Den sorte perle

Bildene i sort-hvitt flimrer over lerretet i en bekmørk kinosal i Molde. De viser historiske fotballøyeblikk og det er like stille som det er stort. Pelé danser mellom fortvilte motspillere og alle sekvenser avsluttes med at han dundrer ballen i mål. Han gjorde det langt over tusen ganger som profesjonell fotballspiller, og han ble like glad hver gang. Ikke rart at en hel verden ble glad i ham.
 
 Da Pelé scoret to ganger i VM-finalen mot Sverige i 1958, utviste han teknikk, ro og rutine i scoringsøyeblikket som en veteran. Han var 17 år. Han ble verdensmester og gråt. Og ble verdensberømt.
 
Når fotballspillere blir så suverent gode som Pelé, trenger de ikke være paranoide når de tror at noen er ute etter dem. Alle forsvarsspillere var ute etter Pelé og noen tok alle midler i bruk. Og til tross for sin unike fysikk og smidighet, var det umulig for Pelé å slippe unna alle. Men for Brasil som landslag fortsatte suksessen. 
 
De tok et nytt VM-gull i 1962, men Pelé ble skadet. I England fire år senere var brassene igjen favoritter, men denne gangen ble ikke Pelé bare skadet. Han ble forsøkt «slaktet». Av ungarere og ikke minst portugisere. Gråtende ble han hjulpet av banen. VM var over for både ham og Brasil. England vant.
 
Jeg husker ikke VM i 1966, men jeg har sett det meste av levende bilder som finnes her på huset fra det mesterskapet. Resten har Arne Scheie fortalt meg. Han reiste jo som alle vet rundt i England som teltturist under det mesterskapet, men hysj-hysj… Han solgte finalebilletten sin for å rekke et billig fly hjem! Shame.
 
Det er VM i Mexico. Året er 1970. Min eldste bror Per har informert meg og min ett år eldre bror Jo om hvem og hva vi skal heie på i idrett. Kort fortalt var det Lyn nasjonalt, Molde lokalt (de spilte på nivå tre den gangen), Tottenham og Brasil. Og Tsjekkoslovakia i ishockey. Sistnevnte var en nesten like stor lidenskap, men det er en annen historie.
 
Tippekampens første sesong var historie og vi holdt vel egentlig med England. Men da Brasil og England møttes i gruppespillet, forsto jeg raskt at Pelé, Jair, Rivelino, Tostao og Gerson drev en litt annen idrett enn Clark, Lee og Hurst. Brasil vant kampen hvor Pelé gjorde Englands keeper Gordon Banks verdensberømt. 
 
Den utagbare headingen ned mot innsiden av stolperoten ble ikke bare stoppet av Banks. Han vippet den over tverrliggeren. En umulig redning. En sensasjon. En verden stoppet i stum beundring, men en mann steg frem og gratulerte umiddelbart! Pelé. Han snakket varmt om sine gode og nære venn Gordon Banks i resten av den engelske keeperens liv!
 
Så ble Gordon Banks matforgiftet og Peter «The Cat» Bonetti kastet et par baller i garnet mot Vest-Tyskland. Da slapp vi å tenke mer på England. Alt dreide seg om Brasil! Og Pelé!
 
Finalen ble den største maktdemonstrasjonen i VM-finalenes historie. Pelé scoret. Italia utlignet etter noe tull og rot, men resten var pur glede!
 
Til slutt var det en lek. Og da Pelé tråkket på ballen i trekk nummer 17, ventet på kaptein og høyreback Carlos Alberto som hadde tatt seg helt opp i angrepet og serverte ham ballen, ja så var det bare å kaste seg ned i ren beundring. Alberto feide ballen i mål og Brasil utklasset, ydmyket og gjorde narr av defensive, destruktive og depressive Italia. Og vant 4-1.
 
Jeg husker jubelscenene fra Azteca. En Pelé i gledestårer, men også panikken da hysteriske fans ville ha et håndfast minne fra sin innvasjon av banen. Spillere som ga bort drakt og bukse og strømper. Men da de mottok trofeet – var de fleste påkledd fotballens vakreste drakt – den i gult, blått og hvitt. Og den vakreste av alle var Pelé!
 
Siden gjorde Pelé et fantastik arbeid som ambassadør for fotball i USA som spiller i New York Cosmos. Han hadde jo bøttet inn sine 1000 mål og mer for Santos, men i motsetning til alle andre på lista til Arne Scheie og meg, så spilte han aldri klubbfotball i Europa utover turneer med Santos. Disse private oppvisningskampene gjorde ham likevel kjent for det europeiske publikummet, men han var lojal og forlot aldri sin egen klubb Santos. 
 
Pelé høres ut som verdens beste fotballspiller gjennom tidene. Men tror du ikke det kom en til da. 
 
En som akkurat hadde lært å gå da Pelé vant sitt andre verdensmesterskap.  

Om Knut Nesbø

Knut Nesbø er tidligere fotballspiller fra Molde som har spilt i Molde, Lyn og Stabæk. Han har vært musiker, og siden 2007 har han vært programleder i fotballmagasinet «Bakrommet» på NRK. I denne bloggen vil han skrive om aktuelle temaer innen norsk fotball.
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *