blurb – Bokbloggen http://blogg.nrk.no/bok En blogg fra NRK Wed, 14 Sep 2016 08:33:44 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=4.9.2 Ikke kødd med blurben! http://blogg.nrk.no/bok/2014/04/01/ikke-kodd-med-blurben/ http://blogg.nrk.no/bok/2014/04/01/ikke-kodd-med-blurben/#comments Tue, 01 Apr 2014 09:33:49 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=5275 Les videre ]]> Det blir fort fullt i bokhylla når man faller for blurbs!

Det blir fort fullt i bokhylla når man faller for blurbs!

Jeg er en blurbehore. Det vil si: Bokhyllene mine hjemme er fulle av bøker skrevet av forfattere jeg aldri hadde hørt om, men som jeg kjøpte fordi omslaget var pepret med varme anbefalinger.

Min kjærlighet til blurbs utviklet seg da jeg på nitti-tallet jobbet deltid i den velfylte engelskavdelingen på Tanum Karl-Johan. Hver dag rant det inn med nye titler som det gjaldt å presse inn i de allerede velfylte hyllene. Og som Hannibal Lecter sier det i filmen «Nattsvermeren»: «One covets what one sees». Jeg begjærte virkelig disse bøkene med lekre omslag, både moderne klassikere og helt nye titler. Med dårlig tid, lite penger og mye å velge blant, ble løsningen å stole på fremmede menneskers promoteringer. Selv om de gjerne drar på litt: «The best piece of fiction in English I’ve read in several years:» – Observer

Denne boka for eksempel, innfridde det blurben lovet!

Denne boka for eksempel, innfridde det blurben lovet!

Denne teknikken har vist seg upåklagelig. Mange av mine fineste leseopplevelser har jeg hatt med en fremmed bok jeg har tatt med til sengs på grunnlag av en kjapp anbefaling på omslaget. Noen har ledet meg til langvarige forhold med nye forfatterskap, andre ganger har det holdt med én bok. Men det har alltid vært gode bøker, uten tvil. Og som bokhandlermedarbeider kunne jeg igjen lede kunder til gode bøker.

Men kan det være en god ting å oppføre seg så løsaktig i sin lesning? Saken er at jeg tross alt har stolt på skikkelige folk. Hvis min favorittforfatter Ian McEwan har skrevet «a brilliant novel» på forsiden, stoler jeg på ham. Eller en nobelprisvinner som drar fram godordene, som Toni Morrison på baksiden av «Den engelske pasienten». Også hvis tre ulike anmeldere fra kvalitetsaviser går god for boka, er jeg solgt. Boston Globe, The Guardian, New York Times sine anmeldere – du vet hvilke jeg mener.

To blurb or not to blurb?

Hva er så en blurb? Definisjonen er: «En kort, rosende omtale som trykkes på bokas omslag.» Det kan være en kjent forfatter som forlaget har bedt lese manus og skrive en blurb, eller et sitat fra en anmeldelse. Tradisjonen med blurbing begynte i USA og Tyskland samtidig, tidlig på 1900-tallet. Mens det i USA i dag nærmest er mistenkelig ikke å ha blurb på boken sin, har vi i Norge vært svært tilbakeholdne med denne praksisen. Jeg har inntrykk av at norske forlag og forfattere synes det nærmest er litt vulgært.
På 2000-tallet så vi likevel en liten bølge med forfatterskryt på norske bøker. Henrik Langeland tiltrakk seg oppmerksomhet i så måte, ved selv å ta initiativ og sende ut manuset til sin «Wonderboy» til relevante lesere før den kom ut. Slik hadde allerede førsteutgaven med sitat av forretningsmann Olaf Thommessen: «Gnistrende lesning». De siste årene har trenden dabbet av igjen, selv om Karl-Ove Knausgård har blurbet den norske utgaven av den svenske trollromanen «Stallo».

Har alle rett til å blurbe?

