Opplevelsen av et jordskjelv i Valdivia og observasjonene av de fatale konsekvensene i Concepción, gjorde et uslettelig inntrykk på Darwin. For vår del gjorde besøket av spøkelsesbyen Chaitén det skremmende klart for oss hvor lite vi mennesker har å stille opp mot jordas indre krefter. 

Vulkanen Chaitén ligger omtrent en mil unna byen med samme navn (bilde 1), og kun 15 mil unna områdene vi lette etter darwinfrosken. Vulkanen har vært inaktiv i nærmere 10.000 år, men på våren i 2008 våknet den plutselig til liv.

Voldsomt utbrudd
Det uventede og voldsomme utbruddet 2. mai fikk voldsomme konsekvenser for Chaitén og andre nærliggende byer.

Utbruddet varte i flere dager og aske ble sprutet opp til en høyde på hele 20 kilometer. Områder hele 6 mil borte ble dekket av et tykt lag med aske. Også flere byer i Argentina fikk merke store askenedfall.

Asken nådde til og med Buenos Aires, liggende om lag 1.700 km unna utbruddet (bilde 2).

Men det var ikke asken som skulle bli Chaiténs bane. Lavastrømmer fra vulkanen endret retningen på en stor elv like ved byen, og på sin vei mot havet reiv vannet med seg veier, broer, hus og annen bebyggelse.

På askestranda i Chaitén så vi i hus stikke så vidt opp av grunnen. Et absurd syn.

Utbruddet fikk chilenske myndigheter til å tvangsevakuere samtlige fra Chaitén og andre nærliggende byer. Og utrolig nok skal hendelsen kun ha tatt livet av én person; en over nitti år gammel dame fikk problemer med hjertet og døde under evakueringen.

Usikker framtid
Grunnet faren for flere utbrudd og lavastrømmer, var det en stund forbudt å oppholde seg i Chaitén. Men for ikke lenge siden lot myndighetene folk få komme tilbake til byen. På eget ansvar.

Vulkanen slapp fortsatt ut gass da vi var der.

Og noen har vendt hjem. Enkelte er i gang med å grave fram husene sine fra asken og starte på nytt. Men arbeidet er vanskelig. Strøm er mangelvare, veinettet ødelagt, og det er vanskelig å finne noe å leve av i byen.

De få innbyggerne vi møtte smilte høflig til oss, men de virket ofte tomme i blikket. Vi føler inderlig med dem.

En jord i endring
Ødeleggelse og menneskelige tap var det som møtte Darwin også, da H.M.S. Beagle ankret opp i byen Concepción 4. mars 1835. Et jordskjelv et par uker tidligere hadde nærmest ikke etterlatt et eneste hus stående.

Ødeleggelsene var enorme, og det samme var Darwins fascinasjon for den voldsomme kraften i jordskjelvet.

Havneområdet rundt Concepción hadde hevet seg med to til tre fot etter skjelvet. Darwin var ikke i tvil om at en serie av slike små landhevinger over tid kunne føre til dannelse av fjellkjeder.

Noen måneder etter opplevelsene i Concepción, fant Darwin marine fossiler flere tusen meter over havet i Andesfjellene. Dette tolket han som nok et bevis på at jorda var i stadig endring og at landhevelser var høyt reelle.

Ikke minst måtte jorda være mange millioner år gammel, og ikke kun noen tusen år slik enkelte fortsatt trodde på Darwins tid.

Og hvis jorda er i stadig endring, hva da med livsformene som bebor den? Kunne det være slik at også arter er langt fra statiske, men hele tiden endret seg for best å tilpasse seg miljøendringene?

Darwins overbevisning om en jord i stadig endring spilte utvilsomt en viktig rolle i utviklingen av hans evolusjonsteori.

(Bilde 1) Byen Chaitén kan ses øverst i bildet, mens vulkanen Chaitén kan ses lenger ned (bilde:NASA).

(Bilde 2) Aske fra utbruddet vandret enormt lange avstander. Stillehavet og vulkanen kan ses øverst til venstre i bildet. Atlanterhavet kan sees til høyre i bildet (bilde: NASA).

(Bilde 3) Forferdelige scener fra kysten rundt Chaitén. Elva tok med seg hus og sendte dem på sjøen. Toppen av et bygg kan ses stikkende opp av asken.

(Bilde 4) Store deler av Chaiténs bebyggelse ble sendt på havet. Det er nesten utrolig at ingen døde som direkte konsekvens av ødeleggelsene.

(Bilde 5) De aller fleste husene sto tomme, mange av dem med aske langt opp etter veggene.

(Bilde 6) Noen har begynt å rydde fram husene sine igjen. Det blir en formidabel jobb å få denne byen opp på beina etter katastrofen. Framtida for Chaitén er høyst uviss.

Enkelte ganger blir forskjellene mellom det Sør-Amerika Darwin opplevde og det kontinentet vi erfarer, svært tydelige for oss. I tre dager lette vi etter darwinfrosken i Chile, uten hell. Et lite stykke spektakulær biologi er i ferd med å dø ut.

Darwin oppdaget mange nye arter på sine reiser rundt om i Sør-Amerika. Rhinoderma darwinii, bedre kjent som darwinfrosken, er uten tvil blant de mest fascinerende livsformene den unge briten samlet inn.

Spesiell biologi
I likhet med de fleste amfibier, er mange froskearter avhengige av vann for å gjenføre livssyklus. Froskeegg legges vanligvis i vann, hvor de etter hvert klekker til rumpetroll. Den påfølgende metamorfosen fra rumpetroll til voksen frosk, foregår også vanligvis i vann.

Men slik forløper ikke liver for en darwinfrosk. I stedet for i vann, legger hunnene i denne arten eggene sine i fuktig vegetasjon. Etter at hannen har befruktet eggene, er det hans oppgave å vokte eggene til de er i ferd med å klekke. Etter dette putter han dem i munnen sin.

I fars strupesekk forblir rumpetrollene til de er ferdig utviklete frosker. Her lever de av sekreter som far skiller ut, og metamorfosen fra rumpetroll til frosk tar mellom 35-60 dager.

Far har med andre ord det hele og fulle ansvaret for frambringelsen av neste generasjon. Han har rett og slett munnen full.

Utrydningstruet art
Darwin oppdaget darwinfrosken i skogene rundt Valdivia i Chile, og beskriver den som svært vanlig. Slik er det ikke lenger. I dag er frosken kjent fra kun noen ytterst få lokaliteter.

Darwinfrosken er følgelig havnet i kategorien ”sårbar” på verden rødliste (IUCN Red List of Threatened Species).

