NM for Brassband

Hei alle sammen! Da Stig fra NMF ringte meg her for noen dager siden og lurte på om jeg hadde noe spesielt å foreta meg denne lørdagen måtte jeg svare pent at; -nei, jeg har fri jeg.

Så her sitter jeg 🙂 Er spent på hva ettermiddagen bringer, og ser frem til mye god brass musikk! (for dere som kjenner meg vet dere jo at jeg egentlig er janitsjar menneske… MEN, i dag skal jeg virkelig få dosen av brass!)

Åj, da skal det starte  her, først ut er oslofjord…

dere hører snart fra meg igjen!

Lykke til alle sammen!

NMs siste blogger er den kjente trompetisten Tine Thing Helseth (21). Hun ser NM på web-tv hjemme i Oslo, og vil her legge ut sine betraktninger om elitekorpsenes selvvalgte nummer.

Her er rekkefølgen på korpsene:

Kl 14.45 Oslofjord Brass, Oslo. Selvvalgt nummer: Journey to the Centre of the Earth, Peter Graham
Kl 15.10 Manger Musikklag, Hordaland. Selvvalgt nummer: Troglodyte Transition, Craig Farr

Kl 15.40 Sandefjord Brass Symposium, Vestfold. Selvvalgt nummer: Tristan Encounters, Martin Ellerby

Kl 16.05 Eikanger-Bjørsvik Musikklag, Hordaland. Selvvalgt nummer: Extreme Make- Over, Johan de Meij

Kl 16.35 Krohnengen Brass Band, Hordaland. Selvvalgt nummer: Concertino for Brass Band, Kenneth Downie

PAUSE

Kl 17.20 Stavanger Brass Band, Rogaland. Selvvalgt nummer: Revelation, Philip Wilby

Kl 17.50 Ila Brass Band, Sør-Trøndelag. Selvvalgt nummer: Exergy Re-Revisited, Dag Egil Njaa

Kl 18.15 Molde Brass Band, Møre og Romsdal. Selvvalgt nummer: Lowry Sketchbook, Philip Wilby

Kl 18.45 Jaren Hornmusikkforening, Oppland. Selvvalgt nummer: Paganini Variations, Philip Wilby

Kl 19.10 Oslo Brass Band, Oslo. Selvvalgt nummer: The Nighet to Sing, Bramwell Tovey

Peter Graham: Journey to the Centre of the Earth

Kontrastene er store her. Et svært kompetent brass band med en dyktig dirigent i Simon Dobson viser gode kvaliteter. Men akk, denne musikken er for meg en sammenstilling av en mengde musikalske klisjeer. Stykket gjør seg best på film der vi slipper å høre musikken alene. Her er vi ved en viktig korsvei for brassband-bevegelsen: De beste øyeblikkene oppnår vi når de dyktigste musikerne og dirigentene forenes i den beste musikken. I dag har jeg hatt blandede opplevelser med glimrende brass band som spiller kitch-musikk. Kjør debatt! Men Kopervik Musikkorps viste at de har mye å fare med musikalsk tross alt og jeg gleder meg til å høre korpset i musikk som har litt mer substans som komposisjon. Takk for meg. 

Philip Sparke: Music of the Spheres

En sterk prestasjon, dette. Gjennomarbeidet tolkning, energisk dirigent i Selmer Simonsen, herlig driv, stor spennvidde i klang og dynamikk.  Noe å trekke? Litt slitasje mot slutten i balanse, litt småsurt i mutede kornetter og noe smårusk ellers. Lite å trekke.  

Som brukerne av bloggen sikkert har oppdaget, er det problemer med visning av bilder. Dette skyldes en teknisk feil. Vi jobber på spreng for å utbedre feilen. Alt annet skal fungere som normalt, så fortsett å lese og kommentere!

Herbert Howells: Pageantry

Et krevende stilstykke komponert i 1930-årene (!) som stiller store krav til musikerne. Fremførelsen hadde vakker klang og svært tiltalende spill i de neddempede styrkegrader. Dirigent Martin Winter tilførte mye her. Når opplevelsen ikke ble optimal, skyldes det en del små glipp i solistinnslagene, ikke mye, men nok til å forstyrre det musikalske bildet. I denne musikken høres hver ansats. Klangen i forte var også litt spiss til tider. Et modig musikkvalg, men litt i overkant av ressursene denne gang.

Philip Sparke: Dances and Alleluias

Nok et Sparke-stykke som ikke gjorde spesielt inntrykk. Masse lyd og mange noter, men hva er det komponisten ønsker å formidle? Jeg kjedet meg rett og slett. Radøy Brass gjorde en forsåvidt hederlig jobb med småpent spill og gode intensjoner fra dirigent Tormod Flaten. Men intonasjonen var ikke spesielt god med en del småsurt spill som forstyrret litt. Jeg registrerer forresten at i elite-divisjonen er det i år ingen korps som  spiller musikk av Philip Sparke. Det tror jeg er et sunnhetstegn.

Philip Sparke: Tallis-variasjoner

En gjennomarbeidet fremførelse med mye vakkert spill. Særlig likte jeg euphonium-soloene. Tom Brevik på dirigentplassen formet komposisjonen med både innhold og fremdrift. Skal jeg være ærlig er jeg ikke noen stor beundrer av Philip Sparkes komposisjoner, de er ikke dårlige, men jeg føler at alt er programmert på samme måte med de samme virkemidlene. Tut og kjør, litt vakkert innimellom og den samme kompakte instrumentasjonen som skjuler mer enn den viser. Det høres forsåvidt fint ut, men grepet ble jeg ikke. Laksevåg var imidlertid et sympatisk ensemble med mange gode kvaliteter.

Joseph Horowitz: Ballet for Band

En flott fremførelse av god musikk. Supre solister og god korpsklang, mye å glede seg over her. Ballettmusikken fungerte ypperlig, og det er godt med komposisjoner som lar ørene hvile litt også, ikke bare tut og kjør. Dirigent Arvid Anthun formet musikken med sans for klang og kontraster. Dette likte jeg.

Kenneth Downie: Concertino for Band

Et korps som har god kontroll på balanse og samspill. Her var det mye bra detaljer. Samtidig må jeg være ærlig og si at dette stykket av Kenneth Downie ikke er spesielt gripende. Masse løp og tekniske passasjer kombinert med en ganske kjedelig instrumentering gjør opplevelsen slitsom tross godt spill fra Tomra Brass Band. Dirigent Frans Violet har sans for linjer og klang. En god prestasjon.