«Ei vinterreise» av Ragnar Hovland er Månedens bok i NRK i desember.
Romanen er på en måte to reiser i ett, to bøker i ett. Vekselvis ruller forfatteren ut to fortellinger.
Den ene er en slags «road movie»: Den middelaldrende predikanten Lindemann er på leting etter Johanna, jenta han en gang elsket uten at det ble de to. Langs vestnorske fjorder får han haik med en annen rastløs sjel, den gamle skolekameraten Tomas i Dalen, og underveis plukker de også opp sekstenåringen Liv, som har stukket av hjemmefra.
Ragnar Hovland har et stort og mangfodig forfatterskap bak seg. Nå vil vi diskutere romanen «Ei vinterreise» fra 2001.
Den andre fortellingen består av dagboksnotater fra forfatterens egen erfaring med kreftsykdommen som har rammet ham. Her er de første prøvene, her er strålebehandling og bekymring, gleden over Fotball-VM, turer og møter med mennesker i fortellerens nærhet. Her er prat om musikk og litteratur. Og om hverdagen, som ikke bare er hverdag lenger. Dette er fortellingen om en mann midt i livet som vel tror han nettopp har store deler av livet igjen. Dette er fortellingen om forfatteren selv.
Selvbiografisk
Å skrive selvbiografisk er ikke noe nytt, selv om genren har fått en ekstra oppmerksomhet her til lands med Karl Ove Knausgårds bøker. I «Ei vinterreise» skriver Hovland om seg selv og om lett gjenkjennelige personer, om ikke alle er direkte navngitt. Og han skriver om skikkelser Hovland-lesere vil kjenne igjen fra tidligere romaner.
I denne hybriden av en bok ruller de to fortellingene tilsynelatende uavhengig av hverandre. Men det spørs om de ikke har berøringspunkter: Den ene går fra glad forventning til hard realisme, den andre fra engstelig pessimisme til muligheter og håp.
«Ei vinterreise» er en reise på liv og død, med Ragnar Hovlands særegne humor som følgesvenn.
Romanen ble belønnet med både Kritikerprisen, Samlagsprisen og Nynorsk litteraturpris da den kom for ti år siden. Nå vil vi gjerne høre hva du synes! Hvordan belyser de to fortellingene hverandre? Og er det greit å gi ut egne dagboksnotater i en roman? Skal vi forresten tolke tekstene som Hovlands egne dagboksnotater, eller er de også fiksjon?
Rett oppunder jul tar vi turen til biblioteket i Lørenskog og møter lesere som skal diskutere boken. Diskusjonen hører du i Kulturhuset på NRK P2.
Tilbaketråkk: Tipp vinneren av Romanprisen! | Bokbloggen
Tilbaketråkk: Her er årets boksnakkiser! | Bokbloggen
Sosialmedisineren Per Fugelli leste boken på oppdrag fra oss. Han har selv skrevet om hvordan det har vært å være kreftpasient (i boken «Døden, skal vi danse?»). Han mener det er mye gjenkjennelig i Hovlands dagboksnotater. Og er glad for at Hovland og kjæresten T. bestemmer seg for å holde hyggefanen høyt. Fugelli understreker betydningen av å holde fast på det livet man har vært glad i. Det handler om å være det mennesket man har vært og er. I tillegg, ikke først og fremst, er man pasient.
Tilbaketråkk: Og de nominerte er… | Bokbloggen
Tilbaketråkk: Råest humor på Vestlandet? | Bokbloggen
Spennende kommentarer. Hørte dere forlagsredaktør Sverre Tusvik om Hovlands humor i Kulturhuset i går? Han mener allusjonene / henvisningene (eller leken, om du vil) til andre tekster, enten det nå er Bibelen eller poptekster, er et hovedelement i Ragnar Hovlands forfatterskap. Her er høyt og lavt på en gang. Men ser dere noen sammenheng mellom de to fortellingene? Eller er det bare tilfeldig at de står der, side om side, i samme bok?
