Hvem er fundamentalister i Mohsin Hamids roman? Det er ikke så opplagt som det kan se ut som…

Jeg mener at Erica er et symbol på AmErica, altså USA. Changez’ forhold til Erica symboliserer hans forhold til USA. I starten blir han betatt og forelsket i henne, på samme måte som han er betatt av USA. Han innser etterhvert at han ikke kan bli en del av hennes liv, slik han også etterhvert innser at han ikke kan ha et liv i USA. Den eneste gangen hun aksepterer fysisk intimitet med ham er når han later som han er hennes eks-kjæreste, Chris (er forresten navnet Chris tilfeldig? Eller representerer det noe i USAs fortid som amerikanerne savner? Kristus? Frelse?). Dette symboliserer at USA kun kan akseptere ham, hvis han må gi opp sin egentlige identitet og heller late som han er en annen. Etter 11. september går Erica stadig lenger inn i en depresjon og lengter tilbake til en tid som var. Dette er deskriptivt for den nostalgien USA som nasjon gikk inn i tiden etter terroranslaget; gatene var fylt med amerikanske flagg og majorer og generaler snakket på TV om kamp, moral, krig og seier; ikke ulikt slik tilstandene var under tidligere kriger. Erica tar sannsynligvis livet sitt, men han gir aldri opp håpet om å treffe henne igjen en gang. Igjen kan dette sammenlignes med at tar farvel med USA, men savner tiden der stadig og føler seg fortsatt knyttet til landet.

Anbefaler virkelig denne boken.
Wasim

Om det å være muslim etter 11.sept. 2001. Om det å bo i et fremmed land, og bo to hemisærer hjemmefra (s.131). Det å være uten kjerne. Og ikke minst om kjærlighten til Erica. Da han møtte blikket hennes og for første gang så at det var noe ødelagt der (s.47). Da han senere elsket med henne og skulle late som om han, hovedpersonen i boken, Changez, skulle være Ericas døde kjæreste Chris (s 93).
Da gjorde hjertet mitt et hopp. Det var sterkt. Selvutslettende kjærlighet, eller?

Og jeg lært noe nytt også, nemlig om meritokratiet.
Så da leste jeg en artikkel i Dagbladet fra 8.mai.2008 av Mona Kristin Solvoll.
Så da forstod jeg hva det var.

Og Changez er absolutt kritisk til USAs stormaktpolitikk.

Så ja, her var det mye å lære.
Den er lett skrevet og tynn, men ikke «lett» av den grunn.

Jeg satt derimot med en følelse av at jeg hadde lest noe som lignet før, og skjønte at jeg trakk pareller til Haruki Murakami. Hans bøker, Kafka på stranden og Norwegians Wood har noe av det samme i seg , spesielt i delene med hans kjærlighetsforhold til Erica.

Den andre personen i boken, amerikaneren som sitter og lytter, var veldig tilstede, selv om han ikke «sa» ett ord. Bare som en skygge. Det var godt gjort.

Jeg har en svigerdatter fra Iran, og jeg tenkte mye på henne når jeg leste boken. og jeg tenker på alle innvandrerne våre, om de også sliter slik.?
Å være splittet slik mellom ditt hjemland og det landet du kommer til, eller flykter til.

Og nå når det demostreres på Wall- Street, så fikk han satt søkelyset på at -økonomien er et dyr (s. 86). Eat The Rich.

Totalt sett, har dette vært en god bok å lese, men kjenner også en avmakt, for i det øyeblikket en person går fra å være ett individ til å bli mange i et stort land,
mister en oversikten, omsorgen og kjærlighten til medmennesker og vi blir bare med i det store maskineriet.

Noe fatalistisk, men det da får jeg skylde på boken, for vanligvis er jeg er pessimistisk optimist, som Zapffe.

….og jeg avslutter her med et begrep fra boken…

«en kullsviertro på at fremskrittet var mulig» ????