NRK ba denne trioen om å håndplukke Norges 100 beste dikt: Eirik Vassenden som er professor i nordisk litteratur ved UiB, Marit Grøtta som er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved UiO og litteraturviter og forskningsbibliotekar Trond Haugen fra Nasjonalbiblioteket.

Norges beste dikt skal kåres i NRK-satsingen «Dikt & forbannet løgn». Her er de 100 beste diktene som trioen har fått velge fritt. 

Her ser du alt du kan oppleve med NRK poesi-happening «Dikt & forbannet løgn«!

Du kan lese de fleste av diktene på 100-listen som er utgitt før 2000 i Nasjonalbiblioteketes bok-arkiv bokhylla.no.

Hjerte, smerte

Dikt som beskriver kjærlighetens irrganger.

1. Wergeland: “Den første omfavnelse”, fra Poesier (1838)
2. Aasmund Olafsson Vinje: “Langs ei Aa” , fra Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861), Digtsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
3. Dagny Juel «Stille! Stille!», i tidsskriftet Samtiden 1975 (Skrevet ca. 1900)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014071481070_001
4. Olaf Bull: “Fra Mezzaninvinduet”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
5. Olaf Bull: “Metope”, fra Metope (1927)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051805123
6. Arne Garborg: “Møte”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Kristofer Uppdal: “Bloddrope-trall”, fra  Ungdomsvers (1919)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040300059
8. Inger Hagerup: “Lykke”, fra Videre (1945)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011606057
9. Marie Takvam «Første månaden», fra Auger, hender (1975)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306077
10. Haldis Moren Vesaas: “Jordange”, fra Harpe og dolk (1929)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306088
11. Haldis Moren Vesaas: “Ord over grind”, fra I ein annan skog (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007022001024
12. Alf Prøysen: “Steinrøysa neri bakken”, fra Drengestu’viser (1948)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012073108100
13. Olav H. Hauge: “Du var vinden”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
14. Ernst Orvil: “I solnedgangen”, fra Kommer du til meg (1947)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041608047
15. Stein Mehren: “Jeg holder ditt hode”, fra Mot en verden av lys (1964)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013013108057
16. Arnulf Øverland: “Jeg går omkring”, fra På Nebo bjerg (1962)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041201029
17. Jan Erik Vold: “Ikke alle kjærtegn”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
18. Rolf Jacobsen: “Plutselig. I desember”, fra Nattåpent (1985)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060204039
19. Tor Ulven “Sitt hos meg”, fra Søppelsolen. Memorabilia)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012110906111
20. Tone Hødnebø: “Å, elskede bli i hjertet mitt”, fra Stormstigen (2002)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009042800034

Med penn som våpen

Dikt med en politisk undertone, dikt som ofte dirrer av harme, og dikt som vil vekke oss.

1. Johan Herman Wessel: “Smeden og bageren”, fra Votre Serviteur Otiosis, nr. 23 (1784)
2. Henrik Wergeland: “Skaalsang for Trykkefriheden”, fra  Læsebog for for den norske Ungdom. 2 (1844)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022710001
3. Bjørnstjerne Bjørnson: “Jeg velger meg april!”, fra Digte og sange (1870)
4. Nordahl Grieg: “Til ungdommen”, fra Håbet (1946)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012806125
5. Arnulf Øverland: “Du må ikke sove”, fra Den røde front (1937)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015021108043
6. Gunvor Hofmo: “Fra en annen virkelighet”, fra Fra en annen virkelighet (1948)
7. Hans Børli: “Stål”, fra Villfugl (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070108043
8. Arnljot Eggen: “Lagnad, sa vi”, fra Sprekker i muren. Dikt og andre tekster (1969)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
9. Inger Hagerup: “Den korsfestede sier:”, fra Den syvende natt (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030707023
10. Haldis Moren Vesaas: “Tung tids tale”, fra Tung tids tale (1945)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
11. Jens Bjørneboe: “Om ungdommens råskap”, fra Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011081020003
12. Åse-Marie Nesse: “Camilla Collett”, fra Til ord skal du bli (1973)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071904061
13. Georg Johannesen: “Jødisk partisansang”, fra Nye dikt (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042001032
14. Jan Erik Vold: “I går ja”, fra Elg (1989)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013121206180
15. Torgeir Schjerven: “Allah Akbar. Bønn for barna i Gaza”, fra Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk (2006)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120100079
16. Karin Moe: ”Materalienasjon i bokstaveleg forstand”, fra Sjanger (1986)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013062506110
17. Inger Elisabeth Hansen: “Hamlet kikker (granskning, offentlig)”, fra Fraværsdokumenter (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102904045
18. Øyvind Berg: “Vi er fyllesjuke finner”, fra Poe si tid (1993)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007120500083
19. Cecilie Løveid: “Arnolfinis brud”, fra  Nye dikt (2001)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010900064
20. Cecilie Løveid: “Straff”, fra Dikt 2001-2013 (2014)

Natur og menneske

Dikt der ydmykhet til naturen er sentral, med det lille mennesket i den store naturen.

1. Wergeland: «Pigen paa anatomikammeret» (1837). Første gang i tidsskriftet «Bien» (1837)
2. Johan Sebastian Welhaven «Søfuglen», fra Digte (1839)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061112002
3. Aasmund Olavsson Vinje: ”Ved rundarne”, fra Ferdaminne fraa Sumaren 1860 (1861)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
4. Knut Hamsun: ”Skærgaardsø”,  fra Det vilde Kor (1904).
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051813001
5. Olav Nygard: “No reiser kvelden seg”, fra Ved vebande (1923)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013110124013
6. Arne Garborg: ”Til deg du hei og bleike myr”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Aslaug Vaa: ”Naar kann ein sjaa”, fra Villarkonn (1936)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041400062
8. Astrid Hjertenes Andersen: ”Hestene står i regnet”, fra De unge søylene (1948)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061808092
9. Rolf Jacobsen: ”Kraftledning”, fra Jord og jern, 1933
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052404030
10. Kristofer Uppdal: ”Hestane mine”, her posthumt fra Hestane mine (1963)
11. Olav H. Hauge: ”Kvardag”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
12. Olav H. Hauge: ”Under bergfallet”, fra Under bergfallet (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011110908007
13. Paal Helge Haugen: «Steingjerdet», fra Anne (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051404026
14. Bjørn Aamodt: ”Man”, fra Anchorage (1997)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022504011
15. Gro Dahle: ”Jeg skjærer datteren min ut av selje”, fra Hundre tusen timer (1996)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071104012
16. Eldrid Lunden: ”Museo Academico i Firenze”, fra Til stades. Tekstar om erindring og gløymsle (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011030705048
17. Cecilie Løveid: ”Flyttesang”, fra Flytterester (2012)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071608129
18. Kjartan Hatløy: ”Ei stille ingen våger seg ut i”, fra Kjøkkendikt (2012)
19. Øyvind Rimbereid: ”Med slebetauet rett inn…”, fra Jimmen (2011)
20. Inger Elisabeth Hansen: “Bruk og misbruk av Klippeblåvingen” fra Å resirkulere lengselen, avrenning foregår (2015)

Uro

Dikt som får oss til å undres, og som setter ord på det ordløse i oss og verden rundt.

1. Dorothe Engelbretsdatter: ”Afften Psalme”, fra Siælens Sang-Offer, 1678
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051513004 [utgave fra 1684]
2. Henrik Wergeland: ”Til Foraaret” (1845)
3. Magdalene Thoresen: ”Jeg har søgt”, fra Digte af en Dame (1860)
4. Henrik Ibsen: ”Bergmanden”, fra Digte (1871)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013050224034
5. Sigbjørn Obstfelder: ”Jeg ser”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Navnløs”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
7. Olaf Bull: ”Stenen”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
8. Inger Hagerup: ”Emily Dickinson”, fra Mitt skip seiler (1951)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042804134
9. Åsmund Sveen: “Guten låg i graset”, fra Andletet (1932)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011021406059
10. Tor Jonsson: ”Så stig då i meg einsemd”, fra Ei dagbok for mitt hjarte (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052004071
11. Tarjei Vesaas: ”Det ror og ror”, fra Lykka for ferdesmenn (1949)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010120906064
12. Alf Prøysen ”Slipsteinsvæilsen”, fra Så seile vi på Mjøsa og andre viser (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051004002
13. Hans Børli: ”Brystbeinet av et rådyr”, fra Etterlatte dikt. På harmonikk. Siste dikt (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112304054
14. Olav H. Hauge: ”Og eg var sorg”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
15. Paal-Helge Haugen: ”Da vi var fjorten”, fra Steingjerde (1979)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070204035
16. Tor Ulven: ”Ingen trekkfugler”, fra Fortæring. Prosastykker (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081601015
17. Tone Hødnebø: ”Himmelen er et kraftverk”, fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
18. Øyvind Rimbereid: ”WAT vul aig bli”, fra Solaris, korrigert (2004)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011071406066
19. Steinar Opstad: ”Skjærereiret i kveldssola, det brenner”, fra Tavler og bud (1996)
20. Steinar Opstad: ”Sjelemesse”, fra Å, høye dag (2013)

Dikt & forbannet løgn

Dikt i en «åpen klasse».

