Mangel på redskap og tidevannets ankomst, gjorde at vi dagen før måtte forlate et svært spennende fossil. Dagen etter returnerte vi for å grave fram resten. Det ble på alle måter en vellykket fossiljakt. 

Godt utstyr er viktig når man skal grave ut fossiler. Det vet dyktige paleontologer. Utstyret forskerne fra Punta Alta hadde tatt med seg denne gangen var derfor langt bedre enn i dagen i forveien.

Utgravningen gikk langt mer effektivt med det nye utstyret og etter kort tid kunne vi med sikkerhet konstatere at fossilet vi arbeidet ut av sedimentet var restene etter en glyptodont (se bilde 12).

Vi måtte klype hverandre i armen. Det var nesten for godt til å være sant!

Pansret pattedyr
Glyptodonter var store pattedyr som døde ut for omtrent 10.000 år siden. Typisk for disse dyrene var et stort beskytelsesskjold, som dekket nesten hele kroppen. Skjoldet besto av mange, små beinplater og slike beinplater dekket også disse dyrenes relativt lange hale.

Og det var nettopp en glyptodonthale vi hadde funnet.

Ut i fra alderen på bergarten halen ble funnet i, ble fossilet estimert til å være mellom fire og fem millioner år gammelt. Glyptodonten vi gravde fram levde med andre ord på et tidspunkt da vår egen slekt (Homo) ikke hadde utviklet seg enda.

Hvorfor disse planteetende og trege dyrene døde ut, diskuteres.

Flere forskere tilskriver glyptodontenes utdøen oss mennesker. Da mennesket innvandret til Sør-Amerika, ble glyptodontene rett og slett jaktet i hjel, hevdes det.

Klimatiske endringer er også blitt fremhevet som en potensiell årsak til at glyptodontene forsvant fra jordas overflate.

Av jordas nålevende arter er det beltedyrene som anses for å være de utdødde glyptodontenes nærmeste slektninger.

Sjeldent funn
Opp gjennom tidene har det eksistert flere ulike arter glyptodonter. De ulike typene glyptodonter skilles fra hverandre blant annet ut i fra mønsteret av beinplatene.

Da vi hadde gravd fram tilstrekkelig mye av halen til at disse beinplatene var godt synlig, kunne glyptodonteksperten vi hadde med oss konstatere at fossilet vi hadde funnet tilhører en type glyptodont som man sjeldent har funnet fossiler av.

Antakeligvis er fossilet vi arbeidet ut av fjellet kun det syvende eksemplaret som noen gang har blitt funnet av denne typen glyptodont!

Krevende sport
Fossilutgraving kan være ganske slitsomt. Selv når man er mange til å veksle på å arbeidet. Men vi nøt hvert sekund. Det er tross alt ikke hver dag man har muligheten til å være med å grave fram et flere millioner år gammelt pattedyrfossil.

Etter mange timers arbeid i stekende sol, fikk vi til slutt fossilet ut av fjellet. Det vil si, vi fikk ikke ut bare fossilet, men en stor stein som inneholdt glyptodonthalen (se bilde 11).

Å få selve fossilet ut av fjellet er nemlig bare første del av jobben. I de kommende dagene vil eksperter påbegynne det nitidige arbeidet det er med å ekstrahere ut glyptodonthalen fra steinen.

Darwins fossiler
Darwin gjorde mange interessante fossilfunn i områdene i og rundt Punta Alta. Han fant fossiler av flere gigantiske pattedyr, og i likhet med oss fant han også en glyptodont.

Disse fossilfunnene skulle vise seg å være blant Darwins viktigste oppdagelsene på hele ferden med H.M.S. Beagle.

De utdødde pattedyrene gjorde det nemlig klart for Darwin at det var stor forskjell på hvordan faunaen i Sør-Amerika så ut nå og hvordan den hadde sett ut før i tida. Dette fikk Darwin til å tenke.

Hvis en overjordisk kraft hadde skapt alle jordens arter for seks tusen år siden, hvordan kunne det da ha seg at det var så mange dyr som ikke lenger fantes? Hadde skaperen misslikt sitt eget skaperverk og utslettet dem?

Eller kunne det ha seg at de artene som i dag eksisterte i Sør-Amerika var bedre tilpasset dagens levemiljø enn de fossilerte dyrene han hadde funnet?

