Kontrastene er store her. Et svært kompetent brass band med en dyktig dirigent i Simon Dobson viser gode kvaliteter. Men akk, denne musikken er for meg en sammenstilling av en mengde musikalske klisjeer. Stykket gjør seg best på film der vi slipper å høre musikken alene. Her er vi ved en viktig korsvei for brassband-bevegelsen: De beste øyeblikkene oppnår vi når de dyktigste musikerne og dirigentene forenes i den beste musikken. I dag har jeg hatt blandede opplevelser med glimrende brass band som spiller kitch-musikk. Kjør debatt! Men Kopervik Musikkorps viste at de har mye å fare med musikalsk tross alt og jeg gleder meg til å høre korpset i musikk som har litt mer substans som komposisjon. Takk for meg. 

En sterk prestasjon, dette. Gjennomarbeidet tolkning, energisk dirigent i Selmer Simonsen, herlig driv, stor spennvidde i klang og dynamikk.  Noe å trekke? Litt slitasje mot slutten i balanse, litt småsurt i mutede kornetter og noe smårusk ellers. Lite å trekke.  

Et krevende stilstykke komponert i 1930-årene (!) som stiller store krav til musikerne. Fremførelsen hadde vakker klang og svært tiltalende spill i de neddempede styrkegrader. Dirigent Martin Winter tilførte mye her. Når opplevelsen ikke ble optimal, skyldes det en del små glipp i solistinnslagene, ikke mye, men nok til å forstyrre det musikalske bildet. I denne musikken høres hver ansats. Klangen i forte var også litt spiss til tider. Et modig musikkvalg, men litt i overkant av ressursene denne gang.

Philip Sparke: Dances and Alleluias

Nok et Sparke-stykke som ikke gjorde spesielt inntrykk. Masse lyd og mange noter, men hva er det komponisten ønsker å formidle? Jeg kjedet meg rett og slett. Radøy Brass gjorde en forsåvidt hederlig jobb med småpent spill og gode intensjoner fra dirigent Tormod Flaten. Men intonasjonen var ikke spesielt god med en del småsurt spill som forstyrret litt. Jeg registrerer forresten at i elite-divisjonen er det i år ingen korps som  spiller musikk av Philip Sparke. Det tror jeg er et sunnhetstegn.

En gjennomarbeidet fremførelse med mye vakkert spill. Særlig likte jeg euphonium-soloene. Tom Brevik på dirigentplassen formet komposisjonen med både innhold og fremdrift. Skal jeg være ærlig er jeg ikke noen stor beundrer av Philip Sparkes komposisjoner, de er ikke dårlige, men jeg føler at alt er programmert på samme måte med de samme virkemidlene. Tut og kjør, litt vakkert innimellom og den samme kompakte instrumentasjonen som skjuler mer enn den viser. Det høres forsåvidt fint ut, men grepet ble jeg ikke. Laksevåg var imidlertid et sympatisk ensemble med mange gode kvaliteter.

En flott fremførelse av god musikk. Supre solister og god korpsklang, mye å glede seg over her. Ballettmusikken fungerte ypperlig, og det er godt med komposisjoner som lar ørene hvile litt også, ikke bare tut og kjør. Dirigent Arvid Anthun formet musikken med sans for klang og kontraster. Dette likte jeg.

Et korps som har god kontroll på balanse og samspill. Her var det mye bra detaljer. Samtidig må jeg være ærlig og si at dette stykket av Kenneth Downie ikke er spesielt gripende. Masse løp og tekniske passasjer kombinert med en ganske kjedelig instrumentering gjør opplevelsen slitsom tross godt spill fra Tomra Brass Band. Dirigent Frans Violet har sans for linjer og klang. En god prestasjon. 

Korpset har valgt et stykke som det mestrer rimelig bra. Overskudd og spilleglede. Nydelig euphoniumsolo, bra kornett, litt svakere opplevelse av horn. Flygelhornduetten var gripende, men dansen i forkant for hurtig og masete. Fin avslutning selv om presisjonen ikke alltid var 100 prosent. Dirigent Gary Petersen viser god sans for musikalsk fremdrift og dramaturgi.

Et eksempel på et brass band som velger musikk ut i fra sine forutsetninger og kvaliteter. Nydelig klang i tutti, vakkert foredrag og stor innlevelse hos solistene.  Den gode tubagruppen laget en solid bunn. Litt ujevn kvalitet i presisjon her og der trekker ned, men dirigent Torstein Aagaard-Nilsen var et stort aktivum og muliggjorde med sunne valg en minnerik fremføring.  

George Lloyd: English Heritage

Et fysisk krevende stykke for musikerne, holder ikke helt inn og litt slitasje mot slutten. Solistpartier litt forsiktige generelt. Tuttispill litt for kompakt, savner en enda tydeligere frasering og balanse, samt at korpset våger enda mer.  Likevel en sympatisk prestasjon fordi Askøy Brass Band forsøker å musisere smakfullt og har noe på hjertet. Dirigent Egil Magnussen har ro og overblikk på scenen. Et stykke litt i overkant av hva korpset mestrer, men en del bra partier tok jeg med meg.