Bergen. Det har betydd et halvt års fekting med byråkratiet. Det er en motvilje overalt mot at afghanere skal reise. I det de kommer til Dubai har Emiratene lagd en nyordning. Afghanere må ha visum for å være i transit på flyplassen. Det hadde ikke Arib og reisekameraten hans, Shafiq. Det ble en løsning. De tok bagasjen deres og sendte den tilbake til Kabul. To unggutter kommer til Bergen med det de står og går i, men luftbroen er i drift. Det er det viktigste. 

– I told her I was from India. She was so beautiful that girl.

]]>
http://blogg.nrk.no/kabul/2007/11/10/cast-and-crew/feed/ 0
Ariana http://blogg.nrk.no/kabul/2007/11/05/ariana/ http://blogg.nrk.no/kabul/2007/11/05/ariana/#respond Mon, 05 Nov 2007 07:17:10 +0000 http://blogg.nrk.no/kabul/archives/2007/11/ariana.html Les videre ]]> Teatret trenger lys. Teatret trenger et sted. Kabul Nendari har ingen av delene. Etter at teatret samlet seg sammen igjen i 2001 forsøkte de å flytte inn i ruinene av det gamle teatret. De forsøkte å komme hjem. Under borgerkrigen var dette området kontrollert av Dostum. Dette betydde et rakettregn fra rivalen Hekmatyar fra en haug bortenfor. Scenen brukte Dostum til tortur og henrettelser. Kroppene ble slengt under scenegulvet.

 gul-makai.jpg

Gul Makai Shah tar blidt imot meg på kontoret. En bred kontorpult dekorert med en isbjørn i glass og et innrammet kart av Afghanistan. Det er delt på midten av en sprekk i glasset. Vi snakker om stykket. Vi snakker om castet. Vi snakker om spillestedet: Ariana Cinema.  Ariana, det gamle navnet på Afghanistan. Det er en kino fra kommunisttida. En enorm scene. Til leie når det ikke er kinoforestillinger. Insha Allah.

– Ariana ok? Einar har vært her en stund, og vet at syn er sant. Alt annet er sagn.

– Moment, just I’ll call.

Dette er en av uttallige telefoner til ministeriet. Opplegget blir dette: Kulturministeriet bestiller en forestilling på Ariana Cinema hvis teatret betaler 40 000 afs i forskudd på leie av salen. Det må nevnes at kulturministeriet også er eier av kinoen.

 – This man is driving me crazy! I just got 400 afs and he knows it!

‘This man’ er kulturministeren Kareem Khoram. Han leder for departementet som i sin tid sprengte buddahene i Bamiyan. Angivelig fordi en japansk turist ba foran statuene. Det får være grenser. khoram_culture.jpgkhoram_culture.jpgKhoram har en fortid som kommandant under Hekmatyar. Kanskje khoram_culture.jpgden verste folkemorderen med minst 60.000 afghaneres liv på samvittigheten. Khoram startet karrieren som kulturminister med å si opp lederne for samtlige institusjoner under hans departement. Alle bortsett fra Gul Makai Shah. Hun hadde for mektige venner. Det betyr ikke at han ikke kan gjøre livet surt for henne. Motivet har jeg ikke fått tak i. Han står jo for ‘afghan values’ i form av at kvinner ikke bør lede menn, og ‘islamic values’ i form av at ytringsfrihet er uislamsk. Vår kulturpolitikk er jo basert på ‘en armlengdes avstand’ fra politikk til uttrykk. Her er Khorum en neglebredds avstand fra nakken hennes.

– What shall we do? Einar forsøker å finne vei.

– We must write to the minister and explain the situation. And then talk to the Ariana. I know the leader.

Det er stille i gangene. Folk har stort sett snudd i døra. Hello. Goodbye. Så hører jeg musikk. På et kontor innerst i en av korridorene hører jeg lyden av sang, harmonium, og tabla. En hes stemme synger melankolsk. Det viser seg å være mr. Waheed og mr Arib sin mandagsøvelse.  

– This song is about longing.

– Longing for what?