I tillegg til å være svært sjelden, er den også svært liten. Ikke minst er den også en mester i å kamurlere seg, og har oftemed samme farge som underlaget der den lever. Å finne darwinfrosken ute i naturen er derfor langt i fra en smal sak.

Men dette stoppet ikke oss. Etter tips fra biologer hjemme i Oslo og i Chile hadde vi fått utpekt noen lokaliteter der den hadde vært funnet noen år tidligere. Et av de foreslåtte søkestedene var områder rundt vulkanen Melimoyu, sør for øya Chiloé i Chile.

Etter å ha lett langs bekker, elver, i skog, ja til og med i hagene til folk som mente å ha sett den der, måtte vi likevel gi opp. Etter tre dagers leting hadde vi funnet mye interessant, deriblant ulike typer frosk. Den lille, kamuflerte darwinfrosken glimret derimot med sitt fravær.

Sårbare livsformer
Darwin beskriver darwinfrosken som svært vanlig, mens vi leter forgjeves etter den over flere dager.
På mange måter er derfor darwinfroskens tilbakegang et tydelig eksempel på hvordan Sør-Amerika har endret seg siden Darwin besøkte kontinentet for rundt 170 år siden.

Frosk og andre amfibier kalles ofte indikatorarter, dvs. arter som er svært sensitive for små miljøendringer i habitatet de lever i. For eksempel er det ofte ikke mye forurensning, habitatødeleggelse eller store temperaturendringer som skal til før flere amfibier får problemer.

Klokka tikker
Årsakene til at darwinfrosken er gått så kraftig tilbake, er forskerne usikre på. Habitatødeleggelse som resultat av menneskelig aktivitet, har sikkert hatt betydning enkelte steder. Likevel er det enkelte studier som tyder på at visse typer menneskelig aktivitet, som skogbruk, ikke nødvendigvis er skadelig for darwinfrosken.

I urskog skaper gamle trær åpninger i vegetasjonen når de dør og faller ned. Visse typer skogbruk skaper tilsvarene åpninger. Det er også kjent at denne arten noen steder trives i hager, der det også er en blanding av åpnere områder og tettere vegetasjon.

Globalt sett trues svært mange amfibier av en skummel soppsykdom forårsaket av parasitten Batrachochytrium dendrobatidis. Kanskje kan denne også være en av årsakene til at darwinfrosken blir stadig sjeldnere.

Vi får håpe forskerne finner ut av årsakene til darwinfroskens tilbakegang raskt. Hvis ikke kan det spøke for artens overlevelse. I så fall vil et lite stykke spektakulær biologi være tapt for evig og alltid.

For darwinfroskens nærmeste slektning, Rhinoderma rufum, kan det allerede være for seint. Denne frosken er ikke blitt observert siden 1980.

—

PS: Siden vi ikke fant darwinfrosken, fikk vi naturlig nok heller ikke tatt bilde av den. Og siden vi heller ikke har funnet noen bilder på nett som vi er helt sikre på ikke er kopibeskyttet, kan frosken ses ved å klikke her. 

PS2: Vi har tidligere skrevet om et annet amfibium der faren stikker av etter befruktningen, og der moren har en svært selvoppofrende måte å ta vare på barna sine på og nevnt at vi kommer tilbake til eksempler der faren tar i et tak. Darwinfrosken er et eksempel på hvordan evolusjonen har frambrakt en annen spektakulær måte å ta seg av barna sine på.

PS3: Angående bildet: Tore pleier ikke å lete med hendene i lomma. Vi lette heller ikke bare langs veien. Vi var så opptatt med å finne darwinfrosken, at vi tok veldig få bilder de dagene vi holdt på. Dette er det beste vi har.

Liv eksisterer i en nærmest ufattelig variasjon på jorda, og i de aller fleste av klodens kriker og kroker finnes liv. Hvordan har alle disse artene blitt til? Og hva er egentlig en art?

Det siste spørsmålet kan kanskje virke banalt, men faktum er en art kan defineres på flere måter. Likevel (og heldigvis) gjenkjenner de ulike definisjonene stort sett de samme artene.

En elg er med andre ord en elg, uansett hvilken artsdefinisjon man benytter.

Det biologiske artsbegrepet
Innenfor evolusjonsbiologien defineres en art ut i fra det biologiske artsbegrepet. I denne definisjonen er det reproduktiv isolasjon som avgjør hva som er en art:

En art er en gruppe individer som reproduserer seg (eller kan reprodusere seg) med hverandre og få fruktbart avkom, og som er reproduktivt isolert fra andre slike grupper (dvs. andre arter).

Hest og sebra tilhører med andre ord forskjellige arter fordi de ikke kan parre seg med hverandre og få fruktbart avkom.

Men betyr dette at hest og esel egentlig er samme art, ettersom disse kan parre seg med hverandre og frembringe muldyr?

Det finnes mange eksempler på hybridisering ute i naturen, men ofte har disse hybridene dårlig helse eller er sterile. Mange hybrider kan derfor ikke defineres som ”fruktbart avkom”.

Muldyret for eksempel, er stort sett ikke i stand til å parre seg videre, og dette er grunnen til at hest og esel kan defineres som forskjellige arter.

Tilfeller av hybridisering i naturen er en av grunnene til at det enkelte ganger er vanskelig å definere hva som er en art.

Spennende fagfelt
Reproduktiv isolasjon definerer altså arter innenfor evolusjonsbiologien. Forskning på artsdannelse blir derfor i stor grad det samme som å undersøke hva som kan forårsake dannelsen av forplantningsbarrierer mellom populasjoner.

I dag vet vi at reproduktiv isolasjon mellom populasjoner kan oppstå på forskjellige måter, men hyppigheten av de ulike artsdannelsesprosessene diskuteres flittig.

En form for artsdannelse er likevel alle enige om forekommer svært ofte, nemlig den som kalles geografisk (allopatrisk) artsdannelse.

Geografisk artsdannelse
Se for deg en populasjon som over tid deles i to av en geografisk barriere (et fjell, en elv, eller en annen fysisk barriere). Hvis miljøet på hver side av barrieren er ulikt, vil individene i de to populasjonene (gjennom naturlig utvalg) utvikle ulike tilpasninger over tid. Og det er disse forskjellige tilpasningene som kan føre til at det oppstår en forplantningsbarriere mellom de to populasjonene.

De to populasjonene defineres som ulike arter på det tidspunktet de har utviklet seg så forskjellige fra hverandre at de ikke lenger er i stand til å få fruktbart avkom med hverandre.

Lokale tilpasninger i isolerte populasjoner kan altså føre til reproduktiv isolasjon og dermed artsdannelse. Men hvilke evolusjonære endringer er det egentlig som gjør to populasjoner reproduktivt isolert fra hverandre?

