Kunnskap om Prøysens følelseliv er svært relevant , mener litteraturvitere.

Skrevet av Britt Andersen og Per Esben Svelstad, professor og stipendiat i allmenn litteraturvitenskap, NTNU

På ny har vi en debatt om Alf Prøysens følelsesliv. For oss som har deltatt i debatten siden biograf Ove Røsbak åpnet skapdørene sommeren 2004, virker det som samfunnet går framover. Nå er det igjen slått fast at Prøysen hadde følelser for menn, som han måtte skjule. Spørsmålet er: Hvorfor er dette viktig informasjon?

For oss litteraturforskere er Prøysens seksualitet viktig i den grad den bidrar til økt forståelse for tekstene han skrev. I et intervju med NRK 25.9. hevder Knut Olav Åmås at debatten ikke har ført til ny forsking – men dette stemmer ikke! Vi som arbeider ved NTNU har analysert forfatterskapet ut fra nye vinklinger. Vi vil her gi et par eksempler på Prøysen-tekster som spiller på flertydigheter og «koder» og kan fungere som allegorier over den homofiles situasjon og erfaringer.

Les også: – Prøysen var homofil

Kodespråk
Fortellingen «Esperanto» handler om «Hæin som ville væra noe for seg sjøl». Setningen er uthevet. Istedenfor å lære seg engelsk, slik foreldrene ønsker, lærer den unge hovedpersonen seg esperanto. Identiteten som esperanto-kyndig markeres ved en brystnål han får tilsendt. En kveld han går på kino, blir gutten sittende ved siden av en fremmed mann i mørket. Når lyset slås på, ser gutten at mannen har en esperanto-nål, akkurat som den han selv bærer. Ved synet av mannen putter gutten esperantonåla i lommen: Og det har’n angra på i mange år! For når dom slo på lyset i pausen og hæin skotte bort på den fræmende mæin, så hadde hæin gjort det såmmå!

Gutten og mannen signaliserer begge et kodespråk med brystnålen, men det kan også enkelt skjules. Dette er også et særtrekk ved den homofiles situasjon. Til forskjell fra andre utsatte grupper kan den homofile leve i «skapet» og slik framstå som «normal», dvs. som en som ikke skiller seg ut i et heteronormativt samfunn. Opplevelsen i kinosalen kan dermed tolkes som at de to ikke våger å vedstå seg sin identitet. Begge er «annerledes», men det er skummelt å stå fram og samtidig trist å gå glipp av kontakt med en likesinnet.

1900-tallets homofile subkultur
Fortellingen kan dermed fungere som allegori over 1900-tallets homofile identitet og subkultur. Man vet at det i moderne tid vokste fram en undergrunn av homoseksuelle i vestens storbyer. Dette ga seg også litterære utslag. Så tidlig som 1912 ga forfatteren Øvre Richter Frich ut romanen I skyggen av Karl Johan, som beskriver subkulturens særpregede omgangsformer der man skjuler seg, men kommuniserer sin identitet til andre med pynt og innforståtte tegn. Den sosiale subkulturen viser seg også i skrivemåten hos forfattere som tematiserer en skeiv subjektivitet. Lignende grep som i «Esperanto» finner man hos forfattere som Gide, Proust, Lorca, Woolf og Boye – og også hos hjemlige diktere som Åsmund Sveen og Gunvor Hofmo. Prøysens tekster hører hjemme i også denne litterære tradisjonen.

Den sosiale subkulturen viser seg også i skrivemåten hos forfattere som Proust, Lorca, Boye – og hjemlige diktere som Åsmund Sveen og Gunvor Hofmo, mener Britt Andersen og Per Esben Svelstad.

Det er altså ikke sexen som interesserer oss. Seksualitet i litteraturen er i vel så stor grad et spørsmål om identitet, erfaringer og tilhørighet. I dag tar litteraturforskere gjerne utgangspunkt i kontekstuelle faktorer for å studere ulike forfatterskap. For eksempel ville det fortone seg som absurd å forske på Jane Austens bøker uten noen gang å spørre seg hva det har å si at forfatteren er en kvinne som levde rundt 1800. Sosialhistoriske perspektiver åpner faktisk litteraturen for en rekke tolkninger. Slike nytolkninger vil også gjøre Alf Prøysen aktuell for nye generasjoner.

Reutgivelsen av Ove Røsbaks bok om Prøysen har fått diskusjonen om visesangerens seksuelle legning til å blusse opp igjen.

Strofen konnoterer skamfølelse, og kan tolkes som en kodet melding som gir mening ut fra en homoseksuell kontekst anno 1967, da man unngikk den andres blikk i frykt for både ytre represalier og egen stigmatisering.

Motstanden mot å gjøre Prøysens seksualitet kjent handler ikke om homoseksuelles behov for å skjule seg, men om samfunnets behov for å skjule den homoseksuelle. Som litteraturforskere mener vi det er svært relevant med kunnskap om Prøysens følelsesliv. Dette skrev vi også i 2004, da andre kalte biograf Ove Røsbak en løgner.

Denne kunnskapen kaster nytt lys over forfatterskapet og plasserer det i en videre – faktisk internasjonal – sammenheng. Dessuten hjelper det oss å se Prøysens skildringer av et allmennmenneskelig behov: trangen til å finne kjærlighet og fellesskap blant andre i samme situasjon.

Les også: Å skrive i noen ånd. Hvilken relevans har Prøysen for låtskrivere i 2014?

Hør også: Serien om Alf Prøysens liv og diktning, planlagt i nært samarbeid med Prøysen selv.

Dette er ei historie om kor mykje hjelp det går an å få i arbeidet med å halde ein kropp i stand innvendig og utvendig, med illustrerande og til dels forbløffande døme frå kroppslitteraturen.

Marta Norheim har ei gammal kokebok i bokhylla si der det både står korleis du skal koke fisk, bake brød og hermetisere plommer. No er det andre tider, skriv ho om segmenteringssyndromet. (Foto: Martin Jahr/NRK)

I bokhylla mi har eg ei gammal kokebok der det både står korleis du skal koke fisk, bake brød og hermetisere plommer. Bakerst i boka står det litt om kva for mat du kan lage til folk som lir av diverse sjukdommar og intoleransar.

Den ultimate lakriskokeboka
No er det andre tider. Kvart år kjem det eit berg av bøker med oppskrifter, ikkje berre på mat, men også på helse, kropp og tekstilar. Etter eit overflatedykk i dei nye forlagskatalogane vågar eg å påstå at segmenteringa når stadig nye høgder. For å starte i matfatet. Når eg no tek eit sveip gjennom kokebokhistoria etter minnet, er sjangeroppdelingar det første eg hugsar. Bakst i ei bok, kjøtrettar i ei anna. Så dukka det opp bøker med mat frå ulike land; Italia, Frankrike, etterkvart India og Thailand. Det norske kjøkenet vart kontinentalt, deretter globalt. Det viste seg at «Italiensk ostekake» som stod under bakverk i mors kokebok faktisk heitte «pizza» på originalspråket og etterkvart også på norsk. Fint å vite. Men no er vi langt forbi det.

Då eg tidlegare i år sa «hehe, lakriskokebok» til nokon kjenningar etter å ha oppdaga ei lakriskokebok for første gong, så fekk eg vite at lakris skulle ein ikkje kimse av. Nei eg kimsar ikkje av lakris, men ei heil bok?

Åh, så søt!
Søtsegmentet har ein eigen estetikk der det går i pastell og forkle som aldri har sett ein deigklatt. I år kan forlaga by på Søte gaver fra Idas kjøkken, Tone Orianis fristelser, Hele Norge baker, Kaker og andre søte saker, Helt enkelt baking, Det søte liv, United States of Cakes, titlar som byr seg fram på trygg avstand, ja mange sider unna dei sunne bøkene og slankebøkene. Damene som er utanpå kakebøkene treng uansett ikkje å slanke seg.