– The one you love. The world who was. Ariana.

mr-wahid-ii.jpg

]]>
http://blogg.nrk.no/kabul/2007/11/05/ariana/feed/ 0
Kabul Nendari http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/31/kabul-nendari/ http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/31/kabul-nendari/#respond Wed, 31 Oct 2007 17:18:13 +0000 http://blogg.nrk.no/kabul/archives/2007/10/kabul-nendari.html Les videre ]]>

Huset vi bor i ligger i bydelen Karte Shar. I dette området er mest hazarer. De er en shiamuslimsk minoritet som ofte har kommet i klem mellom de to andre store kulturene – tajiker og pashtuner. På alle språk forenes de rundt ordet ‘moshkel’. Teatret ligger på andre siden av sentrum.  Det blir en daglig kaotisk kjøretur.

 

kabul-nendari.jpg

 

Selve teaterbygningen er fremdeles en ruin. Teatret har flyttet inn i en tidligere skole i nærheten. Det står i lærebøkene noe i retning av at teatrets magi ligger i at det mørke rommet plutselig blir opplyst. Ja, la oss gjøre det! Bli lys! Så kommer problemet. Det er ikke noe strøm. Moshkel. Det er ordet for problem på dari. Ofte hører du det i hver setning. Moshkel!

 

For å få strøm må aggregaten ha diesel. For å få diesel må man først søke kulturministeren. Mr. Rohmi skriver et brev, brevet underskrives av mr. Sharif. Han viser det til fru Gul Makai Shah. Det går noen runder før formuleringene sitter. Så drar mr. Rohmi til ministeriet. Brevet mottas. Oftest havner det i arkivet med påskriften: «Til etterretning».

De første dagene mine på teatret er ikke bare strømløse. De er generelt energiløse. Ramadan betyr ingen mat og drikke så lenge sola, aftaab, er på himmelen. Helten duger ikke. Jeg deler kontor sammen med Torkil. Der låser jeg meg inn for viktig gjøremål: Spise. Min livsledsager har utstyrt meg med, hva heter det, næringsblokker. «For vektredusering», står det på pakken. OK, jeg tar et hint, Maria. Nå bruker jeg dem får å opprettholde vekta sånn noenlunde. Ramadan er tøft også for rettroende muslimer. All energi går med til hilsingen om morgenen. Så få oversikt over problemene. Moshkel. Kanskje et brev til ministeriet. Så hjem med bussen 11.30. Da er klokka 08.00 hjemme i Norge. Hello. Goodbye. 

Å gå inn i ruinene av Kabul Teater er veldig trist. En gang var det et teater som alle teater. En stor flott scene. Gallerier. En foyer der publikum går forventningsfullt inn, og oppløftet ut. Insha allah. Alt dette er borte. Bare råbetong og støv. 

– Look that’s me!

Gul henter frem et svarthvittbilde. Der sitter den unge Gul (Blomst) på sengekanten. På seg har hun en nattkjole. I bakgrunnen står en kvinne med armene foldet over brystet:

– Mother in law.

Det er et foto fra debutforestillingen hennes, «Svigermor». Det er et minne fra 60-tallets swinging Kabul. Moderne. Liberalt. Alt dette er borte. Teatret ligger ved den gamle cricketbanen. Spillet er over. Nå er det slått opp fillete telt. Flyktninger uten flyktningestatus. Folk som har søkt inn til Kabul for beskyttelse. Like bakenfor bygges det en «wedding hall». Det er tydelig et stort felt for nyinvestering. Bryllupslokalene bryter seg frem mellom ruinene overalt i byen.

img_1288.jpg

Ved veien inn til flyktningeleiren sitter det en liten gruppe mennesker. En gamling har bare lagt seg ned i støvet for å vente på skjebnen. To barn sitter med fremrakt hånd i håp om at en forbipasserende legger i noen få afs. Skuespillerne på teatret er heller ikke så langt unna tiggerstaven. De tjener 2500 afs i måneden. Det er 250 kr. Del det på alle dagene i måneden. Legg til at du har en tregenerasjoners storfamilie å mette. Tenk så at kona må være hjemme fordi slik er det bare.  Dette er det du har i lomma:

– Moshkel. Moshkel. 

