Oliver Møystad har besøkt bokmessa i Frankfurt
i mange år. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

En av de norske forfatterne som peker seg ut på verdens største bokmesse er Samuel Bjørk. Det er et pseudonym og boken det handler om heter Det henger en engel alene i skogen. Den dukket opp fra sidelinjen, og er nå solgt til flere land, blant annet Spania og Brasil.

Hvilken norsk bok ville du anbefalt lesere i andre land? Bruk kommentarfeltet nederst i saken!

– En agent har klart å lage hype rundt den, den kom som en overraskelse, sier Oliver Møystad. Han er rådgiver i NORLA (Norwegian Literature Abroad), organisasjonen som arbeider for å spre norsk litteratur i utlandet. NRKbok møtte ham på bokmessen i Frankfurt denne uken og han ga oss en pekepinn og to om hvilke norske forfattere som det er mest blest om internasjonalt.

–En annen, som kanskje ikke er like overraskende, er Roy Jacobsen. Han har allerede mange forlag, og han har en nydelig bok i år, De usynlige. Den er det mange som er interessert i. Ellers så vet jeg at det er mange som er interessert i Cecilie Engers bok, Mors gaver. Den er også veldig fin og mange har lagt merke til den. Og Tore Renbergs Vi ses i morgen er det mange som ser på nå.

• Les også: Tore Renberg: – Jeg går inn i en helt ny fase i mitt forfatterskap

Her er noen av de norske bøkene som peker seg ut på bokmessa i Frankfurt.

Hva skjer egentlig på bokmessa? Er det mye som blir solgt her?

– Det er sjelden at ting blir solgt her. Det agentene prøver å gjøre, de som selger rettighetene, er å lage hype rundt noen bøker. Hvis de får til det, er det veldig bra, men det må være en bra bok også, ellers så funker det ikke.

Hvor vanskelig er det å lage hype på verdens største bokmesse?

– Noen ganger så kan det gå. For et par år siden, skjedde det med Gaute Heivolls Før jeg brenner ned. Det var et engelsk forlag som kjøpte den rett før messa, og da skjønte alle at her var det noe. Når en bok blir solgt til England, er det veldig viktig, så da skulle plutselig alle kjøpe den boken. Det gjelder å ha riktig timing. Forlagene får ganske mange ting før messa slik at de kan forberede seg.  Her har vi møter hver halvtime, hele dagen, hver dag, forklarer Møystad.

– Forlagsredaktørene går rundt fra stand til stand, mens andre selger eller presenterer bøkene. Det handler mye om å holde seg orientert og om å finne ut hva som kommer, det blir sjelden salg her. De sier «den og den boken kan jeg være interessert i» og så får de tilsendt en prøveoversettelse og boken, som de kan få en oversetter til å lese. Og så kan ting bli solgt. Hvis det ikke er de store tingene som skal selges der og da. Og det er veldig ofte engelske og amerikanske bestselgere. Der skjer det fort.

Møystad har besøkt bokmessa i Frankfurt mange ganger før, både som rådgiver for NORLA og som redaktør og agent i forlagsbransjen.

Har det skjedd noe med interessen for norsk litteratur de siste årene?

– Ja, den har økt. Den har økt over mange år.

Hva kan være grunnen til det?

– For det første så er litteraturen vår veldig god, men det har også noe med NORLAs og forlagenes arbeid å gjøre. Det har blitt gjort mer for å profilere og promotere norsk litteratur. Det første store hoppet var da Jostein Gaarder fikk sitt internasjonale gjennombrudd og dermed så ble norsk litteratur kjent og flere ble interessert i å se om det kom mer fra Norge. Og så kom det et nytt hopp med Per Petterson og Ut og stjæle hester, og så kom det Jo Nesbø.

Er det en snowball-effekt vi ser her?

– Ja, for eksempel med Per Petterson så ser man at «oh, ja, her er det mer som kan være interessant», og etter Jo Nesbø så tenker man «ja, norsk krim kan også være interessant, ikke bare svensk». Alle forlagene vil ha den neste store suksessen. Og så oppdager de at norsk litteratur faktisk er veldig interessant på veldig mange felter; vi har en veldig bred og god litteratur.