I forordet til Artenes opprinnelse nevner Darwin fossilene fra Sør-Amerika som en viktig inspirasjonskilde til utviklingen av sin evolusjonsteori.

Viktig informasjonskilde
I likhet med Darwin, synes vi fossiljakt er en spennende og viktig aktivitet. Hvorfor?

Svaret handler om kunnskap. Fossiler er spor etter levende organismer som levde på jorda for lang tid tilbake.  Fossiler kan derfor fortelle oss noe om hvordan livet på jorda så ut før mennesket eksisterte. Hadde det ikke vært for fossiler, hadde vi for eksempel ikke hatt noen forutsetning for å vite at det en gang vandret dinosaurer på jorda.

Ikke glyptodonter heller, for den saks skyld.

(Bilde 1) Slik så fossilet ut da vi oppdaget det første gang. Grunnet et tidevann som truet med å oversvømme veien vi hadde kommet, pluss alt for puslete redskaper, kom vi bare så vidt i gang med å påbegynne utgravningsarbeidet før vi måtte avslutte for dagen. Dagen etter var vi derimot på plass igjen med bedre utstyr, fast bestemt på å få fossilet ut av fjellet.

(Bilde 2)  Det er ikke alltid man graver ut fossiler med små børster og pirkeredskaper. Enkelte ganger må det kraftig utstyr til.

(Bilde 3) Det ble raskt klart at fossilet vi gravde fram var halen til en glyptodont. Dette er en type pattedyr som døde ut noen tusen år tilbake, men individet vi gravde fram er antakeligvis fire til fem millioner år gammelt. Tuppen av halen kan ses øverst i bildet. Det var også tuppen av glyptodonthalen som såvidt stakk ut av fjellet og som avslørte at fjellet kunne inneholde et større fossil (bilde 1).

(Bilde 4) Etter hvert som det graves fram, noteres fossilets posisjon og orientering.

(Bilde 5) Etter flere timers arbeid med hakker og hammere fikk vi hugget oss rundt fossilet. Neste skritt for å få fossilet løs, var å sage oss gjennom den bløte bergarten med en vaier.

(Bilde 6) Kjetil og Tore i gang med å sage løs steinklumpen inneholdende glyptodontfossilet.

(Bilde 7) Å sage ut stein med vaier, kan lett karakteriseres som tungt kroppsarbeid. Det var derfor helt greit å være flere som kunne skifte på arbeidet. Her er Jens i gang med å sage, i én av hans mange omganger med vaieren.

(Bilde 8 ) Fossilet ble funnet i fjell som lå like ved sjøen. Det var derfor viktig å få ut fossilet før tidevannet kom og gjorde det umulig å fortsette arbeidet.

(Bilde 9) Fossilet er endelig løs fra fjellet. Glyptodonteksperten tar en titt.

(Bilde 10) Fossilet ble vasket for lettere å kunne ta det nærmere i øyesyn.

(Bilde 11) Slik ser en flere millioner år gammel glyptodonthale ut. Nederst til venstre kan haletuppen ses. En bitte liten del av haletuppen var det eneste som stakk ut av fjellet, og som avslørte at steinen kunne inneholde et større fossil. Halen ligger slakt oppover til høyre i steinen. Legg merke til alle de små skallplatene som dekker hele halen.

(Bilde 12) Omtrent slik så glyptodonter ut. Gjengivelsen er basert på fossile funn av hele dyr. Se hvor lik halen er den vi fant!

176 år, to måneder og en uke etter at Charles Darwin besøkte noen områder ved kysten i nærheten av Punta Alta for første gang gjorde vi det samme.

”Charles Darwin ble snart tiltrukket av noen lave klipper i nærheten av Punta Alta, der han fant noen enorme fossile bein som seinere ble beskrevet i hans arbeider; samtidig våre smil når vi så den enorme mengden tilsynelatende skrot som han så ofte kom trekkende ombord med.”

Slik beskriver kapteinen på skuta the Beagle, FitzRoy, hva som skjedde for litt over 176 år siden. I virkeligheten var det mer dramatisk. Darwin glatter også selv over det som skjedde i sin offisielle reisebeskrivelse, Journal of Researches som han gav ut som 30-åring.  Hva som virkelig skjedde kommer tydeligere fram da dagboknotatene hans ble utgitt mange år seinere.