]]>
http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/31/kabul-nendari/feed/ 0
Chawki Dori http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/29/chawki-dori/ http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/29/chawki-dori/#comments Mon, 29 Oct 2007 17:29:07 +0000 http://blogg.nrk.no/kabul/archives/2007/10/chawki-dori.html Les videre ]]> I det du takser inn mot terminalen på Kabul International Airport ser du dem. Chawki doriene. I det du siger langsomt gjennom passkontrollen sitter de der. Chawki doriene. Utenfor enhver port. Chawki dori. Det er det afghanske ordet for vaktmann. Det betyr helt konkret: Har stol. Stilen er gjennomgående. En lue med skjerm å trekke ned i panna. En AK 47 å fikle med, og ikke minst en stol å vippe på.

Overalt i Kabul ser du vaktmenn med stol. Jeg leser i Kabul Weekly at det er over 60 vaktselskaper og 11.000 maskingeværer som sitter og passer på. De passer på porter. Og bakenfor dem: Utlendinger. Ikke for det. Det er nok av våpen ellers. En liten trafikkforseelse og der kommer det tassende en konstabel mens han anretter kalashnikoven sin. Det er helt normalt.

Vel igjennom passkontroll og hundretusen hender som er villig til å dra kofferten blir jeg møtt av Naimullah Qalander og Torkil Sandsund. Mr. Naimullah skal vise seg å være vårt alt. Jobben hans er på det enkleste å være sjåfør. I tillegg til det er han vår tolk, vår forhandler, vårt blikk, vår lærer, vår hukommelse. Alt. Dagen hans som vi kjenner den består av at han plutselig sitter i sofaen med en obligatorisk kopp te. Så tar han oss gjennom et hilserituale som vel er det sosiale limet for alle afghanere:

– Salaam alaykum. Sobh ba kayr. Che hal dared? Vær hilset. God dag. Står til. Sovet godt? Er helsa god? Og familien?

Rekken med spørsmål og svar kan være endeløs. Selv om det er en konsentrasjonsøvelse så blir man faktisk i godt humør  av det. Mr. Torkil er regissør og forbereder en større produksjon med premiere januar neste år. Eller etter den persiske solkalenderen de følger her: jaddi 1386. Året i Afghanistan går fra mars til mars. Datoen i dag er for interessens skyld 7. aqrab 1386. Eller 7.8.1386. År ”null” etter denne kalenderen er 622, året da Mohammad flyttet fra Mekka ti Medina. Bortsett fra religiøse høytider. Da følges den arabiske månekalenderen. Torkil skal dere få møte mange ganger i denne bloggen.

Sjenerøst lar Torkil meg sitte i framsetet. Vi kjører en Toyota Hi Ace slik som 40 % andre. Så er det 40 % som kjører Toyota Corolla. 10 % kjører gamle tyske busser. De er stort sett innhyllet i beksvart eksos. Resten: Sykler, esler, hester, trillebårer, til fots. Å kjøre gjennom Kabul som førstereisgutt er en utrolig sammensatt opplevelse. Instinktene sier: Der krasjer vi. Nå nei, nå! Øynene har ingen filtre som velger bort det ene fra det andre: Den er så overveldende denne kollisjonen av århundrer og levemåter som myldrer fremfor en. Alt er i sepia. Denne brungule fargen fra smogen.

– It’s the corruption, you see.

Myndighetene har forsøkt å begrense en bilpark byen ikke makter å bære. I fattige land kjenner man verdien av penger. Forhandlerne bestikker importørene, som bestikker tollerne, som bestikker…Ved hvert innpust vet jeg at Not, not, not, not, not enough oxygen er et riktig valg av tekst å jobbe med.