1. Wessel: ”Digterens Gravskrift over sig selv”
2. Henrik Wergeland: ”Mig Selv”, første gang i avisen Tiden (1841) http://www.nb.no/nbsok/nb/de0298ea4ac29bab0a75e301974c119a?index=8#107
3. Johan Sebastian Welhaven: ”Dyre Vaa”, fra Halvhundrede Digte (1848)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012030524007
4. Aasmund Olavsson Vinje: ”Eit syn”, fra Diktsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009071303002
5. Vilhelm Krag: ”Fandango”, fra Digte (1891)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051112004
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Regn”, fra Digte (1893)
7. Sigbjørn Obstfelder: ”Vår”, fra Digte (1893)
8. Zinken Hopp: ”Maneter”, fra merkelig nok! (1935)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031108041
9. Kristofer Uppdal: ”Sauros-skratt”, fra Solbløding (1918)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040704062
10. Jakob Sande: ”Då Gud heldt fest i Fjaler”, fra Sirius (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051400106
11. Jan Erik Vold: ”Poetens vandring”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
12. Gro Dahle: ”Paven møtte søstrene”, fra Audiens (1987)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121105020
13. Tone Hødnebø: «kvadradata pisma», fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
14. Terje Dragseth: ”Eg Kvitekråka”, fra Kvitekråkas song
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011205035
15. Erlend O. Nødtvedt: ”Lærdalstunnel stengt åpen dovregubbehall”, fra Trollsuiten (2014)
16. Olav H. Hauge: ”Det er den draumen”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
17. Kate Næss: ”Hva båtene vil”, fra Blindgjengere (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080100015
18. Ellen Einan «Hos søster ku», fra Jorden har hvisket (1984)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012100106170
19. Øyvind Berg «Alkis», fra Kunngjøring (1992)
20. Tor Ulven «Konsert IV (ppp)», fra Stein og speil. Mixtum compositum (1995)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008021404058

Bokomslag til diktbøker av Jan Erik Vold, Olaf Bull og Olav H. Hauge, fra Nasjonalbiblioteket.

Er du en råflink fotograf?

Delta også i fotokonkurransen vår: Du kan visualisere temaene til diktene som skal kåres i «Dikt & forbannet løgn».

Anne Cathrine Straume, litteraturkritiker i NRK.

Er du i mål? Med julegavene, julevaskingen, julebaksten? Julematen har vel de fleste av oss hatt allerede, men hva med den åndelige føden? Jeg har alltid ambisjoner om at jeg skal få lest så mye når det er jul.

Bøkene det ble snakket om i høst som gikk meg hus forbi, bøkene jeg ble interessert i fordi de vakte debatt eller fikk gode anmeldelser, men som jeg aldri fikk tid til å lese. Julens sosiale sinnelag setter som regel en stopper for mine drømmer om å hente inn det tapte. Men hvis jeg nå får tid, hva da? Hvilke bøker skal jeg bruke stramt tilmålte timer på?

Hvis jeg fikk velge, på øverste hylle, som det heter, og satt mutters alene på en øde øy, da ville jeg valgt bort det nye. Jeg ville brukt tid på det gamle.

Og akkurat i år har jeg et påskudd til å hente opp noe av det fineste som er skrevet både internasjonalt og her i landet, fordi forfatterne er aktualtisert av store jubliéer. Forfatterjubiléer kan være traurige saker, det må da vel ikke være påbudt å puste liv i for lengst død og forloren litteratur? Når litteraturen slett ikke er død, men lever i beste velgående, og attpåtil blir utgangspunkt og igangsetter for ny litteratur og nye tanker, ja, da er jubileet verdt hver krone. Det er lett å glemme gamle mestre når vi hver dag bombarderes av nye litterære bestselgere – som etter den første interessen viser seg å ikke være fullt så gode som markedsavdelingene vil ha det til.

Camilla

Camilla Collett kan leses i dag som for 150 år siden

Så: Jeg begynner med den eldste. «Age before Beauty», heter det, nå kan det faktisk diskuteres hvem som var vakrest av Camilla Collett og Marcel Proust, det kommer an på øynene som ser. Etter det som finnes av fotografier og portretter å dømme, tok de seg begge usedvanlig godt ut. Men Camilla er uomtvistelig eldst.

I år er det 200 år siden hun ble født, romanforfatteren, essayisten og kvinnesaksforkjemperen Camilla, født Wergeland. At hun var søster av sin bror Henrik, at hun var ulykkelig forelsket i Welhaven og at hun i mange år figurerte på den norske hundrelappen er ofte det folk flest vet om Camilla. Kanskje har vi lest «Amtmandens døtre». Er det i julen du skal lese erindringsboken «I de lange nætter»? Boken åpner med en nydelig tilegnelse til oss søvnløse. Collett tar fortvilelsen på kornet og tilbyr skjebnefellesskap – og lindring i natten – tvers gjennom de 150 årene som er gått siden hun skrev dette.

Les også: – Potent stoff om Camilla Collett

Så gjenkjennelig den følelsen er av at det er umulig å snakke om søvnløshetens forbannelse med en som aldri har opplevd den! Det er en frisk forfatter som gir tilbeste hvordan hun får reprimander hvis hun legger seg nedpå for en middagslur. Hvis hun gjør det, er det ikke rart hun ikke sover om natten, sier forståsegpåerne. Men hvem ville hindre en som var sultedøden nær i å få i seg en stakkars smule? repliserer Camilla:

«Lad I Middagssøvnen fare, saa fik I nok sove om Natten,» heder det. Men dette Argument, der imponerer mange, er alligevel grundfalsk, og passer kun til Nattesovernes eget Forhold til Middagssøvnen. Til Fraadsere kan man sige: «Vokter Eder for utidige Maaltider, hvis I vil nye Eders Gormandise ret,» men det vilde være en Latterlighed at foreskrive Maadehold for dem, der truer med at dø af Hunger.»

Camilla Collett, dette sterke mennesket som er kjent for sin ulykkelige kjærlighetshistorie, og som tidlig ble enke med fire små barn,  skriver engasjert og ærlig om forholdet til sin kjente bror og til sine foreldre i erindringsboken.

Mona Høvring har lest Camilla Collett. I romanen «Camillas lange netter», som er norsk kandidat til Nordisk råds litteraturpris fra bokåret 2013, gjenskriver hun rett og slett Camillas betraktninger i fortettet og moderne versjon. Både Camilla selv og ikke minst Mona Høvring anbefales; ta gjerne Camilla først, og oppdag hvor moderne hun er, før du får se det med egne øyne i Mona Høvrings revidering.

Marcel

Marcel Proust har hatt enorm betydning for litteraturen som kom etter ham.

Et av litteraturhistoriens mest berømte verk, begynner slik:

«Lenge gikk jeg tidlig til sengs. Noen ganger hadde jeg knapt slukket lyset før øynene mine gled igjen, så fort at jeg ikke engang fikk tid til å tenke «Nå sovner jeg».

Om Marcel Prousts forteller som guttunge faller raskt i søvn, så bruker han som Camilla Collett etterhvert nettene godt. Mørket gir rom for spekulasjon, både om det som finnes i værelset, skjult for øyet i nattens mulm, men også for tankesprang om alt som befinner seg utenfor rommet.

Også Proust har vært gjenstand for stor oppmerksomhet i år, ikke fordi den franske forfatteren selv har jubileum, men fordi hans nærmest ubeskrivelig ambisiøse verk «På sporet av den tapte tid» er hundre år i år. Proust, som levde fra 1871 til 1922 og som tilbragte store deler av sitt sykelige liv i sitt eget hjem, har levert noe av den grundigste og forunderligste litteraturen som er skrevet.

På norsk kom «På sporet av den tapte tid» i oversettelse av Anne-Lisa Amadou over en periode på 25 år – fra slutten av 1960-tallet og frem til tidlig 90-tall. I anledning hundreårsjubileet for det første bindet, «Combray» gir Gyldendal forlag ut Proust på norsk på nytt, og har bedt franskprofessor og oversetter Karin Gundersen om å modernisere Amadous oversettelse. Første bind kom ut i år.

Kanskje det er nå vi skal benytte anledningen til å følge hele verket, bind for bind, etter som de kommer ut?

Eller ta for oss den utgaven som allerede foreligger. Juleferien vil nok da bli i knappeste laget, skulle jeg tro, hvis ikke vi som Camilla Collett tar nettene til hjelp. Men hva med jul, påske og sommer? Et år med det verket som fremfor noe har vært selve inspirasjonskilden for så mange av dagens norske forfattere – ingen nevnt, ingen glemt.

«På sporet av den tapte tid» er fortellingen om en mann som vil bli forfatter. Han tviler både på talent og egnethet, hvor skal han finne materialet sitt? Først når han gir opp, innser han at han har alt i seg – og det er de tilsynelatende tilfeldige betraktningene om kunst og språk, kjærlighet og sjalusi, sosietetsliv og landsbyliv, som blir det litterære verket. Mest forbløffende av alt er at det ikke er noe tilfeldig i Prousts enorme tekst, temaer flettes i hverandre, belyser hverandre og speiles ned på setningsnivå. Å lese Proust tar tid, men gir tilbake kunnskap, lidenskap, glede.