Påfallande mange kaker og søtsaker-bøker, når ein tenkjer på kor mykje slanking og kosthold som er på gang. Kanskje få folk til først å kjøpe kakebok og deretter slankebok?

Boka Den velutstyrte mannen handlar naturlegvis om kjøkenutstyr stupid, men kanskje også om mat du kan lage etter å ha skaffa deg alt utstyret.

DIY for dummies
Så har vi dei gåtefulle: Spis & Lag. Sjarmerende enkle oppskrifter og lekre DIY-prosjekter.

DIY? Forkortinga blir ikkje forklart i forlagspresentasjonen, men forfattaren kan by på «enkle prosjekter som får ditt kjøkken og hjem til å se enda mer fantastisk ut». Eg kjenner at formuleringar som «enda mer fantastisk» er ein smule stressande.

Er det nokon som har bestemt at alle kjøken bør vere fantastiske? Og er dette så innlysande at eit forlag kan ta det for gitt at eg har følgt opp denne regelen?

Eller kva med: Molekylær gastronomi for alle. Finst det mat som ikkje er samansett av molekylar? Boka Den velutstyrte mannen handlar naturlegvis om kjøkenutstyr stupid, men kanskje også om mat du kan lage etter å ha skaffa deg alt utstyret.

«Den velutstyrte mannen» handlar naturlegvis om kjøkenutstyr stupid, men kanskje også om mat du kan lage etter å ha skaffa deg alt utstyret.

Distinksjonen mellom grøt og graut
Sjangrane er framleis med oss: I fjor fekk vi komler i begge målformer, i år kan du velje mellom Graut og Grøt. Dessutan kan du no få hjelp til å lage Verdens beste pizza (forsøket på å lansere namnet «Italiensk ostekake» på 60-talet var definitivt mislykka) og suppekokarane får sitt i boka Supper. Norske suppefavoritter til hverdag og fest. Og ja, det er fleire kvardagsbøker og barnematbøker, dessutan kjendiskokebøker der både Jamie og Tina og Viestad og Bølgen og Moi og kokeboknykomlingen Anne-Kat Hærland er representert, og jammen er 90 årsjubilanten Ingrid Espelid Hovig heidra med ei kokebok med 90 oppskrifter, noko ho neppe har bruk for etter alle desse åra med koking på TV-skjerm og i bokform. Det er øl og mat, vin og mat, julemat og fotballmat, og med den siste er vi over på den sunne maten. Det er då det blir alvor.

12, 5:2 + – 8= slank
Her er bøker for dei som trenar og for dei som vil bli slanke, av typen «12 uker til et sunnere liv og en smalere midje», «HIT-metoden», «5:2-diettens kokebok», «Sunt og godt norsk», «Maks fettforbrenning på 8 uker», vidare «Tren smartere» og «Smart mamma» begge med råd om «trening, kosthold og livsstil». Det er to bøker om juice å velje mellom: «Bare juice det» og «Juicy familie». Dei har ikkje vore heilt heldige med ordspela i juice-segmentet i år.

Og så har vi bøkene for deg som vil ha sixpack i ein fei, eller som vil bli god til noko: Maraton. For deg som vil løpe helmaraton eller halvmaraton, Paolos treningsbibel, Best i håndball, Styrketrening. En anatomisk guide. For ikkje å gløyme innføringa i babygym.

Cupcakes og muffinsmagar
Blei det i overkant mange titlar her, synst du? Så vit at mange gode titlar er silt bort, og dei fyldige backlistene er ikkje nemnt i det heile. Men sidan det er snakk om kvantitet her, nyttar det ikkje å berre slå rundt seg med luftige påstandar.

Det er cupcakes og muffinsmagar og sixpack og ølbrygging og utstyr og styling og supper og lakris og segmenteringa sluttar ikkje her: For dei som også er opptekne av kva dei skal kle denne stakkars kroppen med, korleis ein best kan framheve six-packen, alternativt skjule muffinsmagen, finst det eit vell av strikkebøker, sybøker og heklebøker: det er ei bok for alt under sola, ei bok for tøflar og ei for sokkar, det er ei bok for luer og ei mengd bøker for baby, og om vi fjernar oss litt frå kroppen, får vi den muntre oppfordringa: Lag favorittfigurene fra Barne-TV, dessutan tilbod om å lære Raske sting, enkle broderier. Eg trudde elles at noko av poenget med broderi var at det skulle ta lang tid.

I fjor fekk vi komler i begge målformer, i år kan du velje mellom «Graut» og «Grøt».

Frå tøffelbok til sokkebok
Kjære lesar. Alt eg veit om desse bøkene, har eg frå forlagskatalogane. Eg har ikkje lese ei av dei enno, og kvar einaste heklebok og kokebok og juicebok kan vere aldeles strålande, isolert sett.

Og eg forstår jo at viss du strikkar deg gjennom ei tøflebok så får du kanskje lyst til å gå over til sokkar etter ei viss tid. Så ballar det på seg med luer og favorittfigurar frå Barne-TV. Logikken er enkel: det blir selt fleire bøker på denne måten enn om ein køyrte etter den gamaldagse varianten der handarbeid er handarbeid, mat er mat og kroppen fekk vere i fred til han vart sjuk. Slik er det på tilbodssida, og på den andre sida må det finnast ein marknad for kvar og ei av desse bøkene, det må vere nokon som ser at nett denne boka er det eg treng for å kome på høgden. Alternativt, at denne nok vil skape glede eller dårleg samvet hjå storesøster når ho pakkar opp presangen på julaftan.

Alt du lurer på om biceps som du ikkje tør å spørje om
Her passar forlagas ønske om å finne stadig nye vriar som hand i hanske til ei av vår tids store diller, nemleg hangen til det individuelle, det skreddarsydde, det eksklusive og – det ekskluderande. Vi signaliserer kven vi er gjennom maten, kroppen, treninga, antrekket, aktivitetane og det fantastiske kjøkenet. Spørsmålet om kvifor vi gjer det, sprengjer denne drodlinga over segmenteringssyndromet, men spørsmålet det likevel går an å stille, er:

Kva skjer om 10 år? Vil vi få boktitlar som Alt du lurer på om biceps som du ikkje tør å spørje om, Mine beste gulrotoppskrifter og Eplejuice på 100 nye måtar? Personleg føler eg sterkt for titlar som Kokebok og Strikkebok. Men det er naturlegvis døden for forlaga og direkte tragisk som identitetsmarkør.

Har du en bok du vil anbefale, legg dem gjerne til i kommentarfeltet! Og del gjerne dine ferske #lesetips på Instagram – vi deler dem videre!

