Søsken har ofte forskjellige opplevelser av konkrete hendelser i felles barndom. Og de fleste av oss har opplevd å gjengi en opplevelse med innbilt sikkerhet og presisjon bare for å bli avbrutt av en protest fra en annen som i fortid var tilstede i samme situasjon: «Nei, det var ikke sånn det var!» Det handler ofte om rekkefølge og fortolkning. Og noen ganger om minnet i det hele tatt baserer seg på noe som har skjedd.

Politikeres selvbiografier er ofte utformet som lineære fremstillinger av konsistente liv. Sømfrie overganger mellom årsak og virkning. Røde tråder. Og er vi ikke alle sammen på jakt etter dem? De røde trådene som trøster oss når vi føler at livsprosjektet er fragmentert og vaklende.

Det er ut å stole på egne minner. Den svenske forfatteren Torgny Lindgrens selvbiografi er en protest mot tiltroen til egne minner. Og en protest mot alle selvbiografier der man får inntrykk av forfatterens historie som et slags episk og dramaturgisk hele. Torgny Lindgren sier om sitt eget liv: «All årsakssammenheng mangler. Min tilværelse former seg til en samling noveller. Ikke en roman som jeg helst skulle ønske.»

Den gode historien om et begivenhetsrikt liv er salgbar. Zlatans historie ført i pennen av David Lagercrantz er en megasuksess som inspirerer og skaper gjenkjennelse hos tusenvis av unge mennesker. Ja, eksemplene på selvbiografier med driv og appell er utallige. Da blir det i lengden kjedelig å lese selvbiografier hvor forfatteren tviler seg frem til en livshistorie.

Også forfattere forteller sin livshistorie med overbevisning. Som Jan Guillou. Eller P.O. Enquist. Men alltid med et grep inkludert som viser oss at de forstår det problematiske ved å gjengi eget liv i bokform. Guillou snakker om sitt arkiv. Om de brustne minnene, men det udiskuterbare arkivet som korrigerer minnene. Enquist gjør seg selv til en romanperson i «Et annet liv», og oppnår slik en distanse og skaper rom for episk diktning om eget liv. Og så har vi Lindgren, altså, som gjør mistroen til egne minner til hele hovedpoenget. Eller som han sier i innledningen til sine «Erindringer»: «I nærmere et halvt århundre har jeg forsørget meg av mine innbilninger. De har vært svært omfattende. Det ville være pinlig å begynne å kalle dem minner nå.»

Og jeg leser gjerne dine innspill. Hvor mye skal vi stole på minnene våre?

Sandnes er Norge satt på spissen. Det skal god rygg til for å takle gode tider, og i Sandnes er spinaltrykket kraftigere enn noe annet sted i Norge. Byen vokser fortest i landet. Gjennomsnittsinntekten per husstand er høyest i Norge. Problemene de strir med er stort sett av luksusvarianten. Til og med det tidligere så belastede ”Ruten” er blitt kaffebar-Mekka og gjenstand for arkitektkonkurranse.

Stanley Wirak må være Norges heldigste mann. Jeg tenker ikke utelukkende på det velklingende navnet. Men han har rikelig med arealer å ta av, og utbyggerne vet ikke sin arme råd: Det går ikke fort nok. Alle vil bo i Sandnes. Sandnes har fremtiden for seg. Sandnes skal gå forbi Stavanger. Sandnes er Norges Klondyke. (Selv om kommunekassa er nokså slunken.)

Det skulle være en grei sak å dra til Sandnes og finne grelle uttrykk for en galopperende velstandsøkning. På kveldstid skulle lyden av champagnekorker som spretter blande seg med bylarmen. Men, nei. Sandnes var en ganske sovende by. Ja visst, var det overveldende å ta en tur i områdene rudt byen for å se på utbyggingen, men selve byen var seg selv lik. Eller?

Noen elleville innslag fant vi. Som Porschen i Langgadå med henger med gruslass. I Sandnes bruker de Porsche som traktor. For godt til å være sant.
Men det slår aldri feil: Folk vil inn i aftenrøden nekte for at de har mistet fotfestet. Milliardærer er som vanlig enkle gutter fra landet. Folk i Sandnes sa det samme. Det er i Stavanger de er høye på pæra.
Men vi fikk historien om kaffebargründernes kamp på det trange boligmarkedet. Og Thomas Dybdahl ble med i vår Volvo Amazon fra 1966 for å spille en splitter ny sang.

Men hovedspørsmålet er foreløpig ikke fullt ut besvart, og jeg trenger din hjelp.