Så endelig der. En mur med tagger i smijern på toppen. En gul port som avspiller Til Elise når du ringer på. Riktignok i en versjon som høres ut som sag under vann. En gul port bevoktet av to chawki dorier: NCA Staff house. Så kommer Einar Bjarkø. Han har vært på en todagers tur til Dubai. Einar er også alt. Tekniker, organisator, musiker, oppfinner, rådgiver. Han er også en del av denne bloggens faste persongalleri.

 img_0225_edited.jpg 

På kvelden tar gutta meg med på L’atmosphere. En av mange hemmelige steder bak slitte murer. På porten er det stiftet opp et A 4 ark: «Foreign passports only». Chowki dorien fører håndscanneren over lommene mine. Det piper. Med vennlig stemme spør han:

– Weapon, sir?

– No, camera.

– Oh. Pictures not take.

– Ok.

   

]]>
http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/29/chawki-dori/feed/ 4
Destinasjon Kabul http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/28/destinasjon-kabul/ http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/28/destinasjon-kabul/#comments Sun, 28 Oct 2007 03:45:54 +0000 http://blogg.nrk.no/kabul/archives/2007/10/destinasjon-kabul.html Les videre ]]> Denne bloggen er jo en slags reiseberetning. Turen dit går via Dubai. Flyplassen har to terminaler. Jeg lander på Terminal 1. Den har reisemål som Paris, Amsterdam og Brussel. Eller New York og London. Jeg skal til terminal 2. Der flipper tavlen over til destinasjoner som Bagdad, Khartoum, Islamabad og Kabul. De andre stedene. Innen flyet mitt går har jeg 24 timer i Dubai.

 

Marco Polo forteller om et rike i en ørken der emiren har stengt folket sitt inne. Muren er så høy at de bare kan se himmelen over seg. Det finnes intet bortenfor. Slik er folket tilfreds, og emiren kan leve alle sine dager. Sheikh Mohammad, Dubais enehersker, er i ferd med å reise en slik mur. Verden er her – hvorfor dra noe sted? Her finner du verdens største innendørs skibakke, verdens største fornøyelsespark, verdens dyreste hotell. Eiffeltårnet? Det skal bli. Alt strekker seg oppover. Høyest blir Burj Dubai. Verdens høyeste bygning. Foreløpig er den uten den obligatoriske glassflaten som skal speile Himmelen, Dubai og Deg selv.    

Dubai er verdens største byggeplass. 20 % av verdens høye byggekraner er her akkurat nå. Utover i golfen er palmene i ferd med å ta form. Det er utfyllinger der stammen er en firefelts motorvei som leder ut til bladene: Rekker av hus med strandtomt. Natt og dag jobbes det. Arbeidere i oransje kjeledresser står inne i støvet. Tusentalls. Millioner. 89 % av befolkningen i Dubai er gjestearbeidere. De gir gode inntekter til sheikh Mohammad. Entreprenørene betaler en avgift for hver de importerer. De kommer fra India, Filippinene, Kina. Overalt der det er mennesker til overs.

De bor i arbeidsleirer og løfter i flokk. Det var nettopp tilløp til et opprør. Arbeiderne demonstrerte for leveverdige arbeidskår og stakk noen branner i byen. Sheikh Mohammed beklaget dette overfor entreprenørene ved å la dem avgiftsfritt erstatte de som ble kastet ut.     

Kjøpesenteret Ibn Battuta Mall er kanskje verdens mest postmoderne. Det gjenskaper ruten til 1300-tallets store oppdagelsesreisende. Du kan starte shoppingen i Andalucía og ende i Kina. Over deg en stjernehimmel som følger døgnet der ute. Det som binder alt sammen er internasjonale merkevarer. Til opplysning: H&M ligger i Persia.

Avgangen til Kabul går fra terminal 2. I begynnelsen er det ganske folketomt. Jeg tar en kopp kaffe sammen med en afghaner på vei hjem etter 15 år i Canada.

– Afghanistan is better now. Han forlot Kabul i det Taliban tok over byen.

Så passerer det en, la oss si oppsiktsvekkende, type. Han setter seg ned og trekker opp en pils. Så kommer den en til og en til. Alle vagger de tungt og med tatoveringer opp til ørene.

– Where are you going?

– Baghdad, sir.

– Soldier?

