Når bibliotek er en måte å jobbe på, tyr man til bibliotekets ressurser (og ikke minst til bibliotekarene) først og ikke sist, når man har et informasjonsbehov. Biblioteket er da stedet (fysisk eller virtuelt) man henvender seg for å søke etter relevant informasjon og litteratur, for å få hjelp til å søke i digital kilder, få hjelp av en bibliotekar til å søke riktig og på de riktige steder, få tips om referansehåndtering, om referanseteknikk og å få tilgang til arbeidsplasser.
Dette kan foregå i bibliotekrommet, men det kan like godt foregå andre steder – på internett, i kontorlandskap, i klasserom og i auditorier. Bibliotekarer legger til rette for tilgang til innhold og kompetanse der brukerne er, særlig i utdanningsbibliotek og som forskerstøtte, men også i folkebibliotekene ser vi en stadig økende trend av frittgående bibliotekarer. Bibliotekarer som er mellom bokhyllene, på eldresenter, i barnehager, og helt sikkert på mange andre steder også. Når man lærer seg dette og oppdager at biblioteket er mer enn formidling av skjønnlitteratur og eventyrstund for barn, så bruker de også biblioteket til egenutvikling, kompetanseheving, forskning – ja til livslang læring.
Alt dette er mulig fordi biblioteket er en fabelaktig institusjon, i alle kommuner, en lavterskelarena, gratis, hvor ingen spør HVORFOR du vil ha akkurat den boka eller de artiklene, og med et personale som lar deg være i fred om du vil det, eller som gjør alt som står i deres makt om du ber om hjelp.
/Anette Kure
Avdelingsleder ved Høgskolen i Østfolds bibliotek i Halden og nestleder i Norsk Bibliotekforening