Les også: Litteraturåret fritt etter hukommelsen

Tid for påfyll

Ved å lese klassikerne selv – og ikke bare lese om dem – kan vi oppdage hvorfor de faktisk er blitt klassikere.

Det kan synes som et finkulturelt munnhell; men det er sant, at litteraturen lyser. Tvers gjennom århundrenes natt når ordene fra en våken sjel til en annen.

Måtte denne julen gi sjelen påfyll, på samme måte som magen får sitt. Måtte lesestundene –  og nettene – med for eksempel Marcel eller Camilla – bli lange!

I den omfattende floraen av bøker om Edvard Munch er det èn som skiller seg ut: Kunstsamleren Rolf Stenersens personlige portrett av den aldrende Munch, som han hadde et nært forhold til i over tjue år. «Munch. Nærbilde av et geni» utkom første gang samme år som Munch døde – i 1944.

På omslaget, i alle fall av den pocketutgaven jeg sitter med, ser vi et fotografi av en gammel mann med stokk og hatt. Bak ham, gledesstrålende, står en elegant mann i sin beste alder, det er Rolf Stenersen. Og akkurat sånn som dette fotografiet er også denne boken. Den gir ikke bare et nærbilde av geniet, men også av biografen.

Etter å ha lest Stenersens dypt subjektive fortelling står det tindrende klart for meg at hvis du skal skrive en god biografi, så er det en fordel om du har litt personlighet du også, og klarer å gi dette et adekvat uttrykk i skrift.

Du må ha mot til å tolke den personen du ser, like djervt, som kunstneren du har foran våget å skildre et menneskes indre. Da kan du, som Stenersen, åpne din fortelling med å skrive om hvor vakker du synes Munch er.

Første setning lyder:

«Det er ofte noe kvinnelig og veikt over vakre menn. Edvard Munch var vakker.»

Stenersen torde dette fordi han visste hvem han selv var. Han visste han at han aldri kom til å bli kunstner, det var han ikke skapt for. Han var skapt for å kjøpe og selge skipsaksjer, og han var skapt for å kjøpe bilder og da spesielt av den ene kunstnere som fikk noe til å bevege seg i hans indre. Han var atten år da han kjøpte de to første Munch-bildene, og konstaterte at han ikke ble lei av å se på dem, som han ble av bilder av andre kunstnere. Ja mer enn som så: han fikk lyst til å skrive.

Dette er estetisk teori i praksis. Enklere enn dette går det ikke an å si hva det er som skiller det som er bra fra det som er middels. Når du opplever den kunsten som er bra, så blir du satt i en slags alarmberedskap. Du blir brakt ut av din vante tankegang. Kanskje noe må endres?

Edvard Munch på Ekely. Foto: Munch-museet

Rolf Stenersens bok er et nærbilde av den aldrende Munch. Han som drev sine husholdersker til vanvidd, han som lot huset støve ned på Ekely fordi støvet først blir et problem hvis du ikke lar det få bli der det er. Han som hadde en millionær som løpergutt.

Stenersen tolker og tolker, han tolker til og med Munchs håndskrift, som han mener er stakkåndet og hogget. Han splitter ordene, og derfra er det ikke langt til konklusjonen. Munch hadde et splittet sinn, ja mer enn som så, seksualdriften er styrende i kunstnerskapet sammen med angsten. Stenersens tilnærming er et produkt av sin tid, den er psykobiografisk som kurator Øystein Ustvedt skriver i forordet til boken. Men nettopp det at boken er så i sin tid, så anno 1944 er jo noe av det som gjør den så uimotståelig. Stenersens stil har til og med innslag av samnorsk, for at vi ikke skal være i tvil.

Munch tilbringer de fire siste årene av sitt liv i det okkuperte Norge. Sjelden lenger enn en biltur unna var Rolf Stenersen.

Om Hitler sier Munch, om vi skal tro Stenersen, (og la oss gjøre det. La oss bare bestemme oss for at vi tror på ham).

«Han er gæærn, han der Hitler, Tenk å slippe løs denne krigen. Han liker visst ikke bildene mine. Sånne som har malt rett opp og ned med brede pensler tåler ikke oss som maler med små pensler. Jeg er for gammel til å følge med i hva de gjør der nede. De får gjøre hva faen de vil.»

Gjengen fra Alex Robinsons tegneserieroman Box Office Poison, en av Hilde Østbys favorittbøker med handling lagt til New York. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

• Les også: Lesetips til Barcelona-turen
• Les også: Lesetips til London-turen
• Les også: Lesetips til Paris-turen

– Ingen her som er på toppen av karrieren

– New York er, når du besøker den første gang, en by det føles som om du har sett gjennom et prisme: mange filmer og bøker farger blikket ditt på den. Men det er spesielt tre bøker som jeg forbinder med New York og som har helt forskjellige blikk på byen, sier Østby.

– Den ene er Truman Capotes Breakfast at Tiffany’s, som gir et fantastisk bilde av New York på 1940-tallet. Det er nesten som om det drysser stjernestøv over de bohemene som levde i byen og den merkelige, skrudde karakteren Holly Golightly. Den andre er Bret Easton Ellis’ Glamorama, hvor New York er det mest overfladiske stedet i verden, et sted for angstfylt statusjag og tomt forbruk. Den tredje er Alex Robinsons Box Office Poison, som viser et mer scruffy New York.

Box Office Poison. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

– Karakterene i boken er studenter, drømmere, up and coming-folk og en has been-tegneserieskaper. Det er ingen her som er på toppen av karrieren. Det er noe loslitt ved hele dette universet som jeg liker godt. Og så er det en kjærlighetshistorie med et litt atypisk par, som jeg synes er veldig rørende.

Box Office Poison er en såkalt «multiplotfortelling» med en rekke forskjellige karakterer. Boken sentreres rundt Sherman Davies, en bokhandelansatt som drømmer om å bli forfatter, den gamle tegneserieskaperen Irving Flavor og Shermans venn (og Flavors assistent) Ed.

– Irving Flavor har ikke fått ære for en tegneserie som han skapte, og leseren skjønner at det er en millionindustri rundt denne tegneseriekarakteren. Det ser ut som karakteren er basert på Bill Finger, mannen som aldri fikk æren for å ha skapt Batman sammen med Bob Kane.

– Mer enn blankskurte skyskrapere

Østby leste Robinsons tegneserieroman for første gang da den kom ut i 2001. Et halvt år senere reiste hun til New York.

– Boken viser et New York som jeg tenker at jeg kunne ha tilhørt. Jeg er ikke en Sex and The City-jente, selv om jeg  har lest den boken også. Det glamorøse New York har jeg aldri følt at jeg kunne ta del i, jeg liker bedre fortellinger om de som ikke lykkes, som taper, som forsøker så hardt de kan uten hell, fortsetter Østby.

Hun foretrekker å oppleve New York på gateplan, slik som Robinsons karakterer gjør i romanen.

– Det beste ved byen for meg er ikke de blankskurte skyskraperne. Det er alle de rare butikkene, de små og litt skitne leilighetene og de fine kafeene, fortaus-New York, det lesende New York, det intellektuelle, men ikke altfor rike Woody Allen-New York, sier forfatteren.

Forfatter Hilde Østby beskriver Box Office Poison, tegneserieskaper Alex Robinsons debutroman, som både morsom og rørende. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Østby er spesielt glad i det mangfoldige karaktergalleriet i Box Office Poison.

– Robinson tegner opp et stort teppe av mennesker, og det er disse menneskene som utgjør byen. Man får den følelsen av at byen er en vev av skjebner som henger sammen.

–  Jeg kjenner meg mer igjen i denne typen fortellinger enn i statiske reiseguidebeskrivelser, som «gå dit, se det, kjøp den isen». Det er mye bedre når du gjør byen til din, når du føler at du er en del av byen mens du er der. Jeg synes at det å sitte på en benk i Central Park og drikke kaffe og se på menneskene som går forbi, for eksempel, er en større opplevelse enn å stå i kø for å stå på toppen av Empire State Building, forklarer hun.

Østbys New York-tips er å besøke kafeen på MoMA (Museum of Modern Art).

–  Jeg elsker å gå på MoMA. Hele bygningen er ikonisk, man finner den i filmer, bøker og alt mulig, og det er fantastisk samtidskunst der. Det å sitte i kafeen og se ut over hustakene, det var helt fantastisk. Da følte jeg at jeg var i hjertet av New York, sier hun.

Lesetips for deg som skal til New York

Bret Easton Ellis, Glamorama (1999): Glamorama er en sosial satire og en spenningsroman. Victor Ward, en ung og hipp modell i New York, tvinges og bindes inn i en ukjent og truende situasjon hvor berømmelse, terrorisme, familiebånd og politikk går hånd i hånd. Han forsøker å komme seg ut, men alle fluktveier er stengt. Boken ble oversatt til norsk av Leif Helgeland.