• Les også: Brasil stiller tungt på verdens største bokmesse
• Les også: City of God-forfatter Paulo Lins om sin nye roman: – Dette er historien om hvordan sambaen ble til

Se bilder fra årets bokmesse i Frankfurt!

Hvilken norsk bok ville du anbefalt lesere i andre land?

Brasil er æresgjest på bokmessa i Frankfurt, som arrangeres fra 9. til 13. oktober. Foto: Frankfurt Book Fair/Peter Hirth

I praksis betyr det at Brasil stiller med over 70 forfattere, viser frem over 100 litterære utgivelser og er i en eller annen form fokus i nesten 500 arrangementer i byen, både i og utenfor messeområdet.

Det betyr også at brasilianeren i NRKs litteraturredaksjon, altså undertegnede, pakker kofferten og reiser til Frankfurt med notatblokk, kamera og lydopptaker for å gi deg, kjære leser, et lite glimt av det som skjer der nede.

Allerede nå, er det et par ting som jeg har bitt meg merke i.

Brasil er en av verdens største økonomier, og landet har blitt viktigere som global aktør. Bokmarkedet vokser også, med flere utgivelser, flere lesere og større omsetning i bransjen de siste årene.

Landet prydet forsiden av The Economist i 2009.

I tillegg til å være hovedgjest i Frankfurt i år, er Brasil også hovedgjest på bokmessen i Göteborg neste år. I fjor viet dessuten det litterære tidsskriftet Granta en hel utgave til unge brasilianske romanforfattere.

Og la oss ikke glemme to av verdens største sportsbegivenheter, fotball-VM og OL, som arrangeres i Brasil i henholdsvis 2014 og 2016.

En annen interessant ting som jeg har fått med meg, er at en rekke brasilianske bøker har blitt oversatt til skandinaviske språk siden 2005 med støtte fra det brasilianske nasjonalbiblioteket, og de aller fleste av dem har kommet ut på svensk. Er det noe som svenskene ser i brasiliansk litteratur som norske forlag ikke har oppdaget enda? Det er et av spørsmålene jeg vil prøve å få svar på i Frankfurt.

Det finnes selvfølgelig mer enn Paulo Coelho på norsk også. I sommer fikk Ka forlag og oversetter Christian Rugstad mye skryt for de norske utgavene av den brasilianske forfatteren Machado de Assis’ klassikere Brás Cubas’ posthume memoarer og Dom Casmurro. I høst ga Cappelen Damm Francisco de Azevedos roman Tante Palmas ris på norsk.

Neste år introduserer Gyldendal norske lesere for to av Brasils mest bemerkelsesverdige unge forfattere: Michel Laub og Daniel Galera. Begge to kommer jeg til å møte i Frankfurt.

Følg bokmessa i Frankfurt med #NRKFrankfurt på Twitter og Instagram! Bokmessens offisielle hashtag er #fbm13.

Amazon er et av verdens mest innovative selskaper og brukerne elsker dem. Bokbransjen frykter at «rovdyrkapitalistene» kommer til å ødelegge markedet.

Amazons fremadstormende rolle i bokmarkedet er et hett tema. Det kom dermed ikke som en overraskelse at den såkalte «Great Debate» under årets London Book Fair var «Amazon – Friend or Foe?».

Elsker eller hater du Amazon? Si hva du mener i kommentarfeltet!

Amazon har drevet netthandel av bøker siden 1995 og de har vært frontløpere i bruk av ny teknologi som gjør tjenestene deres mest mulig brukervennlige.

– De har agert i et rom som ventet på å bli agert i, mener den irske forleggeren Eoin Purcell.

– Amazon er en online markedsplass, et teknologiselskap og en merkevare som drives av en visjon og en aggressiv ledelse, og de har en sterk posisjon i bokmarkedet. Men Amazon er mer et symptom på forandringen som skjer, enn forandringen i seg selv. Behovet for fysiske utsalgssteder for bøker blir mindre viktig i fremtiden.