Hvordan har Sandnes forandret seg?
Har folk tatt skade på sin sjel av rikdommen?

Jeg er en dagdrømmer. Masserer de erogene sonene på innsiden av hodet flere ganger daglig. Spiller monopol med lekepenger. Kjøper og selger hytter. Reiser til fjerne steder. Nei, ikke så mye reising. Men, du skjønner. Og vi holder på med det alle sammen. Dagdrømmer. Og som oftest om enkle banale ting. Kontrakten (med oss selv) er at det ligger rett i utkanten av det oppnåelige. En drøm er noe å strekke seg etter. En dagdrøm er en flukt, og noe vi burde vokse av oss?

”Enten lever du livet ditt, eller så drømmer du det”, sier Eva Joly og jeg synes det er litt strengt. Rykker til. Får dårlig samvittighet for at jeg dagdrømmer for mye. Sissel Benneche-Osvold har en moderert versjon: Noe om at dagdrømmingen for hennes del tok slutt da hun fikk barn. Da begynte hun å bekymre seg i stedet. Beskjeden synes uansett å være: Det er noe du bør vokse av deg.

Javisst, er vi inne på listen over i-landsproblemer. Nå har vi laget et program om dagdrømmer. Bedre blir det ikke når vi om noen uker fyrer løs med et om beslutningsvegring. Men det er da i det minste noe som forener oss. Og som muligens gjør oss til bedre mennesker. Mer empatiske, kanskje. Forsker Annika Melinder har i hvert fall et forsonende syn på det hele. Og vi får plass til noen bekymringsmeldinger vis a vis vår egen samtid. For når hverdagen blir totalfragmentert faller dagdrømmene bort, og disse høyst nødvendige pausene, som faktisk utvikler hjernen vår, smuldrer bort.

Jeg vet ikke, de fleste bekymringer om tiden vi lever i, høres kjedelige og moralistiske ut når de blir satt ord på, men tenkt nå i hvert fall over det: Om du tror dine egne dagdrømmer kan brukes til noe, eller om de bare er bortkastet tid.

Hva dagdrømmer du om? Klarer du å skille det fra vanlige drømmer?

Fra Tønsberg. CC/Flickr: http://www.flickr.com/photos/bobfantastic/4608527568/

Vi i Brenner-redaksjonen er i full gang med produksjonen av våre neste seks programmer. Akkurat nå jobber vi med det fjerde programmet i høstens sesong, som skal handle om gode og dårlige eksempler på lokal arkitektur. Selv om de store arkitekturdebattene ofte handler om signalbygg i de store byene, vokser det frem hus også på de mindre stedene. Innimellom umerkelig. Hvem har ikke lagt merke til at et lite sted plutselig har endret karakter, fordi det har kommet opp fire nye blikkbokser som huser en Kiwi, en Europris, en Bunnpris og en MaxBo.

Vi trenger hjelp til å oppdage gode eksempler på steder som har endret karakter, for eksempel fordi lokalpolitikerne er ivrige på all type vekst, utbyggerne tar kanskje for lett på utformingen av bygningene og den helhetlige tanken synes fraværende. I programmet reiser vi blant oppover Riksvei 4 til Gran, men vi vet at tilsvarende eksempler også finnes mange andre steder.

Vi setter også pris på positive eksempler på vellykket lokal arkitektur rundt omkring i Norge.

Vi konsentrerer oss i denne omgang om offentlige bygninger som preger vårt felles fysiske miljø.

Send inn bilder på brenner@nrk.no fram til 10. juli.

Bildene legges ut på NRK Kulturs konto på Flickr, der kan du se alle bildene som blir sendt inn etterhvert.

Her kan du se sesongens siste program:

Med en Volvo Amazon fra 1966 har vi prøvd å si noe om forandringer i norsk kultur. Det er utrolig hva bilen har tålt. I løpet av to sesonger har den vært i Nord-Norge og på Vestlandet, på Sørlandet og i Estland! Den har ledsaget oss på skoghogst i indre Telemark og gjort seg kjent i hele Gudbrandsdalen.

Og i den forbindelse spør jeg så pent og ydmykt om hjelp. Vi har nemlig bestemt hva de seks neste programmene skal handle om, men hva skal vi fylle dem med?

I det følgende har jeg skrevet en kort beskrivelse av programmene, og ber deg om å bidra med innspill i kommentarfeltet.

