Opplevelsen av et jordskjelv i Valdivia og observasjonene av de fatale konsekvensene i Concepción, gjorde et uslettelig inntrykk på Darwin. For vår del gjorde besøket av spøkelsesbyen Chaitén det skremmende klart for oss hvor lite vi mennesker har å stille opp mot jordas indre krefter. 

Vulkanen Chaitén ligger omtrent en mil unna byen med samme navn (bilde 1), og kun 15 mil unna områdene vi lette etter darwinfrosken. Vulkanen har vært inaktiv i nærmere 10.000 år, men på våren i 2008 våknet den plutselig til liv.

Voldsomt utbrudd
Det uventede og voldsomme utbruddet 2. mai fikk voldsomme konsekvenser for Chaitén og andre nærliggende byer.

Utbruddet varte i flere dager og aske ble sprutet opp til en høyde på hele 20 kilometer. Områder hele 6 mil borte ble dekket av et tykt lag med aske. Også flere byer i Argentina fikk merke store askenedfall.

Asken nådde til og med Buenos Aires, liggende om lag 1.700 km unna utbruddet (bilde 2).

Men det var ikke asken som skulle bli Chaiténs bane. Lavastrømmer fra vulkanen endret retningen på en stor elv like ved byen, og på sin vei mot havet reiv vannet med seg veier, broer, hus og annen bebyggelse.

På askestranda i Chaitén så vi i hus stikke så vidt opp av grunnen. Et absurd syn.

Utbruddet fikk chilenske myndigheter til å tvangsevakuere samtlige fra Chaitén og andre nærliggende byer. Og utrolig nok skal hendelsen kun ha tatt livet av én person; en over nitti år gammel dame fikk problemer med hjertet og døde under evakueringen.

Usikker framtid
Grunnet faren for flere utbrudd og lavastrømmer, var det en stund forbudt å oppholde seg i Chaitén. Men for ikke lenge siden lot myndighetene folk få komme tilbake til byen. På eget ansvar.

Vulkanen slapp fortsatt ut gass da vi var der.

Og noen har vendt hjem. Enkelte er i gang med å grave fram husene sine fra asken og starte på nytt. Men arbeidet er vanskelig. Strøm er mangelvare, veinettet ødelagt, og det er vanskelig å finne noe å leve av i byen.

De få innbyggerne vi møtte smilte høflig til oss, men de virket ofte tomme i blikket. Vi føler inderlig med dem.

En jord i endring
Ødeleggelse og menneskelige tap var det som møtte Darwin også, da H.M.S. Beagle ankret opp i byen Concepción 4. mars 1835. Et jordskjelv et par uker tidligere hadde nærmest ikke etterlatt et eneste hus stående.

Ødeleggelsene var enorme, og det samme var Darwins fascinasjon for den voldsomme kraften i jordskjelvet.

Havneområdet rundt Concepción hadde hevet seg med to til tre fot etter skjelvet. Darwin var ikke i tvil om at en serie av slike små landhevinger over tid kunne føre til dannelse av fjellkjeder.

Noen måneder etter opplevelsene i Concepción, fant Darwin marine fossiler flere tusen meter over havet i Andesfjellene. Dette tolket han som nok et bevis på at jorda var i stadig endring og at landhevelser var høyt reelle.

Ikke minst måtte jorda være mange millioner år gammel, og ikke kun noen tusen år slik enkelte fortsatt trodde på Darwins tid.

Og hvis jorda er i stadig endring, hva da med livsformene som bebor den? Kunne det være slik at også arter er langt fra statiske, men hele tiden endret seg for best å tilpasse seg miljøendringene?

Darwins overbevisning om en jord i stadig endring spilte utvilsomt en viktig rolle i utviklingen av hans evolusjonsteori.

(Bilde 1) Byen Chaitén kan ses øverst i bildet, mens vulkanen Chaitén kan ses lenger ned (bilde:NASA).