Audrey Hepburn i rollen som Holly Golightly
i filmversjonen av "Breakfast at Tiffany's".
Foto: Filmweb

Truman Capote, Breakfast at Tiffany’s/Frokost hos Tiffanys (1958): De fleste husker kanskje hovedfiguren Holly Golightly fra filmklassikeren med Audrey Hepburn. Men Frokost hos Tiffanys var opprinnelig en kortroman skrevet av den amerikanske forfatteren Truman Capote. Handlingen er lagt til New York på 1940-tallet og fokuserer på vennskapet mellom Golightly og en ikke-navngitt forteller, begge leieboere i en leilighet i Manhattans Upper East Side. Boken kom ut for første gang i norsk oversettelse i 1961.

Rona Jaffe, Det beste i livet/The Best of Everything (1958): Det beste i livet forteller historien om et knippe unge kvinner som arbeider på kontor på Manhattan i etterkrigstidens New York. Vi følger dem gjennom en overgang til voksenlivet der oppvekstens naivitet blir revet bort. Boken ble filmatisert i 1959 med blant andre Joan Crawford og Hope Lang. Den ble oversatt til norsk av Waldemar Brøgger i 1959. En ny utgave ble utgitt av Silke forlag i 2011.

Art Spiegelman, In the shadow of no towers (2004): Dette er Spiegelmans reaksjon på terrorangrepet 11. september 2001. Spiegelman er blant annet kjent for tegneserien Maus, som han fikk Pulitzer-prisen for.

Paula Fox, Desperate personar/Desperate Characters (1970): Boken handler om Otto og Sophie Bentwood, som bor i et renovert rekkehus i Brooklyn. Etter at Sofie blir bitt i hånda mens hun prøver å mate den utsultede nabolagskatten, begynner en rekke små og illevarslende ulykker å hjemsøke livet deres. Boken ble oversatt til norsk i 2010 av Tove Bakke.

Don DeLillo, Cosmopolis (2003): Cosmopolis er en kort og handlingsmettet fortelling om Eric Packer, en 28 år gammel styrtrik finansmann i New York. Han eier en førtiåtteromsleilighet og har akkurat giftet seg med en kvinne som kommer til å arve en formue et sted i Europa. Packer oppholder seg hele dagen i en stretch-limo, på vei fra østsiden av Manhattan til vestsiden. I løpet av dagen tar han avstikkere fra bilen for å møte sin kone og andre kvinner han har et forhold til, han spiser, han venter, han handler på den japanske børsen mens trafikken stopper helt opp fordi presidenten er i byen, og han blir vitne til fysisk voldelige og dramatiske hendelser.

Paul Auster, New York-trilogien/New York Trilogy (1987): Auster fikk sitt store gjennombrudd med de tre kortromanene som utgjør New York-trilogien: City of Glass, Ghosts og The Locked Room. Her benytter Auster detektiv-formen til å behandle eksistensielle spørsmål og identitetsproblematikk. Rammen for de labyrintiske fortellingene er lagt til New York, og noen av personene dukker opp i flere av historiene.

Jonathan Safran Foer, Ekstremt høyt og utrolig nært/Extremely Loud and Incredibly Close (2005): På telefonsvareren hjemme hos unge Oskar i New York finnes det fem meldinger. Alle fra morgenen 11. september 2001 og alle fra hans avdøde far. Romanen er fortellingen om det som skjer i familien etter at tvillingtårnene falt. Men den går også tilbake i tid, til foreldrenes historie og til besteforeldrenes. Romanen ble oversatt til norsk i 2006 og filmatisert i 2011 med Tom Hanks, Sandra Bullock og Thomas Horn i hovedrollene.

Michael Cunningham, Før kvelden kommer/By Nightfall (2010): Peter og Rebecca Harris er midt i førtiårene, bor i Soho på Manhattan og er på høyden av sine karrierer. Så dukker Rebeccas yngre bror Ethan opp, en vakker, forførisk tjuetreåring med en fortid med narkotikaproblemer. Hans nærvær får Peter til å stille spørsmål ved sine kunstnere, deres arbeid, sin egen karriere – hele den verden han omhyggelig har konstruert. Forfatter Michael Cunningham vant både Pulitzer-prisen og PEN/Faulkner-prisen for boken The Hours, også kjent fra filmversjonen med Meryl Streep, Julianne Moore og Nicole Kidman. Før kvelden kommer ble oversatt til norsk i 2011 av Kari og Kjell Risvik.

Har du tips om bøker med handling lagt til New York? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Se tipsene som leserne våre har delt på Instagram.

Eiffeltårnet i Paris. Forfatter av boken "Parissyndromet", Heidi Furre, anbefaler å starte med dette kjente landemerket for å komme i riktig stemning. Men deretter bør man unngå typiske turiststeder, og heller suge inn atmosfæren, mener hun.

Den franske hovedstaden er selve symbolet på romantiske drømmer. Men faren med å ha for høye forventninger, er at man kan bli skuffet. «Parissyndromet» er betegnelsen på det turister, særlig japanske, opplever når de kommer hit og er fulle av forventninger om en romantisk og vakker by. Å bli rammet av «Parissyndromet» vil altså si å bli syk av skuffelse og desillusjonert. Dette ble tittelen på forfatter Heidi Furres debutroman. Selv tilbrakte hun to år her, etter endte foto-studier i Trondheim.

– Jeg skjønner veldig godt de japanske turistene. Stakkars dem. Paris er veldig fint, men kan ekstremt tøft. Det er så mye som skjer der. Alt fra fattigdom som man ser, til rare folk som stopper deg ute og vil deg noe, til seksuell trakassering på gaten. Man blir faktisk stoppet på gaten av fremmede ekstremt ofte, spesielt om man er blond og alene. Da får man kommentarer på annethvert gatehjørne.

– Det er tøffere både å være turist der – og å bo der – enn man kanskje skulle tro. Alle andre vanlige storbyting, som støy og hundebæsj på gaten, er dessuten en like stor del av hverdagen som alle de romantiske tingene, forteller Heidi Furre.

Les også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Les også: – Gøy å oppleve ting man bare hadde sett for seg

Om franske innvandrere

Den første boken hun leste, som handlet om byen, er av den franske forfatteren Faïza Guène. Den heter «Drømmer for gærninger», eller «Du reve pour les oufs» på fransk.

-September er en fin tid å reise til Paris. Da er det ikke for varmt. Dessuten begynner byen å livne til igjen. I august er nemlig mye stengt, forteller Heidi Furre. Hun dro selv til Paris for å prøve lykken, og ble værende i to år. Nå har hun gitt ut bok. (Foto: Hilde Bruvik)

"Drømmer for gærninger" av Faïza Guène.

Furre leste boken etter ha bodd i den franske hovedstaden i et år. Hun reiste dit på enveisbillett rett etter studiene. Da kjente hun bare byen fra en weekendtur en gang tidligere.

– Dette var den første boken jeg leste på fransk. Jeg leste den da jeg nettopp var kommet til Paris, og jeg husker at det var en veldig god følelse å ha lest en hel roman på fransk. Den handler om forstadsliv i Paris for unge andregenerasjons innvandrere. Det er en bok jeg absolutt kan anbefale.

Hovedpersonen i Guènes roman er 24 år gamle Ahlème. Hun tar seg til takke med underbetalte småjobber. Selv kommer hun fra Algerie, og har ikke permanent oppholdstillatelse i Frankrike. Hun går gjennom livet med sin svarte humor.

Forfatteren av boken, er selv født og oppvokst utenfor Paris, med foreldre som er immigranter fra Algerie. Hun debuterte med romanen «Kiffe kiffe i morgen» som 19-åring.

– En av hovedkarakterene rømmer til Paris, og forsvinner. De andre guttene reiser ned dit for å finne ham. Så der også er vel Paris en slags drømmeby, som man bare kan forsvinne i.

– Er det slik i virkeligheten også?

– Ja, det er veldig lett å forsvinne. Det bor så mange folk der. Det er en enorm by.

Det er også veldig vanskelig å komme inn på folk, og få franske venner, mener hun.

– Det hjelper litt å snakke språket. Men det er ikke alle franskmenn som er like stødig i engelsk, så språket blir alltid en barriere. Dessuten skjønner franskmennene at det er så mange mennesker som bare er på gjennomreise, og bor her i et år eller to. De ønsker i stedet å holde seg til sine stabile relasjoner, og skille ut alle de som bare kommer og går hele tiden. Det skjønner jeg godt.

Kultursjokk

Hovedpersonen i Furres debutroman, er en norsk jente. Hun flytter til verdens kjærlighetshovedstad, Paris, etter en kjærlighetssorg. Her opplever hun selv «Parissyndromet»

Boken forteller historien om hovedpersonens personlige lille Parissyndrom. Den handler dessuten om alle menneskene hun møter, og om de relasjonene som oppstår. Plutselig har hun en jobb, og så bor der. Hun sitter veldig mye inne, og ringer til bestemoren sin, i stedet for å gå ut og se seg rundt.

