Vi er på jakt etter favoritt-kjærlighetshistorier, hvor leste du din?
Hamsuns «Victoria» er filmatisert for fjerde gang og kommer på kino 1. mars. Er denne boken, utgitt i 1898, noe så sjelden som en populær norsk kjærlighetsroman?
Hvilke andre bøker skildrer kjærligheten sterkt? Må vi til utlandet for å finne de beste beskrivelsene av feberhet lengsel, hjertebank, troen på den evige kjærligheten og beskrivelsen av den umulige?
Sitér gjerne, fra diktet, novellen, romanen som gjorde sterkt inntrykk på deg og skildret kjærligheten så du ikke klarte å glemme det!
Jeg får ta dem i den rekkefølgen jeg leste disse store kjærlighetsromanene:
K. Hamsun: Victoria (gjorde et fantastisk inntrykk på meg, særlig hans språk og stil)
J. Austen: Pride and Prejudice (den deler førsteplassen hos meg med Jane Eyre)
C. Brontë: Jane Eyre
M. Mitchell: Tatt av vinden
Jeg kunne nevnt mange flere også, An-Magritt som flere har nominert er jo en fantastisk bok, også Anne Sjursdotter av samme forfatter. Men det er de 4 øverste som har gjort det lengste og dypeste inntrykk. Jeg var ganske ung første gang jeg leste disse bøkene, men de er blitt tatt frem med ujevne mellomrom og lest på nytt helt frem til nå.
At det ikke lenger skrives slike bøker, i hvertfall ikke i Norge, sier vel noe om tidsånden og det livet vi lever. Trist er det.
Her er noen norske favoritter: Hamsuns «Pan», uovertruffen om de sterke følelsene og den kompliserte kjærligheten. Undset med «Kransen» (ikke bare Kristin og Erlend og Simon, men også Kristins mor og far i den gripende scenen i Kristins bryllup), Undsets «Jenny» er veldig bra. Ørstaviks tragiske og gripende «Kjærlighet» fra 1997. Rolf Jacobsen i «Nattåpent»fra 1985.
Falkbergets An-Magritt, egentlig hele verket Nattens brød. I andre enden, samme forfatter, realistisk inntil det grusomme: Den fjerde nattevakt. Skal jeg nevne noe jeg HUSKER, må også deler av Aagot Vinterbo-Hohrs Palimpsest med. Hamsun har aldri appellert så voldsomt til meg, det jeg tenker mest på som kjærlighetsroman hos ham er Markens grøde.
Mine vg1- elever leser Victoria nå, og hvis jeg kan stole på at de ikke bare prøver å smiske for læreren sin, er fortellingen om de to som ikke kan få hverandre, engasjerende, også for ungdommer som mener de selv velger hvem de elsker.
Det er mange gode kjærlighetsfortellinger der ute, noen håpløse, noen utholdende og vakre fordi de elskende velger hverandre igjen og igjen på tross av motgang. Jeg må innrømme at Mykles røde rubin bergtok meg i tjueårsalderen, ikke fordi Ask Burlefot erobret alle kvinner han la øynene på, men fordi boka tar pulsen på det unge menneskets lengsel etter den kjærligheten som tror, håper og tåler alt. «Vi er ikke forenet i lengselen efter døde planeter./Vi er forenet i lengselen efter hendenes innside».
I voksen alder merker jeg at boka ikke egner seg for gjenlesing, men opplevelsen den gangen lar seg ikke overse. «Victoria» er også et viktig bidrag til norsk kjærlighetslitteratur, i likhet med «Pan». I verdenslitteraturen: Romeo og Julie, såklart. I norsk samtidslitteratur: Sæterbakkens «Ikke forlat meg». Makan til bok, altså.
Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel Garcia Marquez. Kjærlighet som varer og varer til tross for all tid og motstand. Ufortjent kjærlighet må jo være den sterkeste av de alle!
Eg føle for å spe på her med Arne Garborgs dikt «Elsk».
Dei to fuste verså – Oh my Gott!!
«Den galne guten min hug hev dåra;
Eg fanga sit som ein fugl i snóra;
Den galne guten, han gjeng så baus;
Han veit at fuglen vil aldri laus.
Å gjev du batt meg med bast og bende;
Å gjev du batt meg så bandi bredne!
Å gjev du drog meg så fast til deg,
At heile verdi kom bort fra meg!»
Heftige greier!
Ja ja – signe kvelden..