Stadig flere kjøper bøker på nett. Omsetningen av ebøker økte med 200 prosent i Europa i fjor, skriver Dagens Næringsliv og referer til en rapport som analyseselskapet AT Kearney har laget sammen med italienske Bookrepublic. I USA utgjør eboksalget 34 prosent av totalen og i Storbritannia er markedsandelen 20 prosent. Samtidig har prisene sunket kraftig, i stor grad på grunn av konkurransen med Amazon.

«Amazon is destroying Britain’s book industry«, har Tim Waterstone, grunnleggeren av et av verdens største bokhandelkjeder, sagt.

I Norge selges det 30 millioner bøker årlig. Av det utgjør nettsalget om lag 12 prosent, opplyser Kristenn Einarsson, leder i Forleggerforeningen. Det vil si nesten fire millioner bøker.

BIs digitalundersøkelse fra 2011 viser at 20 prosent av dem som kjøpte bøker via nett i Norge, benyttet Amazon, og at de handlet i snitt 10 bøker i året. Det tilsvarer om lag tre millioner bøker.

Dersom tallene stemmer, kan det altså se ut til at tre fjerdedeler av nettbokhandlingen i Norge skjer på Amazon.

Amazon har snust på Norge, men forhandlingene ble brutt på grunn av uenigheter om pris. Etter at Kulturdepartementet foreslo å lovfeste ordningen med fastpris på bøker, har diskusjonen om hvorvidt Amazons posisjon i bokmarkedet er et gode eller et onde blusset opp igjen. Professor i medievitenskap Tore Slaatta har for eksempel sagt at Amazon «er i ferd med å bli en monopolist som kontrollerer både maskinvare og innhold» og at norske bokhandlere kan bli utkonkurrert av det multinasjonale selskapet.

Framtidsforsker Eirik Newth mener på den andre siden at verdens største nettbokhandel bør være et forbilde for norske bokhandlere.

Les også: Tiden renner ut, på NRK Ytring, om at et stort flertall unge, norske ebok-lesere foretrekker ebøker på engelsk.

Les også: Nettbokgigant i hardt vær

Bryter spillereglene
Under debatten på bokmessa i London, var spørsmålet hvorvidt Amazon har en positiv eller ødeleggende innvirkning på bokmarkedets fremtid.

Amazon er ikke lenger et amerikansk selskap, de har base i Luxembourg og drives som et multinasjonalt selskap. Når det gjelder bøker, driver Amazon med mye mer enn salg. De låner også ut bøker, de kjøpte nylig verdens største bok-community, Goodreads, de trykker og utgir titler og tilpasser digitalt innhold til lesebrettet Kindle. De er med andre ord i konkurranse med langt flere enn bokhandlerne. Og bokbransjen som har drevet sin forretning omtrent på samme måte i 500 år, føler seg til dels akterutseilt og truet.

Storify: Se hva som ble sagt på Twitter om «Den store debatten: Amazon – venn eller fiende?»

Hør debattinnleggene fra London Book Fair

«Amazon got to where they are because people like what they do.»
Eoin Purcell, irsk forlegger

«Amazon has the power to destroy the infrastructure we have.»
Tim Godfray, leder i den britiske bokhandlerforeningen

«Amazon pusher opplevelsen av formater. Historier som er for lange for magasiner og for korte til å bli en bok blir solgt på Amazon, det er kjempebra for forfattere, kreativt!»
Jennifer 8. Lee, journalist, forfatter og grunnlegger av Plympton, som gir ut seriefiksjon i digitalt format

«It’s not a question of good and evil, it’s a question of very different goals.»
Robert Levine, journalist i blant annet Wired og forfatter av Free Ride – How Technology Companies Are Killing The Culture Business

Elsker eller hater du Amazon?

Litteraturkritikar Marta Norheim kan fortelje at ein bokfestival er mykje meir enn å bla i bøker.