Darwin skriver:

2. oktober 1832: ”Tidlig om morgene dro kaptein FitzRoy med et et stort antall av mannskapet i land med fire lettbåter. Vi tok med middag til alle, da planen var å bygge et landemerke som var synlig fra havet, og deretter returnere om kvelden. Jeg dro avgårde for å geologisere sammen med min medhjelper.

Mens vi gikk merket vi at vinden hadde frisknet til, men vi brydde oss ikke noe videre om det. Da vi kom tilbake til stranda var to av båtene var trukket langt opp på land, de andre hadde dratt tilbake.

Det fristet ikke å tilbringe natta med tynne klær på den golde stranda; men det var uungåelig, så vi gjorde det beste ut av situasjonen. Det ble ingen mat denne kvelden; vi var 18 stykker på stranda og hadde veldig lite mat igjen.

Vi improviserte et slags telt med båtene og seilene og forberedte oss på natta. – det viste seg å skulle bli veldig kaldt, men ved å sitte tett sammen klarte vi oss ganske godt inntil det begynte å regne, da var vi temmelig miserable.

3. oktober: Da sola tittet fram så det stygt ut. – himmelen var skittengrå og vinden var sterk, sjøen var uryddig. Det var nå tid for å lete etter mat.

Til frokost åt vi noen småfugler og to måker samt en hauk som vi fant død på stranda. Middagen ble ikke noe særlig bedre da den besto av død fisk som tidevannet hadde skylt opp. vi bestemte oss for å spare noe av dette til dagen etter.

Om kvelden samme dag, til vår store glede og overraskelse, løyet vinden og kaptein FitzRoy så sitt snitt til å komme noen hundre yards fra land; han kastet da noen kasser med proviant over bord som noen av mennene på land svømte ut for å sikre. – Dette var vel og bra, men mot kulden om natta var det ingen god medisin. Ingenting lot til å stagge vinden, som var så kald at det var snø på fjellene litt lengre inne mot nord-vest.

Jeg aldri opplevd før at kulde kunne være så smertefullt. Jeg klarte ikke å sove, om ikke et eneste minutt fordi kroppen min skalv så fryktelig.”

Dagen etter, 4. oktober 1832, løyet vinden og i løpet av dagen kunne hele mannskapet, inkludert Darwin, igjen gå ombord på the Beagle.

Darwin tilbrakte etterhvert mye tid I området omkring Punta Alta, en dags kjøre tur syd for Buenos Aires, og gjorde mange viktige funn – særlig av fossiler. Vi måtte sjølsagt innom dette området for å se om vi kunne gjøre noen interessante fossilfunn.

Argentinske fossiler er under streng beskyttelse, og uten statlig autorisasjon er fossiljakt ikke mulig. Vi forsøkte derfor å komme i kontakt med en argentinsk paleontolog.

Jørn Hurum – kjent for de fleste i Norge – satte oss først I kontakt med José Bonaparte, Argentinas nestor innen vertebratpaleontologi og den som nærmest egenhendig har satt Argentina på det internasjonale dinosaurkartet. José satte oss videre I kontakt med Fernando Novas; dinosaurforsker med base på paleontologisk museum i Buenos Aires.

Under et besøk på museet, viser Fernando oss fossilene av en ny art dinosur og tar oss med til labben over gata, Der er en håndfull studenter og ansatte i full sving med preparering av en avstøpning av dinosauren. Den må bli klar til artikkelen som snart vil stå på trykk.

– Dere må love å ikke publisere bilder av disse fossilene før artikkelen er ute. Sier Fernando. Det er nemlig med vitenskap som det er politikk og statsbudsjetter; det er ikke bra å lekke informasjon før hele saken kommer på trykk (dette må vi altså foreløpig vente med å skrive om).

Mens vi er i laben til Fernando spør vi ham om han kjenner noen paleontologer i Punta Alta. Uten å nøle kommer det med en gang.

– Dere må besøke Teresa Manera! Hun arbeider bl.a. med noen fantastiske fossile fotavtrykk I nærheten av Punta Alta. I tillegg er hun er veldig hyggelig, og har også god oversikt over stedene Darwin besøkte. Han gjorde jo viktige funn av store pattedyr der nede, bl.a. av kjempedovendyret Megatherium.