"Parissyndromet", av Heidi Furre

– På en måte er hun ganske passiv, synes jeg. Det er negativt for henne. Hun finner seg ikke til rette i det hele tatt i Paris. Men hun finner seg heller ikke til rette hjemme i Norge, der hun kommer fra. Det handler om å være ung og forvirret, og ikke riktig vite hva man skal gjøre. Sånn sett tror jeg boken kunne handlet om noen som hadde flyttet til Oslo, eller en annen storby, kanskje til og med et lite sted, sier Furre.

– Jeg hadde et ganske vanlig liv, og hadde lite penger å leve for. Jeg levde ikke noe flott liv i Paris, med masse penger flotte restauranter. De tingene jeg har lært meg å like, er et slags lavbudsjett-Paris. -Hvis man er under 26 år, kommer, man f.eks stort sett gratis inn på alle slags museum. Man kommer gratis inn på Louvre på fredager. All denne tilgangen på kunst og kultur og arkitektur hele tiden, er helt faantastisk. Uansett om man er blakk, så kan man stille seg opp foran Mona Lisa. Jeg liker også godt grønnsaksmarkedene, med mye godt. Vintagebutikkene har mye fint. Det er mange flotte parker.

Dis over hustakene i sentrum av Paris (Foto: Heidi Furre).

Badeferie og frokost på kino

Furre mener vi ikke trenger å farte rundt på alle mulige turistattraksjoner. For da går ferien opp i kø-ståing of frustrasjon. Skal du besøke Paris for første gang, er det viktigste å suge til seg stemningen i byen, fra flott arkitektur, til kunst.

– Hva bør man se hvis man er for første gang på langhelg i Paris?

– Jeg tror det er fint å bare kanskje starte med å se Eifelltårnet. Da har man fått den følelsen av å ha sett Paris Så kan man for eksempel gå på Pompidou-museet, som er veldig spennende. Der skifter de hele tiden utstillingene. Der har man også veldig fin utsikt over byen. Jeg tror dessuten det er litt lurt å lese seg litt opp på byen på forhånd. For hvis man går på måfå rundt i Paris, kan man ende opp på dårlige restauranter. Går rundt på steder som du har hørt er fine, og prøv å unngå de verste turistkøene.

Noe av det første Heidi Furra la merke til da hun kom til Paris, var at kinoene er åpne fra tidlig om morgen.

– Inne i byen er det veldig varmt om sommeren, så man kan godt gå på kino. Der er det aircondition. De har dessuten frokostvisning på kinoen, så man kan kjøpe med seg litt mat og drikke, og ha frokost på kinoen. Det synes jeg er fint. En fin start på dagen, og det liker jeg. Det er Paris på sitt beste, hvis man har tid til å gjøre sånne ting.

De fleste forbinder vel heller ikke Paris med badeferie. Men de mange og flotte svømmehallene, var noe av det som imponerte Heidi aller mest.

– Franske svømmehaller er veldig fine. Men det eneste som er litt rart, er at det ofte er felles dusj i svømmehallene. Dette har jeg aldri helt skjønt meg på. Men sånn er det der.

Dersom du er under 26 år, kommer du dessuten gratis inn på alle museum. Det var noe av det flotteste ved å tilbringe to år i byen, mener Furre.

Heidi Furre er dessuten vel så opptatt av det som finnes like utenfor Paris, som inne i selve byen.

– Når det er sommer, er det veldig fint å reise til Boulogne-skogen. Her er et vann med båter, så man kan ro. Jeg tror ikke man kan bade her. Men det finnes mange store trær som man kan klatre i. I forhold til de mange andre parkene, er det ganske rolig her. Det er heller ikke så langt utenfor sentrum. Dit ville jeg absolutt reist. Hvis man vil bade, så er det også fine svømmehaller her, og det er veldig billig.

Lesetips til deg som skal til Paris

Hugo Claus: En stille tilintetgjørelse (1994).

Dette er en nøkkelroman fra den tidlige etterkrigstidens Paris, mente Aftenpostens bokanmelder da romanen kom ut i 1994. Forfatteren portretterer ASUR-gruppen, som er en krets av bohemkunstnere, som historisk er kjent som Cobra-gruppen.

"Saman er ein mindre aleine", av Anna Gavalda.

Handlingen utspiller seg i området rundt Eiffeltårnet i Paris. Boken handler om fire mennesker – Camille, Philibert, Franck og Paulette – som av ulike grunner møter på hverandre. Dette er både en kjærlighetsroman, en roman om livet, om relasjoner og kokkekunst.

Victor Hugo: Ringeren i Notre-Dame (1831)

Høyt oppe over hustakene i Paris bor den pukkelryggede og godhjertede Quasimodo i ett av klokketårnene til den ruvende Notre Dame-katedralen. Her deler han tilværelse med tre helsprøe steinfigurer. Lengselsfullt stirrer han og de tre kompisene ned på torget der årets fest for gjøglere, narrer og vanlige folk pågår for fullt.

Nicola Lecca: Den forhatte kroppen (2013)

"Den forhatte kroppen", av Nicola Lecca.

Nicola Lecca har skrevet en sterk liten roman om å være annerledes og å akseptere den man er. Hovedpersonen Gabriele forlater middelklasselivet i den vesle byen i Italia der han har vokst opp, og reiser til Paris på jakt etter den han egentlig er.

Erich Maria Remarque: Triumfbuen (1946)

Handlingen foregår i Paris i 1939, på et tidspunkt da de fleste skjønner at en ny krig er uunngåelig. Hovedpersonen er en tysk kirurg som oppholder seg illegalt i Frankrike, og som for tiden lever i Paris under navnet «Ravic».

Patrick Süskind: Parfymen – historien om en morder (2001)
Jean-Baptiste Grenouille blir født en het og stinkende julidag i 1738 i morens fiskebod i Paris. Den lille gutten blir offer for bisarre opplevelser og settes bort for å vokse opp under ekstremt harde kår. Tidlig skiller han seg ut og vekker mistro – han har ingen lukt. Til gjengjeld har han en svært velutviklet luktesans. Hele livet orienterer han seg utelukkende etter nesa og blir verdens mest geniale parfymemaker. Romanen er en krønike der det groteske dominerer. Samtidig er den en satire over opplysningstiden og en personskildring om en kunstnerisk besettelse. Romanen er filmatisert.

Har du tips om bøker med handling lagt til Paris? Del dem i kommentarfeltet eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

En av favorittbyene hennes er London, og boken hun anbefaler deg å lese hvis du skal dit, er Oscar Wildes klassiker fra 1891, Bildet av Dorian Gray.

Forfatter Ida Løkås debuterte i fjor med «Det fine som flyter forbi», en roman med handling lagt til London. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

• Les også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Skildrer forskjellene mellom øst og vest

Romanen handler om den unge og vakre Dorian Gray, som får et portrett av seg malt av kunstneren Basil Hallward. Når det er ferdig, ønsker Dorian at portrettet skal eldes mens han selv får beholde sin ungdom for alltid.

Han får sitt ønske oppfylt, og lever et utsvevende liv uten at utseendet forandres. Men alle som kommer i hans nærhet, rammes av ulykke. Til tross for at han prøver å gjemme vekk portrettet på løftet, driver det fortsatt ham mot katastrofe.

Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray har blitt oversatt til norsk flere ganger siden 1923. En av de mest kjente er Ragnar Kvams oversettelse fra 1959. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray har blitt oversatt til norsk flere ganger siden 1923. En av de mest kjente er Ragnar Kvams oversettelse fra 1959.

– Boken skildrer det overfladiske livet på vestkanten av byen, med fester, teater, kunst og fransk cuisine. Men så drar Dorian til østkanten for å bruke opium, bli høy og late som om han er en annen. Disse forskjellene mellom steder i byen gjenspeiler også forskjellige sider ved Dorian: det vakre ytre og det stygge som er inne i ham selv, sier Løkås.

– På den fattige og falleferdige delen av byen er det skittent, folk er stygge, det lukter vondt. Den fine vestkantdelen var veldig inspirert av Frankrike på den tiden; alt skulle være fantastisk, klærne skulle være ekstravagante og middagsselskapene skulle være overdådige, fortsetter hun.

«Det var begynt å falle et kaldt regn og lyktene skinte uhyggelig ut i den fuktige, tette luften. Pubene ble nettopp lukket, og mørke flokker av menn og kvinner spredte seg i nabogatene. Fra noen kneiper hørtes rå latter. I andre var det fulle folk som skjelte og skrek. Dorian Gray satt i drosjen med hatten skubbet bak i nakken og så sløvt ut på den store byens skumle berme. (…) Langt nede på himmelen kom månen opp som et gult dødningehode. Av og til strakte en tung, uformelig sky seg opp som en lang arm og skjulte den. Lyktene ble etterhånden sjeldnere, gatene trangere og mørkere. Et øyeblikk fór kusken vill og måtte kjøre en lang vei tilbake. Hesten dampet og sprutet vann opp fra pyttene, drosjens ruter var belagt med grå tåkedamp.» (Oscar Wilde, Bildet av Dorian Gray, oversatt av Ragnar Kvam)

Det britiske imperiet var det største imperiet i verdenshistorien, men på Oscar Wildes tid var det likevel få som fikk ta del i imperiets makt og velstand.