(Bilde 2) Aske fra utbruddet vandret enormt lange avstander. Stillehavet og vulkanen kan ses øverst til venstre i bildet. Atlanterhavet kan sees til høyre i bildet (bilde: NASA).

(Bilde 3) Forferdelige scener fra kysten rundt Chaitén. Elva tok med seg hus og sendte dem på sjøen. Toppen av et bygg kan ses stikkende opp av asken.

(Bilde 4) Store deler av Chaiténs bebyggelse ble sendt på havet. Det er nesten utrolig at ingen døde som direkte konsekvens av ødeleggelsene.

(Bilde 5) De aller fleste husene sto tomme, mange av dem med aske langt opp etter veggene.

(Bilde 6) Noen har begynt å rydde fram husene sine igjen. Det blir en formidabel jobb å få denne byen opp på beina etter katastrofen. Framtida for Chaitén er høyst uviss.

Enkelte ganger blir forskjellene mellom det Sør-Amerika Darwin opplevde og det kontinentet vi erfarer, svært tydelige for oss. I tre dager lette vi etter darwinfrosken i Chile, uten hell. Et lite stykke spektakulær biologi er i ferd med å dø ut.

Darwin oppdaget mange nye arter på sine reiser rundt om i Sør-Amerika. Rhinoderma darwinii, bedre kjent som darwinfrosken, er uten tvil blant de mest fascinerende livsformene den unge briten samlet inn.

Spesiell biologi
I likhet med de fleste amfibier, er mange froskearter avhengige av vann for å gjenføre livssyklus. Froskeegg legges vanligvis i vann, hvor de etter hvert klekker til rumpetroll. Den påfølgende metamorfosen fra rumpetroll til voksen frosk, foregår også vanligvis i vann.

Men slik forløper ikke liver for en darwinfrosk. I stedet for i vann, legger hunnene i denne arten eggene sine i fuktig vegetasjon. Etter at hannen har befruktet eggene, er det hans oppgave å vokte eggene til de er i ferd med å klekke. Etter dette putter han dem i munnen sin.

I fars strupesekk forblir rumpetrollene til de er ferdig utviklete frosker. Her lever de av sekreter som far skiller ut, og metamorfosen fra rumpetroll til frosk tar mellom 35-60 dager.

Far har med andre ord det hele og fulle ansvaret for frambringelsen av neste generasjon. Han har rett og slett munnen full.

Utrydningstruet art
Darwin oppdaget darwinfrosken i skogene rundt Valdivia i Chile, og beskriver den som svært vanlig. Slik er det ikke lenger. I dag er frosken kjent fra kun noen ytterst få lokaliteter.

Darwinfrosken er følgelig havnet i kategorien ”sårbar” på verden rødliste (IUCN Red List of Threatened Species).

I tillegg til å være svært sjelden, er den også svært liten. Ikke minst er den også en mester i å kamurlere seg, og har oftemed samme farge som underlaget der den lever. Å finne darwinfrosken ute i naturen er derfor langt i fra en smal sak.

Men dette stoppet ikke oss. Etter tips fra biologer hjemme i Oslo og i Chile hadde vi fått utpekt noen lokaliteter der den hadde vært funnet noen år tidligere. Et av de foreslåtte søkestedene var områder rundt vulkanen Melimoyu, sør for øya Chiloé i Chile.

Etter å ha lett langs bekker, elver, i skog, ja til og med i hagene til folk som mente å ha sett den der, måtte vi likevel gi opp. Etter tre dagers leting hadde vi funnet mye interessant, deriblant ulike typer frosk. Den lille, kamuflerte darwinfrosken glimret derimot med sitt fravær.

Sårbare livsformer
Darwin beskriver darwinfrosken som svært vanlig, mens vi leter forgjeves etter den over flere dager.
På mange måter er derfor darwinfroskens tilbakegang et tydelig eksempel på hvordan Sør-Amerika har endret seg siden Darwin besøkte kontinentet for rundt 170 år siden.