LES OGSÅ: Snakkisen om Kronprinsessen og #minbok

Favorittboktipsene som ble lyshusbibliotek er de som var emnemerket #minbok på Twitter og Instagram i forbindelse med reisen med Litteraturtoget. Romaner, poesi og sakprosa i skjønn forening – og ungdomsbøker og barnelitteratur er listet for seg:

Konstruksjon og inderlighet av Trude Marstein
Sannhetens løgner av Randy Susan Meyers
Lengselens lilje av Nora Roberts
Bad luck and trouble av Lee Child
Karitas – kaos på lerret av Kristin Marja Baldursdottir
Snart er møtet over av Hanne Aga
Godt nok for de svina av Anita Krohn Traaseth
Hotellet på hjørnet av bitter og søt av Jamie Ford
Stillstand av Agnes Ravatn
Tender is the night av F. Scott Fitzgerald
En søndag ved bassenget i Kigali av Gil Courtemanche
Camillas lange netter av Mona Høvring
Hermeneutics, History and Memory av Phipil Gardner
Hjertet i Paris av Paula McClain
Alice Munros beste – noveller i utvalg
Sønnen av Jo Nesbø
Himmelblomst-treet av Gert Nygårdshaug
Afrodites basseng av Gert Nygårdshaug
I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng
Kafka on the shore av Haruki Murakami
Ein vakker dag av Anna Gavalda
Hauk og due av Henrik Langeland
Styrtet engel av Per Olov Enquist
Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi
God natt, natt av Svein Nyhus
Paradisoffer av Kristina Ohlsson
Making globalization work av Joseph Stiglitz
The challenge of Africa av Wangari Maathai
Matters of life and death av John Wyatt
The reason for god av Timothy Keller
Koloss av Finn Alnæs
Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen
The Easter Parade av Richard Yates
Dikt i samling av Haldis Moren Vesaas
Pan av Knut Hamsun
Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Det politiske landskap av Bernt Aardal(red.)
Snømannen av Jo Nesbø
På sporet av den tapte tid av Marcel Proust
The namesake av Jhumpa Lahri
En fremmed jeg kjenner av Elin Åsbakk Lind
Min stil av Lars Fiske
Naked Lunch av William Burroughs
Drømmer fra Bunker Hill av John Fante
Den fremmede av Albert Camus
Menn and cartoons av Jonathan Lethem
The grapes of Wrath av John Steinbeck
The blazing world av Siri Hustvedt
Store stygge dikt av Ruth Lillegraven
Rörgast av Johan Theorin
Du er meg for søvnig av Karoline Kaspara Palonen
Bli hvis du kan Reis hvis du må av Helga Hjetland
Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker
Vindens Skygge av Carlos Ruiz Zafòn
Veronica decides to die av Paulo Coelho
Menn er fra Mars kvinner fra Venus av Hohn Gray
Kvinnen i buret av Jussi Adler-Olsen
Vesle Tito av Elanor Frances Lattimore
Jellicoe Road av Melina Marcheta
Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett
The Book of Illusions av Paul Auster
Sunset Park av Paul Auster
Ekornløven av Kari Vinje
The Way to Cook av Julia Child
Det som ventet meg av Parinoush Saniee
Ringenes herre av JRR Tolkien
Skitten snø av Mahmona Khan
Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi
Den usynlige kona og andre forunderlige folk av Terje Jonassen
Boktyven av Markus Zusak
Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Philip Sendker
Bakerens Datter av Sahra McCoy
CeeCee Honeycutts reddende engler av Beth Hoffman
Hav av tid av Merete Morken Andersen
Himmel og helvete av Jòn Kalman Stefànson
Det synger i lauvet av Britt Karin Larsen
London 2048 Bing og Bringsværd
Å telle duer av Marie-Sabine Roger
Me skal bli omskapte av Mariell Øyre Jostein Avdem Fretland
Hvem er du Alaska av John Green
Dear Life av Alice Munro
Stuff I`ve been reading av Nick Hornby
Balansekunst av Rohinton Mistry
Det finns en särskild plats i helvetet för kvinnor som inte hjälper varandra av Liza Marklund
Gäst hos verkligheten av Pär Lagerkvist
Mid-August at Sourdough Mountain Lookout av Gary Snyder
1984 George Orwell
Kameleonmenneskene av Hans Olav Lalum
Et offer til Molok av Åsa Larsson
Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez
Karusellmusikk av Jo Nesbø
Syngja av Lars Amund Vaage
Harbour Street av Ann Cleeves
Madaddam av Margret Atwood
American Pastoral av Philip Roth
Minou alene i Paris av Mindy Bingham
Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Siddhartha av Hermann Hesse
Min døde mann av Arne Lygre
Sult av Knut Hamsun
Snø vil falle over snø som har falt av Levi Henriksen
Vindens veier av Nils-Aslak Valkepää
Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese
Four letters of love av Niall Williams
Veronika vil dø av Paulo Coelho
Nesten for alvorlig av Mari Stokke-Bakken
Italienske sko av Henning Mankell
La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson
Stallo av Stefan Spjut
The Emperor av Ryszard Kapuscinski
En ettermiddag om høsten av Marjam Kristensen
Bödeln av Pär Lagerkvist
Ulvehunden av Jack London
Når villdyret våkner av Jack London
Der villmarka suser av Mikkjel Fønhus
Gunnlaug Ormstunges saga
Portnoy’s complaint av Philip Roth
Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen
Under Manhattan av Erling Kagge
Drep ikke en sangfugl av Harper Lee
Jenny av Jonas Gardell
Tørk aldri tårer uten hansker! av Jonas Gardell
Over de høye fjell av Bjørnstjerne Bjørnson
Min kamp av Karl Ove Knausgård
Amys øyne av Richard Kennedy
Besettelse av A.S Byatt
Azur av Jon Bing
Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay
Juvikfolke av Olav Duun
The Soldier of the Great War av Mark Helprin
Sykkelrytteren av Tim Krabbé
Erindringens bok av Péter Nádas
In Other Rooms, Other Wonders av Daniyal Mueenuddin
Knakk! av Daniil Kharms
Guden for små ting av Arundhati Roy
Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle
Å smyge forbi en øks av Beate Grimsrud
En dåre fri av Beate Grimsrud
Kristin Lavrandsdatter av Sigrid Undset
Kransen av Sigrid Undset
En beretning om blindhet av José Saramago
A Book of Memories av Péter Nádas
Et helt halvt år av Jojo Moyes
Tirsdager med Morrie av Mitch Albom
Tusen strålende soler av Khaled Hosseini
Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf
A long walk to freedom av Nelson Mandela
Dette burde skrives i nutid av Helle Helle
Denne flammende verden av Siri Hustvedt
Victoria av Knut Hamsun
Mensagem av Fernando Pessoa
Alfabethuset av Jussi Adler Olsen
Det finnes ingen helhet av Helga Flatland
The Bluest Eye av Zadie Smith
Min annerledeshet, min styrke av Loveleen Brenna
Odinsbarn av Siri Pettersen
De usynlige av Roy Jacobsen
Rivers of London-serien av Ben Aaronovitch
Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg
Moskva-Petusjki av Venedikt Jerofejev
Kupé nr. 6 av Rosa Liksom
Anna Karenina av Leo Tolstoj
De utvalgte av Nicolai Houm
Hopp, jenter, hopp! av Karin Berg
Flaggermusmannen av Jo Nesbø
Lørdag av Ian McEwan
Verdenshistorie av Carl Grimberg
Dinotopia av James Gurney
Little brother av Cory Doctorow
Gribbenes land av Andrè Brink
Popsongar av Frode Grytten
Forhistorien av Siegfried Lenz
Prost Gotvins geometri av Gert Nygårdshaug
Brave New World av Aldous Huxley
Til trøyst av Jan Inge Sørbø
Utid av Kristin Lind
Olav Audunsøn av Sigrid Undset
Hardkokt eventyrland og verdens ende av Haruki Murakami
Noe med natur av Dag Johan Haugerud
Raushetens tid av Katrine Aspaas
The Name of The Wind av Patrick Rothfuss

UNGDOMSBØKER
Eleanor & Park av Rainbow Rowell
Sofies verden av Jostein Gaarder
Mette-Marit går til filmen av Björg Gaselle
Mette-Marit russepike av Björg Gaselle
Anne fra Bjørkely av Lucy Maud Montgomery
Monsteret kommer av Patrick Ness
Narnia-serien av C. S. Lewis
Men jeg så ham dø av Lloyd C. Douglas
13 gode grunner av Jay Asher

