Yasmina Khadra – Bokbloggen http://blogg.nrk.no/bok En blogg fra NRK Wed, 14 Sep 2016 08:33:44 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=4.9.2 Kan vi lære noe av skjønnlitteraturen? http://blogg.nrk.no/bok/2011/02/25/kan-vi-l%c3%a6re-noe-av-skj%c3%b8nnlitteraturen/ http://blogg.nrk.no/bok/2011/02/25/kan-vi-l%c3%a6re-noe-av-skj%c3%b8nnlitteraturen/#comments Fri, 25 Feb 2011 12:27:42 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=117 Les videre ]]> Blir vi bedre mennesker av å lese skjønnlitteratur? Det er et gammelt spørsmål som stadig stilles, og som stadig må få det samme svaret: Nei, det er ingen automatikk i at den som leser romaner blir snill og god. Skulle ikke like gjerne den som leser biografier og historie bli et dugandes menneske, siden man med økt kunnskap kan få mer innsikt og handle klokere enn forgjengerne?
Jeg har tro på lesingens demokratiserende virkning. Jeg tror man kan bli et menneske med større horisont og – kanskje – toleranse ved å lese om andre mennesker, andre steder. Det kan vise seg at vi mennesker er likere enn vi tror. Og det kan i alle fall vise seg at vi er forskjellige – men at det også er helt greit.

Foto: AFP/Katja Lenz

Foto: AFP/Katja Lenz

Yasmina Khadra
  
For nesten nøyaktig et år siden intervjuet jeg den algirske forfatteren Yasmina Khadra (t.h.) i Paris, der han er direktør for det algirske kultursenteret. Jeg sier han, Yasmina Khadra høres jo ut som en kvinne, og navnene har han da også tatt fra sin kone, som psevdonym. Mannen heter egentlig Mohamed Moulessehoul, han har en lang karriere bak seg som offiser i den algirske hæren, han har skrevet krim-romaner, og nå de senere årene har han fått en voldsom popularitet, i hele Europa, med de tre bøkene fra Midtøsten: «Etter attentatet», «Svalene i Kabul» og «Sirenene i Bagdad». I disse tre bøkene bruker han spenning som et drivende element, men først og fremst vil han vise hvordan det kan gå så langt at arabiske ungdommer sprenger seg selv i luften og tar med seg uskyldige i døden. I «Sirenene i Bagdad» beskriver han hvordan fornedrelse og ydmykelse får en ung irakisk mann til å verve seg som selvmords-kandidat. Khadra maler frem bakgrunn og psykologi så jeg som leser får en forståelse for hvorfor noen kan ville ta et så radikalt valg.

Da jeg konfronterte forfatteren med at det er vanskelig for en som kommer fra Norge å sette seg inn i en slik situasjon, tente Khadra på alle pluggene. Han sa: «Dere i Europa vet ingenting om arabisk litteratur. Vi har lest Proust, Dostojevskij, vi leser Shakespeare, Dickens og Dante. Til og med Ibsen har vi lest. Hvor mange fra Vesten har lest noe som helst av vår klassiske, arabiske litteratur?

Nå vil jeg vel ikke tro at denne litteraturlisten er allmen lektyre for flertallet av Yasmina Khadras landsmenn. Men jeg ble svar skyldig. Vel har jeg brukt mye tid de senere årene til å lese romaner som norske forlag har gitt ut nettopp fra det arabisktalende Midtøsten og Nord-Afrika. Men hva kjenner jeg til fra før?

Hvem er de?

De siste to månedene har vi sett vanlige folk strømme ut i gatene i Tunisia, Egypt og nå Libya. Hvem er disse menneskene, som nå protesterer mot et totalitært regime, men som tidligere har vært nesten usynlige for oss? Hvordan lever de? Hva tenker de på?

Det kan skjønnlitteraturen vise meg.

Med «Yacoubian-bygningen», som kom på norsk i 2007, viste egyptiske Alaa al-Aswany frem et land preget av korrupsjon, fattigdom og militant islamisme. Ikke uten humor, det må være sagt. I boken «Ingen i verden», som kom på norsk samme år, og som også ble nominert til Booker-prisen, holder Hisham Matar frem Libyas hemmelige politi. Han skriver om offentlige henrettelser, forfølgelse og utrygghet. Men først og fremst er boken om lille Suleiman en fortelling om et barn som lever i en uforståelig verden, i en blanding av uskyld, naivitet og skam. De utydelige maktforholdene som skildres gjennom guttungens språk, er svært gjenkjennelige – om landet, folket og situasjonen forøvrig er fremmed.

