Tag ditt bilde #finestebok på Twitter og Instagram eller send til oss på nrkbok@nrk.no. Vi samler den og viser at papirboken har en framtid, den også.

En norsk lyrikkrygghylle – og en serie i Wien. Typisk norsk?

Norske bøker er for like. Altså, på utsiden. Omslaget, formatet, teksturen. På Lillehammer litteraturfestival for to år siden, holdt forfatter Tomas Espedal et flammende innlegg om hvordan en bok skulle kunne se ut. En diktbok burde kunne være på 400 sider i stedet for klassiske 126, en roman burde kunne ha illustrasjoner inni, en essaysamling burde kunne være rektangulær. Og han viste eksempler fra sin egen samling på bøker som faktisk var det.

Dels er det opp til forfatteren å tenke utenfor boksen, dels viser det seg at det er vanskelig for forfattere å få gjennomslag for spennende formidéer fordi det blir for dyrt å produsere. Espedal fortalte om en svensk forfatter som hadde bedt om rød farge på kantene av boksidene, og måtte true med å forlate forlaget om hun ikke fikk det slik.

Dette er min fineste bok. Den ser annerledes ut, og det er den.

Etter mange år som først bokhandlermedarbeider og deretter litteraturjournalist, må jeg si det tennes et lite lys av glede i meg når jeg ser en bok som våger å stikke seg ut. Én av favorittene mine i så måte er svenske Martina Lowdens bok: ”Allt”, en slags dagboksselvbiografi. Hun har klart å lure forlaget til å gi henne gullfarge på arksidene, Bibel-style, i tillegg til røde, tykke, pregede første- og sistesideark. En pocketbok med gullkant, det svinger det av. Det sier at denne boka er annerledes, og det er den.

Når jeg er i utlandet, er det en selvfølgelig del av sightseeingen å stikke innom bokhandlere og sjekker ut bokkulturen der. I Frankrike er bøkene nesten KLISS like, mens det i andre land bugner av ulike serier og formgrep. Det siste på bokdesignfronten i Sverige var serien Excess som ved ny trykketeknologi rommer tykke romaner som Min kamp i miniformar, som leses som en flipover.

Nytt hendig format. Svensk.

Uten at jeg har forskning på det, vil jeg tro at variasjon i bokformater oppstår lettest i land med flere, mindre forlag. De velger gjerne en egen stil på alle sine utgivelser. (Jmfr. Everyman’s Library i England og Vertigo i Sverige). Noe vi har sett også i Norge, med for eksempel boksinglene til Flamme forlag og Cappelen Damm sin Marg-serie.

Bøker med identisk format er klart en fordel for bokhandlere og for folk som liker ordning og reda i bokhyllene. For oss andre er det en gave når en bok stikker seg ut og sier: hei, se på meg, da! «En bok er et kunstverk», minnet Tomas Espedal oss om på Lillehammer. Så unødvendig da at den skal ligne på en masseprodusert vare, som skal være lett å stable, lik EU-normerte agurker.

Tenk hvor trist det blir å samle på bøker fra 2000- og 2010-tallet, når de ikke bærer preg av sin tid.

Bli med og dokumenter de fineste omslagene! Hva er din #finestebok?

En av flere #finestebok på Instagram.

Tysklands vakreste bok i år.

Det er også Judith Schalansky. 32-åringen fra Meckelnburg-Vorpommern debuterte på et lite forlag med boken «Fraktur mon amour», som var en kjærlighetserklæring til skrifttypen fraktur – det vil si den skriftttypen som gjerne, litt upresist, blir kalt for «gotisk skrift».

«Paradiset er en øy. Helvete også.»
I disse dager foreligger Schalanskys gjennombruddsbok «Atlas over fjerne øyer. 50 øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til» på norsk (Press forlag). I tillegg til å forsyne leseren med fakta, skriver Schalansky små fortellinger om mennesker som har har vært innom disse fjerntliggende øyene, og klarer på sitt særegne vis å skape en litteratur som tar opp i seg de myter og fortellinger som gjerne oppstår når mennesker befinner seg på en øy med vann på alle kanter. Som det står skrevet i forordet: «Paradiset er en øy. Helvete også.»

Selv levde hun sine ti første år i det tidligere DDR – et samfunn , der mange følte seg like skipbrudne som tidligere tiders øybeboere.

Det poetiske atlaset
– Da jeg var barn, og så på DDR i mine foreldres atlas ble jeg forskrekket over hvor lite DDR var. Dette var jo et land som vant drøssevis med gullmedaljer i OL, og som snart skulle få kommunismen. Hvordan kunne vi være så små? Når jeg sa til mamma at jeg ønsket å reise til alle de andre landene på kartene, sukket hun bare å sa at det ble vanskelig. Vi levde den gang med en følelse av begrensning.

Øyene i boken er den dag i dag nesten like vanskelig tilgjengelige som vestlige land var for for DDR-borgerne.

– Jeg ville lage en bok som ga poesien som de gamle atlasene hadde tilbake. I atlaset har mennesket skrevet seg inn i naturen. Jeg ville at den skulle være et ordentlig atlas, men av fjerne øyer. Det er mitt forfatternavn på omslaget, og er et poetisk prosjekt. Kartene har jeg tegnet selv, dette er min måte å tilegne meg verden på, sier Schalansky.

Signerer med fyllepenn og trekkpapir
Boken er kostbar. 34 Euro er mye for en bok i Tyskland, men så har også boken hatt den ønskete effekt på mange tyskere, som kjøper boken like mye på grunn av den forseggjorte innbindingen.  Når Schalansky signerer sine i bokstavelig forstand dyrebare bøker har hun med seg en eske bestående av fyllepenn, trekkpapir og ulike stempler. Også forfatterens signatur skal være et lite kunstverk i seg selv, og passe til bokens øvrige utforming. Lenger unna e-boka er det vel vanskelig å komme. 32-åringen fra det nordøstlige Tyskland er helt med på at det foregår en revolusjon i bokverdenen, men hun tror dette kan åpne for en oppvurdering av forseggjorte papirbøker.

– Det eneste vi vet om bokmarkedet om tjue år er at det vil ha forandret seg. Maleriet sluttet ikke å bli interessant da fotografiet kom – noen vil hevde tvert i mot. I disse dager må enhver bok som utkommer ha tydelig grunn for å være bok. Doktoravhandlinger og krimbøker kan godt utkomme digitalt, men vi mennesker har alltid likt å gi hverandre gaver. Jeg tror vakre bøker går lyse tider i møte, sier Judith Schalansky.

Du kan også høre serien #tysklitteraturfordummies i Kulturhuset på NRK P2 hver torsdag før og etter nyttår. Intervjuet med Judith Schalansky er første sak ut. Neste unge tyske forfatter jeg intervjuer er Olga Grjasnowa.» Hvis du har spørsmål om ny tysk litteratur, bare skriv i kommentarfeltet!