Frosk og andre amfibier kalles ofte indikatorarter, dvs. arter som er svært sensitive for små miljøendringer i habitatet de lever i. For eksempel er det ofte ikke mye forurensning, habitatødeleggelse eller store temperaturendringer som skal til før flere amfibier får problemer.

Klokka tikker
Årsakene til at darwinfrosken er gått så kraftig tilbake, er forskerne usikre på. Habitatødeleggelse som resultat av menneskelig aktivitet, har sikkert hatt betydning enkelte steder. Likevel er det enkelte studier som tyder på at visse typer menneskelig aktivitet, som skogbruk, ikke nødvendigvis er skadelig for darwinfrosken.

I urskog skaper gamle trær åpninger i vegetasjonen når de dør og faller ned. Visse typer skogbruk skaper tilsvarene åpninger. Det er også kjent at denne arten noen steder trives i hager, der det også er en blanding av åpnere områder og tettere vegetasjon.

Globalt sett trues svært mange amfibier av en skummel soppsykdom forårsaket av parasitten Batrachochytrium dendrobatidis. Kanskje kan denne også være en av årsakene til at darwinfrosken blir stadig sjeldnere.

Vi får håpe forskerne finner ut av årsakene til darwinfroskens tilbakegang raskt. Hvis ikke kan det spøke for artens overlevelse. I så fall vil et lite stykke spektakulær biologi være tapt for evig og alltid.

For darwinfroskens nærmeste slektning, Rhinoderma rufum, kan det allerede være for seint. Denne frosken er ikke blitt observert siden 1980.

—

PS: Siden vi ikke fant darwinfrosken, fikk vi naturlig nok heller ikke tatt bilde av den. Og siden vi heller ikke har funnet noen bilder på nett som vi er helt sikre på ikke er kopibeskyttet, kan frosken ses ved å klikke her. 

PS2: Vi har tidligere skrevet om et annet amfibium der faren stikker av etter befruktningen, og der moren har en svært selvoppofrende måte å ta vare på barna sine på og nevnt at vi kommer tilbake til eksempler der faren tar i et tak. Darwinfrosken er et eksempel på hvordan evolusjonen har frambrakt en annen spektakulær måte å ta seg av barna sine på.

PS3: Angående bildet: Tore pleier ikke å lete med hendene i lomma. Vi lette heller ikke bare langs veien. Vi var så opptatt med å finne darwinfrosken, at vi tok veldig få bilder de dagene vi holdt på. Dette er det beste vi har.

For noen uker tilbake gravde Darwinekspedisjonen frem rester av en bokstavelig talt stein død, pansret kjempe, glyptodonten. Nå har vi endelig truffet på den mye mindre, men sprell levende slektningen dens, beltedyret.

Når tre biologer drar på ekspedisjon i ukjent land, er det selvsagt mange dyr vi håper på å få se. Noen mer enn andre, må vi innrømme. Ett av dem er beltedyret. Og nå har vi endelig truffet det!

Men først litt om omstendighetene rundt møtet.

Spenning og tragedie
Etter å ha forlatt Tierra del Fuego har vi måttet tilbakelegge flere hundre kilometer med grus og asfalt for å komme oss videre nordover mot neste punkt på reisen.

Langs veiene i Argentina er det – som hjemme i Norge – flere dyr som går igjen. Guanacoer var i begynnelsen et eksotisk innslag, men de har nå (nesten!) blitt en gammel vane for oss.

Det samme gjelder harer, som for øvrig er en innført art fra Europa. Det som gjør harer litt ekstra spennende, er at de har en tendens til å løpe foran bilen når vi kommer kjørende istedenfor å smette ut til siden.

Av andre tilskudd til den ellers ganske fiffige veiskiltfaunaen (se bilde 1) kan vi nevne, nandu, sau, hester og selvfølgelig kyr.