Rapporten som følgjer er frå bokmessa i Leipzig (14.-17. mars), ei messe med ein spesiell profil. Det har seg slik: I fleire hundre år var dette den største bokmessa i Tyskland. Då Europa vart delt i to, vart Leipzig ein del av DDR og dermed Aust-Europa. Frankfurt blei då den store, tyske bokmessebyen og Leipzig blei ei messe som retta seg austover. Det gjer dei framleis. Her summar det på russisk, albansk, kroatisk, serbisk, slovensk, ukrainsk, polsk og saa vidare. Ja, og tysk, naturlegvis. Men her finst ingen språk som alle kan, derfor sit det dobbelt så mange folk som ein skulle tru i alle panel . Dei andre er tolkar. For det pågår heile tida opplesingar, intervju, debattar, kranglar og seminar. Dette skjer på hundrevis av små opne plassar mellom dei 2.069 utstillarane av dei 100.000 bøkene i dei fem messesalane.

Hovudhallen for bokmessa i Leipzig.

Dette er ikkje imponerande tal, vi snakkar her om ei middels stor bokmesse. Men altså, når hundrevis av dei 2.900 medverkande forfattarane og ekspertane skal snakke samtidig på eit svært avgrensa omraade, så skjer det ein del heilt spesielle ting. Her er mitt verbale bildegalleri med sju bilde frå utstillinga, inkludert tre bonusfotos:

1. Det er ca 50 arrangement som startar kl 10:00. Du vel ut eitt, med to rumenske forfattarar som skal snakke om grenseerfaringar. Podiet er tomt. Naboarrangementa er i gang, folk ler og applauderer 20 meter unna. Skal eg svikte dei rumenske forfattarane? Nokon av publikum kikkar seg rundt, klare til å oppsøkje plassar der det skjer noko. Ein tapper liten flokk blir igjen. Når dei rumenske forfattarane dukkar opp, skal dei vite at det finst folk som har vore villige til å vente. Etter 20 minutt dukkar det opp ei dame som forklarer at den eine forfattaren er sjuk og den andre visstnok er på veg, men ingen anar kvar ho er og det heile blir avlyst. Her kan ein hekte seg på eit anna arrangement som allereie er godt i gang eller kanskje nesten slutt. Eller ein kan ta ein kopp kaffi og nokon søte kjeks.

Når Gorbatjov kjem til Leipzig for å snakke om sjølbiografien sin, vart det framsidestoff i avisa. Dessverre blei det avlyst pga helsa.

2. Kaffi og søte kjeks. Alle dei 2.069 utstillarane byr på kaffi i plastkrus og søte kjeks. Bortsett frå nokon frå Balkan som skjer rause skiver av ei enorm spekeskinke med ein skummel kniv. Og japanarane som har noko eg ikkje veit kva er. Kaffien er ikkje særleg varm, og ikkje særleg god, ein må ikkje ta imot.

3. Japan. I Hall 2 er det ei stor avdeling med teikneseriar, teiknefilmar og ikkje minst Manga i alle variantar. Tusenvis av publikummarar har kledd seg ut etter Manga-figurar, og atter fleire tusen har søkt inpirasjon i andre fantasiunivers som Harry Potter, Game of Thrones og Ringenes Herre, eller dei har berre rett og slett kledd seg ut. I løpet av messa skal beste kostyme kårast. Dette er eit herleg absurd innslag på messa, som truleg aldri har vore så fargerik i løpet av si 500 år lange historie. Einaste ulempe er dokøen.

4. Dokø. Har du sett ei heks som ventar på tur? Til og med i Tyskland, køkulturens opphavsland og mor, snik jenter i heksekostyme i køen. Og ikkje nok med det: Når jenter på 16 år har enorme gevantar som er festa på kroppen paa improvisert vis, med nåler og klyper og klemmer og knutar, så tek det enormt lang tid å kome seg på ramma, og tilsvarande lang tid å rigge kostymet på igjen. Dei som står fremst i køen kan lære seg nye tyske banneord som blir visla, kviskar og ropt ut bak stengde dører når deler av kostymet hamnar i doskåla. Men alle køar tek slutt til slutt. Og så kan ein gå tilbake til f.eks hall 4.

Nokon som ønsker seg denne i julegåve?