I etterordet til Ragnar Kvams oversettelse fra 1959, skriver Unn Falkeid at arbeidsledigheten var høy, mange sultet eller frøs i hjel i løpet av de kalde vintermånedene og i bakgatene «vrimlet det av unge jenter og gutter som solgte seksuelle tjenester».

Løkås mener at det er interessant å sammenligne byen slik som Wilde beskriver den på slutten av 1800-tallet, med hvordan den er blitt i dag.

– Man ser at byen har blitt mye mer integrert siden den gang, selv om det fortsatt finnes forskjeller. Men de bygger for eksempel trygdeboliger mer spredt nå enn før.

Handlingen i Løkås’ debutroman fra i fjor, Det fine som flyter forbi, er også lagt til London. Den handler om 14 år gamle Jamie, som vokser opp «på feil side av elva» i kanalområdet Little Venice.

– Jeg har fått tilbakemelding fra folk som har besøkt de områdene som jeg skriver om i boken, og sier at det var gøy å gå på de samme stedene som karakterene i boka går på, sier hun.

London har lenge vært en av nordmenns favorittdestinasjoner. Foto: Janis Smits /Colourbox

– Folk lar deg være den du er

Løkås bodde i London mens hun tok mastergrad ved Kingston University.

– Jeg liker at det er så forskjellige områder i byen. Etter en eller to tube stops så er man plutselig på et helt unikt sted. Hvert område har sin originalitet.

Det hun liker best ved byen, er likevel mangfoldet av mennesker og det yrende folkelivet.

– Det er så avslappet fordi folk lar deg være den du er. Du kan ha på deg fjærboa, høyhælte sko og pyjamasbukse, og det er ingen som ser rart på deg. Folk har sett alt før. Du blir fort en del av massen, på godt og vondt. Det er også en by som er lett å forsvinne i.

Det er mange steder i Øst-London som hun mener du bør få med deg dersom du reiser den britiske hovedstaden i sommer.

– Brick Lane, for eksempel, er et sted som jeg liker veldig godt. Der kan du sitte på en benk og bare se på alle de forskjellige typer mennesker som går forbi. De har også noe som heter Sunday UpMarket, et marked med masse forskjellige nyetablerte kunstnere og designere som selger ting de har laget.

Hun anbefaler også konsertscenen Koko i bydelen Camden, nord i London.

– Koko er en fantastisk konsertplass som er bygd om fra et gammelt teater. Det er gigantisk. En gang var jeg på konsert der og gikk jeg meg bort. Det endte opp med at jeg ikke fikk med meg konserten, fordi det tok så lang tid å finne veien tilbake.

Lesetips til deg som skal til London

Ian McEwan, Lørdag (2005): Romanen handler om en skjellsettende dag i livet til nevrokirurgen Henry Perowne. Dagen er 15. februar 2003, og stedet er London. Fra han våkner denne dagen, er han på vakt. Først ser han et fly fra soveromsvinduet, som han tror holder på å styrte. Siden må han manøvrere seg rundt i bytrafikken for å rekke sin ukentlige squashavtale. Byen er full av hundretusener av mennesker som demonstrerer mot krigen i Irak.

• Les anmeldelse av Lørdag

Elif Shafak, Ære (2011): I en kurdisk landsby ved Eufrats bredd blir tvillingsøstrene Pembe og Jamila født i 1945. Som voksen følger Pembe sin mann til London, der de starter et nytt liv med de tre barna sine. Den eldste sønnen minnes hjemlandet og føler at han er blitt utsatt for et stort svik. Søsteren er lojal og trofast til tross for smerten og kjærlighetssorgen hun bærer på. Og yngstemann, som er født i London, er sky og annerledes. Barna er fanget i fortiden, og en dag blir livet deres smadret og forandret av et brutalt drap. Ære er den tyrkiske forfatteren Elif Shafaks åttende roman. Den kom ut på norsk, oversatt av Bente Klinge, i år.

Zadie Smith, Hvite tenner (2000): Handlingen foregår i London og vi følger familiene Jones, Iqbal og Chalfen gjennom de 30 siste årene av det 20. århundre. Smith beskriver et flerkulturelt miljø hvor hovedpersonene veves sammen sosialt, historisk og genetisk.

Charles Dickens, Bleak House (1852-1853): Det er vanskelig å snakke om London-bøker uten å nevne Charles Dickens. Bleak House, Dickens’ niende roman, er en av verdenslitteraturens mektigste byromaner. Den inneholder mysterier, tragedie, mord, tilgivelse og svært utholdende kjærlighet. Romanen ble nyoversatt av Ragnhild Eikli i anledning 200-årsjubileet.

Monica Ali, Brick Lane (2011): Hovedkarakteren i boken er Nazneen, som kommer til London som 18-åring og kan bare to engelske ord: sorry og thank you. Nazneen og mannen Chanu bor i en liten leilighet i Londons East End, i boligstrøket Tower Hamlets. Nazneen steller hjemme, mens Chanu går på jobb hver dag. Romanen tar opp store og viktige spørsmål som ekteskap og kjærlighet, identitet og tilhørighet.

Har du tips om bøker med handling lagt til London? Del dem i kommentarfeltet eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Det var sommerferie og han hadde akkurat lest Eduardo Mendozas store Barcelona-roman, Miraklenes by.

Utsikt over Barcelona sett fra Parc Güell. Foto: VV Voennyy/Colourbox

– Beskriver byen som et nådeløst sted

– Jeg hadde fått et sterkt inntrykk av byen gjennom boken, og det var morsomt å se ting som jeg hadde lest om og kjente igjen. Hovedgaten La Rambla, for eksempel, og Plaça Reial, med gatelyktene som Gaudí tegnet.

– Jeg så også Montjuic, fjellet hvor fengselet var, og gjenkjente bokas beskrivelser av hvordan folk bygget i de gamle deler av byen, med bygninger som ble smalere og smalere, etter hvert som de ledige tomtene mellom husene ble smalere og smalere – til de bare hadde et vindu og en dør i bredden.

«Miraklenes by» kom ut i 1986, og ble oversatt til
norsk to år senere. Det finnes også en nyere utgave,
som Gyldendal ga ut i 2011.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Handlingen i Miraklenes by utspilles i Barcelona i tidsrommet mellom de to store verdensutstillingene i 1888 og 1929. Hit kommer den uerfarne bondegutten Onofre Bouvila, og her utfolder han seg inntil han, mange år senere og under gåtefulle og grusomme omstendigheter, ender livet sitt.

I storbyen prøver Bouvila seg som tyv, heler, gateselger, gangster, finansmann og industrimagnat, og beveger seg på kanten av loven det meste av tiden.

– Byen beskrives som et nådeløst sted, hvor folk flest er fattige og gjør hva som helst for å overleve, og de som sitter på toppen, vil ikke miste makten.

– Det er få hederlige personer i boka. Få er uten laster. De fattige er ikke koselige og sjarmerende. Alle er kjipe og prøver å tuske til seg mest mulig, sier Spigseth.

Blanding av roman og byhistorie

Han beskriver romanen som «en røverhistorie a la Dickens», men uten den engelske forfatterens joviale og muntre framstilling av fattigdommen.

– Mendozas beskrivelser er mer realistiske. Og historien i Miraklenes by er også er en fortelling om Barcelonas framvekst; en beskrivelse av hvordan den moderne, kosmopolitiske byen ble til. Den er en blanding av roman og byhistorie, av eventyr og virkelige hendelser, forklarer Spigseth.

Reidar Spigseth dro til Barcelona for første gang i 1990 med Eduardo Mendozas «Miraklenes by» i bakhodet. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

– Jeg var der før OL i 1992, og på den tiden så var byen akkurat slik som boken beskriver, eksotisk og formidabel, med mange slitne, trange og stinkende steder. De hadde ikke ryddet opp i sentrum av byen og polert fasadene enda.

– Vi kjente folk der, og vi gikk i de samme bakgatene og smugene og de samme kjipe kneipene som dem. Jeg møtte en mann som hadde blitt kvinne, husker jeg, en liten, knoklete person som tilsynelatende ikke hadde lært å sminke seg selv. Og jeg ble truet med juling og ble reddet av en diger, svart bartender. For meg var møtet med byen nesten som å gå inn i bokens univers, forteller han.

«Barcelona hadde alltid vært og var da fremdeles en havneby – den hadde levd av havet og for havet, den hentet sin næring fra havet og lot havet få fruktene av sitt strev. Barcelonas gater førte fotgjengerens skritt til havet, og via havet stod man i forbindelse med resten av verden. Fra havet kom luften og værlaget, luktene som ikke alltid var behagelige og fuktigheten og saltet som tæret på murene. Bruset fra havet gjorde barcelonesernes siesta så søvndyssende, skipenes sirener målte tidenes gang, og måkenes skrik, triste og sure, minnet om at den sødmefylte halvskyggen under avenyenes trær var blott og bart bedrag. (…) Fargen på Barcelonas hus og torg var havets hvite og blendende farge på klarværsdager eller grå og grumset når uværet satte inn. Alt dette måtte nødvendigvis virke forlokkende på Onofre Bouvila, som var en mann fra innlandet. Det første han gjorde den morgenen, var å ta en sving ned i havnen og søke arbeid som bryggearbeider.» (Eduardo Mendoza, Miraklenes by)

– Jeg fikk et nærmere forhold til byen

Selv om han tyr til reiseguider for å få tips, synes Spigseth at romaner gir et mer spennende bilde av byene man besøker.