Sideprodukt
Lista over hvordan lokale tilpasninger kan medføre reproduktiv isolasjon er lang.

Evolusjon i de to populasjonene kan for eksempel ha ført til morfologiske endringer som gjør at partnere ikke finner hverandre attraktive, ikke gjenkjenner hverandre som potensielle partnere eller som rett og slett gjør parring ikke lenger fysisk mulig.

Adferd kan også endres gjennom evolusjon, slik at flørting og kurtiseringsadferd ikke lenger forstås av individer fra andre populasjoner.

Isolerte populasjoner kan også utvikle inkompatibilitet på gen-nivå, med alt fra sterile hybrider til problemer med sammensmeltingen av kjønnsceller som resultat.

Artsdannelse er altså (som oftest) ikke et direkte resultat av naturlig seleksjon for mindre genflyt mellom populasjoner (det finnes spennende unntak til denne regelen). Derimot er artsdannelse langt oftere et sideprodukt av at isolerte populasjon tilpasser seg sitt lokale miljø (gjennom naturlig utvalg).

For noen uker tilbake gravde Darwinekspedisjonen frem rester av en bokstavelig talt stein død, pansret kjempe, glyptodonten. Nå har vi endelig truffet på den mye mindre, men sprell levende slektningen dens, beltedyret.

Når tre biologer drar på ekspedisjon i ukjent land, er det selvsagt mange dyr vi håper på å få se. Noen mer enn andre, må vi innrømme. Ett av dem er beltedyret. Og nå har vi endelig truffet det!

Men først litt om omstendighetene rundt møtet.

Spenning og tragedie
Etter å ha forlatt Tierra del Fuego har vi måttet tilbakelegge flere hundre kilometer med grus og asfalt for å komme oss videre nordover mot neste punkt på reisen.

Langs veiene i Argentina er det – som hjemme i Norge – flere dyr som går igjen. Guanacoer var i begynnelsen et eksotisk innslag, men de har nå (nesten!) blitt en gammel vane for oss.

Det samme gjelder harer, som for øvrig er en innført art fra Europa. Det som gjør harer litt ekstra spennende, er at de har en tendens til å løpe foran bilen når vi kommer kjørende istedenfor å smette ut til siden.

Av andre tilskudd til den ellers ganske fiffige veiskiltfaunaen (se bilde 1) kan vi nevne, nandu, sau, hester og selvfølgelig kyr.

(Bilde 1) Pass opp! Joda, de har mange fjell i Argentina, men det får da være måte på!

Dessverre er det mange dyr som blir ofre for trafikken. ”Roadkills” i alle størrelser og tilstander ligger strødd langs veien med jevne mellomrom, ofte akkompagnert av flere rovfugler.

Vi skal være ærlige og innrømme at vi også har bidratt med vårt til denne dystre statistikken, selv om vi prøver å unngå det. På løse grusveier er unnvikelsesmanøvre imidlertid en farlig aktivitet, så det er ofte vanskelig å vike unna dersom noe skulle krysse vår vei.

For dem som vil se påkjørselsregnskapet for ekspedisjonen, se nederst i saken.

Biologtrim
For noen dager siden, mens solen duppet i horisonten og bensinmåleren for en gangs skyld koste seg rundt øverste strek, så Jens plutselig noe rart som bevegde seg over veien foran oss. Det liknet litt på en sykkelhjelm som tuslet av gårde med små, kjappe steg.

Vi bråbremset, og alle tre spratt ut av bilen og beinet etter.

Dyret var raskere enn vi hadde forventet, og utførte noen krappe finter på oss før Jens omsider fikk en hånd på det, noe som vises av videoen under.

Vi kjenner dette dyret kun fra bøker og bilder, men det var ingen tvil om hva det var på grunn av dens særegne utseende. Et beltedyr.

Armadillo 

Gomler med panser
Beltedyr tilhører en gammel og meget spesiell pattedyrgruppe som kalles gomlere (Xenarthra) som skilte lag fra andre pattedyrgrupper for ca 95 millioner år siden, mens dinosaurene fortsatt trampet rundt på kloden.

Xenarthra betyr ’rare ledd’ og refererer til en ekstra polstring mellom ryggvirvlene, noe som passer bra til den gravende atferden til mange gomlere.

Gomlere inkluderer også maurslukere og dovendyr.

På spansk heter beltedyr ’armadillo’ som betyr ”den lille pansrede”. Ingen tilfeldig tittel siden det mest karakteristiske ved disse dyrene er det læraktige skjoldet de har på ryggen, og som er delt opp flere belter.

Skjoldet fungerer primært som beskyttelse; både mot rovdyr og tornete kratt som mange av dem gjemmer deg i. På undersiden er de myke og pelskledde, som andre pattedyr.

Det finnes til sammen 20 arter beltedyr, og de er endemiske til Amerika, og størrelsen spenner seg fra det store kjempebeltedyret på 1,5 m og 60 kilo til det knøttlille kappebeltedyret på kun 10 cm.

Arten vi var så heldige å komme over heter stort børstebeltedyr, Chaetophractus villosus.

Legg merke til hvor kraftige bein den har. Perfekt utrustning til graving. Men jammen passer de godt til løping også, noe vi fikk erfare.

(Bilde 2) Jens viser stolt frem fangsten.

Darwinekspedisjonens beklagelige, men reelle regnskap
Så til sist altså, Darwinekspedisjonens regnskap for påkjørsler langs veien:

Jens har dessverre greid å kjøre på en fugl (vi vet ikke hvilken art) og tre harer. Kjetil har kjørt på en liten fugl, men som heller ikke kunne bestemmes til art selv om vi stoppet for å ta den nærmere i øyesyn (det var ikke så mye igjen). Tore har så langt, i god sørlandsånd, ikke kjørt på noe annet enn noen tusen insekter.

(Bilde 3) Beltedyret traff vi i nærheten av Tres Lagos i Argentina

Det er veldig hyggelig at så mange klikker seg inn på bloggen vår og kommer med tilbakemeldinger på sakene vi legger ut. Fortsett med det.

Vi har opplevd mye spennende i løpet av de tre månedene vi har vært på reisefot. Alt ligger til rette for at de kommende månedene kommer til å bli minst like begivenhetsrike.

Fuegianere var et indianerfolk, som hold til helt sør i Sør-Amerika . Kulde og generelt røft klima var ikke noe problem for dette folket, på tross av deres svært begrensede bekledning.

Verre ble det derimot da de første europeere dukket opp. I tillegg til krig brakte nemlig den hvite mann med seg sykdommer fuegianernes immunforsvar ikke klarte å forsvare seg mot.

Meslinger og kopper var med andre ord en minst like stor trussel for indianerne, som europeernes våpenkraft og teknologi.