6. Kveldsprogram. På kvelden går det an å velje mellom fleire titals arrangement, som spenner frå debattar om ytringsfridom til erotisk nattseanse. Ein plass midt mellom finst det tradisjonsrike programmet Nordische Lesenacht, der 10 nordiske forfattarar får ein halv time kvar til å lese, bli intervjua og presentere boka si. Bjarte Breiteig og den austerrikske omsetjaren hans fekk alle til å le fleire gonger, trass i at novella Breiteig las var trist.

7. Trist og moro. Ei bokmesse er eit slit, med altfor mykje folk og altfor mykje å velje i. Det er ein kunst å velje. Det tek tid å akseptere at det sannsynlegvis er eit mykje betre program ein annan stad, kanskje på nabostanden. Det krev også ei viss erfaring å rekne ut kor lang tid det går frå ein forlet hall 1 og til ein har funne plassen ein skal til i hall 4. I rushtida, når det myldrar av Mangas, barnevogner og helt vanlege somlarar, kan det ta absurd lang tid. Den hemmelege kunsten på bokmesser er å leve med uheldige val og nyte det absurde. Det er jo også ofte det litteraturen dreier seg om.

Dobbeltutsagnet i møteintroduksjonen fra Oversatte dager, om oversettelse som «det umuliges kunst» og at kritikken av oversettelsen er en enda mer umulig kunst, har utvilsomt mye for seg. Men; slik er det først når vi diskuterer oversetterens og oversettelseskunstens oppgaver og utfordringer der oppgaven tas alvorlig og utføres samvittighetsfullt, som det vanskelige – ja, nesten umulige arbeidet det ofte er. Ikke bare for oversetteren, men også for forlaget. Det jeg skal ta opp her, er imidlertid noe annet – det dreier seg om unøyaktigheter, feil som fører til ubegripeligheter, slurv som river ned en tekst, heller enn å byge den opp. Ting som i ytterste konsekvens kan skade en forfatters ry. Jeg snakker om et inntrykk av senket ambisjonsnivå i publiseringen av oversatt litteratur. La oss håpe inntrykket er feilaktig.

Vanskelig arbeid

En oversetter står foran formidable oppgaver hver eneste dag – et utall av valg som ikke bare dreier som hvilke ord, setninger og vendinger som dekker innholdet I originalteksten, men like mye en balansegang mellom et originalt uttrykk og det som fremstår som fornuftig og lettbegripelig på norsk. Å flytte noe så essensielt og flyktig som stil fra et språk til et annet er vrient – og; det er en fryd når det lykkes, som det ofte gjør. Norske oversettere er i all hovedsak gode oversettere. Nettopp derfor det oppleves det underlig når jeg i løpet av to-tre leseuker setter meg til med flere bøker etter hverandre – oversatt fra engelsk – der tekstene gang på gang får meg til å stusse, lure på om det jeg leser kan henge på greip, om det er riktig eller jeg bare fnyser i ren irritasjon.

Flatt

Den første gangen jeg sa noe om dette denne våren – det er om våren vi får mest oversatt skjønnlitteratur – var i anmeldelsen av Ian McEwans «Sweet Tooth», på norsk heter den «Serena». Jeg leste omtrent halve boken i originalutgave, før jeg fikk det norske eksemplaret i hendene – og ble skuffet. Mest fordi McEwans nyanserte, nesten blomstrende språk, basert på et digert ordforråd, etter min mening var blitt unødvendig flatt – tilsynelatende som en følge av enkle valg. At det også fantes flere helt enkle feil – som at public school blir til offentlig skole og self conscious blir selvbevisst, mens en referanse mellom to steder i teksten bare forsvant, la igjen et inntrykk av at hastverksarbeid kunne være en forklaring. Og da ikke bare fra oversetteren. Det kommer jeg tilbake til.

Like gjerne riktig?

