skurker – Bokbloggen http://blogg.nrk.no/bok En blogg fra NRK Wed, 14 Sep 2016 08:33:44 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=4.9.2 Hvorfor er litteraturens største kjeltringer nesten alltid menn? http://blogg.nrk.no/bok/2013/02/08/kvinneligeantagonister/ http://blogg.nrk.no/bok/2013/02/08/kvinneligeantagonister/#comments Fri, 08 Feb 2013 09:18:23 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=3171 Les videre ]]> Skrevet av: Linda Karoline Ringstad

Hannibal Lecter, Patrick Bateman, Tom Ripley, Humbert Humbert, Bill Sikes; litteraturen kan by på utallige eksempler på fryktinngytende og kaldblodige menn. Kvinnen derimot, har i litteraturen, som i virkeligheten, i århundrer blitt ansett som det ”snillere” kjønn. Med unntak av hekser og onde stemødre, har de litterære kvinne-karakterene stort sett blitt beskrevet som omsorgsfulle, medfølende og barmhjertige. Enten de får rollen som mor, datter, elsker, eller offer, er de gode mennesker, og ute av stand til å utføre onde handlinger.

Anthony Hopkins som Hannibal Lecter, en av litteraturhistoriens mest fryktinngytende karakterer. Foto: SF Norge

  • Hvem mener du er litteraturens mest skremmende kvinne? Si din mening nederst i saken!

Manipulasjon og Kvinnelist

De siste tiårene har kjønnsrollene i samfunnet endret seg drastisk, og det litterære landskapet har begynt å bevege seg i takt med den moderne tiden. Lenge var manipulasjonen litteraturens eneste våpen for å utøve kvinnelig makt. Kvinnen kunne bruke list for å påvirke mannen til å opptre etter sitt ønske. Lik som Eva først fristet Adam med frukt fra kunnskapens tre, og forførte ham til å ta biten som fikk dem kastet ut av Edens hage. Eller Lady Macbeth, som hvisket i sin manns øre til han drepte kongen og gjorde henne til dronning av Skottland.

Nå er det blitt mer akseptabelt for litteraturens kvinner å kunne utøve sin egen ondskap. Men ikke på samme premisser som mannen.

”Behind every Bitch is the man who made her that way ”

Mannlige skurker kan lett gjøre uetiske valg, eller bare være onde av natur. Men hvis en kvinnelig karakter virkelig har onde hensikter, da er hun et offer for omstendighetene. Hun kan være underkuet en sterkere mannlig karakter, som Nancy og Bill Sikes i Oliver Twist, eller hun kan være psykisk ustabil. Som regel står det en mann bak dette også. Kvinnen har blitt drevet til vanvidd fra ugjengjeldt kjærlighet, som Miss Havisham i Store Forventninger, eller hun har mistet sin mann til en annen kvinne. Historiene om Medea, og Jane Eyre er perfekte eksempler på at man aldri må undervurdere en forsmådd kvinnes tørst etter hevn.

Så hvorfor er det slik at den kvinnelige skurken trenger et moralsk alibi, en forklaring på hvorfor hun er ond, mens mannen bare er det?

Wencke Mühleisen.
Foto: Berit Roald/Scanpix

Kjønns- og medieforsker ved Universitetet i Stavanger, Wencke Mühleisen, kunne hjelpe meg med svar:

– Dette er en tendens med lang tradisjon, og med opphav i det mange vil tenke har sin rot i foreldete forestillinger om kjønn. I dette universet representerer det mannlige den menneskelige normen. Det vil rett og slett si at det mannlige er ensbetydende med det menneskelige. Og ettersom at det menneskelige rommer alt, også ondskap, kan menn også tilskrives entydige onde handlinger og egenskaper.

Kvinnen står i dette forestillingssystemet som en avviker fra normen. Det som fremfor alt kjennetegner det kvinnelige, er kvinnens avhengighet av mannen. Dette vil si at kvinner dermed også mangler den selvstendighet, eller subjektstatus, som tilsier at hennes valg er frie, selvstendige og for eksempel onde, basert på valg. En kvinnes onde handlinger vil derfor måtte forklares med at den er avhengig av forhold utenfor henne som hun «ikke kan noe for». Tradisjonelt er altså den kvinnelige posisjonen passiv, i motsetning til den aktive mannlige. Simone de Beauvoir beskrev denne patriarkalske forestillingsverden godt i klassikeren Det annet kjønn.

Straff som fortjent

Siden litteraturens kvinner bare er offer for uheldige omstendigheter, er de heller ikke ansvarlig for sine forbrytelser, og som regel blir de også straffet deretter. Sherlock Holmes har for eksempel aldri arrestert en kvinne. Han lar dem slippe unna, eller får saken henlagt. Som regel finner han på en eller annen hinsides forklaring på hvorfor det ikke var hennes feil.

Når en kvinne-karakter har begått en stor urett, ender det ofte med at samvittigheten driver henne til selvmord, slik kan historien opprettholde en form for rettferdighet og karmisk balanse uten at helten må straffe henne. Tvert imot så prøver han som regel å redde henne. Hva er det i dynamikken mellom en mannlig helt og en kvinnelig skurk som gjør at hun ikke kan få straff som fortjent? Kanskje en kvinnelig motstander rett og slett svekker protagonistens helte-status. Menn sloss jo ikke mot kvinner.

– Om en mannlig helt tar en kvinnelig helt på ramme alvor, risikerer han å bli smittet av en “uverdig” motstander, det vil si, svekket av den kvinnelige posisjon, eller kvinneligheten. Det vil ingen sann mannlig helt. Dette er grunnen til at vi ser, både i fiksjonen og i den virkelige verden, at menn velger menn som samarbeidspartnere og som motstandere. Men jeg vil insistere på å få tilføye at noen tiår med feminisme har fått dette systemet til å vakle en tanke – her og der, sier Wencke Mühleisen.

Ja, heldigvis skjer det at litteraturen portretterer en gjennomsyret ond kvinne, motivert av penger, grådighet, makt, eller ren nytelse. Man kan nok forvente at flere og flere kvinnelige ugjerningsmenn vil fylle det litterære landskapet i tiden fremover. Forhåpentligvis vil morgendagen by på en overflod av kvinnelige super-skurker villige til å utføre de mest bestialske ugjerninger for å gi helten den brutale motstanden han fortjener og kvitte seg med det gamle stempelet som det ”snille” kjønn, for alltid.

Hvem mener du er litteraturens mest skremmende kvinne? Kom gjerne også med eksempler  fra norsk litteratur.

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2013/02/08/kvinneligeantagonister/feed/ 23