Dette har ført til at jeg over flere år har søkt meg bort fra Den norske kirke til andre kirkesamfunn. Rett og slett fordi jeg ikke føler at jeg kommer noe sted videre religiøst sett.

Gud har kalt meg til å bli prest. Det har jeg vært sikker på i mange år. Men slik situasjonen ser ut i dag har jeg ikke tenkt til å leve ut kallet mitt i Den norske kirke. Rett og slett fordi jeg ikke står for kirkas synspunkter. Ta for eksempel det her med homofilt ekteskap. Jeg skjønner ikke at det overhode blir diskutert! I Bibelen leser vi at homofili er synd. Er det da riktig av Kirka å overse denne sannheten, for å komme folket i møtet? Kirka må bestemme seg. Hva er viktigst, å ha en tro som samsvarer med Bibelen, eller å ha en hvitvaska tro som er tilpassa folket?

Den luthersk-evangelske kirke. Basert på Martin Luthers lære. Luther hadde snudd seg i graven om han hadde visst hvilke diskusjoner som i dag finner sted i Den lutherske kirke i Norge. For Den lutherske kirke i dag er ikke slik som den var etter reformasjonen!

På grunnlag av dette planlegger jeg å konvertere så fort jeg blir myndig, dette året. Jeg har nemlig funnet en kirke hvor Bibelen settes høyest og jeg vokser daglig i troen min. Ja, en kirke hvor jeg på grunnlag av dette føler meg hjemme!

Hilsen konversjonsklar 17-åring!

Flott program der en kan få møte mennesker mer som de er. Og kjekt å se at diskusjonene her holder en fin og åpen tone selv om ikke alle er enige.

Ellers har jeg ikke vært i kirka på en vanlig søndag på lenge nå. Når jeg har gjort det tidligere så har jeg ofte satt litt pris på at det er halvtomt og at det er en plass en kan møte opp å bare være til stede. Og det hjalp godt på når organisten spilte summertime ved(eller er det som?) postlodium.

En av hovedgrunnene til den økningen du peker på har vel kanskje aller helst en sammenheng med at mange av våre nye landsmenn kommer fra katolske land. I samme tidsperiode som du nevner hadde Norge et historisk stort innvandringstall. 7 av 10 innvandrere er europeere, og polakker og baltere er en betydelig andel (ref. SSB.no) Katolikker er største kristne trossamfunn utenom DNK. Innvandring fra muslimske land var større for en del år tilbake, og det tar tid før folk «organiserer» seg etter å ha byttet hjemland.

Religion er en stor del av identiteten til folk, og det behovet for å styrke denne er kanskje større i minoritetsgrupper enn blant befolkningen forøvrig.
Disse gruppene føler nok heller ikke tilknytning til «statskirken», slik at DNK fanger nok opp få av disse blant sine medlemmer.

Jeg har ikke sett statistikker som viser at mange av «frikirkene» har en vekst fra sekulære miljøer. Og en viss «overgang» har det alltid funnet sted mellom kirkene – alt etter om det er av karismatiske eller konservative grunner.
Det er med andre ord kanskje noe i det at «behov» er et stikkord i veksten, vel så mye som en religiøs overbevisning (selv om vi gjerne skulle like å tro det)…?

Hvorfor DNK – og må vi minne om de andre?
Fokuset på Den Norske Kirke (DNK – på folkemunnet «statskirken»), er vel fordi det er et enkelt definert bilde og at det er det «folk flest» tenker på når man sier «kirken». Det er tross alt fortsatt den som har flest medlemmer – om enn temmelig passive.
I tillegg har DNK – som alle sittende «regjeringer» den største slitasjen, og er ansett som hovedmotstander for alle i «opposisjonen». Så er det også store reformer på gang her, og temaet er derfor allerede på agendaen i nyhetsbildet.

Forøvrig enig med deg… Brenner’s betraktninger og hverdagsfilosofi er med på å sparke igang en tankeprosess… Enda et av kvalitetsprogrammene til NRK.

Er det fordi jeg også liker å sove, gå tur, tilbringe tid med familien, se på tv, spille spill, eller har motforestillinger mot hva en prest eller enkelte av kirkegjengerene kan mene. Hva kirken står for eller om jeg greier å synge med på salmene/sangene.
At jeg synes liturgien bør endres, eller ikke bør endres – vel, alle disse kan vel være vikarierende motiver.
Vel, det er ikke fordi jeg ikke regner meg som kristen, og det er ikke fordi jeg har noe spesielt imot det som møter meg i kirken.
En «unnskyldning» skal man kanskje ha… dvs. jeg føler ikke jeg har behov for det heller… ihvertfall ikke på et personlig plan. Kanskje jeg burde gå der for å vise en form for støtte for andre?
Har jeg da et godt svar på hvorfor jeg ikke er der 9 av 10 søndager…
Nei – og det er derfor også kirken sliter med å finne frem til måter å få flere i kirken.

Av og til liker jeg lovsang og litt mere «hurramegrundt», direkte og tydelig tale med enkelt og forståelig språk. Andre ganger synes jeg det er godt med en strikt liturgi – og språk som kan virke som gammeldags, men som kan fortone seg som et tegn på mystikk og noe uforgjengelig. Pilgrimsturer eller andre turformer, før eller etter gudstjeneste har også vært prøvd for å engasjere.

Jeg tror at man kan reformere og forandre, og muligens være heldige og på denne måten «treffe forskjellige målgrupper» bedre. Man kan bruke kveldsgudstjenester, ha spesielle vinklinger på dem og fylle med variert innhold.
Takk og amen til alt det.

Men reformen bør vel helst skje hos meg selv… også på dette området har vi nordmenn endt opp med å huske første del av av setningen «Krev din rett…» og så glemte vi resten…

Derfor dukker vi opp i kirken når vi føler vi har «krav» på noe.
En barndåp, konfirmasjon, begravelse, et giftemål, hjelp i en sorgprosess eller simpelthen for å få en godfølelse som på julaften.

Vi føler med andre ord ikke at vi har et behov for å være der hver søndag. Vi har det jo så godt. Og vi føler ikke at vi har behov for å være der for noen andre heller – det kan jo i verste fall være slitsomt, eller føre til at jeg må forsake noe som synes viktigere… som å sove, se på tv, spille spill, gå på tur eller hva det måtte være.

Men hvorfor går jeg så ikke oftere i kirken…? Når jeg så tydelig ser at det er i meg selv at hovedgrunnen ligger i at kirken har et dårlig oppmøte…

Imorgon imorgon, men ikkje idag… nei idag, nei idag gjer eg ikkje det slag…
Nei idag ska eg liggja på ryggen og sjå, på lerka som jublar høgt i det blå…
… og trøste meg med at Gud er overalt, i alt… også «høgt i det blå»

Hilsen Jeppe… som kanskje fortsatt sliter med selvkontrollen