Ett av disse funnene beskrev Darwin selv slik: ”En dag gikk jeg til fots mot Punta Alta for å se etter fossiler, og til min store glede fant jeg hodene til noen store dyr, i det bløte fjellet i området. – Det tok meg nesten tre timer å få det ut. Jeg var ikke tilbake ombord i skipet før noen timer etter solnedgang.”

Mange mailer og telefonsamtaler seinere – og med bilen endelig ute av arresten hos tollerne i Buenos Aires – setter vi kurset mot Teresa i Punta Alta.

Vi møter henne på et lite og koselig museum med det klingende navnet Museo Carlos Darwin. Hun sier at lavvann vil være en gang på ettermiddagen, og at vi bør dra fra Punta Alta kl. ett. Før den tid har vi tid til en liten omvisning I samlingene til museet.

Vi har ikke vært der lenge før det kommer inn et TV-team I museet –  dvs. at det er to dersom vi teller med oss selv.

– Jeg synes det er viktig å vise all aktiviteten ved museet, jeg håper det går greit at dere blir intervjuet av en argentinsk TV-stasjon?

Formålet med Darwinekspedisjonen er jo å rette fokus mot Darwin og naturvitenskap, så dette passet egentlig veldig bra for oss også. Det er tydelig at en ekspedisjon med norske biologer som følger I Darwins fotspor tiltrekker seg en viss oppmerksomhet. Før vi går ut for å spise lunsj har vi også blitt intervjuet av radio og en lokal journalist som samler informasjon for de lokale myndighetene i Punta Alta.

Teresa tar oss med inn i labben bak museet. Der ligger stabler av avstøpninger av fotavtrykk i hyller langs veggene og på gulve ser vi starten på en lang serie av fotavtrykk av Megatherium.

Etter lunj, klokken ett, møter vi Teresa, ektemannen hennes og Nerea, sistnevnte en student av Teresa. Etter ca. en times kjøring – på helt ordinære veier – den siste biten på en åskam rett over stranda, stopper plutselig veien, og bilen til Teresa som kjører foran oss seiler ned i den bløte sanda innerst på stranda og ut på den hardere sanda lenger ut mot bølgene. Vi seiler etter.

Vi kjører ca 20 min vestover langs stranda, til noen lave klipper.

– Det var her Darwin sultet og frøys –  og spiste død fisk han fant på stranda.

Teresa forteller mens vi går langs stranda og leter etter fossiler i fjellet. Vi finner snart mange svarte fossiler av en gnager som heter Actenomys – en slektning av markmus.

Plutselig finner Nerea et større fossil, og Teresa blir svært oppglødd. Det blir snart klart at det må være fra et stort pattedyr. Vi begynner å grave innover i det løse fjellet.

Det blir etter hvert klart at fossilet er større enn vi trodde først, vi har to hakker som vi arbeider med i skift. Teresa beklager seg flere ganger over at hun ikke tok med ordentlig redskap.

Etter mange timer har havet steget betydelig, og det blir klart at vi ikke kommer til å klare å grave ut hele fossilet før vannet fanger oss – og bilene – på stranda. Vi blir derfor enige om å avslutte gravingen for heller å returnere dagen etter. Se video:

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/C4lC1dT1nRs" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Vi kjører tilbake samme vei som vi kom, og fortsetter noen kilometre videre, forbi stedet vi kjørte ut på stranda.

Lokaliteten Teresa vil vise oss er like unik som den er sårbar. For omlag 12 tusen år siden lå stranda vi kjører langs, langt fra havet. Området var på det tidspunktet et flatt område med gjørme som, når den var våt, bevarte fotavtrykkene til de dyra som gikk over, kanskje ned til en delvis inntørket innsjø for å drikke.

På disse fossile fotavtrykksfeltene finnes sekvenser med avtrykk fra flere arter ved siden av hverandre – mellom 20 og 30 arter, mest pattedyr men også fugler.

I dag ligger altså disse fotavtrykkene på stranda, og det er bare ved lavvann de er tilgjengelige. Teresa trodde at den syd-vestlige vinden de siste ukene hadde blåst mesteparten av sanden ut av fotavtrykkene, men det viser seg å ikke stemme.

Vi ser derfor bare noen av fotavtrykkene, halvt dekket av sand, men uansett er de imponerende. Begge skoene til Jens Ådne (str. 48) har god plass i et enkelt fotavtrykk, så det må ha vært et stort og tungt dyr til for å  lage det!