– Med en roman får man ting mer levende skildret fra innsiden, og ikke bare den turistvennlige beskrivelsen av virkeligheten. Det at jeg leste boken før jeg dro til Barcelona, gjorde det enda morsommere å være der. Jeg fikk et nærmere forhold til byen.

Hans tips til deg som skal til Barcelona, er å styre unna de mest opplagte turiststedene.

– Man må gå ut av La Rambla og inn i sidegatene for å se mer av byen. Barcelona er større enn man tror, sier han.

Havna og strendene i Barcelona er også et område å sjekke ut.

– I forbindelse med OL, forandret Barcelona havneområdet sitt til en levende og menneskevennlig marina. Her sitter du på havna og ser byen, altså det motsatte av hva Oslo har gjort i Bjørvika, sier Spigseth.

Lesetips til deg som skal til Barcelona

Ildefonso Falcones, Havets katedral (2006): Romanen, som kom ut på norsk i 2008, gir en beskrivelse av Barcelonas storhetstid som livlig sjøfartsby preget av religionskonflikter, krig, pest, enorme sosiale forskjeller og kamp om materiell rikdom.

Mercè Rodoreda, Diamantplassen (1962): Romanens forteller er den unge Nàtalia, «duepiken», og det er hennes stemme og blikk på verden som geleider leseren gjennom hendelsene: ulykkelig ekteskap, fattigdom, nedgangstider, men også glimt av glede og håp. Den spanske borgerkrigen spiller en avgjørende rolle i boka, men på en indirekte måte.

Forfatter George Orwell har fått en plass
oppkalt etter seg i Barcelona.
Foto: Flickr.com/netdiva/

George Orwell, Hyllest til Katalonia (1938): I boken skildrer den britiske forfatteren George Orwell Barcelona og regionen under borgerkrigen. Orwell reiste dit i 1936 som journalist for å dekke den spanske borgerkrigen for britisk presse, og endte opp med å bistå den spanske republikken i kampen mot Francos styrker. Boken ble oversatt til norsk i 1975.

Colm Tóibín, Homage to Barcelona (2002): Forfatter Colm Tóibín har skrevet flere romaner og noveller, men også sakprosa- og reisebøker. Han har bodd i Barcelona av og på siden 1970-tallet og gir i denne boken en skildring av byens kultur og historie.

Carlos Ruiz Zafón, Vindens skygge (2001), Engelens spill (2008) og Himmelens fange (2011): Zafón ble verdensberømt etter at Vindens skygge kom ut i Spania i 2001, og siden i de aller fleste land. Forfatteren er selv født i Barcelona, og handlingen i de tre bøkene er lagt til den spanke byen.

I den første boken møter vi bokhandlersønnen Daniel Sempere, som blir med faren sin til «De glemte bøkers kirkegård». Her finner han boken Vindens skygge, som holder ham oppe natten igjennom. Mannen som skrev den, ble funnet drept mange år tidligere, og Daniel jakter etter hvert på flere bøker av den mystiske forfatteren Julián Carax. Etterfølgeren, Engelens spill, foregår i hjertet av Barcelona på 1920-tallet, og slutter der Vindens skygge begynner. Himmelens fange tar opp tråder fra de to foregående bøkene og viser hva som skjer etter at Daniel møter en mystisk, halt mann i bokhandelen julen 1957.

• Les også: Carlos Ruiz Zafón med ny roman

Har du tips om bøker med handling lagt til Barcelona eller andre spanske byer? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

@NRKbok Bolaños Ville Detektiver sveipar innom Barcelona.

— Ole Svarthumle (@svarthumle) July 5, 2013

@NRKbok Vindens skygge, Havets katedral (79,-), Miraklenes by, alle til Vasquez Montalban, pluss filmer: Biutiful, Alt om min mor #lesetips

— Fredrik Giertsen (@FredrikGiertsen) July 5, 2013

@NRKbok Denne! http://t.co/Jw3F1uap27 Utgitt både i album og i Tegneseriebokklubben i 1985.

— Olaf M. Solstrand (@olafmoriarty) July 5, 2013

Eg har alltid hatt høg leselyst, og såg fram til å lese ein norsk klassikar. Det skulle eg aldri ha gjort. Eg har aldri følt meg så jævlig som da eg las Sult.

Det kan hende at min livssituasjon minna litt om hovudkarakteren sin, berre i student anno 2009-versjon. Etter knappe ti sider svirra tankane mine i kring om eg i det heile hadde nokon plass å sove neste natt. Og kor skulle eg få mat frå? Når blir mitt neste varme måltid? Korleis skulle eg halde på varmen? Og kor skal eg få pengar til å betale for alt dette? Er det i det heile nokon som elskar meg der ute?

Eg vart stadig mindre og mindre, kroppen min la seg i fosterstilling på autopilot. Her måtte det drastiske tiltak til. Eg måtte legge frå meg boka, gøyme ho lengst innerst inne i klesskapet bak alle kleda eg aldri nyttar. Aller helst burde eg berre kasta boka ut vindauget, men eg unna ingen å finne den og få same lesekjensle som meg. Dette var det nærmaste eg nokon gong kjem å vere med i ein skrekkfilm.

Da eg låg i senga mi utan boka, kom eg snart på lysare tankar. Eg har jo ei relativt mjuk seng å sove i (billigste type frå IKEA), tak over hovudet (eitt ymse kollektiv som var alt for dyrt i forhold til prisen) og varm middag på bordet kvar dag (havregrynsgraut er betre enn ingen middag).

Sult innerst i skapet.

Men det verste var jo at eg måtte finne fram boka ved eitt seinare høve, eg måtte jo lese ho ferdig. Eg måtte legge ein plan. Eg skulle berre lese eitt vist tal sider for kvar gong. Eg skulle berre lese når sola skein (ganske realistisk plan med andre ord, sidan eg budde i Bergen). Eg skulle ikkje lese på tom mage og vere godt utkvilt, så skulle det nok gå bra. Det tok meg heile semesteret å komme meg gjennom.

Den verste boka eg har lest er Sult. Å lese denne boka skulle ikkje berre øydelegge for sjølvfølelsa, men og for karakterane mine og paranoiaen. Det endte med at eg ikkje turte å lese fleire av bøkene på pensumlista i frykt for å ende opp i same fosterstilling att. Det gikk så som så med karakterane den hausten og tanken på å fortsette på nordisk var en mørk, mørk tanke.

Ja, ein kan kanskje seie at Sult er den beste boka eg har lest, sidan den gav sånn inntrykk på meg, men frå og med no av held eg med til gladbøker som Liberace: Your Personal Fashion Consultant. Kvifor er det berre bøker med tragiske historier som havnar på slike pensumlister?

Oscar ankommer Oz i ballong: The Great and Powerful (Foto: The Walt Disney Company Nordic).

«The Wonderful Wizard of Oz» er verdens aller første filmatiserte fantasy-bok. Nå er den vidunderlige trollmannen tilbake på kino.

Disneys nye storfilm Oz, The great and powerful har hatt norgespremiere.
Dette en prequel til film-klassikeren The Wizard of Oz fra 1939, basert på L. Frank Baums første Oz-bok.

Det er ikke like kjent at det faktisk er skrevet hele 43 bøker om det det litterære universet Oz, og at den første boken i serien ble filmatisert allerede i 1910, i stumfilmversjon.

Verdens første fantasy-serie
De siste årene har flere av de aller største kinosuksessene vært basert på fantasy-bøkenes facinerende universer. Hobbiten, Harry Potter, Legenden om Narnia og The Hunger Games er bare noen eksempler på hvordan litteraturens fantasiverdener har trollbundet publikum både som bøker og på skjermen.

Dorothy møter den feige løven i førsteutgaven av The Wonderful Wizard of Oz.

Det magiske landet Oz har underholdt barn og voksne i over 100 år. Universet ble først introdusert i boken The Wonderful Wizard of Oz i 1900. Historien om Kansas-jenten Dorothy Gales møte med fantasiverdenen fikk en varm mottagelse av publikum. Boken fikk strålende kritikker og ble svært populær.

L. Frank Baum skrev i alt 14 bøker om Oz i løpet av sitt liv. Senere ble serien skrevet videre av forfattere som Ruth Plumly Thompsom, John R. Neill, Jack Snow, Rachel Cosgrove og Lauren Lynn McGraw. Bøkene har blitt omgjort til flere film og scene-versjoner i løpet av årene. En av de senere historiene om Oz, Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West, av Gregory Maguire, er blitt en enorm musikal-suksess på Broadway og West-End.