BARNEBØKER
Momo, eller kampen om tiden av Michael Ende
Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe
Palle puddel: et hundeliv av Anna Fiske
Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett
Kurt kurér av Erlend Loe
Knerten av Anne Cath. Vestly
Jo vil ikke bæsje på do av Ingrid Røeggen og Mari Bergset
Espen Herberts opptegnelser 1-3 av Bjørn Ingvaldsen
Muffe-bøkene av Arne Garvang
Iben og forvandlingen av Geir Gulliksen og Anna Fiske
Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans av Werner Holzwarth og Wolf Erlbruch
Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl
Georgs magiske medisin av Roald Dahl
Kirkegårdsboken av Neil Gaiman
Coraline av Neil Gaiman
Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren
Tøffe Trine av Ulf Løvgren
Lindgrens «Mio, min Mio» av Astrid Lindgren
Gangster-bestemor av David Walliams
Heidi av Johanna Spyri
Pølsedrømmer av Asbjørn Stenmark
Godnatt, mister Tom av Michelle Magorian
Onkel Toms hytte av Harriet Beecher Stow
Guro på Tirilltoppen av Anne Cath. Vestly
Mio min mio av Astrid Lindgren
Lotta i Bråkmakergata i Astrid Lindgren
Tom i villmarka av Ingvald Svinsaa
Huset på prærien av Laura Ingalls Wilders
Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren
The Chronicles of Robin Hood av Rosemary Sutcliff
Den lille prinsessen av Tony Ross
Historien om…-serien
Pippi av Astrid Lindgren Emil fra Lønneberg av Astrid Lindgren
Folk og røvere i Kardemommeby av Thorbjørn Egner
En pingles dagbok- Rodrick Ruler av Jeff Kinney
Matilde av Roald Dahl
Pippi har juletrefest av Astrid Lindgren
Kaptein Kaliber av John Ryan
Alice in Wonderland av Lewis Carroll

LES OGSÅ: Her er boklisten for biblioteket på Litteraturtoget

LES OGSÅ: Twitter-intervjuet med @HRHMette-Marit dagen før Litteraturtoget startet.

Omslagsfotoet på den Kjartan Fløgstads favoritt-fotballbok.

Vi har naturligvis spurt deltagerne i programmet om hvilken fotballbok som var favoritten.

Kjartan Fløgstad var ikke i tvil; det måtte bli danske Hans-Jørgen Nielsens klassiker fra 1979, «Fodboldenglen».

– Her blir fotballen løftet opp på et metaforisk, kanskje symbolsk plan, som jeg ikke har sett noen andre gjøre, sier Fløgstad.

Med «Fodboldenglen» skaffet Hans-Jørgen Nielsen seg en betydelig plass i den folkelige, danske litteratur. Boken er betegnet som 70-tallets generasjionsroman og har blitt en dansk klassiker..

Cathrine Sandnes trekker frem disse tre bøkene:
«Kamp til døden» av Andy Dougan, Om Dynamo-Kiev-laget
«Ultra Nippon: How Japan Reinvented Football» av Jonathan Birchall
«Football Against the Enemy» av Simon Kuper

Tom Stalsbergs klare fotballbokfavoritter:
Jeg er Zlatan av Zlatan Ibrahimovic, fortalt til David Lagercrantz
«The Beautiful Team» av Garry Jenkins
«Fotball i sol og skygge» av Eduardo Galeano

Hva er din favoritt-fotballbok?

Du kan høre den litterære fotballsendingen til Bok i P2 på lørdag og søndag og når du vil her.

766 513 bøker er silt for eg, du og vi. (Foto: Hilde Berteig Rustan http://www.flickr.com/photos/nrkbok/611536053

Som all teknologi kan big data brukast på talrike måtar, og i den danske avisa Information stod det nyleg å lese om tre forskarar som hadde gjennomgått 766.513 amerikanske bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa frå perioden 1960-2008. Det dei bad om å få ut data om, var bruken av personlege pronomen. Har bruken av eg/du/vi endra seg i løpet av dei siste 50 åra? Svaret er ja, det har til dels endra seg enormt. Dette har eg hatt mistanke om lenge, eg har til og med snakka om det på radio, og her kjem altså big data med harde fakta som stemmer perfekt med det eg trur. Gleda over å ha rett blandar seg likevel med eit visst vemod. Funna Jean Twenge og to kollegaer kom fram til gjennom bruk av programmet Google Books, er ikkje berre oppløftande.

Eller forresten, det kjem nok an på korleis ein tolkar dei.

Tre spørsmål
Og det skal eg kome tilbake til men først, kva trur du om pronomen som eg/meg: trur du det har blitt meir eller mindre av dei i bøkene dei siste 50 åra? Rett svar er Ja, det har blitt 42 % meir eg og meg. Akkurat korleis dei har funne fram til talet veit eg ikkje for eg har ikkje greidd å finne fram til sjølve undersøkinga, her lit eg på at dei amerikanske forskarane og dei danske journalistane har gjort jobben sin.

Neste spørsmål er: Trur du det har blitt meir bruk av du/deg i litteraturen i løpet av dei siste 50 åra? Svaret er eit endå meir rungande Ja: det har blitt heile 300% meir du og deg.

Tredje og siste spørsmål er kva som har skjedd med pronomenparet vi/oss. Det har gått tilbake. Ikkje så kollossalt mykje, berre 10%, men altså dei pronomena som lagar ein større sirkel, eit fellesskap, er på retur mens vi stadig finn det naturleg å bruke meir eg og du. I bøkene altså. Seier dette noko om tida vi lever i? Og viss ja: Kva seier det? Slike spørsmål kan ikkje big data hjelpe oss med. Her trengst det tankekraft.

Er vi meir egoistiske enn før?
Det enklaste svaret er jo at vi er blitt meir sjølvsentrerte. «Det heiter ikkje vi no lenger, heretter heiter det eg». Men kanskje det er for enkelt. Då eg var heilt ny i NRK, sa eg aldri «eg» om meg sjølv, eg sa «vi» eller «ein». Men det var jo meg, eg berre kamuflerte det. Bak denne endringa, som er trur er vanleg, kan det liggje ei aukande sjølvsentrering, men det kan også vere uttrykk for ein mindre nøytral og meir tydeleg subjektiv stil. Det same gjeld romanar, som ofte vert skrivne i 1.person. Ordet «eg» fører lesarane tettare på hovudpersonen, og det har ikkje nødvendigvis noko med sjølvsentrering å gjere.

At ordet «vi» går tilbake kan rett og slett handle om at dei som før skreiv «vi» når dei meinte «eg» har slutta med det.

Bruken av ordet «du» i skjønnlitteratur og sakprosa har økt enormt! (Foto: Linn B. Gravdahl/ http://www.flickr.com/photos/nrkbok/6188218842/)

«Du»: Ordet med potensiale
Men den mest dramatiske endringa i denne undersøkinga hadde skjedd med orda «du» og «deg». Bruken skal ha auka med heile 300%. Eg har brukt dei 13 gonger no mens eg har skrive, og det er mykje oftare enn vanleg. Eg har gjort det for å understreke poenget. Når eg seier «du» er det for at du, ja nettopp du, skal føle at eg snakkar til deg, sjølv om du inst inne veit at eg snakkar til eit publikum, at det eg seier når ut til mange og at eg mest sannsynleg ikkje veit kven du er.

Når nokon seier «du» til ei stor gruppe, skjer det noko. Ein vender seg på same tid til ein og til alle. Der eit uttrykk som «Kjære alle saman» syner fram at her dreiar det seg om ei stor gruppe, så er ordet «du» 2. person eintal av alle eller massen eller folket. Alle som les eller høyrer. Dette veit radiofolk og politikarar og reklamefolk, slike som av ulike grunnar vil at du skal leggje merke til akkurat dei.