– No, sir, contractor sir.

Det er etter hvert et 70-talls kontraktører fra Blackwater. Ingen møter blikket til noen. Jeg føler meg med ett som innsatt i cell block # 1. Det er ingen glad gjeng dette.

– It’s good money, sir.

I boarding til Kabul er det livligere. Her yrer det av afghanere som har handlet inn i Dubai. Handelsmenn. Bortsett fra mannen på hjemreis. Han loser myndig tre generasjoner eksilafghanere mot utgangen. Småunger, motvillige tenåringer og mor i rullestol. Til et nytt liv! Kabul anno 1386.

]]>
http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/28/destinasjon-kabul/feed/ 2
Kabul Kultur http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/26/kabul-kultur/ http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/26/kabul-kultur/#comments Fri, 26 Oct 2007 11:45:35 +0000 http://blogg.nrk.no/kabul/archives/2007/10/kabul-kultur.html Les videre ]]>

Hei. Jeg heter Terje Lindberg.

terje-lindberg.jpg

 

Til daglig jobber jeg i NRK Drama med manus. Nå er jeg i Kabul for å sette opp en forestilling på Kabul Nendari, nasjonalteatret for Afghanistan. I denne bloggen skal jeg fortelle om folk jeg møter og om det å arbeide med kultur i et land i krig.

I Afghanistan er vi i året 1386. Inntrykkene drar i alle retninger. Ser man på antallet drepte er dette det verste året siden amerikanerne gikk inn i Kabul i 2001. I løpet av fastemåneden varslet Taliban at 20 selvmordsbombere skulle detonere «himmelske» bomber. I Kabul har det blitt sprengt tre i løpet av den siste tiden.  

 

Jeg er hyret av Prosjektgruppen for Kabul Teater til å gjøre jobben. Den har base ved Den Nationale Scene i Bergen med Rhine Skaanes i spissen. Allerede i 2002, året etter at Taliban forlot byen, begynte gruppen arbeidet for teatret. Etter det har Fredskorpset og Kirkens Nødhjelp blitt samarbeidspartnere. Dette er skikkelig grasrotarbeid. Fra teaterfolk til teaterfolk. Jeg skal skrive mer om prosjektgruppens arbeid senere.   

 

Stykket vi skal sette opp er Not, not, not, not, not enough oxygen av den britiske dramatikeren Caryl Churchill. Det ble fremført for første gang i BBC Radiodrama i 1971. Det handler om et London der det går selvmordsbombere rundt i gatene. Luften er full av smogg. Vannet er borte. Folk stenger seg inn i leilighetene sine. De får knapt puste. Denne situasjonen er lett å overføre til Kabul 2007.

 

Mick og Vivian venter denne dagen på Micks sønn fra et tidligere ekteskap, Claude, skal komme på besøk. Han har gjort det godt som artist. Kanskje han har noen penger til overs slik at de kan dra fra byen. Claude kommer. Skuffelsen kommer. Han har gitt alle pengene til sultne.

 

Jeg har med meg Najib Rahimi som oversetter og medregissør. Mick har blitt til Kazim og spilles av Sharif Sarvari, teatrets administrator. Vivian heter nå Freba og spilles av Soraya Mushgan. Hun er en av teatrets nestorer, og en av tre av ensemblets kvinnelige skuespillere. Alle kvinnene er rundt de 60. Sønnen har fått navnet Jackson. Han spilles av Hafiz Baris. En av de ni mannlige skuespillerne. Alle disse skal dere få følge utover. 

 

En blogg trenger et eller annet symbol. Det kom av seg selv. En dag sto det et askebeger i papir på regibordet. Paradoksalt og skjørt. For meg som er her som en slags kulturturist er det veldig talende for hvordan jeg opplever situasjonen. Alt henger i en tråd.

 

Håper dere får glede av bloggen. I morgen skal jeg begynne med begynnelsen som i alle fortellinger: Å reise til Kabul.                         

                            

afghansk-askebeger.jpg

]]>
http://blogg.nrk.no/kabul/2007/10/26/kabul-kultur/feed/ 2