Fuegianere ombord
Ombord på H.M.S. Beagle fantes tre fuegianere. Disse hadde en tidligere ekspedisjon til Sør-Amerika tatt med seg til England for å forsøke å ”omgjøre” dem fra villmenn til gentlemen.

Planen til kaptein FitzRoy var å plassere disse ”dannede” og engelskvennlige indianere tilbake i sitt naturlige miljø. Slikt håpet han at deres lærte dannelse og religion ville spre seg til andre indianere i området.

Det gikk ikke helt som planlagt. De medbrakte fuegianerne glemte snart sin britiske etikette, og vendte snart tilbake til sin opprinnelige livsstil.

Darwin og ”bastardene”
Til tross av å ha vært ombord med tre fuegianere i lang tid, fascinerte de «ville» indianerne på Ildlanet Darwin. Forskjellene i oppførsel, bekledning og språk gjør stort inntrykk på ham. I sin bok The Voyage of the Beagle skriver han:

Jeg kunne aldri ha trodd at forskjellen mellom villmenn og siviliserte mennesker kunne ha vært større. Forskjellen er faktisk større enn mellom ville og domestiserte dyr…

Å skrive noe slik i dag, ville selvsagt vært fullstendig uhørt. Likevel var Darwin et godt stykke forut for sin tid i sine holdninger til såkalte  ”villmenn”.

Darwin var nemlig i mot slaveri, noe som på et tidspunkt på jordomseilingen fikk ham opp i en svært heftig diskusjon med kaptein FitzRoy. Krangelen om slaveriets legitimitet førte nesten til at Darwin ble kastet av skuta.

En overopphetet diskusjon om utbytting av andre mennesker kunne altså raskt ha betydd kroken på døra for Darwins vitenskapelige karriere, samt hans evolusjonsteori.

Camping i fuegianerland
Etter sigende skal siste fullblods fuegianer ha gått bort på slutten av nittitallet. Det var med andre ord ikke noen vits i å bruke tid på å finne gjenlevende fuegianere.

Vi bestemte oss heller for å dra ut i en av verdens mest sørlige nasjonalparker for å oppleve natur identisk med den Darwin observerte. Darwin beskriver nemlig naturen i Ildlandet med stor begeistring i sine bøker.

Vi tok derfor turen til Tierra del Fuego Nasjonalpark. Her var det få mennesker å se, og vi fikk stort sett ha naturen for oss selv. Det likte vi.

Under har vi valgt ut noen bilder fra opplevelsene våre fra Ildlandet.

Vi har også lagt ut en videosnutt, som viser Tore og Kjetil som setter opp teltet:

Teltoppsetting 

(Bilde 1) Vi har nådd den sørligste delen av Sør-Amerika, nemlig Ildlandet (Tierra del Fuego). Ushuaia, som vi besøkte et par netter, går for å være verdens sørligste by.

(Bilde 2) Det er ikke hver dag dette er utsikten fra soverommet ditt! Vi nøyt øyeblikkene i Tierra del Fuego nasjonalpark.

(Bilde 3) Den vakre gråhodegåsa (Chloephaga poliocephala) holdt til rundt teltet vårt stort sett hele tida.

(Bilde 4) Hester besøkte oss nå og da i campen. Tore har akkurat fanget noen av disse flotte dyrene på film.

(Bilde 5) Det obligatoriske morgenbadet ble tatt i elva rett utenfor teltet. Her har akkurat Tore og Kjetil kommet seg opp av vannet. Bikkjekaldt, men godt.

(Bilde 6) Snart tid for å sove.

(Bilde 7) De eneste personene vi møtte i nasjonalparken var to tyskere, som hadde vært på reisefot i hele tre år. De hadde startet reisen sin i Canada og ankom Ildlandet noen dager før oss. Fint å utveksle erfaringer med erfarne Sør-Amerika-farere.

(Bilde 8) Jens i trærne. Han fikk øye på en spennende epifytt han hadde lyst til å ta nærmere i øyesyn.

(Bilde 9) Ildlandet er fantastisk vakkert, og kan på mange måter minne om landskap i Norge.

Valdes er definert av UNESCO som World Heritage site. Med god grunn. Det spektakulære dyrelivet på denne utstikkeren i Atlanteren gjorde sultne biologøyne mette.

Elefantsel, sjøløver, maraer, guanacoer, fjellnandu, pingviner og en rekke sjøfugl er bare noen av de mange artene som dette stedet huser.

Men halvøyas (bokstavelig talt) største attraksjon er sørlig retthval. Fra juni til begynnelsen av desember trekker disse opptil 30 tonn tunge pattedyrene til de grunne kystområdene rundt Valdes.

Sårbar sørlig retthval
I likhet med de tre andre retthvalartene (grønlandshval, nordatlantisk retthval og stillehavsretthval), har sørlig retthval opp gjennom tidene blitt beskattet hardt. Retthvalenes tykke spekklag gjør at de flyter når de er døde. Retthval ble derfor ansett som de ”rette” (derav navnet) å skyte for hvalfangere, som slik slapp å streve med et synkende hvaloffer.

Faktisk ble bestanden av grønnlandshval, den største av retthvalene, så redusert av jakt at man lenge trodde den var utryddet.

I dag er samtlige retthvaler fredet, og forskning viser at bestandene er i ferd med å øke igjen. Likevel er sørlig retthval fortsatt i faresonen. Det er derfor svært viktig at det tilrettelegges for at farvannene rundt Valdes fortsatt får være retthvalenes tumleplass under parringssesongen.

Hvis ikke går disse bardebærende kjempene en usikker framtid i møte.

Dessverre var hvalene i ferd med å forlate Valdes da vi besøkte stedet. Vi fikk derfor ikke anledning til å observere dem. Nå venter et halt år ute på det åpne hav, før disse store pattedyrene på ny returnerer til de grunne farvannene utenfor Valdes.

Fantastisk fauna
På tross av sin relativt store størrelse (3600 kv. km.), er Puerto Pirámides med sine om lag 250 fastboende den største byen på Valdes. Her satte vi opp teltet vårt, før vi begynte å utforske halvøyas dyreliv.

Selv om store deler av Valdes er definert som nasjonalpark, er det flere store private estanciaer på halvøya. Grunnet hensynet til disse private jordeierne og halvøyas praktfulle dyreliv, er det svært restriktivt hvor man kan bevege seg på Valdes.

For eksempel fikk vi ikke ta saltsjøen som ligger rundt 40 meter under havoverflaten, nærmere i øyesyn. Dette området var helt stengt for ferdsel.

Men heldigvis er det blitt laget grusveier til noen fantastiske utkiksposter enkelte steder på halvøya. Langs disse grusveiene fikk vi ved flere anledninger se guanacoer og fjellnandu. Og når vi kom fram til kysten, ventet alt fra pingviner til sjøløver.