Program 1: Norges eldste

Hvem er Norges eldste mennesker? Hva har de erfart og opplevd? Og ikke minst hva er viktig nå? Ser de fremover? Dagdrømmer de?
Hvis du kjenner et usedvanlig menneske rundt de 100 år tar vi gjerne imot tips.

Program 2: Sandnes

I inneværende sesong dro vi til Horten, som hadde havnet litt på siden i den nasjonale bevisstheten. Men hva med Sandnes? Hortens rake motsetning? Hvem må vi møte når vi skal fange oljebyens sjel?

Program 3: Kunst/Munch

Er det sant at behandler Munch stemoderlig i Norge? På hvilken måte? Hva skulle vi gjort bedre og annerledes? Finnes det spennende historier om verdenskunstneren som ennå ikke er fortalt? Og hva sier Munchs malerier eventuelt om oss nordmenn? Hvilke historier om Edvard Munch er verdt å fortelle? Hvem bør vi snakke med?

Program 4: Arkitektur i Norge

Brenner-redaksjonens diskusjoner over daglig morgenkaffe har en tendens til å dreie seg om det fysiske miljøet rundt oss. Hvorfor ser bygningene ut som de gjør? Og hvordan påvirker hus oss mennesker. Er det sånn at først skaper vi bygningene, og så skaper de oss? Hva er vellykket arkitektur, og hva er hårreisende? Hvor bør vi dra for å finne de gode eksemplene?

Program 5: Den norske mannen

Her kan vi gå på trynet. Jeg mener: Hva kan vi si om den norske mannen? Uten å virke sutrete. Uten å påstå klisjefylte utviklingstrekk. Og uten å sparke inn vidåpne dører. Jeg blir glad hvis du kan hjelpe oss å lage et klokt og morsomt program med fine vinklinger på den norske mannens utvikling fra 60-tallet til i dag.

Program 6: Mosaikk

Det har blitt en tradisjon at vi avslutter sesongen med en slags best of-sending, som foregår utelukkende i bilen. Lengre samtaler i bilens intime atmosfære. Og jeg spør: Hvilke kjente eller ukjente nordmenn kunne du tenke deg å se i en slik bilsamtale?

På forhånd takk for hjelpen!

• Se hele programmet i Nett-tv!

Sørlandet drukner i kultur og siste rest av autensitet er borte, mener forfatter Sven Kærup Bjørneboe.

Når jeg snakker om synd er det ikke i betydningen dans, sex og avbrutte bibelstudier, for bibelbeltet er da for lengst supplert med atskillige hakk slik at det strammer mindre rundt livet. (Jeg skal likevel ikke utelukke at religionen fortsatt er en viktig factor på den ene eller andre måten.) Men jeg tenker på det faktum at denne landsdelen er så befengt med seiglivete klisjebilder.

For det første den opplagt riv ruskende gale oppfatning at hele landsdelen holder vinterstengt. At det er et slags eneste stort forlystelses-spa som det ikke er verdt å besøke utenom feriesesongen. Etter sigende lever de fullverdige liv der resten av året også.

Mange av oss kjenner også til forestillingene om den evigblide, konfliktsky sørlendingen som sier at alt er greit, og at det som ikke er greit er greit det óg!

For ikke å snakke om at dette er landsdelen som sist av alle fikk seg et velklingende og identitetsskapende navn. Vilhelm Krag var det som i 1902 tok til orde for å kalle landsdelen Sørlandet. Det omtales nærmest som en oppfinnelse, men burde jo ligge snublende nær når man tenker på hva de andre landsdelene het. Nå vel. (Kanskje verdt å nevne at det er enda verre stilt med “Innlandet” som enda ikke vibrerer naturlig i den norske munnhule.)

Gabriel Scott skrev boka Kilden. Navnet er viderebrakt i landedelens eget spektakulære kulturhus.

Poenget er at klisjeene ser ut til å leve videre. Holdt i hevd av alle oss som behandler Sørlandet utelukkende som et ferieparadis. Og kanskje av sørlendingene selv som har tjent sine kroner på nettopp dette bildet.

Men noe er i ferd med å skje. Eller det har for lengst skjedd. Det moderne Sørlandet vokser frem. Med sine kulturhus, sin fantastiske motorvei og ikke minst kulturen.

Og da kommer Sven Kærup Bjørneboe, forfatteren på banen og advarer: Det autentiske Sørlandet er borte. Sørlandet drukner i kultur. Og det er visstnok verst av alt.

Sørlandet er en landsdel i endring. En landsdel som eksporterer i stor stil, som har eldgamle tradisjoner og som alltid har vendt utover mot den store verden. Her snakkes det innimellom foraktfullt om det avsidesliggende Oslo.