Store deler av Haugtussa passer både når en er nyforelsket og når en har blitt sviktet. Hurra for Arne Garborg.
Jeg kom forresten på: Ronja og Birk. Når de driver mot Dunderfossen og skjønner at de skal dø sammen (men blir jo reddet). En av mine favorittpassasjer i verdenslitteraturen.
Eg vil slå eit slag for Sigrid Undset som kjærleiksskildrar. Hos henne er kjærleik, lengsel og begjær farleg og lagnadstungt. Og levande skildra. Sigrid Undset var ingen pusekatt-bloggar! I puberteten var eg nesten like forelska i Erlend som Kristin var, nokre år seinare irriterte eg vettet av meg over Jenny, som ikkje klarte å gå vidare med livet sitt etter feilval av kjærestar. Sist eg las om Kristin Lavransdatter, festa eg mest ved forholdet mellom foreldra hennar. «Kransen» og «Jenny» må vere med!
Og så vil eg skryte uhemma av den islandske «Svar på brev frå Helga» av Bergsveinn Birgisson, både som kjærleiksroman og skildring av islandsk bygdeliv. Saftig!
Laxdøla saga, eller Soga om laksdølane. Grusom som den er. «Han var eg verst, som eg elska mest» sier Gudrun når Kjartan endelig er drept, på hennes befaling. Og Sigrid Undsets Viga-Ljot og Vigdis, som er en parafrase over Laxdøla saga, nærmest, kommer også høyt opp.
For meg blir det Den unge Werthers lidelser.
Norsk.. Maya. Jostein Gaarder.
Det er vel lettere å si hva det ikke er, og da kommer Victoria svært høyt. For en ufølsom tenåring opplevdes den som patetisk og naiv, og totalt uforståelig. Jeg vil foreslå End of the Affair av Graham Greene eller The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald.
Sier du det … totalet uforståelig, patetisk og naiv. Det er jammen rart at man kan oppleve en roman så forskjellig. Det totalt uforståelige, handler det kanskje om at dette er lenge siden, at det er sosiale konvensjoner og ikke minst penger, som gjør at Victoria og Johannes ikke kan få hverandre? Dette lurer jeg på fordi jeg har tenkt på å lese Victoria med min Vg3-klasse til neste år …
@NRKbok Tror vi må tilbake til Hamsun, ja. Pan, Benoni og Rosa, Victoria som nevnt. Kjærlighetshistorier er ikke en særlig anerkjent sjanger i moderne norsk litteraturtradisjon. ;_; Spør om folks serie-favoritter (kiosk-litteratur) heller, så tenker jeg dere får mange svar.
Kluun sin bok Kvinne går til lege, mann går på byen forteller sterkt om kjærlighet. Den forteller om alle sidene av den, også de mørke og fæle.
Pride and Predjudice. Ingen over, ingen ved sida. Eg synest skildringa av korleis desse to personane, så langt frå kvarandre, sakte kjem nærmare kvarandre er ubeskriveleg god.
For meg har det alltid vært «Jane Eyre» av Charlotte Bronte. Her handler det ikke om utseende, penger eller status, det er to stykker som elsker hverandre inderlig, på tross av at hun er liten, stygg og fattig og han er dobbelt så gammel og ensom og fortapt.
Det største er når hun tar kontroll over eget liv og proklamerer seg som hans likeverdige, uavhengig av kjønn, status og alder:
«Do you think, because I am poor, obscure, plain and little, I am soulless and heartless? You think wrong! I have as much soul as you – and full as much heart! And if God had gifted me with some beauty and much wealth, I should have made it as hard for you to leave me, as it is now for me to leave you. (…) – it is my spirit that adresses your spirit; just as if both had passed through the grave, and we stood at God’s feet, equal – as we are!»
Og så Rochester da. Umulig å yte rettferdighet mot den mannen der. Han er rett og slett helten over alle helter.
Enig! Fantastisk sitat. Takk for at du minnet meg på det. Wuthering heights er også stor.
Ja, dette sitatet viser Jane Eyres store personlighet. Fantastisk, gripende, semibiografisk bok av Charlotte Bronté. Akkurat Rochester har jeg fått litt mindre sans for med årene, men da jeg lese boken i ungdommen var jeg skikkelig «forelsket» i ham. Boken er nydelig filmatisert som miniserie i 1983 med Zelah Clarke og Timothy Dalton i hovedrollene. Den aller beste filmversjonen etter min smak, som jeg ser om og om igjen.