Vi likte Valdes.

(Bilde 1) Bilde fra Google Earth, som viser Pensula Valdes skikkende ut i Atlanterhavet.

(Bilde 2) Elefantsel (Mirounga leonina) som slapper av på stranda. Fett, fett, fett…

(Bilde 3) Gruppe med elefantsel på stranda.

(Bilde 4) Unge elefantselhanner lekesloss.

(Bilde 5) Fullvoksen sjøløvehann (Otaria flavescens) på vei opp av vannet.

(Bilde 6) Valdes er ikke bare sjøpattedyr og fugl. Dette reptilet fikk vi øye på like ved en sjøløvekoloni.

(Bilde 7) Jens og Tore i gang med å fange naturopplevelsene våre på film.

(Bilde 8) Det er strengt regulert hvor man har lov til å bevege seg på Valdes. Som oftest holdes man adskilt fra dyrene ved hjelp av gjerder. Dette sikrer at dyrene får fred og ro.

(Bilde 9) Mara (Dolichotis patagonum) er en stor gnager som lever på de patagonske sletter. På mange måter kan maraen likne en hare, men de er ikke spesielt nært beslektet (de tilhører faktisk hver sin familie).

(Bilde 10) Guanaco (Lama guanicoe) er et dyr nært beslektet med kamelene. Guanacoer er ofte å finne i områder liggende flere tusen meter over havet. Hemoglobin-nivået i blodet til disse dyrene er ofte langt høyere enn mange andre dyr, inkluderte mennesket.

(Bilde 11) Petrel i lufta. Valdes har et rikt fugleliv.

(Bilde 12)  Magellanpingvin (Spheniscus magellanicus) er oppkalt etter dens oppdager, den sagnomsuste portugisiske oppdageren Ferdinand Magellan.

(bilde 13) Pingviner og snø hører ikke alltid sammen. Flere pingvinarter lever i mer tempererte strøk, slik som magellanpingvinen.

Det er mange måter å oppdage nye arter på. Darwin måtte for eksempel sette tennene i en fjellnandu før han forsto det var en ny art han hadde på tallerkenen.  Vi så sprell levende fjellnanduer ute på de Patagonske sletter på vår vei videre sørover.

Det eksisterer to arter nandu, fjellnandu og stornandu, og begge er endemiske til Sør-Amerika. Disse fuglene er store og tunge, og ingen av artene er i stand til å fly.

Fjellnanduen er derimot en ypperlig sprinter. Toppfarten er på rundt 60 kilometer i timen og for å unnslippe predatorer er de også i stand til å raskt skifte løperetning.

Hannen som bleieskiftarbeider
Fjellnanduen er polygam, noe som betyr at hannen befrukter flere hunner. Faktisk kan antallet partere for hannen komme opp i et tosifret antall.

Men jo flere hunner en hann parrer seg med, dess mer jobb for ham i framtida. Det er nemlig hannene som har det fulle ansvaret med å passe på egg og kyllinger.

Ser man en enslig fjellnandu i etterkant av parringssesongen, kan man derfor være ganske sikker på at det er en hann. Rundt beina på den befinner det seg også mest sannsynlig en skokk med kyllinger, eventuelt en haug med egg.

Det er primært hanner vi har observert så langt. Se video under:

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/CxEHspk5Li8" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Liten geografisk overlapp
De to nanduartene er ganske like av utseende, men fjellnanduen er noe mindre av størrelse og har blant annet fjær lengre ned på de noe kortere beina.

Med unntak av området rundt Rio Negro i Argentina, er de to nanduartene sjeldent å finne i samme område. Stornanduen holder seg stort sett nord for Rio Negro, mens fjellnanduen holder seg sør for denne elva.

Det skarpe geografiske skillet mellom hvor man finner de to nanduartenes er bakgrunnen for en artig, liten historie om Darwin i Patagonia.

Spektakulært måltid
Stornanduen var en beskrevet art på tidspunktet Darwin observerte den på sine reiser i Uruguay og i nord-Argentina. I Bahia Blanca fikk derimot Darwin høre fra gauchoer om en annen type nandu, som skulle finnes lenger sør.

Det var få andre Darwin snakket med som hadde sett denne fuglen, men han stolte på gauchoenes observasjoner. Antageligvis syntes han det var en spennende tanke at det kanskje fantes en ny fugleart av den størrelsen, som ingen før hadde beskrevet.

Da Darwin besøkte det sørlige Patagonia noe seinere, hadde tegneren ombord på H.M.S. Beagle skutt en nandu som var langt mindre enn nanduene de hadde sett før.

Ingen tenkte noe videre over det, og fuglen ble tilberedt til middag.

Etter endt måltid, kom plutselig Darwin på hva gauchoene lenger nord hadde fortalt ham. Han skyndte seg å raske sammen restene av fuglen han nettopp hadde spist og sendte alt sammen til London.

Hjemme i Storbritania ble det konstatert at Darwins matavfall representerte en ny art. Fuglen ble gitt det vitenskapelige navnet Rhea darwinii (fjellnandu på norsk) etter dens oppdager og fortærer.

Det skal nevnes at det kun var på hengende håret at det ikke ble fjellnandu-middag på Darwinekspedisjonen også. Bare se her:

(I dag er det vitenskapelige navnet til fjellnanduen Pterocnemia pennata. Av ulike årsaker har flere av artene Darwin oppdaget på sin reise rundt om i Sør-Amerika skiftet navn.)

Bildet viser tegningen av fjellnandu (Pterocnemia pennata) som ble publisert i The zoology of the voyage of H.M.S. Beagle fra 1841. Tegningen er laget av John Gould,  personen som ut i fra restene etter Darwins fuglemåltid klassifiserte fjellnanduen som en ny art.

Mangel på redskap og tidevannets ankomst, gjorde at vi dagen før måtte forlate et svært spennende fossil. Dagen etter returnerte vi for å grave fram resten. Det ble på alle måter en vellykket fossiljakt. 

Godt utstyr er viktig når man skal grave ut fossiler. Det vet dyktige paleontologer. Utstyret forskerne fra Punta Alta hadde tatt med seg denne gangen var derfor langt bedre enn i dagen i forveien.

Utgravningen gikk langt mer effektivt med det nye utstyret og etter kort tid kunne vi med sikkerhet konstatere at fossilet vi arbeidet ut av sedimentet var restene etter en glyptodont (se bilde 12).

Vi måtte klype hverandre i armen. Det var nesten for godt til å være sant!