Et “ekte” sted
I motsetning til filmklassikeren fra 1939, hvor Oz viser seg å bare være Dorothys drøm, blir The Land of Oz presentert som et ekte sted i bøkene. Et sted som eksisterer i vår virkelige verden, men som er beskyttet fra sivilisajonen av naturens barrierer.

Monarkiet Oz består av fire regioner; Munchkin Country,Winkie Country, Gillikin Country og Quadling Country. Oz har sitt eget, kart, flagg, nasjonalsang, økonomi og politikk, og de 500 000 innbyggere består blant annet av hekser, feer, gnomer, havfruer, nymfer, kjemper og snakkende dyr.

Men hva definerer egentlig et bra fantasiunivers?

Troverdighet
Bibliotekar Thomas Brevik ved Lindås bibliotek mener at viktigste for en fantasy-boks troverdighet er at det er lett for publikum og sette seg inn i og tro på den verdenen de blir invitert inn i.

– Et godt eksempel på et troverdig fantasy-univers er den verdenen Kristine Tofte skaper i Song for Eirabu-bøkene, sier Brevik.

– Der starter hun med en kombinasjon av noe mystisk og magisk og et lite og gjenkjennelig miljø. I løpet av den første boken blir disse to trådene vevd sammen til et univers som både blir mer og mer realistisk og samtidig i stadig større grad fantastisk.

Brevik mener at troverdigheten til en fantastisk verden har lite å gjøre med detaljrikdom, men mye å gjøre med hvordan ting henger sammen og hvor lett det er for leseren å følge forfatteren på vei inn i det skapte universet.

– Det er kanskje det som skiller den virkelig gode fabelprosaen fra den middels. Hvor mye motstand møter leseren på vei inn i universet? Hvor lett er det å tro på det du blir tilbudt av konsepter og figurer?

Brevik mener at styrke bak Oz, ligger i personlighetene som befolker verdnen.
– Jeg opplever Oz som et surrealistisk bilde som skal være bakgrunn for å si noe om mellommenneskelige forhold. Litt som Alice in Wonderland. Det fantastiske og vellykkede med Oz ligger i hvordan forfatteren svinger seg fra den ene absurditeten til den neste på en så selvfølgelig måte at han får med seg leseren på moroa.

Fremtidens Fantasy
Thomas Brevik har noen egne ønsker om filmatisering av fantasy i fremtiden.

– Om noen ga Peter Jackson uendelig med penger og oversatte Song for Eirabu til engelsk slik at han kunne filmatisere de to bøkene, da hadde jeg nok blitt en lykkelig mann!

– Ellers skulle jeg virkelig gjerne sett Diana Wynne Jones sine bøker filmatisert. Der kan man jo starte med Dark Lord of Derkholm, som er en parodi på fantasy-sjangeren i seg selv. Den boken er allerede ekstremt visuell, og egner seg godt for film. Den ville vært en svært god komedie og kommentar til den fantasybølgen vi ser innen film for tiden. Kanskje Simon Pegg og Nick Frost kunne ta seg av den saken? Det er på tide med litt mer selvironi og beskere humor i fantasyfilmene nå.

Hvilke fantasy-bøker skulle du gjerne sett på kino?

Illustrasjon av Linda Skare

Nyere erotiske litteratur, som Fifty Shades-serien, vekker mye debatt. De eksplisitte sexskildringene fra Bibelen, en av fjorårets bestselgere, ser ut til å provosere mindre. Hvorfor det?

Mange fortellinger fra Bøkenes bok, handler om utroskap, incest, onani og prostitusjon, og blir aldri nevnt under søndagsgudstjenesten. Her er noen eksempler på sex-skildringer fra Bibelen. Blir du provosert?

“Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!”
(1.Mosebok, 1:28)

Promiskuitet
(Esekiel.23:18-22)
18 Siden hun drev hor så åpenlyst og kledde seg naken, brøt jeg med henne, slik jeg før hadde brutt med hennes søster. 19 Men fordi hun husket sin ungdoms dager, da hun drev hor i Egypt, horet hun mer og mer. 20 Hun lengtet etter beilerne sine, med lem som esler og sprut som hester. 21 Du tenkte med lengsel på din skamløse ungdom, på det egypterne gjorde med brystene dine, de unge brystene.

Oralsex
(Høysangen)
2:3 Som et epletre blant trærne i skogen, slik er kjæresten min blant sønnene.
Jeg nyter å sitte i hans skygge, hans frukt er søt for ganen.
8:2 Så tok jeg deg med til min mors hus, inn i det rommet der hun fødte meg.
Jeg skulle skjenke deg kryddervin og saft av mine granatepler.

Incest
(1. Mosebok.19:30-37)
31 Den eldste datteren sa til den yngste: «Faren vår er gammel, og det finnes ikke en mann her i landet som kan gå inn til oss på vanlig måte. 32 Kom, la oss skjenke vin til far og ligge med ham, så vi kan holde liv i fars ætt!» 33 Og de skjenket vin til faren sin samme natt, og den eldste gikk inn og lå med faren sin. Han merket ikke at hun la seg, og ikke at hun sto opp. 34 Dagen etter sa den eldste til den yngste: «Hør nå, i natt lå jeg med far. La oss skjenke vin til ham i natt også. Så går du inn og ligger med ham, så vi kan holde liv i ætten etter faren vår.» 35 Også den natten skjenket de vin til faren, og den yngste sto opp og lå med ham. Han merket ikke at hun la seg, og ikke at hun sto opp. 36 Nå skulle begge døtrene til Lot ha barn med faren sin.

Onani
(1.Mosebok.38:8-11)
8 Da sa Juda til Onan: «Gå inn til din brors kone og gjør din plikt som svoger, så du kan skaffe din bror etterkommere.» 9 Men Onan visste at etterkommerne ikke ville bli hans. Når han gikk inn til sin brors kone, lot han sæden gå til spille på jorden for ikke å gi broren etterkommere. 10 Men det Onan gjorde, var ondt i Herrens øyne, og han tok livet hans også.

Homofili
(Paulus brev til Romerne.1:24-28)
24 De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. 25 De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. 26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. 27 På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.

Polygami
(1.Kongebok.11:1-4)
Kong Salomo elsket også mange andre utenlandske kvinner enn faraos datter. Det var kvinner fra Moab, Ammon, Edom, Sidon og hetittenes land. 2 De hørte til de folkene Herren hadde talt om da han sa til israelittene: «Dere skal ikke blande dere med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de til å vende hjertet deres til sine guder.» Det var disse kvinnene Salomo holdt seg til og elsket. 3 Han hadde sju hundre koner med fyrstelig rang og tre hundre medhustruer, og de førte hans hjerte på avveier.

Utroskap
(2.Samuelsbok.11:2-18)
2 En gang ved kveldstid sto David opp av sengen og gikk og drev på slottstaket. Fra taket fikk han øye på en kvinne som badet. Kvinnen var svært vakker. 3 David sendte bud og forhørte seg om kvinnen. Han fikk til svar: «Dette er jo Batseba, datter av Eliam og kona til hetitten Uria.» 4 David sendte bud etter henne. Hun kom til ham, og han lå med henne. Hun hadde nettopp renset seg etter at hun hadde vært uren. Siden gikk hun hjem igjen.5 Men kvinnen var blitt med barn. Hun sendte bud til David og meldte: «Jeg skal ha barn.»(…)
14 Neste morgen skrev David et brev til Joab og sendte det med Uria. 15 I brevet skrev han: «Sett Uria lengst framme, der kampen er hardest. Dra dere så tilbake fra ham, så han faller og mister livet!» 16 Joab, som lå og voktet på byen, satte da Uria på et sted hvor han visste det sto tapre krigere. 17 Mennene i byen dro ut og gikk til angrep på Joab. Noen av mennene i Davids hær falt, også hetitten Uria.

Voldtekt
(5.Mosebok.22:23-30)
23 Om en mann treffer en ung jente i byen, en jomfru som er lovet bort til en annen mann, og han ligger med henne, 24 da skal dere føre begge to til byporten og steine dem i hjel, jenta fordi hun ikke ropte om hjelp enda hun var i en by, og mannen fordi han krenket en annen manns kvinne. Slik skal du rydde ut det onde hos deg.
25 Men er det ute på marken at en mann treffer en jente som er lovet bort, og tar henne med makt og ligger med henne, da skal bare mannen som lå med henne, dø. 26 Jenta skal du ikke gjøre noe; hun har ikke gjort noen dødssynd. For dette er en lignende sak som når en mann overfaller en annen mann og slår ham i hjel. 27 For han traff henne ute på marken. Jenta skrek, men ingen hjalp henne.
28 Om en mann treffer en jente som er jomfru og ikke er lovet bort, og han forgriper seg på henne og ligger med henne, og de blir oppdaget, 29 da skal mannen som lå med jenta, betale hennes far femti sjekel sølv. Hun skal være hans kone fordi han krenket henne, og han får ikke skille seg fra henne så lenge han lever.

Blir du provosert av Bibelens erotiske tekster?