At svensk-norske Gabi Gleichmann skulle debutere med roman i høst visste jeg, og alle Aftenpostens lesere, allerede i påsken. Oppslaget over to helsider var oppsiktsvekkende. Romanen var forhåndssolgt til tyske Carl Hanser Verlag, fikk vi vite, uten at det tyske forlaget hadde sett en eneste anmeldelse. Et par uker senere fulgte avisen opp med å fortelle at han nå var solgt til åtte land. Og ikke før var sommeren over, før Aftenposten fulgte opp enda en gang, denne gangen under tittelen Bokeksport uten sidestykke. Nytt intervju med Gleichmann, som nå var solgt til tolv land.
Jeg vet ikke hva det er som skjer inne i deg nå leser slike artikler, men jeg vet hva som skjer inne i meg. Jeg blir skeptisk. Og så nysgjerrig. Men skepsisen kommer først og den sier, ja, ja, men vi vet jo ikke om det er noe ennå da. Jeg har ikke outsourcet hjernen min til tysk Carl Hanser Verlag, tross alt.Og så kom anmeldelsene av boken. Espen Grønlie i Morgenbladet kalte det en uengasjerende pastisj. Erle Marie Sørheim i Dagbladet kalte boken en storslått slektskrønike. Et sted midt i mellom var Atle Christiansen i Aftenposten og kollega Leif Ekle her i NRK, som gav honnør for ambisjonene, men mente det sviktet i utførelsen.
- Podkast: Espen Grønlie og Leif Ekle diskuterer Gabi Gleichmanns roman «Udødelighetens elixir» i Bok i P2
Dette at en bok blir forhåndssnakket til himmels har skjedd før. Jeg husker da Henrik Langeland skulle lansere sin romanserie Verdensmestrene og brukte ordet ”livsverk”. Det ordet ble så gjentatt, og iblant i anførselstegn av anmeldere både i adresseavisen og i Stavanger Aftenblad. Boken fikk en elendig start med terningkast to i VG. Forhåndssnakket hadde skapt en slags fallhøyde, og selv om bokene senere fikk mange gode anmeldelser og mange lesere, så hadde lanseringen av denne romanen startet begredelig.
På Facebook og Twitter går forhåndssnakket om bøker som en jevn dur i alle kanaler, før boken omsider dumper ned i postkassen til en kritiker. Trolig har hun lest alt forhåndssnakket med samme briller som jeg. Hun er skeptisk. Deretter skriver hun en anmeldelse som skal stå på egne bein, men klarer hun å holde seg uavhengig av alt forhåndssnakket? Henrik Langeland sa til Dagbladet at en viss type kritikere ville reagere negativt på at han hadde kalt romanen et livsverk. I så fall anmeldte vi ikke bare romanen hans, men også forhåndssnakket.
Gabi Gleichmann under presentasjonen av høstens bøker til Aschehoug. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
I 2012 er det muligens trivielt å påpeke av det ikke er alltid at en kritiker kan stå med en bok i hånden – som om det var et nyfødt barn hun så for første gang. Ofte kommer bøkene med ekstramateriale. I Gabi Gleichmanns tilfelle klinger hans egne, rørende fortelling fra Aftenposten med. Han har jødisk bakgrunn, store deler av familien døde i Holocaust, og han vil gi sine barn tilbake den jødiske historien som nazistene på sett og vis hadde tatt fra ham. Slik kom Gleichmanns bok til verden – kraftig forhåndssnakket, slik noen bøker gjør.
Andre kommer ut i all stillhet, men det interessante er at den største kommersielle og kunsteriske suksessen i fjor var i den lite forhåndsomtalte kategorien. Jeg tror ikke Kagge forlag hadde som øverst i markedsstrategien å få Lars Myttings bok om vedstabling på Dagsrevyen – den fant leserne fram til helt på egen hånd. Det var heller ikke forhåndssnakket som gjorde at Merethe Lindstrøm brøt lydmuren i fjor. Det sørget kritikken og en nordisk prisjury for.
Hør lyden av denne kommentaren i Bok i P2 lørdag 25. august, kl. 0735, reprise søndag 13.30, og tirsdag 1903. På NRK P2.
Hva som faktisk gjør at en bok selger eller ikke selger, er et studium verdt i seg selv. Noen ganger blir selve lesingen av en bok som på forhånd er hausset opp, utelukkende en skuffelse – andre ganger slett ikke. Jeg reagerer imidlertid når enkelte bokanmeldere tar på seg ekstra strenge briller når de skal vurdere en bok man anser som svært mye forhåndssnakket – slik tilfellet på mange måter har vært med Knausgårds MK-serie og slik jeg nå ser en viss tendens til hva gjelder Gabi Gleichmanns monumentale roman «Udødelighetens elexir». Som om det er forfatterens ansvar hva aviser og andre har skrevet om boka eller bøkene på forhånd – og dermed er anmeldernes ansvar å bringe alle ned på jorda igjen …
Alt som kan bidra til at bøker – nær sagt uansett hva de handler om – får økt oppmerksomhet, er av et gode synes jeg. Om dette fører til at noen bøker selger «ufortjent» mye, så kan det jo faktisk hende at mer klingende mynt i kassen får forlagene til å ta seg råd til å satse på litt smalere utgivelser også – innimellom de store salgssuksessene … Der som andre steder har man magefølelse for hva som er kvalitet, og som man for all del må løfte frem når anledningen byr seg.
Ja takk begge deler … tenker jeg.
Siden jeg sitter i Berlin blir jeg «skånet» for veldig mye norsk bokstoff, ante faktisk ingenting om disse oppslagene, selv om jeg selvfølgelig fikk med meg forlagets rosende følgebrev. Men det er de jo som oftest og jeg tar de alltid med en neve salt. Jeg leser heller aldri andres anmeldelser før jeg skal anmelde noe selv.
Men for kulturredaksjonene blir jo slik forhåndsomtale mer relevant, og det spiller nok ofte inn på hvilke romaner som blir prioritert anmeldt først.
Sjølv om førehandsomtalen kan skape fallhøgd for kritikken, tippar eg at han gjer underverk for salstala, og kanskje til og med gjer at ei bok blir meldt i fleire medier enn ho elles ville ha blitt. Så for forlaga er det vel ingen grunn til å endre taktikk med det første. Difor synes eg det er viktig at redaksjonane og kritikarane ikkje lar mengda av førehandsomtale bli avgjerande for kva bøker dei vel å trykke bokmeldingar av, men prioriterer debutantar og spennande, men mindre kjende forfatterskap.