En ukes tid etter anmeldelsen av McEwans bok var turen kommet til David Vann, en uhyre språkbevisst amerikaner, og hans tredje bok «Dirt». Den heter «Jord» på norsk. Som i den forrige Vann-romanen på norsk, «Caribou Island», har denne oversettelsen sine problemer i nettopp den balansegangen jeg nevnte. I dette tilfellet mellom et amerikansk uttrykk i originalen og et fornuftig, lesverdig norsk. Dette er, som nevnt, en aktverdig og svært diskutabel problemstilling. Meningene vil være delte og det er slett ikke sikkert at jeg har rett når jeg mener at oversettelsen ikke lykkes. Men; inntrykket av noe ikke helt gjennomarbeidet styrkes når åpenbare og helt uforståelige tabber dukker opp: I forrige Vann-roman skrev forfatteren i originalen om et fiskeredskap han kalte a weighted treble hook. Det ble vektet treblekrok på norsk. Et redskap vi ellers kaller en pilk. Banalt? Ja. Viktig for sammenhengen, i og for seg? Ikke veldig. Like banalt er det selvsagt at vi sjelden maler biler på norsk, vi lakkerer dem. På engelsk derimot … I originalutgaven av Vanns «Jord» står det om familiens gamle Buick Century fra 1973; «Painted metallic orange, a new paint job from a year ago». Mens oversettelsen skriver: «Malt metallisk oransje for bare et par år siden». Som sagt; vi lakkerer biler. Vi har også snakket om metallic-lakk siden den dukket opp for en del ti-år siden. Igjen; ikke veldig viktig for sammenhengen, bortsett fra at leseren sporer unødvendig av. Så hvorfor ikke like gjerne riktig som galt?

Korrektur?

Mye viktigere er dette: Hva skyldes det at ingen oppdager åpenbare tabber feil og unøyaktigheter i disse oversettelsene? Før de går i trykken? For det er da noen som leser oversettelsene? I forlaget?

Det siste poenget er sikkert retorisk nok. Årsaken til at jeg bruker det allikevel, er en tredje bok, en der oversettelsesproblemene er så store at jeg nesten angrer på å ha pirket i de to som er nevnt. Jeg sitter nemlig og skal anmelde Zadie Smiths roman «NW». Tittelen henspiller på North West, den nordvestre delen av London, et mangslungent område dit handlingen er lagt.

Slendrian?

Jeg ser uten videre at denne teksten – og særlig bokens første del – ikke er lett å ikle norsk språk. Forfatterens påfunn og stilgrep er mange. De er også en viktig del av romanens kvalitet. I Kari og Kjell Risviks oversettelse tar det imidlertid ikke mange sidene før øyenbrynene går i ett med hårfestet. Eksemplene strekker seg fra misforståelser via helt åpenbare feil til setninger som ikke lar seg forstå – ikke engang med betydelig velvilje. Og verre; tekststykker som forandrer eller mister innhold fullstendig. Her holder det ikke å skylde på hastverk – slendrian er et mer nærliggende uttrykk:

I setningen «All Kinks all day», der bandet Kinks´ relativt velkjente platetittel «Village Green Preservation Society» er pedagogisk plassert i setningen før og den ikke ukjente strofen «You really got me» i setningen bak, og dessuten gjentatt med STORE bokstaver lenger ned på siden, er Kinks blitt til krøll; «Bare krøll dagen lang». Neida, alle vet ikke at det siden 1963 har eksistert et i perioder toneangivende band som heter Kinks. Men i forlaget? Ingen der heller?

Uflaks å rekke bussen

Et eksempel til: Leah, hovedperson i bokens første del, går på en buss sammen med sin aldrende mor. Som en strøtanke slipper Leah fra seg et sitat fra Margaret Thatcher: «Anyone over the age of thirty catching a bus can consider himself a failure». Det er riktignok diskutabelt om jernladyen har sagt akkurat dette, men i den urbane myteverden er sitatet – i tråd med damens ideologi – uttrykk for et syn på det uviktige ved offentlig transport. Altså; er du over tretti og tar bussen, kan du se på deg selv som taper. Oversettelsen lyder, og hold deg fast: «Enhver over tretti som rekker en buss, bør regne det som uflaks». Jeg har vurdert gråten fremfor latteren. Før side 100 var passert, for i det hele tatt å ha glede av Zadie Smiths underfundighet, hennes innlevelse og sylskarpe observasjoner, kjøpte jeg den engelske utgaven som e-bok og lar oversettelsen ligge inntil videre

Ambisjonene?