Tilfeldig er det vel neppe. Det hadde ikke gitt noen mening. Når det snakkes om musikk-og bibelhenvisninger, finnes jo det i begge historiene. I starten av boka ble jeg så revet med av reisen til Lindeman & Co at jeg nesten ikke merket at jeg leste dagboken før etter et par setninger, og da var det Lindemans stemme i hodet mitt. Bortsett fra dette synes jeg nok de to historiene har lite med hverandre å gjøre, men mulig Hovland mener annerledes…
Sammenhengen mellom de to historiene kan være at;- han som skriver dagboknotater ønsker han var Lindemann. At hans eget liv ikke var så utrolig regulert, at han ikke var så redd for å leve sitt jeg ut. Han lever et liv slik det er planlagt for han, oppdragelse og miljø. Men ingen «gledesbrus».
Han er så kuet, at jeg får lyst til å riste han.
Må først si at jeg aldeles ikke hadde noen store forventninger til denne boka. Omslaget var dødsens trist, men det bedro så det forslo! Kunne godt vært foruten dagbokdelen. (sier meg altså enig med Prygien der) Når det gjelder Lindeman & Co fant jeg denne delen både spennende og fornøyelig. Det var noe spøkelsesaktig og vagt over omgivelsene, og i hodet mitt var det ganske mørkt hele tida. Kan vel innrømme at jeg også var litt skuffa over slutten med det samme. Ville gjerne ha en ordentlig avslutning, men da får jeg heller fantasere meg fram til en jeg er fornøyd med…
Å lese nynorsk er en herlig avveksling til bokmål, og humoren til godeste Hovland er «spot on»!
Da har jeg nettopp lest ferdig «Ei vinterreise».
Og kanskje skulle jeg latt den ligge å «mørne» litt inni meg, opplevelsen av ei bok kan bli bedre på den måten, men på den annen side så ror jeg ikke min opplevelse kan bli så mye annerledes.
Så er det noe med det at jeg synes den var kjedelig, og jeg er ikke så glad i å kritisere, tenker også det kan være meg som ikke forstår hva forfatteren vil. ?
To historier som går i hverandre. Jeg likte veldig godt den historien om pastor Lindemann. Når han sammen med Thomas i Dalen og Liv følger med han på veien for å finne sin barndoms kjæreste Johanna. Det var som et eventyr, som en slags «bisarr road movie». Fant mye spøkelseshistorie i denne delen. Så jeg hadde bare lyst til å lese denne delen, for så å hoppe over den andre.
Hovedpersonen med kreft, som ikke vil ta innover seg at han er alvorlig syk, men bare farter»verden» rundt og drikker vin og spiser god mat. Han nevner at han har en ide til en bok, om pastor Lindemann.
(Kjenner at jeg er litt språkforvirret etter å ha «lese» ei nynorks bok. Jeg lar meg lett rive med, og liker å lese nynorsk, men dette roter til tankene mine…:)
Personene i delen om Lindemann er levende , men i den andre delen er språket bare oppramsing, og eg blei så irritert på navnene som ble skrevet med bare første bokstaven. Hvorfor kunne han ikke skrive dei helt ut? Han er som en stokk med hatt. Og han levde bare et liv som en pappfigur. Hvorfor? -, som om han var død.
Hver gang jeg skulle lese denne delen, søkk det i meg, og jeg måtte tvinge meg til å lese alt. Den manglet farve og liv, og det til tross for alle opplevelsen han hadde i løpet av boken. Nesten gammeldags.
Den delen med Lindemann, her var det spenning hele tiden, uro og mennesker som levde, ikke i en overvirkelighet. At han møtte engelen Lemuel, var bare godt.
Skal lese Hovlands siste siste bok også, eller synes jeg Agnes Ravatn er en glimrende frisk nynorskforfatter.
Tror eg gir meg no.