I løpet av dei siste tiåra har vi fått ein heil «du»-litteratur og ein «du»-journalistikk. Skribentane står til teneste og vil hjelpe oss av med mindreverdskompleks, muffinmagar, vonde kne, økonomiske problem og dårleg ånde. Dei vil hjelpe deg og meg til å bli betre enn alle andre. Det einaste som skal til er at du kjøper oppskrifta eller produktet dei har å tilby. «Du» er eit ord som verkar utruleg sterkt. Alle ønskjer å bli lagt merke til, bli sett pris på og bli vist omsorg. «Du» er eit vakkert og nødvendig ord i språket, men det er som med big data, det kan brukast og misbrukast. Don’t use it if you don’t mean it.

Avslørt av big data?
Kanskje denne undersøkinga først og fremst seier at stadig fleire seljarar og opinionsdannarar har oppdaga at det folk i dag treng, er at nokon skil dei ut av det store anonyme massen og kallar dei for det ordet som kan erstatte sjølve namnet deira, nemleg «du».

Er vi så frikjent for aukande egoisme og sjølvsentrering? Ikkje nødvendigvis. Oppslaget i Information viser også til andre undersøkingar som avslører at ordet «gi» er på retur, mens «få» og «ta» er på frammarsj. Ord som «solidaritet», «felles» og «plikt» taper terreng mot «fridom», «frivillig» og «rett».

Vi vil ikkje ha plikter, men vi vil ha rettar. Vi vil heller ha fridom enn å tenkje på fellesskapet, og heller enn forpliktande solidaritet synst vi ting skal vere frivillig, og opp til den enkelte.
Kan vi stole på big data i slike spørsmål? Er det slik?

Kva trur … du?

Anne Cathrine Straume, litteraturkritiker i NRK.

Er du i mål? Med julegavene, julevaskingen, julebaksten? Julematen har vel de fleste av oss hatt allerede, men hva med den åndelige føden? Jeg har alltid ambisjoner om at jeg skal få lest så mye når det er jul.

Bøkene det ble snakket om i høst som gikk meg hus forbi, bøkene jeg ble interessert i fordi de vakte debatt eller fikk gode anmeldelser, men som jeg aldri fikk tid til å lese. Julens sosiale sinnelag setter som regel en stopper for mine drømmer om å hente inn det tapte. Men hvis jeg nå får tid, hva da? Hvilke bøker skal jeg bruke stramt tilmålte timer på?

Hvis jeg fikk velge, på øverste hylle, som det heter, og satt mutters alene på en øde øy, da ville jeg valgt bort det nye. Jeg ville brukt tid på det gamle.

Og akkurat i år har jeg et påskudd til å hente opp noe av det fineste som er skrevet både internasjonalt og her i landet, fordi forfatterne er aktualtisert av store jubliéer. Forfatterjubiléer kan være traurige saker, det må da vel ikke være påbudt å puste liv i for lengst død og forloren litteratur? Når litteraturen slett ikke er død, men lever i beste velgående, og attpåtil blir utgangspunkt og igangsetter for ny litteratur og nye tanker, ja, da er jubileet verdt hver krone. Det er lett å glemme gamle mestre når vi hver dag bombarderes av nye litterære bestselgere – som etter den første interessen viser seg å ikke være fullt så gode som markedsavdelingene vil ha det til.

Camilla

Camilla Collett kan leses i dag som for 150 år siden

Så: Jeg begynner med den eldste. «Age before Beauty», heter det, nå kan det faktisk diskuteres hvem som var vakrest av Camilla Collett og Marcel Proust, det kommer an på øynene som ser. Etter det som finnes av fotografier og portretter å dømme, tok de seg begge usedvanlig godt ut. Men Camilla er uomtvistelig eldst.

I år er det 200 år siden hun ble født, romanforfatteren, essayisten og kvinnesaksforkjemperen Camilla, født Wergeland. At hun var søster av sin bror Henrik, at hun var ulykkelig forelsket i Welhaven og at hun i mange år figurerte på den norske hundrelappen er ofte det folk flest vet om Camilla. Kanskje har vi lest «Amtmandens døtre». Er det i julen du skal lese erindringsboken «I de lange nætter»? Boken åpner med en nydelig tilegnelse til oss søvnløse. Collett tar fortvilelsen på kornet og tilbyr skjebnefellesskap – og lindring i natten – tvers gjennom de 150 årene som er gått siden hun skrev dette.

Les også: – Potent stoff om Camilla Collett

Så gjenkjennelig den følelsen er av at det er umulig å snakke om søvnløshetens forbannelse med en som aldri har opplevd den! Det er en frisk forfatter som gir tilbeste hvordan hun får reprimander hvis hun legger seg nedpå for en middagslur. Hvis hun gjør det, er det ikke rart hun ikke sover om natten, sier forståsegpåerne. Men hvem ville hindre en som var sultedøden nær i å få i seg en stakkars smule? repliserer Camilla:

«Lad I Middagssøvnen fare, saa fik I nok sove om Natten,» heder det. Men dette Argument, der imponerer mange, er alligevel grundfalsk, og passer kun til Nattesovernes eget Forhold til Middagssøvnen. Til Fraadsere kan man sige: «Vokter Eder for utidige Maaltider, hvis I vil nye Eders Gormandise ret,» men det vilde være en Latterlighed at foreskrive Maadehold for dem, der truer med at dø af Hunger.»

Camilla Collett, dette sterke mennesket som er kjent for sin ulykkelige kjærlighetshistorie, og som tidlig ble enke med fire små barn,  skriver engasjert og ærlig om forholdet til sin kjente bror og til sine foreldre i erindringsboken.

Mona Høvring har lest Camilla Collett. I romanen «Camillas lange netter», som er norsk kandidat til Nordisk råds litteraturpris fra bokåret 2013, gjenskriver hun rett og slett Camillas betraktninger i fortettet og moderne versjon. Både Camilla selv og ikke minst Mona Høvring anbefales; ta gjerne Camilla først, og oppdag hvor moderne hun er, før du får se det med egne øyne i Mona Høvrings revidering.

Marcel

Marcel Proust har hatt enorm betydning for litteraturen som kom etter ham.

Et av litteraturhistoriens mest berømte verk, begynner slik:

«Lenge gikk jeg tidlig til sengs. Noen ganger hadde jeg knapt slukket lyset før øynene mine gled igjen, så fort at jeg ikke engang fikk tid til å tenke «Nå sovner jeg».

Om Marcel Prousts forteller som guttunge faller raskt i søvn, så bruker han som Camilla Collett etterhvert nettene godt. Mørket gir rom for spekulasjon, både om det som finnes i værelset, skjult for øyet i nattens mulm, men også for tankesprang om alt som befinner seg utenfor rommet.

Også Proust har vært gjenstand for stor oppmerksomhet i år, ikke fordi den franske forfatteren selv har jubileum, men fordi hans nærmest ubeskrivelig ambisiøse verk «På sporet av den tapte tid» er hundre år i år. Proust, som levde fra 1871 til 1922 og som tilbragte store deler av sitt sykelige liv i sitt eget hjem, har levert noe av den grundigste og forunderligste litteraturen som er skrevet.

På norsk kom «På sporet av den tapte tid» i oversettelse av Anne-Lisa Amadou over en periode på 25 år – fra slutten av 1960-tallet og frem til tidlig 90-tall. I anledning hundreårsjubileet for det første bindet, «Combray» gir Gyldendal forlag ut Proust på norsk på nytt, og har bedt franskprofessor og oversetter Karin Gundersen om å modernisere Amadous oversettelse. Første bind kom ut i år.