Jeg blir sittende igjen med dette; hvor har forlagene gjort av ambisjonene om kvalitet, soliditet og troverdiget i arbeidet med utenlandsk litteratur? Er det virkelig ingen som oppdager slike ting – ikke engang når de billedlig talt er stablet på hverandre, som i «NW»? Er det korrekturleserne som må vekkes til live igjen? Folk forventes å betale 379 kroner for denne boken.

Selvsagt kan det tenkes at dette har med enkeltoversetteres yrkesstolthet eller mangel på samme å gjøre. Samtidig vet vi at norske oversettere får dårlig betalt, at de på en måte deler skjebne med drosjesjåføren; det skal oversettes MYE for at inntekten skal bli til å leve av. Dette kan med andre ord forklare en del, selv om det ikke unnskylder venstrehåndsarbeidet med Zadie Smith-oversettelsen. Jeg er uansett tilbøyelig til å tro at forlagene må ta hovedansvaret – forutsatt at vi ikke snakker om en merkelig opphopning av tilfeldigheter.  Av de bøkene jeg har nevnt her er to kommet ut på Gyldendal, et forlag med svære ressurser. Zadie Smiths forlegger i Norge heter Aschehoug.

«Buzzen» under bokmessen i Frankfurt i år svirrer rundt en forfatter som er så rykende fersk at han var langt unna å bli vurdert til den tyske bokprisen, og han er knapt nok anmeldt. «Er ist wieder da» (Han er tilbake) er noe så utysk som en satirisk roman om Adolf Hitler. Året er 2011, og Adolf våkner opp i sentralt i Berlin 66 år etter at han egentlig skulle ha tatt livet sitt i bunkeren. Han lar seg spesielt begeistre av mulighetene som ligger i sosiale medier, og avanserer raskt til talkshow-stjerne. Forfatteren, 45 år gamle ungarsk-tyske Timur Vermes, er allerede landet på bestselgerlisten til ukemagasinet Der Spiegel, og er innkjøpt til Cappelen Damm forlag.

I Kinas tegn
Den kinesiske forfatteren Liao Yiwu ble tildelt den tyske bokhandelens fredspris på 25 000 Euro, bare et par dager før utgivelsen av Liaos siste bok på tysk med tittelen «Die Kugel und das Opium» (Kulen og opiumet) med undertittel: Liv og død på den himmelske freds plass. I motsetning til sin kinesiske kollega Mo Yan, som er blitt anklaget for å være for vennlig innstilt til den kinesiske regimet, er Liao Yiwu en mer brysom figur i hjemlandet. Han ble arrestert første gang i 1990 etter å ha publisert diktet «massakre» som ble flittig sirkulert i den kinesiske undergrunnen i kjølvannet av blodbadet på Tianmen-plassen.

Den nye boken består ifølge Frankfurter Allgemeine Zeitung av 15 samtaler med mennesker som alle var politisk aktive i denne tiden  – skrevet i en litterær form. I og med at Nobelprisen i litteratur ble tildelt Mo Yan torsdag, ble verdens største og viktigste bokmesse i år stående i Kinas tegn. Årets fokusland New Zealand forsøkte uten hell å vinne oppmerksomhetskrigen ved hjelp av maorier som hogget til et hus på messeområdet, og en flere meter høy papputgave av Tolkiens «Hobbitten».

Schwarzenegger på engelsk
Men andre ropte høyere. Onsdag stimlet 100 av de om lag 9000 akkrediterte pressefolkene rundt Arnold Schwarzenegger. Mange av de tyske journalistene ble skuffet over at den østerrikske eks-guvernøren i California snakket engelsk på pressekonferansen. Schwarzenegger deltok på et par talkshow med de store, tyske TV-kanalene, for å skape oppmerksomhet rundt sin selvbiografi «Total recall».

Schwarzenegger er ikke den eneste celebriteten som er blitt halt og dratt gjennom messområde denne uken. «Fifty shades of grey»-forfatter E.L. James var også i Frankfurt. Det samme var tidligere Nobelpris-vinner Herta Müller, den amerikanske krimforfatteren Donna Leon og den amerikanske forfatteren Richard Ford. Hans nye roman «Canada» var blant dem det ble snakket om under årets bokmesse.

