nekrolog – Bokbloggen http://blogg.nrk.no/bok En blogg fra NRK Wed, 14 Sep 2016 08:33:44 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=4.9.2 Marcel Reich-Ranicki in memoriam http://blogg.nrk.no/bok/2013/09/19/marcel-reich-ranicki-in-memoriam/ http://blogg.nrk.no/bok/2013/09/19/marcel-reich-ranicki-in-memoriam/#respond Thu, 19 Sep 2013 13:13:24 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=4450 Les videre ]]>

Marcel Reich-Ranicki på forsiden av
Der Spiegel i 1995.

Tysklands litteraturpave nr. 1 (1920-2013) forandret trolig livet mitt.

Først var det en forside av et tysk ukemagasin. Året er 1995, jeg er student i den østtyske byen Dresden, og på magasinets forside ser jeg en aldrende mann som river en bok i to.

Mannen het Marcel Reich-Ranicki – litteraturkritiker og programleder for tysk fjernsyns mest populære tv-program gjennom tidene: Das literarische Quartett.

Romanen han spydde edder og galle over inne i bladet var – jeg holdt på å si selvsagt – skrevet av Günter Grass.

Det er mulig at Reich-Ranicki da ga livet mitt ny retning på flere måter. Først og fremst bestemte jeg meg for at jeg skulle ta hovedfag i tysk litteratur. Dernest bestemte jeg meg for at dette hovedfaget skulle handle om den boken Reich-Ranicki rev i stykker.

Det var ikke hvilket som helst bok. Ein weites Feld (En lang historie) skulle være Grass sitt store epos om den tyske gjenforeningen. Førsteopplaget var av historiske dimensjoner. Alle skulle kjøpe den boken den høsten.

Det skulle også være en berlin-roman, der de to hovedpersonene – en Stasispion og en løsmunnet forfatter – sprader gatelangs mellom øst og vest.

Salgssuksessen var sikret.

Men så kom altså denne litteraturkritikeren og utfordret forlagsmaskinen. «Alt i romanen blir hevdet, men ingenting er fortalt» – hevdet han. Figurene var av papp. Osv. osv.

Av denne grunn dro jeg også tre år senere for første gang for å bo i Berlin, og for å skrive min oppgave i byen der romanen utspilte seg (takk for det også, Marcel).

Og kanskje var det også av den grunn at jeg begynte å se det store i å være litteraturkritiker?

Marcel Reich-Ranicki avbildet i Berlin på den internasjonale Holocaust-dagen i fjor. Foto: TOBIAS SCHWARZ/Reuters

Jeg husker da Marcel Reich-Ranicki satt i sitt umåtelig høyt elskede (og hatede) tv-program og skrøt av den unge debutanten Judith Hermann. Han forsvarte henne mot den yngre kvinnelige kritikeren Iris Radisch i «Die Zeit», som syntes Hermann var alt for jålete og overflatisk.

Hvorfor han ble så betydningsfull som han var er det skrevet flere bøker om. Han ble kalt «litteraturpave». Men det som kjennetegner en pave er vel at han holder seg til dogmer, og spesielt dogmatisk var han vel ikke.

Han var jøde på et tidspunkt i historien da det ikke lønte seg. Han ble født i Wloclawek, Polen i 1920. Faren, mor og bror ble myrdet av nazistene. Selv overlevde han i ghettoen i Warszawa.

Etter krigen valgte han, av alle land, Tyskland, der han etter hvert ble støttet av etterkrigstidens store, tyske forfattere. Heinrich Böll hjalp ham med visum, og Sigfried Lenz formidlet kontakt til aviser og radio.

Senere skulle han slakte uten frykt, men også løfte frem forfatterskap til nye lesere i sitt berømte tv-program. Ingen har klart å gjøre noe lignende i tysk fjernsyn siden. Men han fortsetter å inspirere nye generasjoner.

P.S: På litteraturhuset i Bergen har fire kritikere startet debattserien «Kritisk kvartett» – med et vennlig nikk til Marcels berømte program.

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2013/09/19/marcel-reich-ranicki-in-memoriam/feed/ 0