Pansret pattedyr
Glyptodonter var store pattedyr som døde ut for omtrent 10.000 år siden. Typisk for disse dyrene var et stort beskytelsesskjold, som dekket nesten hele kroppen. Skjoldet besto av mange, små beinplater og slike beinplater dekket også disse dyrenes relativt lange hale.

Og det var nettopp en glyptodonthale vi hadde funnet.

Ut i fra alderen på bergarten halen ble funnet i, ble fossilet estimert til å være mellom fire og fem millioner år gammelt. Glyptodonten vi gravde fram levde med andre ord på et tidspunkt da vår egen slekt (Homo) ikke hadde utviklet seg enda.

Hvorfor disse planteetende og trege dyrene døde ut, diskuteres.

Flere forskere tilskriver glyptodontenes utdøen oss mennesker. Da mennesket innvandret til Sør-Amerika, ble glyptodontene rett og slett jaktet i hjel, hevdes det.

Klimatiske endringer er også blitt fremhevet som en potensiell årsak til at glyptodontene forsvant fra jordas overflate.

Av jordas nålevende arter er det beltedyrene som anses for å være de utdødde glyptodontenes nærmeste slektninger.

Sjeldent funn
Opp gjennom tidene har det eksistert flere ulike arter glyptodonter. De ulike typene glyptodonter skilles fra hverandre blant annet ut i fra mønsteret av beinplatene.

Da vi hadde gravd fram tilstrekkelig mye av halen til at disse beinplatene var godt synlig, kunne glyptodonteksperten vi hadde med oss konstatere at fossilet vi hadde funnet tilhører en type glyptodont som man sjeldent har funnet fossiler av.

Antakeligvis er fossilet vi arbeidet ut av fjellet kun det syvende eksemplaret som noen gang har blitt funnet av denne typen glyptodont!

Krevende sport
Fossilutgraving kan være ganske slitsomt. Selv når man er mange til å veksle på å arbeidet. Men vi nøt hvert sekund. Det er tross alt ikke hver dag man har muligheten til å være med å grave fram et flere millioner år gammelt pattedyrfossil.

Etter mange timers arbeid i stekende sol, fikk vi til slutt fossilet ut av fjellet. Det vil si, vi fikk ikke ut bare fossilet, men en stor stein som inneholdt glyptodonthalen (se bilde 11).

Å få selve fossilet ut av fjellet er nemlig bare første del av jobben. I de kommende dagene vil eksperter påbegynne det nitidige arbeidet det er med å ekstrahere ut glyptodonthalen fra steinen.

Darwins fossiler
Darwin gjorde mange interessante fossilfunn i områdene i og rundt Punta Alta. Han fant fossiler av flere gigantiske pattedyr, og i likhet med oss fant han også en glyptodont.

Disse fossilfunnene skulle vise seg å være blant Darwins viktigste oppdagelsene på hele ferden med H.M.S. Beagle.

De utdødde pattedyrene gjorde det nemlig klart for Darwin at det var stor forskjell på hvordan faunaen i Sør-Amerika så ut nå og hvordan den hadde sett ut før i tida. Dette fikk Darwin til å tenke.

Hvis en overjordisk kraft hadde skapt alle jordens arter for seks tusen år siden, hvordan kunne det da ha seg at det var så mange dyr som ikke lenger fantes? Hadde skaperen misslikt sitt eget skaperverk og utslettet dem?

Eller kunne det ha seg at de artene som i dag eksisterte i Sør-Amerika var bedre tilpasset dagens levemiljø enn de fossilerte dyrene han hadde funnet?

I forordet til Artenes opprinnelse nevner Darwin fossilene fra Sør-Amerika som en viktig inspirasjonskilde til utviklingen av sin evolusjonsteori.

Viktig informasjonskilde
I likhet med Darwin, synes vi fossiljakt er en spennende og viktig aktivitet. Hvorfor?

Svaret handler om kunnskap. Fossiler er spor etter levende organismer som levde på jorda for lang tid tilbake.  Fossiler kan derfor fortelle oss noe om hvordan livet på jorda så ut før mennesket eksisterte. Hadde det ikke vært for fossiler, hadde vi for eksempel ikke hatt noen forutsetning for å vite at det en gang vandret dinosaurer på jorda.

Ikke glyptodonter heller, for den saks skyld.

(Bilde 1) Slik så fossilet ut da vi oppdaget det første gang. Grunnet et tidevann som truet med å oversvømme veien vi hadde kommet, pluss alt for puslete redskaper, kom vi bare så vidt i gang med å påbegynne utgravningsarbeidet før vi måtte avslutte for dagen. Dagen etter var vi derimot på plass igjen med bedre utstyr, fast bestemt på å få fossilet ut av fjellet.

(Bilde 2)  Det er ikke alltid man graver ut fossiler med små børster og pirkeredskaper. Enkelte ganger må det kraftig utstyr til.

(Bilde 3) Det ble raskt klart at fossilet vi gravde fram var halen til en glyptodont. Dette er en type pattedyr som døde ut noen tusen år tilbake, men individet vi gravde fram er antakeligvis fire til fem millioner år gammelt. Tuppen av halen kan ses øverst i bildet. Det var også tuppen av glyptodonthalen som såvidt stakk ut av fjellet og som avslørte at fjellet kunne inneholde et større fossil (bilde 1).

(Bilde 4) Etter hvert som det graves fram, noteres fossilets posisjon og orientering.

(Bilde 5) Etter flere timers arbeid med hakker og hammere fikk vi hugget oss rundt fossilet. Neste skritt for å få fossilet løs, var å sage oss gjennom den bløte bergarten med en vaier.

(Bilde 6) Kjetil og Tore i gang med å sage løs steinklumpen inneholdende glyptodontfossilet.

(Bilde 7) Å sage ut stein med vaier, kan lett karakteriseres som tungt kroppsarbeid. Det var derfor helt greit å være flere som kunne skifte på arbeidet. Her er Jens i gang med å sage, i én av hans mange omganger med vaieren.

(Bilde 8 ) Fossilet ble funnet i fjell som lå like ved sjøen. Det var derfor viktig å få ut fossilet før tidevannet kom og gjorde det umulig å fortsette arbeidet.

(Bilde 9) Fossilet er endelig løs fra fjellet. Glyptodonteksperten tar en titt.

(Bilde 10) Fossilet ble vasket for lettere å kunne ta det nærmere i øyesyn.

(Bilde 11) Slik ser en flere millioner år gammel glyptodonthale ut. Nederst til venstre kan haletuppen ses. En bitte liten del av haletuppen var det eneste som stakk ut av fjellet, og som avslørte at steinen kunne inneholde et større fossil. Halen ligger slakt oppover til høyre i steinen. Legg merke til alle de små skallplatene som dekker hele halen.