Kanskje det er nå vi skal benytte anledningen til å følge hele verket, bind for bind, etter som de kommer ut?

Eller ta for oss den utgaven som allerede foreligger. Juleferien vil nok da bli i knappeste laget, skulle jeg tro, hvis ikke vi som Camilla Collett tar nettene til hjelp. Men hva med jul, påske og sommer? Et år med det verket som fremfor noe har vært selve inspirasjonskilden for så mange av dagens norske forfattere – ingen nevnt, ingen glemt.

«På sporet av den tapte tid» er fortellingen om en mann som vil bli forfatter. Han tviler både på talent og egnethet, hvor skal han finne materialet sitt? Først når han gir opp, innser han at han har alt i seg – og det er de tilsynelatende tilfeldige betraktningene om kunst og språk, kjærlighet og sjalusi, sosietetsliv og landsbyliv, som blir det litterære verket. Mest forbløffende av alt er at det ikke er noe tilfeldig i Prousts enorme tekst, temaer flettes i hverandre, belyser hverandre og speiles ned på setningsnivå. Å lese Proust tar tid, men gir tilbake kunnskap, lidenskap, glede.

Les også: Litteraturåret fritt etter hukommelsen

Tid for påfyll

Ved å lese klassikerne selv – og ikke bare lese om dem – kan vi oppdage hvorfor de faktisk er blitt klassikere.

Det kan synes som et finkulturelt munnhell; men det er sant, at litteraturen lyser. Tvers gjennom århundrenes natt når ordene fra en våken sjel til en annen.

Måtte denne julen gi sjelen påfyll, på samme måte som magen får sitt. Måtte lesestundene –  og nettene – med for eksempel Marcel eller Camilla – bli lange!

I den omfattende floraen av bøker om Edvard Munch er det èn som skiller seg ut: Kunstsamleren Rolf Stenersens personlige portrett av den aldrende Munch, som han hadde et nært forhold til i over tjue år. «Munch. Nærbilde av et geni» utkom første gang samme år som Munch døde – i 1944.

På omslaget, i alle fall av den pocketutgaven jeg sitter med, ser vi et fotografi av en gammel mann med stokk og hatt. Bak ham, gledesstrålende, står en elegant mann i sin beste alder, det er Rolf Stenersen. Og akkurat sånn som dette fotografiet er også denne boken. Den gir ikke bare et nærbilde av geniet, men også av biografen.

Etter å ha lest Stenersens dypt subjektive fortelling står det tindrende klart for meg at hvis du skal skrive en god biografi, så er det en fordel om du har litt personlighet du også, og klarer å gi dette et adekvat uttrykk i skrift.

Du må ha mot til å tolke den personen du ser, like djervt, som kunstneren du har foran våget å skildre et menneskes indre. Da kan du, som Stenersen, åpne din fortelling med å skrive om hvor vakker du synes Munch er.

Første setning lyder:

«Det er ofte noe kvinnelig og veikt over vakre menn. Edvard Munch var vakker.»

Stenersen torde dette fordi han visste hvem han selv var. Han visste han at han aldri kom til å bli kunstner, det var han ikke skapt for. Han var skapt for å kjøpe og selge skipsaksjer, og han var skapt for å kjøpe bilder og da spesielt av den ene kunstnere som fikk noe til å bevege seg i hans indre. Han var atten år da han kjøpte de to første Munch-bildene, og konstaterte at han ikke ble lei av å se på dem, som han ble av bilder av andre kunstnere. Ja mer enn som så: han fikk lyst til å skrive.

Dette er estetisk teori i praksis. Enklere enn dette går det ikke an å si hva det er som skiller det som er bra fra det som er middels. Når du opplever den kunsten som er bra, så blir du satt i en slags alarmberedskap. Du blir brakt ut av din vante tankegang. Kanskje noe må endres?

Edvard Munch på Ekely. Foto: Munch-museet

Rolf Stenersens bok er et nærbilde av den aldrende Munch. Han som drev sine husholdersker til vanvidd, han som lot huset støve ned på Ekely fordi støvet først blir et problem hvis du ikke lar det få bli der det er. Han som hadde en millionær som løpergutt.

Stenersen tolker og tolker, han tolker til og med Munchs håndskrift, som han mener er stakkåndet og hogget. Han splitter ordene, og derfra er det ikke langt til konklusjonen. Munch hadde et splittet sinn, ja mer enn som så, seksualdriften er styrende i kunstnerskapet sammen med angsten. Stenersens tilnærming er et produkt av sin tid, den er psykobiografisk som kurator Øystein Ustvedt skriver i forordet til boken. Men nettopp det at boken er så i sin tid, så anno 1944 er jo noe av det som gjør den så uimotståelig. Stenersens stil har til og med innslag av samnorsk, for at vi ikke skal være i tvil.

Munch tilbringer de fire siste årene av sitt liv i det okkuperte Norge. Sjelden lenger enn en biltur unna var Rolf Stenersen.

Om Hitler sier Munch, om vi skal tro Stenersen, (og la oss gjøre det. La oss bare bestemme oss for at vi tror på ham).

«Han er gæærn, han der Hitler, Tenk å slippe løs denne krigen. Han liker visst ikke bildene mine. Sånne som har malt rett opp og ned med brede pensler tåler ikke oss som maler med små pensler. Jeg er for gammel til å følge med i hva de gjør der nede. De får gjøre hva faen de vil.»

Brasil er æresgjest på bokmessa i Frankfurt, som arrangeres fra 9. til 13. oktober. Foto: Frankfurt Book Fair/Peter Hirth

I praksis betyr det at Brasil stiller med over 70 forfattere, viser frem over 100 litterære utgivelser og er i en eller annen form fokus i nesten 500 arrangementer i byen, både i og utenfor messeområdet.

Det betyr også at brasilianeren i NRKs litteraturredaksjon, altså undertegnede, pakker kofferten og reiser til Frankfurt med notatblokk, kamera og lydopptaker for å gi deg, kjære leser, et lite glimt av det som skjer der nede.

Allerede nå, er det et par ting som jeg har bitt meg merke i.

Brasil er en av verdens største økonomier, og landet har blitt viktigere som global aktør. Bokmarkedet vokser også, med flere utgivelser, flere lesere og større omsetning i bransjen de siste årene.

Landet prydet forsiden av The Economist i 2009.

I tillegg til å være hovedgjest i Frankfurt i år, er Brasil også hovedgjest på bokmessen i Göteborg neste år. I fjor viet dessuten det litterære tidsskriftet Granta en hel utgave til unge brasilianske romanforfattere.

Og la oss ikke glemme to av verdens største sportsbegivenheter, fotball-VM og OL, som arrangeres i Brasil i henholdsvis 2014 og 2016.

En annen interessant ting som jeg har fått med meg, er at en rekke brasilianske bøker har blitt oversatt til skandinaviske språk siden 2005 med støtte fra det brasilianske nasjonalbiblioteket, og de aller fleste av dem har kommet ut på svensk. Er det noe som svenskene ser i brasiliansk litteratur som norske forlag ikke har oppdaget enda? Det er et av spørsmålene jeg vil prøve å få svar på i Frankfurt.

Det finnes selvfølgelig mer enn Paulo Coelho på norsk også. I sommer fikk Ka forlag og oversetter Christian Rugstad mye skryt for de norske utgavene av den brasilianske forfatteren Machado de Assis’ klassikere Brás Cubas’ posthume memoarer og Dom Casmurro. I høst ga Cappelen Damm Francisco de Azevedos roman Tante Palmas ris på norsk.