Assia Djébar

Foto: Forlaget Press

Foto: Forlaget Press

Algirske Assia Djébar (t.h.) er en forfatter som stadig nevnes når det er snakk om kandidater til nobelprisen i litteratur. Hun er historiker, filmskaper og forfatter. Hun har bodd hele sitt voksne liv i Frankrike, men skriver om og fra Algerie. Gjennom dokumentarbøker og romaner, ofte også en fascinerende blanding av fiksjon og fakta, har hun vist frem kvinner som ellers ikke synes. Hun har gitt slørtildekkede og analfabete en stemme, ved å intervjue kvinnene i deres hjem. I hennes siste bok på norsk, «Stort er fengselet» spiller hun på frihetsberøvelse i mange henseender; det være seg romersk eller europeisk kolonialisme, patriarkalsk kultur eller muslimske definisjoner av makt mellom kjønnene. Kvinnene presses under så mange åk, og er de i tillegg analfabeter, blir de fratatt både tradisjon og fremtid.

Språket, og ikke minst skriften blir et middel for forfatteren til å sprenge seg ut av fengselet. Assia Djébar har brutt seg ut, og bringer med sitt forfatterskap et helt samfunns erfaringer videre.

Bøker til palestinske barn

For to år siden ble en av verdens største litteraturpriser – økonomisk er den med sine 5 millioner svenske kroner faktisk den nest største etter Nobelprisen – tildelt det palestinske Tamer Institue For Community Education. ALMA-prisen, som er stiftet av den svenske regjeringen for å hedre Astrid Lindgren og for å fremme barne- og ungdomslitteratur rundt i verden, gis som oftest til en forfatter eller en illustratør, men kan også gis til andre som har bidratt til å styrke lesing og leseglede blant barn og unge. Og det er her Tamer-instituttet kommer inn. Organisasjonen holder til på Vestbredden og arbeider med å fremme leseferdigheten hos palestinske barn og ungdommer.

De utgir bøker, utdanner bibliotekarer og foreldre, og har et helt nettverk av sentre der barn blir lest for, kan tegne, eller selv skrive sine historier. Jeg møtte lederne for Tamer-intituttet på litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor og ble imponert over hva de kunne fortelle om arbeidet blant barn i Palestina. Barn som aldri kan reise noe annet sted, barn som aldri har opplevd noe annet en krig og militær undertrykkelse, trenger litteratur:

– Vårt mål er å frigjøre palestinske barn innenfra. Vi gir dem fargeblyanter, så de kan vise følelsene og tankene sine gjennom tegninger. Vi gir dem bøker og lesepass, så de kan legge ut på imaginære reiser, fortalte de.

Hva kan ikke en bok bety for en som aldri har reist? Et eventyr, for en som aldri har eid en bok? En fargeblyant, for en som har mange bilder i hodet, men som aldri har hatt mot nok eller ord nok til å beskrive dem?

Bøker gir fellesskap

Litteraturen kan ta oss på imaginære reiser. Den kan vise oss at vi ikke er alene, at det er flere som tenker som meg, at det er muligheter selv når det kan se som mørkest ut.

Bøkene jeg har lest fra Midtøsten de siste årene, viser frem mennesker, i all deres sårbarhet og menneskelighet. Vi fristes av det samme enten vi bor i nord eller sør, vi har samme svakheter, samme lyter. Og vi kan alle vise styrke i de mest håpløse situasjoner.

Sosiale medier som facebook skal ha vært en pådriver for den demokratiske bølgen som nå flommer over Nord-Afrika. Ordene tar fart og beveger seg med kraft over landegrensene. Jeg vet ikke hva de leser akkurat nå, i Egypt, Tunisia eller Libya. Men jeg håper de leser. Og ikke minst: skriver.

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2011/02/25/kan-vi-l%c3%a6re-noe-av-skj%c3%b8nnlitteraturen/feed/ 11