(Bilde 12) Omtrent slik så glyptodonter ut. Gjengivelsen er basert på fossile funn av hele dyr. Se hvor lik halen er den vi fant!

176 år, to måneder og en uke etter at Charles Darwin besøkte noen områder ved kysten i nærheten av Punta Alta for første gang gjorde vi det samme.

”Charles Darwin ble snart tiltrukket av noen lave klipper i nærheten av Punta Alta, der han fant noen enorme fossile bein som seinere ble beskrevet i hans arbeider; samtidig våre smil når vi så den enorme mengden tilsynelatende skrot som han så ofte kom trekkende ombord med.”

Slik beskriver kapteinen på skuta the Beagle, FitzRoy, hva som skjedde for litt over 176 år siden. I virkeligheten var det mer dramatisk. Darwin glatter også selv over det som skjedde i sin offisielle reisebeskrivelse, Journal of Researches som han gav ut som 30-åring.  Hva som virkelig skjedde kommer tydeligere fram da dagboknotatene hans ble utgitt mange år seinere.

Darwin skriver:

2. oktober 1832: ”Tidlig om morgene dro kaptein FitzRoy med et et stort antall av mannskapet i land med fire lettbåter. Vi tok med middag til alle, da planen var å bygge et landemerke som var synlig fra havet, og deretter returnere om kvelden. Jeg dro avgårde for å geologisere sammen med min medhjelper.

Mens vi gikk merket vi at vinden hadde frisknet til, men vi brydde oss ikke noe videre om det. Da vi kom tilbake til stranda var to av båtene var trukket langt opp på land, de andre hadde dratt tilbake.

Det fristet ikke å tilbringe natta med tynne klær på den golde stranda; men det var uungåelig, så vi gjorde det beste ut av situasjonen. Det ble ingen mat denne kvelden; vi var 18 stykker på stranda og hadde veldig lite mat igjen.

Vi improviserte et slags telt med båtene og seilene og forberedte oss på natta. – det viste seg å skulle bli veldig kaldt, men ved å sitte tett sammen klarte vi oss ganske godt inntil det begynte å regne, da var vi temmelig miserable.

3. oktober: Da sola tittet fram så det stygt ut. – himmelen var skittengrå og vinden var sterk, sjøen var uryddig. Det var nå tid for å lete etter mat.

Til frokost åt vi noen småfugler og to måker samt en hauk som vi fant død på stranda. Middagen ble ikke noe særlig bedre da den besto av død fisk som tidevannet hadde skylt opp. vi bestemte oss for å spare noe av dette til dagen etter.

Om kvelden samme dag, til vår store glede og overraskelse, løyet vinden og kaptein FitzRoy så sitt snitt til å komme noen hundre yards fra land; han kastet da noen kasser med proviant over bord som noen av mennene på land svømte ut for å sikre. – Dette var vel og bra, men mot kulden om natta var det ingen god medisin. Ingenting lot til å stagge vinden, som var så kald at det var snø på fjellene litt lengre inne mot nord-vest.

Jeg aldri opplevd før at kulde kunne være så smertefullt. Jeg klarte ikke å sove, om ikke et eneste minutt fordi kroppen min skalv så fryktelig.”

Dagen etter, 4. oktober 1832, løyet vinden og i løpet av dagen kunne hele mannskapet, inkludert Darwin, igjen gå ombord på the Beagle.

Darwin tilbrakte etterhvert mye tid I området omkring Punta Alta, en dags kjøre tur syd for Buenos Aires, og gjorde mange viktige funn – særlig av fossiler. Vi måtte sjølsagt innom dette området for å se om vi kunne gjøre noen interessante fossilfunn.

Argentinske fossiler er under streng beskyttelse, og uten statlig autorisasjon er fossiljakt ikke mulig. Vi forsøkte derfor å komme i kontakt med en argentinsk paleontolog.

Jørn Hurum – kjent for de fleste i Norge – satte oss først I kontakt med José Bonaparte, Argentinas nestor innen vertebratpaleontologi og den som nærmest egenhendig har satt Argentina på det internasjonale dinosaurkartet. José satte oss videre I kontakt med Fernando Novas; dinosaurforsker med base på paleontologisk museum i Buenos Aires.

Under et besøk på museet, viser Fernando oss fossilene av en ny art dinosur og tar oss med til labben over gata, Der er en håndfull studenter og ansatte i full sving med preparering av en avstøpning av dinosauren. Den må bli klar til artikkelen som snart vil stå på trykk.

– Dere må love å ikke publisere bilder av disse fossilene før artikkelen er ute. Sier Fernando. Det er nemlig med vitenskap som det er politikk og statsbudsjetter; det er ikke bra å lekke informasjon før hele saken kommer på trykk (dette må vi altså foreløpig vente med å skrive om).

Mens vi er i laben til Fernando spør vi ham om han kjenner noen paleontologer i Punta Alta. Uten å nøle kommer det med en gang.

– Dere må besøke Teresa Manera! Hun arbeider bl.a. med noen fantastiske fossile fotavtrykk I nærheten av Punta Alta. I tillegg er hun er veldig hyggelig, og har også god oversikt over stedene Darwin besøkte. Han gjorde jo viktige funn av store pattedyr der nede, bl.a. av kjempedovendyret Megatherium.

Ett av disse funnene beskrev Darwin selv slik: ”En dag gikk jeg til fots mot Punta Alta for å se etter fossiler, og til min store glede fant jeg hodene til noen store dyr, i det bløte fjellet i området. – Det tok meg nesten tre timer å få det ut. Jeg var ikke tilbake ombord i skipet før noen timer etter solnedgang.”

Mange mailer og telefonsamtaler seinere – og med bilen endelig ute av arresten hos tollerne i Buenos Aires – setter vi kurset mot Teresa i Punta Alta.

Vi møter henne på et lite og koselig museum med det klingende navnet Museo Carlos Darwin. Hun sier at lavvann vil være en gang på ettermiddagen, og at vi bør dra fra Punta Alta kl. ett. Før den tid har vi tid til en liten omvisning I samlingene til museet.

Vi har ikke vært der lenge før det kommer inn et TV-team I museet –  dvs. at det er to dersom vi teller med oss selv.

– Jeg synes det er viktig å vise all aktiviteten ved museet, jeg håper det går greit at dere blir intervjuet av en argentinsk TV-stasjon?

Formålet med Darwinekspedisjonen er jo å rette fokus mot Darwin og naturvitenskap, så dette passet egentlig veldig bra for oss også. Det er tydelig at en ekspedisjon med norske biologer som følger I Darwins fotspor tiltrekker seg en viss oppmerksomhet. Før vi går ut for å spise lunsj har vi også blitt intervjuet av radio og en lokal journalist som samler informasjon for de lokale myndighetene i Punta Alta.