(Bilde 1) Pass opp! Joda, de har mange fjell i Argentina, men det får da være måte på!

Dessverre er det mange dyr som blir ofre for trafikken. ”Roadkills” i alle størrelser og tilstander ligger strødd langs veien med jevne mellomrom, ofte akkompagnert av flere rovfugler.

Vi skal være ærlige og innrømme at vi også har bidratt med vårt til denne dystre statistikken, selv om vi prøver å unngå det. På løse grusveier er unnvikelsesmanøvre imidlertid en farlig aktivitet, så det er ofte vanskelig å vike unna dersom noe skulle krysse vår vei.

For dem som vil se påkjørselsregnskapet for ekspedisjonen, se nederst i saken.

Biologtrim
For noen dager siden, mens solen duppet i horisonten og bensinmåleren for en gangs skyld koste seg rundt øverste strek, så Jens plutselig noe rart som bevegde seg over veien foran oss. Det liknet litt på en sykkelhjelm som tuslet av gårde med små, kjappe steg.

Vi bråbremset, og alle tre spratt ut av bilen og beinet etter.

Dyret var raskere enn vi hadde forventet, og utførte noen krappe finter på oss før Jens omsider fikk en hånd på det, noe som vises av videoen under.

Vi kjenner dette dyret kun fra bøker og bilder, men det var ingen tvil om hva det var på grunn av dens særegne utseende. Et beltedyr.

Armadillo 

Gomler med panser
Beltedyr tilhører en gammel og meget spesiell pattedyrgruppe som kalles gomlere (Xenarthra) som skilte lag fra andre pattedyrgrupper for ca 95 millioner år siden, mens dinosaurene fortsatt trampet rundt på kloden.

Xenarthra betyr ’rare ledd’ og refererer til en ekstra polstring mellom ryggvirvlene, noe som passer bra til den gravende atferden til mange gomlere.

Gomlere inkluderer også maurslukere og dovendyr.

På spansk heter beltedyr ’armadillo’ som betyr ”den lille pansrede”. Ingen tilfeldig tittel siden det mest karakteristiske ved disse dyrene er det læraktige skjoldet de har på ryggen, og som er delt opp flere belter.

Skjoldet fungerer primært som beskyttelse; både mot rovdyr og tornete kratt som mange av dem gjemmer deg i. På undersiden er de myke og pelskledde, som andre pattedyr.

Det finnes til sammen 20 arter beltedyr, og de er endemiske til Amerika, og størrelsen spenner seg fra det store kjempebeltedyret på 1,5 m og 60 kilo til det knøttlille kappebeltedyret på kun 10 cm.

Arten vi var så heldige å komme over heter stort børstebeltedyr, Chaetophractus villosus.

Legg merke til hvor kraftige bein den har. Perfekt utrustning til graving. Men jammen passer de godt til løping også, noe vi fikk erfare.

(Bilde 2) Jens viser stolt frem fangsten.

Darwinekspedisjonens beklagelige, men reelle regnskap
Så til sist altså, Darwinekspedisjonens regnskap for påkjørsler langs veien:

Jens har dessverre greid å kjøre på en fugl (vi vet ikke hvilken art) og tre harer. Kjetil har kjørt på en liten fugl, men som heller ikke kunne bestemmes til art selv om vi stoppet for å ta den nærmere i øyesyn (det var ikke så mye igjen). Tore har så langt, i god sørlandsånd, ikke kjørt på noe annet enn noen tusen insekter.

(Bilde 3) Beltedyret traff vi i nærheten av Tres Lagos i Argentina

Det er veldig hyggelig at så mange klikker seg inn på bloggen vår og kommer med tilbakemeldinger på sakene vi legger ut. Fortsett med det.

Vi har opplevd mye spennende i løpet av de tre månedene vi har vært på reisefot. Alt ligger til rette for at de kommende månedene kommer til å bli minst like begivenhetsrike.