For litt mer enn 12.000 år siden satte en Megatherium høyre bakbein akkurat der Jens Ådne står. Vekten av 3-4 tonn klemte opp gjørma foran foten som er den «pølsa» som ligger rundt skoene på bildet.

Dette største avtrykket vi finner på stranda har tilhørt Megatherium, kjempedovendyret som Darwin gravde ut 176 år tidligere i samme område. Darwin skriver selv om funnet av Megatherium ved Punta Alta i sine dagboknotater at ”Dette funnet er særdeles interessant fordi det eneste eksemplaret i Europa befinner seg i Madrid, der det for alle vitenskaplige hensyn er omtrent like godt skjult som om det skulle ha forblitt gjemt i fjellet det kom fra.”

Det er seinere funnet flere kjempedovendyrfossiler, og vi vet ganske mye om dem. Bl.a. at de er slektninger av de mye mindre trelevende dovendyrene som fortsatt er å finne i regnskogene i Sør-Amerika og veide like mye som en fullvoksen afrikansk elefanthann.

Flere ting tyder på at kjempedovendyret gikk på to bein, men dette er ikke forskerne enige om. For det første gir anatomien til dette beistet noen hint; særlig det enorme.

Men her kommer også fotavtrykkene til nytte, sier Teresa.

-Vi har forsøkt å se om vi finner avtrykk etter både for- og bakbein, men har til nå utelukkende funnet spor etter bakbeina. Jeg forsøkte en gang å si til noen andre forskere at dette burde være et bevis på at Megatherium faktisk gikk på to. Men, som de ganske riktig påpekte, kan det jo tenkes at de tråkket med bakbeina oppi sporene fra forbeina.

Jens forsøker seg med en hypotese på sparket, og spør Teresa om det kan ha vært sånn at kjempedovendyret synes det var litt ekkelt å gå over gjørma så den reiste seg på bakbeina for å holde forlabbene tørre og reine? Teresa er ikke helt med på dette.

Mer interessant er det kanskje at det godt kunne vært menneskespor ved siden av sporene av kjempedovendyrene, som døde ut for omlag 8.500 år siden.

Omtrent samtidig døde det ut en hel fauna med mange store dyr, Megatherium var bare en av artene, og alt dette var de første menneskene på det Sør-Amerikanske kontinentet vitne til – eller kanskje vår egen art var medvirkende årsak?

Mens vi står ved Megatherium-fotavtrykkene ved Punta Alta og snakker med Teresa, blir noe Fernando Novas fortalte oss i Buenos Aires plutselig mer håndfast, nemlig at en mulig forklaring på utryddelsen av kjempepattedyrfaunaen i Sør-Amerika for 8.500 år siden er et samvirke av to ting.

De siste to millionene år har klimaet skiftet fram og tilbake mellom varmt og kaldt klima. Vegetasjonen i Patagonia har følgelig kommet og gått, og i tørre og kalde perioder har det bare vært få, små områder med den vegetasjonen som kjempedovendyret og flere andre utdødde dyr var avhengige av.

Disse store planteeterne – og rovdyrene som levde av å spise dem – klarte å ri av utallige slike klimaendringer, men i den siste perioden med tøffere klima og lite vegetasjon, for litt mindre enn 10.000 år siden, var det altså kroken på døra for de store pattedyrene i Sør-Amerika.

Fernando Novas mener at det kan være  i denne perioden med små populasjoner i den siste kalde perioden, for litt mindre enn 10.000 år siden, menneskene var tunga på vektskåla – at vi tok knekken på de få individene som ellers ville klart seg i de små områdene der det fortsatt var levelig.

Høyvannet er på vei innover stranda og vi drar tilbake til Punta Alta fulle av forventing om hva vi kommer til å finne når vi fortsetter utgravningene neste dag.

De siste dagene, etter vi fikk bilen vår tilbake, har vi brukt til å komme oss et godt stykke lenger sør i Argentina. Nå er vi kommet fram til Punta Alta.

Darwin var en svært dyktig fossiljeger og i Punta Alta gjorde han mange spennende oppdagelser. Blant annet fant han rester etter et utdødd dovendyr på størrelse med en elefant (kjent under navnet Megatherium).

Sammen med noen lokale paleontologer skal vi lette etter fossilerte Megatherium– fotspor på en strand i nærheten av Punta Alta. Hvis det blir tid, skal vi også se etter andre fossiler.

Vi gleder oss veldig.