Fordi jeg er så glad i blurbs, blir jeg derfor oppgitt, og kanskje til og med litt sint, når denne praksisen uthules. Her om dagen fikk jeg i bokposten min en oversatt roman av en forfatter jeg aldri hadde hørt om, med et fint svart-hvitt omslag, som gjorde meg nysgjerrig. Og med blurb på forsiden:
«Steike for en magisk bok!» med hilsen Live Gade, bokinspirator.

Hva er egentlig en bokinspirator?

Hva er egentlig en bokinspirator?

Litt uvant formulering for en blurb; hvem er Liv Gade og en bokinspirator, hva er nå det? spør du kanskje. Det spurte i hvert fall jeg meg selv.
Derfor googlet jeg Liv Gade, som oppgir at hun jobber i bokhandel i Sandefjord, og kaller seg ikke bare «bokinspirator», men «Norges eneste bokinspirator.» Hm. Ja, det er jo greit nok, alle står fritt til å finne opp en tittel og pryde seg med den. Og hvis hun får brorparten av inntekten sin fra å reise rundt og spre leselyst blant folk, så er hun vel bokinspirator. Selv om jeg synes det virker litt frekt å kalle seg den eneste, når vi for eksempel har en hel organisasjon viet til å skape leselyst i det norske folk. Foreningen Les, heter de.

Norges nye superblurber

Uansett: en uke senere, får jeg nok en bok av en ukjent amerikansk forfatter, fra samme forlag. I dette tilfelle ikledd omslag med glanset rosa skrift og sommerfugl på omslaget. Og hvem anbefaler så denne lille pastellfargede saken da? Er det ikke er vår venninne Liv Gade igjen. Og denne gangen har hun fått plass til tre utropstegn, så vi ikke skal være i tvil om at denne boka virkelig er verdt å kjøpe. En liten leterunde i NRKs bokhyller avslører at Liv Gade rett og slett er den nye superblurberen. Hun er begeistret med utropstegn og superlativer på en rekke bøker, særlig de fra Pantagruel og Juritzen forlag. Og på baksiden av flere av bøkene, flere blurbs, med flere utropstegn. Fra Linn på Norli Hvaltorget, og Therese på Ark Futura. Altså bokhandlermedarbeidere, som lever av å selge bøker.

Bokhandlerne holder ikke tilbake på utropstegnene i blurbene på baksiden av "Ektemannens hemmelighet".

Bokhandlerne holder ikke tilbake på utropstegnene i blurbene på baksiden av «Ektemannens hemmelighet».

Jeg er sikker på at Liv Gade og de andre bokhandlermedarbeiderne gjør en finfin jobb og leder mennesker til bøker de synes det er verdt å bruke sin tid på å lese. Men for å kunne ha et tillitsforhold mellom leser og blurb, er det essensielt at avsenderen må ha en viss troverdighet. Kritikere i aviser og radio er betalt for å anmelde bøker, ikke anbefale dem. Så hvis de virkelig liker en bok, så er det sannsynlig at den har noe ved seg. Og over tid velger man seg ut noen kritikere man deler boksmak med.

Boston Globe kan man stort sett stole på!

Boston Globe kan man stort sett stole på!

Forfattere på sin side må beskytte sitt eget renommé, og vil derfor ugjerne blurbe en bok de synes er dårlig skrevet, selv om forlaget spør dem om det. Men Liv Gade, finnes det bøker hun ikke liker? Det kan jeg ikke vite, og derfor stoler jeg ikke på henne. Dessuten: Blurbere som har økonomiske interesser i å bygge seg opp et navn som bokinspirator, som dessuten henvender seg til forlagene og spør om de får lov til å blurbe boka deres, deres anbefaling skal man ta med en klype salt.

Jeg ønsker meg mer blurbing på norske romaner, jeg. Men som erfaren blurbehore, tar jeg praksisen på alvor. Så kjære forlag: gjør nå dette skikkelig. Ikke kødd med blurben din!

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2014/04/01/ikke-kodd-med-blurben/feed/ 18