Jeg vil høre hva du mener om Sørlandet! Ta kommentarfeltet i bruk og del dine tanker om den yngste og muligens mest misforståtte av våre landsdeler.

Er du leder eller undersått? Uansett er sjansen stor for at du har sterke meninger om det å være leder. Kanskje drømmer du deg tilbake til sekstitallet da alt fortsatt var ganske greit. Sjefen hadde autoritet, og folk gjorde som de fikk beskjed om.

Men kunnskapssamfunnet i kombinasjon med den norske væremåten har gjort oss alle til monstre. Vi tåler ikke å bli fortalt hva vi skal gjøre. Og sjefens faglige integritet trekker vi i tvil. Skal du overleve som sjef i Norge er ikke lederposisjonen nok. Du må ha personlig tillit. Dette er analysen til tidligere kulturminister Åse Kleveland, som er en av gjestene i bilen i dette programmet.

Her kan du se kveldens sending allerede nå:

I kveldens episode tar Kåre Willoch styringen og instruerer Hans Olav i lukeparkering. Norges mektigste kvinne viser oss timeplanen sin, og Knut Storberget reflekterer over lederskap i krisetider.

Norges antatt mektigste kvinne, Kristin Skogen Lund, tar også plass i passasjersetet, og forteller om erfaringene med å lede i flere ulike land. Og sier at det er stor forskjell på å lede i for eksempel Norge og Sverige. I Sverige kan du ikke tenke høyt som leder. For i neste øyeblikk er det gjort.

Forskjellen på Norge og Sverige trekkes frem av flere. Tidligere sjef ved Nasjonalmuseet, Sune Nordgren. Og den norske væremåten har ergret tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.

Og alt dette leder oss frem til et særnorsk fenomen. Omkamp. Har dere ikke dette i Sverige, spør jeg Sune Nordgren. Nei, de har visst ikke det. Og hvor demokratisk er det egentlig at mindretallet alltid kan anke flertallets eller sjefens beslutning. Gjør omkampene oss til verdens minst effektive folk? Eller er det et sjarmerende utslag av vårt egalitære sinnelag.

Dette tenkes det høyt om i kveldens episode av «Brenner – Historier fra vårt land.»

Jeg anbefaler deg å høre NRK P2s Ekko sitt program om ledelse, hvor det påstås at den mest vanlige jobben i Norge er å være leder. Man spør seg unektelig: Trenger vi så mange ledere fordi vi er verdens vanskeligste folk å lede?

Og jeg vil gjerne høre dine tanker om nordmannens forhold til sjefen. Hva er best? Den demokratiske eller den autoritære sjefen? Er omkampene et demokratisk gode eller onde? Er du en av alle dem som ikke skjønner hvorfor sjefen er sjef og ikke du?

Birken er over. Verdenscupen sammenlagt er avgjort. På TV-bildene så supervinner Marit Bjørgen mer sliten ut enn glad. Er det så rart? I nok en sesong har hun båret nasjonens forventninger på ryggen.

Vi ville lage et TV-program som reflekterer over langrennssportens betydning for oss nordmenn, og hvordan sporten har endret seg. Hva handler det egentlig om? Et gnistrende bål i skogen, naturopplevelsen, eller om å være best?

Her kan du se kveldens sending allerede nå:

De legendariske tv-bildene fra ski-VM på hjemmebane i 1966. Det fikserte bildet fra et skogholt som bare står og står mens vi venter på Gjermund Eggens passering. Stafetten. Kom han tidsnok til å skape sensasjon? Det første stafettgullet på en mannsalder. Ja, han kom tidsnok og ble sin tids Petter Northug.

Gutta kom fra beskjedne kår og hadde gjort tjeneste som tømmerhoggere. Dette var før den profesjonelle idrettens tid. Var de heldige fikk de med seg et kjøleskap i premie fra Sverige.

Skilegende Vegard Ulvang, som er gjest i kveldens program, har bitt seg merke i at stadig flere hobbymosjonister kjøper seg eksperthjelp for å vinne noen sekunder i sporet. Mange ringer han for å få tips. 

Hva tenker du om skisportens rolle i dag? Er langrennssporten den mest folkelige av alle, som forbinder menigmann med konge, eller er den i ferd med å bli et overklassefenomen med grenseløs utstyrsfokus?

Fyr løs!