Neste år introduserer Gyldendal norske lesere for to av Brasils mest bemerkelsesverdige unge forfattere: Michel Laub og Daniel Galera. Begge to kommer jeg til å møte i Frankfurt.

Følg bokmessa i Frankfurt med #NRKFrankfurt på Twitter og Instagram! Bokmessens offisielle hashtag er #fbm13.

─ Åh, se, kua ligner på Batman, tenkte @idafrosk. Og sånn ble det. Foto: Ida Skivenes

─ Det er litt uklart når det sa klikk for meg, men det var nok i vår, da det gikk ut over helse og jobb å lage matkunst. Nå er Ida Skivenes aktuell med «Leik med maten!», den første norske Instagram-boka. Om to uker lanseres den engelske utgaven, i Paris.

Ida Skivenes løper ut av NRK og hopper inn i drosjen som skal svippe innom og hente kjæreste og bagasje full av strømper og tallerker og kjøre dem videre til flytoget. Hun er sent ute, Berlin er øyeblikk deres nye hjem og verden venter utålmodig på flere brødskiver fra sogningen.

Fra pent til figurativt til nettfenomen
Ida Skivenes aka @idafrosk kan se tilbake på et år med stadig mer oppmerksomhet om frokostbildene sine og framover mot et liv som internasjonal matkunstner. Det eksploderte i vår for Ida Skivenes da bildene hennes ble fanget opp rundt på nett og dermed også av større medier. Nå har hun permisjon fra utenriksavdelingen i Statistisk Sentralbyrå for å være internasjonal matkunstner i et år. Eller mer.

─ Jeg var redd for det å finne på noe
nytt hele tiden, men det har gått mye bedre enn jeg
trodde, forteller Ida Skivenes aka @idafrosk.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

For et år siden begynte Ida Skivenes å legge ut bilder av frokosten sin på Instagram hver morgen, og det måtte skje før hun gikk på jobb, på SSB er det oppmøte seinest klokka 9.

─ Jeg lette en stund etter uttrykket mitt. Først var det pene frokoster, etter hvert har det blitt mer figurativt.

Nå har hun 160 000 følgere på Instagram, er spaltist i Bokvennen, Foreldre og Barn og VG, har vært live på BBC, blitt intervjuet på satelittkanalen Deutsche Welle, fått nye fans fra fjerne strøk som Peru og Den dominikanske republikk, blitt omtalt i utallige engelskspråklige medier, blitt løftet fram av internetthelter, fått utgitt en bok på norsk og engelsk og snart kanskje flere språk og fått permisjon fra fast jobb i staten for å være freelancer på heltid.

«Så ekkelt med beina dine!»
Når begynte du å kalle deg matkunstner?
─ Det skjedde nok i vår, det var da jeg begynte å finne stilen min.
Det typiske idafrosk-bildet er tatt ovenfra, av en frokost oppfinnsomt dandert på en tallerken eller skål. Med tær, noen nakne og gjerne med gullneglelakk, oftest i fargerike strømper.

─ Det er mange som har sagt «Så ekkelt med beina dine!», men det er alltid noen som forsvarer det. Jeg synes det fungerer.

Bilder av føtter er jo en egen sjanger på Instragram, er du inspirert av det?
─ Ja, både av #fromwhereistand og alle matbildene. Instagram inspirerte meg til å begynne å ta bilder igjen, med mobilen. Foto har egentlig vært hobbyen min veldig lenge. Mitt NikonD80 hadde ligget en stund i hylla. Det har blitt brukt en del i det siste også, jeg har en del oppdrag som krever høyoppløselige bilder og da holder ikke mobilen. Men jeg er veldig komfortabel med iPhone5 og alle bildene i boka er tatt med mobil.

«Pikene på broen» er Idas favoritt-frokost. Hun har fått mye oppmerksomhet for sin matkunst om kunst.
Foto: Ida Skivenes

«Leik med maten» har et kvadratisk format , tilpasset Instagram-formatet med 20×20. Da bildene hennes ble stilt ut på Preus fotomuseum i Horten ble de blåst opp til 40×40.

─ Den fotoutstillingen var stor for meg, det var en anerkjennelse til meg som fotograf! Og det var fint å se at bildene fikk et liv utenom Instagram.

Nå har hun et splitter nytt Nikon D600 fullformat i bruk.

Matinspirerte mikrofortellinger
Du er i gang med en blogg nå, har du kjent på at du trenger mer plass til matkunsten din?
─ Bilde og bittelitt tekst-formatet har vært forløsende for meg, men også begrensende etterhvert. Matelskeren i meg må få utløp og det er spennende å jobbe mer med tekst!

I «Leik med maten» har Ida Skivenes redefinert kokeboken. Hun bruker formatet, med bilder av rettene og en tekst om hvordan de lages. Men forklaringene på hvordan Munchs «Pikene på broen» lages på en grovbrødskive eller hvordan grøt blir til «Den søte, sinte løvefrokosten» heller mer mot mikrofortellinger enn oppskrifter.

«Brøl! Kvar gong eg prøver å lage noko skummelt, blir det berre søtt. Men det er kanskje like greit å ikkje bli skremt med frukostbordet. Bruk denne ville idéen neste gong du lagar havregraut med eple, rosin og kanel.»

«Nå må du høre på den kreative stemmen din», sa samfunnsøkonomen til seg selv. Foto: Ida Skivenes

Frokostene til Ida er ofte av dyr og inspirasjonen kommer ofte fra tegnefilmer.
─ Det er til stor hjelp for meg å se tegnefilmer og lese tegneserier, der er dyrene allerede karikert, og det enkle fungerer ofte best når jeg lager matkunst. Mummi og Miyazaki er mine favoritter, det er en dybde der, ikke bare en polert overflate.

─ Mer tid sammen på kjøkkenet
Hvem er boken din laget for?
─ Mange tenker at det jeg lager passer veldig godt for barn, men jeg prøver å gi en effekt for voksne også. Med figurer og titler og, ofte ganske teite, ordspill.

Suzanne Kaluza, den tidligere Dagbladet Magasinet-journalisten, fikk masse kritikk fra voksne da hun ga ut «I boks – den lille matpakkeboka», mange reagerte veldig på at tipsene hennes var over-designet. Har du fått kritikk for din matkunst?

─ Jeg er takknemlig for at Kaluza tok støyten! Og jeg er veldig fan av konseptet hennes! Jeg har sett at folk sier de får prestasjonsangst av å se matpakkebildene hennes og er redd for å vise boka til ungene sine, så de ikke skal forvente så fin skolemat. Og jeg slipper nok billigere unna fordi mine tips er til frokost, noe vi spiser hjemme, det har ikke det sosiale aspektet til matboksen. Jeg tenker først og fremst på boken min som starthjelp, så folk kan finne på egne idéer.

─ Jeg mener ikke å lage noe press, selv om jeg tenker at folk gjerne kan bruke litt mer tid på kjøkkenet, sammen, innimellom.

"Kreativ frokost for store og små" er målet med den første norske Instagramboka. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Regel #1
Ida Skivenes møter ofte folk som understreker at de «ikke er kreative» på matfestivaler, der hun stadig vekk er å se med aktiviteter.

─ Regel nummer én er at alt skal spises, forklarer hun. ─ Det skal ikke være noe overflødig avfall. Regel to er å være litt kreativ. Og folk lager utrolige ting når barrieren om å ikke leke med maten er brutt. Det er inspirerende for meg; å se at folk tar i bruk idéer fra meg og så lager egne ting!

─ Brunost og agurk er min favoritt! Jeg tenker alltid på smakskomboen, jeg skal jo spise frokosten, ler Ida Skivenes. Men hun bruker ikke smør, det har hun aldri likt på brødskiva.

