«De får gjøre hva faen de vil»

I dag er det 150 år siden Edvard Munch ble født. NRKs litteraturkritiker Knut Hoem skriver om den beste boken han har lest om kunstneren.

I den omfattende floraen av bøker om Edvard Munch er det èn som skiller seg ut: Kunstsamleren Rolf Stenersens personlige portrett av den aldrende Munch, som han hadde et nært forhold til i over tjue år. «Munch. Nærbilde av et geni» utkom første gang samme år som Munch døde – i 1944.

På omslaget, i alle fall av den pocketutgaven jeg sitter med, ser vi et fotografi av en gammel mann med stokk og hatt. Bak ham, gledesstrålende, står en elegant mann i sin beste alder, det er Rolf Stenersen. Og akkurat sånn som dette fotografiet er også denne boken. Den gir ikke bare et nærbilde av geniet, men også av biografen.

Etter å ha lest Stenersens dypt subjektive fortelling står det tindrende klart for meg at hvis du skal skrive en god biografi, så er det en fordel om du har litt personlighet du også, og klarer å gi dette et adekvat uttrykk i skrift.

Du må ha mot til å tolke den personen du ser, like djervt, som kunstneren du har foran våget å skildre et menneskes indre. Da kan du, som Stenersen, åpne din fortelling med å skrive om hvor vakker du synes Munch er.

Første setning lyder:

«Det er ofte noe kvinnelig og veikt over vakre menn. Edvard Munch var vakker.»

Stenersen torde dette fordi han visste hvem han selv var. Han visste han at han aldri kom til å bli kunstner, det var han ikke skapt for. Han var skapt for å kjøpe og selge skipsaksjer, og han var skapt for å kjøpe bilder og da spesielt av den ene kunstnere som fikk noe til å bevege seg i hans indre. Han var atten år da han kjøpte de to første Munch-bildene, og konstaterte at han ikke ble lei av å se på dem, som han ble av bilder av andre kunstnere. Ja mer enn som så: han fikk lyst til å skrive.

Dette er estetisk teori i praksis. Enklere enn dette går det ikke an å si hva det er som skiller det som er bra fra det som er middels. Når du opplever den kunsten som er bra, så blir du satt i en slags alarmberedskap. Du blir brakt ut av din vante tankegang. Kanskje noe må endres?

Edvard Munch på Ekely. Foto: Munch-museet

Rolf Stenersens bok er et nærbilde av den aldrende Munch. Han som drev sine husholdersker til vanvidd, han som lot huset støve ned på Ekely fordi støvet først blir et problem hvis du ikke lar det få bli der det er. Han som hadde en millionær som løpergutt.

Stenersen tolker og tolker, han tolker til og med Munchs håndskrift, som han mener er stakkåndet og hogget. Han splitter ordene, og derfra er det ikke langt til konklusjonen. Munch hadde et splittet sinn, ja mer enn som så, seksualdriften er styrende i kunstnerskapet sammen med angsten. Stenersens tilnærming er et produkt av sin tid, den er psykobiografisk som kurator Øystein Ustvedt skriver i forordet til boken. Men nettopp det at boken er så i sin tid, så anno 1944 er jo noe av det som gjør den så uimotståelig. Stenersens stil har til og med innslag av samnorsk, for at vi ikke skal være i tvil.

Munch tilbringer de fire siste årene av sitt liv i det okkuperte Norge. Sjelden lenger enn en biltur unna var Rolf Stenersen.

Om Hitler sier Munch, om vi skal tro Stenersen, (og la oss gjøre det. La oss bare bestemme oss for at vi tror på ham).

«Han er gæærn, han der Hitler, Tenk å slippe løs denne krigen. Han liker visst ikke bildene mine. Sånne som har malt rett opp og ned med brede pensler tåler ikke oss som maler med små pensler. Jeg er for gammel til å følge med i hva de gjør der nede. De får gjøre hva faen de vil.»