Hans Olav Brenner er tilbake med sin Volvo Amazon fra 1966. I kveldens episode ser han på hva som skjer i Norges fattigste by, Horten.

Jeg tror det var prosjektlederen vår Chris som sa det først. Hva om vi bare drar til Horten? Blir der i 48 timer. Ser hva som skjer. I Norges fattigste kommune. Satt under administrasjon. Frarøvet industri og togforbindelse. Byen alle reiser forbi når de skal av eller på Moss-Horten-ferga.

• Se kveldens sending i Nett-tv allerede nå: Brenner – Historier fra vårt land

Hva om vi rett og slett bare tar til høyre i rundkjøringa etter at vi har kjørt av ferga, inn mot sentrum, der fire av fem biler tar til venstre mot E18? Hovedstadens nære men ganske så ukjente periferi. Satt under lupen. Av en vennligsinnet forsker i en californiahvit Volvo Amazon fra 1966.

Er jeg arrogant nå? Ignorant? Horten har da ligget der hele tiden. Folk med en viss dannelse kjenner da Horten. Jada, jada, jada. Men for et kjedelig program. Jeg stiller min uvitenhet til skue, og lar det stå til. Hallo Horten! Er det noen hjemme?

Jeg er en av alle de som i alle år bare har kjørt forbi Horten. Hvis kunnskap om byen begrenser seg til å kunne nevne navnet på et par bysbarn. Rolv Wesenlund og Grethe Kausland. Ja, og så visste jeg at byen er kjent for sitt fotomuseum. I sin tid grunnlagt av Leif Preus.

Men det var det. En arbeiderklasseby som har havnet litt i skyggen av Sandefjord og Tønsberg. Som står ribbet tilbake, og nå står sistemann og lurer på om han skal slukke lyset.

Hvor mye skal jeg avsløre? Var byen like grå som vi fryktet? Serverer vi et fargeløst program fra en antatt fargeløs by? Traff vi på noen av de mest strålende skikkelsene i Brenner-programmets korte historie?

Ja, Horten rocker! I can’t keep a secret!

”Brenner  – Historier fra vårt land” er tilbake i kveld kl 20.15 på NRK1. Tune in. Drit i kjendis-Robinson. Du orker ikke flere glamourmodeller på tur nå. Selv om de bader i stamp. Bli med til Horten.

Fortell oss hva som hendte den gangen du var på besøk i Horten! Eller fortell oss historien fra innsida, siden du kanskje slumper til å ha tilbrakt intet mindre enn hele ditt liv i denne byen!

Neste år er vi tilbake med en ny sesong. Hva vil du se i Brenner 2012?

Det er en litt oppbrukt måte å begrunne en programkomposisjon på, men jeg gjør det likevel: For hva har egentlig Espen Skjønberg, Anne Grete Preus, Kadra Yusuf, Lars Lillo-Stenberg, Maj Britt Andersen og Sigbjørn Johnsen felles? Jo de er alle med i denne sesongens siste utgave av ”Brenner – Historier fra vårt land”.

• Se den siste episoden her!

Jeg sier det med en gang: Vi er tilbake allerede i februar med seks nye programmer. Og det er slett ikke sikkert at sesong to markerer slutten på vår utforsking av den norske kulturen.

Kveldens program føles som et ganske ellevilt eksperiment. Vi har nemlig valgt å la absolutt alt skje inne i bilen. Espen Skjønberg resiterer Hamlet på en måte som får hele bilen til å riste, og Anne Grete Preus og Lars Lillo-Stenberg tar med seg gitaren og spiller, selv om det knapt nok er plass til noe instrument.

Løftet om at kveldens program skal inneholde lukeparkering med Willoch er dessverre en løgn. Det kommer over jul.

Når jeg først er inne på beklagelser, må jeg også legge meg flat og innrømme at jeg tok feil da jeg påsto at Brorson-salmen ”Den store hvite flokk å se” er på vei ut av salmeboka. Kirken har gjort meg oppmerksom på at den i høyeste grad ”har kommet videre til Oslo” etter juryens uttalelse.

For øvrig vil jeg takke stort for alle utrolige tilbakemeldinger vi har fått. Mange av tipsene har vært retningsgivende for hvordan vi har lagt opp programmene. Vi har også fått hint om at programmet har påvirket en og annen ting som vi kommer tilbake til.

Derfor vil jeg til slutt oppfordre deg til å bruke kommentarfeltet for det er verdt. Send oss tips og innspill til ting du vil se i senere utgaver av dette programmet. Noe som brenner i den norske kulturen.

Jeg leser alt!