Teresa tar oss med inn i labben bak museet. Der ligger stabler av avstøpninger av fotavtrykk i hyller langs veggene og på gulve ser vi starten på en lang serie av fotavtrykk av Megatherium.

Etter lunj, klokken ett, møter vi Teresa, ektemannen hennes og Nerea, sistnevnte en student av Teresa. Etter ca. en times kjøring – på helt ordinære veier – den siste biten på en åskam rett over stranda, stopper plutselig veien, og bilen til Teresa som kjører foran oss seiler ned i den bløte sanda innerst på stranda og ut på den hardere sanda lenger ut mot bølgene. Vi seiler etter.

Vi kjører ca 20 min vestover langs stranda, til noen lave klipper.

– Det var her Darwin sultet og frøys –  og spiste død fisk han fant på stranda.

Teresa forteller mens vi går langs stranda og leter etter fossiler i fjellet. Vi finner snart mange svarte fossiler av en gnager som heter Actenomys – en slektning av markmus.

Plutselig finner Nerea et større fossil, og Teresa blir svært oppglødd. Det blir snart klart at det må være fra et stort pattedyr. Vi begynner å grave innover i det løse fjellet.

Det blir etter hvert klart at fossilet er større enn vi trodde først, vi har to hakker som vi arbeider med i skift. Teresa beklager seg flere ganger over at hun ikke tok med ordentlig redskap.

Etter mange timer har havet steget betydelig, og det blir klart at vi ikke kommer til å klare å grave ut hele fossilet før vannet fanger oss – og bilene – på stranda. Vi blir derfor enige om å avslutte gravingen for heller å returnere dagen etter. Se video:

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/C4lC1dT1nRs" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Vi kjører tilbake samme vei som vi kom, og fortsetter noen kilometre videre, forbi stedet vi kjørte ut på stranda.

Lokaliteten Teresa vil vise oss er like unik som den er sårbar. For omlag 12 tusen år siden lå stranda vi kjører langs, langt fra havet. Området var på det tidspunktet et flatt område med gjørme som, når den var våt, bevarte fotavtrykkene til de dyra som gikk over, kanskje ned til en delvis inntørket innsjø for å drikke.

På disse fossile fotavtrykksfeltene finnes sekvenser med avtrykk fra flere arter ved siden av hverandre – mellom 20 og 30 arter, mest pattedyr men også fugler.

I dag ligger altså disse fotavtrykkene på stranda, og det er bare ved lavvann de er tilgjengelige. Teresa trodde at den syd-vestlige vinden de siste ukene hadde blåst mesteparten av sanden ut av fotavtrykkene, men det viser seg å ikke stemme.

Vi ser derfor bare noen av fotavtrykkene, halvt dekket av sand, men uansett er de imponerende. Begge skoene til Jens Ådne (str. 48) har god plass i et enkelt fotavtrykk, så det må ha vært et stort og tungt dyr til for å  lage det!

For litt mer enn 12.000 år siden satte en Megatherium høyre bakbein akkurat der Jens Ådne står. Vekten av 3-4 tonn klemte opp gjørma foran foten som er den «pølsa» som ligger rundt skoene på bildet.

Dette største avtrykket vi finner på stranda har tilhørt Megatherium, kjempedovendyret som Darwin gravde ut 176 år tidligere i samme område. Darwin skriver selv om funnet av Megatherium ved Punta Alta i sine dagboknotater at ”Dette funnet er særdeles interessant fordi det eneste eksemplaret i Europa befinner seg i Madrid, der det for alle vitenskaplige hensyn er omtrent like godt skjult som om det skulle ha forblitt gjemt i fjellet det kom fra.”

Det er seinere funnet flere kjempedovendyrfossiler, og vi vet ganske mye om dem. Bl.a. at de er slektninger av de mye mindre trelevende dovendyrene som fortsatt er å finne i regnskogene i Sør-Amerika og veide like mye som en fullvoksen afrikansk elefanthann.

Flere ting tyder på at kjempedovendyret gikk på to bein, men dette er ikke forskerne enige om. For det første gir anatomien til dette beistet noen hint; særlig det enorme.

Men her kommer også fotavtrykkene til nytte, sier Teresa.

-Vi har forsøkt å se om vi finner avtrykk etter både for- og bakbein, men har til nå utelukkende funnet spor etter bakbeina. Jeg forsøkte en gang å si til noen andre forskere at dette burde være et bevis på at Megatherium faktisk gikk på to. Men, som de ganske riktig påpekte, kan det jo tenkes at de tråkket med bakbeina oppi sporene fra forbeina.

Jens forsøker seg med en hypotese på sparket, og spør Teresa om det kan ha vært sånn at kjempedovendyret synes det var litt ekkelt å gå over gjørma så den reiste seg på bakbeina for å holde forlabbene tørre og reine? Teresa er ikke helt med på dette.

Mer interessant er det kanskje at det godt kunne vært menneskespor ved siden av sporene av kjempedovendyrene, som døde ut for omlag 8.500 år siden.

Omtrent samtidig døde det ut en hel fauna med mange store dyr, Megatherium var bare en av artene, og alt dette var de første menneskene på det Sør-Amerikanske kontinentet vitne til – eller kanskje vår egen art var medvirkende årsak?

Mens vi står ved Megatherium-fotavtrykkene ved Punta Alta og snakker med Teresa, blir noe Fernando Novas fortalte oss i Buenos Aires plutselig mer håndfast, nemlig at en mulig forklaring på utryddelsen av kjempepattedyrfaunaen i Sør-Amerika for 8.500 år siden er et samvirke av to ting.

De siste to millionene år har klimaet skiftet fram og tilbake mellom varmt og kaldt klima. Vegetasjonen i Patagonia har følgelig kommet og gått, og i tørre og kalde perioder har det bare vært få, små områder med den vegetasjonen som kjempedovendyret og flere andre utdødde dyr var avhengige av.

Disse store planteeterne – og rovdyrene som levde av å spise dem – klarte å ri av utallige slike klimaendringer, men i den siste perioden med tøffere klima og lite vegetasjon, for litt mindre enn 10.000 år siden, var det altså kroken på døra for de store pattedyrene i Sør-Amerika.

Fernando Novas mener at det kan være  i denne perioden med små populasjoner i den siste kalde perioden, for litt mindre enn 10.000 år siden, menneskene var tunga på vektskåla – at vi tok knekken på de få individene som ellers ville klart seg i de små områdene der det fortsatt var levelig.

Høyvannet er på vei innover stranda og vi drar tilbake til Punta Alta fulle av forventing om hva vi kommer til å finne når vi fortsetter utgravningene neste dag.