Karl Eirik Haug, også kjent som redaktør i Carl´s Car, nå bokaktuell. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Noen, og denne noen kan godt være hun som skriver denne artikkelen, kommer i tanker om bilene i livet sitt under oppveksten, gjennom livet. En morfars grå PV i den åpne garasjen, som man kunne få i «dueskitgrå» mot ekstra betaling, står det i «Norske bilfavoritter». Denne Volvoen hadde en markedsandel på 5,2% i 1960, får vi vite. Jeg leser at «Nordmenn gikk mann av huse for å sikre seg det sosialdemokratiske statussymbolet», det handler altså om min egen familie også.

Null innvandrerfientlighet
Den lille familien min er i fotoalbumet fra 70-tallet avbildet ved hvit Mini Morris, far i hatt og mor med kåpe og meg på hoften. Da søsteren min kom og plassbehovet økte, ble familiebilder tatt ved en hvit Renault 16. – Det var også en populær bil, utbryter bilbokforfatter Karl Erik Haug.

– Nordmenn har vært early adapters, som det så fint heter, vi har kjøpt engelske, franske, svenske og tyske biler. Historien viser at vi har valgt i alle retninger, også fra land vi vet lite om. Vi kjøpte japanske biler for 40 år siden og koreanske allerede for 20 år siden. Det er helt spesielt for Norge. Det er null innvandrerfiendtlighet å se i norsk bilimport.

Veldig populær bil i Norge på 80-tallet, særlig i Bærum.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Karl Eirik Haug kommer og henter undertegnede på Marienlyst i en lånt 2CV Charleston-modell, som han tror er fra 1987.

– 2CV´en ble populær i Norge da den var en antikvitet i Europa, forteller han om denne enkle konstruksjonen, og får opp farten på motorveien med paraplygiret. Vi skal opp til utsikten på Grefsenkollen. – Det er en bratt og fin tur, kommenterer forfatteren, som gleder seg til å kunne kjøre ned igjen og omsider får bruke bilens 4. gir.

Ikke en sedan i sikte
Norge er er annerledesland, også når det gjelder valg av biler. Mens resten av Europa kjører rundt i mer elegante sedaner, venter nordmenn på stasjonsvognen, forteller Karl Eirik.

– Nordmenn skjønner ikke vitsen med bil med rumpe!

Biljournalisten har skrevet at stasjonsvognene er «en reise i hundehår» og røper der han ratter avgårde at bil og eier ofte lukter mystisk likt. Jeg både ler og griner på nesen, som den stolte eier av to jaktlabradorer, og er plutselig ikke helt sikker på om forsikringen om at jeg ikke lukter sånn har med realitet eller høflighet å gjøre.

Den skrøpelige og sjarmerende 2CVen vender nesen ut av 90-sonen på Ring 3 og begynner klatringen opp mot marka. Ikke en sedan i sikte. Vi er en del av omgivelsene i denne bilen, lyder og lukter kjennes nesten like godt inne som ute, asfalt, bensin, trikkeskinnehumping og barn som hyler på syklene i nedoverbakkene. Ikke noe hermetisk lukket SUV-følelse her, nei. Og for 30 år siden var denne bilen superpopulær i Bærum.

– Når man går hen og bruker en halv million, og mer!, på en bil, så er det både rart og litt skremmende. Det er så mange som gjør det i Norge, det må jo bety at bilen betyr mye på mange plan. I boka viser vi fram mange rare måter vi bruker bilen på, de er liksom sledene våre.

Bil + eier = sant!
Oslo er ikke representativt på bilfronten, mener Karl Eirik, som har reist land og strand rundt og pratet med folk om biler. Ellers i Norge står store biler og gjerne gamle amerikanere på tunet og pranger seg, mange har kosebiler som de mekker på om vinteren og viser fram når sommeren kommer og mange har flere biler.

– I hovedstaden skryter jo folk av å ikke ha bil!

Vi har fått bøker om norsk ved, lokalt øl, hytte-
og fugleliv, bærplukking og nå; bilkultur.

Carl Eirik Haug har laget boken «Norske bilfavoritter» sammen med designer Stephanie Dumont, de står også bak det internasjonalt distribuerte og prisbelønte magasinet Carl´s Cars.

– Jeg er biljournalist, en sikker måte å bli stående alene i selskap på, å si hva jeg jobber med er også en fin måte å bli kvitt kjedelige folk på – det er ikke sosialt akseptert i alle kretser å snakke om bil.
Han får ofte høre at han er en «bilentusiast», kan være med på at han er «bilinteressert» og til nøds at han «jobber med bil».

– Vi er avhengige av bilene våre, mener forfatteren, som har vært lidenskapelig opptatt av biler fra barnsben av, da han gikk fra forhandler til forhandler med den store ryggsekken sin og samlet på brosjyrer. Han blir inderlig når han snakker om hva bilen gjør med oss, særlig når det er noe galt med den og vi må under panseret for å finne ut av det.

– Det er bindingene som sveiser bil og eier sammen som jeg synes er fantastisk! Den er en del av livene våre, og en del av familien, som en tenåring som lager helvete vi bare må lære oss å leve med. Det er helt greit at den har en personlighet, selv om det koster litt. Det er ikke noe å være redd for, at alt ikke er helt perfekt. Det tar lang tid å bli ordentlig kjent.

Kongen, Kleveland og forfatterne
Biljournalisten kjenner kongeriket som få andre, han har tilbragt mye tid på veien både i dette langstrakte landet og i Europa, og har sannsynligvis snakket mer med bilfolk av alle kalibre enn noen andre nordmenn. Dagen i forveien var han i Halden, som han kaller Norges bilhovedstad, på rally.

– Rånekulturen er noe av det beste jeg vet! Det er det miljøet som gir nytt liv til den gamle Volvoen til direktøren i bygda, som ender med å bli pyntet med revehale. All ære til den gjenbruken!

I «Norske bilfavoritter» får vi vite mer om Lada Nivaens høysesong, hva Gatebilklubben (som har over 50 000 medlemmer på Facebook) driver med og hvilken alpinist som liker å «kjøre i kortest mulig linje med minst mulig friksjon». Boka viser også fram Gro Harlem Brundtlands Bobler, Åse Klevelands signatur-Saab og kong Olavs lidenskapelige forhold til amerikanske biler – han var folkets konge også her.

Mannen bak «Hel ved» og «Hestekrefter»
viser fram sin Jaguar XJ 12 fra 1970.

I rekken av særnorske bøker om ved, bærplukking, hyttekultur og snart snømåking dveler denne boken ved hvilken rolle kjøretøyene våre har spilt i kulturen vår. Vi blir oppdatert på bilspråk og kan lese intervjuer med flere lidenskapelige bil-eiere, inklusive forfattere, om deres forhold til biler.

– Tom Egeland forteller at han har valgt en Ferrari fordi det er helt harry, ler Karl Eirik, og røper at Anne B. Ragde var spesielt artig å snakke med.

– Hun har jo også skrevet en del om Citroën i bøkene sine, hun hadde en selv i mange år. Og Lars Mytting måtte jo være med!

– Mitt ønske med denne boka er at den skal være som en garasjeport, som du får sjokk når du åpner fordi dér står bilen du nesten hadde glemt! Den som var så fin når den var ny, som ga deg så mange skuffelser, og fine ferier og romantikk! Som du levde med i gode og onde dager.

Sier biljournalisten, kaster et siste blikk på utsikten over Oslo, svinger tilbake nedover bakkene og girer opp i 4.

– Denne bilen har fantastiske støtdempere!

Hva er ditt beste bilminne?