En vandring gjennom messehallene i Frankfurt er egentlig vandring gjennom to ulike verdener som lever (godt) side om side. På den ene siden har man de ikke-tyske forlagene ( i hall 5 og 8), som egentlig kunne drevet sitt kjøp og salg hvor som helst i verden. På den andre siden har du de tyske forlagene (hall 3 og 4) som presenterer et gedigent utvalg av nasjonal og internasjonal litteratur for et tysk publikum.

Buzz
En bokmesse handler om det. Snakket. Eller «buzz» som det heter. Selv om Frankfurt fortsatt er det viktigste stedet for kjøp og salg av lisenser, er det ikke lenger så mange av avtalene som blir gjort på selve messen.

Et unntak er norske Gunstein Bakke, og hans roman «Maud og Aud», som ble solgt «på stand» som det heter, til et bulgarsk forlag. Bakke er en av tolv forfattere som er tildelt EUs litteraturpris for 2012.

Presserommet under bokmessen, med stoler av … bøker.

Nettverksbygging
Selv om mange kontrakter skrives i for- og etterkant av messen, reiser forleggerne på bokmessen for å vedlikeholde og å bygge nye nettverk. I den egenartige kulturfaunaen som en bokmesse er, vokser stadig nye forfattere inn i himmelen ved hjelp av litterære agenter med lisens til å selge «sine forfattere» så dyrt som mulig. De to mest spektakulære skikkelsene i dette salgsleddet er den britiske agenten Andrew Wylie og den svenske agenten Niclas Samuelsson. Disse plukker forfattere som de vet har salgspotensial og blir tilsvarende valgt av forfattere som vet at disse agentene har potensial til å selge dem.

Konfliktfylt ekteskap
Agentene lever i et konfliktfylt ekteskap med forlagene, som mener de krever forskudd som de enkelte forlagene ikke makter å tjene inn igjen i antall solgte bøker. Konflikter oppstår også når forlagene i de enkelte landene føler alt må gå gjennom agenten og de dermed mister muligheten til selv å legge opp de markedsføringsløpet de mener er riktig for den enkelte forfatter.

Legendariske Andrew Wylie har kapret Knausgård, mens Salomonsson nå flytter midlertidig til Los Angeles blant annet for å jobbe med å gjøre Jo Nesbø enda større enn han allerede er i det engelskspråklige markedet. Salmonsson har også ansvaret for finsk-estiske Sofi Oksanen. Hennes nye romanen, som på engelsk har fått tittelen «When the doves disappeared» er nå solgt til nitten land, og utkommer på norsk på Oktober forlag til våren.

Lavere forskudd til Petterson
Per Petterson er en av de forfatterne som nevnte agenter nok gjerne skulle ha hatt ansvaret for, men Petterson har valgt å bli i norske Aschehoug Agency.

Hans nye roman «Jeg nekter» var en bøkene som ble solgt til utlandet under messen, og etter at Pettersons nittitalls-roman «Det er greit for meg» (It`s fine by me) ble valgt ut på leselisten til Oprahs bokklubb, har det amerikanske forlaget Greywolfe press sendt ut et eget opplag på 12000 eksemplarer til bokhandlerne. Dette forhindrer ikke at forskuddene utenlandske forlag er villige til å betale for en ny roman av Petterson er synkende. På en bokmesse som vel egentlig utstråler alt annet enn en bransje i krise, er dette kanskje allikevel et synlig tegn på at internasjonale forlag i likhet med de norske sliter med inntjeningen om dagen.

Men selv ikke noe så salgbart som Hitler kan forhindre at dette års bokmesse ble stående i kinesernes tegn, og at også litteraturprisen kan føre til politiske bevegelser. I går kom nyhetsmeldingen om at nobelprisvinneren i litteratur Mo Yann oppfordret kinesiske myndigheter til å slippe fri tidligere nobelprisvinner Lui Xiaobo fra fengselet.

Hvilke utenlandske bøker venter du på i norske bokhandlere?