Og verden åpner seg

Nå skal jeg være litt nostalgisk: Det er tre helt spesielle diktsamlinger som skapte min fascinasjon for lyrikken.

Som en nysgjerrig og uviten 17-åring var jeg på leting etter bøker som kunne vise meg hva som var samtidslyrikk. Ettersom jeg ikke hadde noen å spørre, måtte jeg selv oppsøke biblioteket og lete meg frem til det som virket interessant.

I bygdebiblioteket på Balestrand, hvor jeg gikk på videregående skole, hadde de en liten hylle med lyrikk. Der fant jeg tre diktsamlinger som bergtok meg: Gro Dahles Hundre tusen timer (Cappelen 1996), Markus Midrés teori om tusen skygger (Tiden 1995) og Aleksander Mellis Gagarins øyne (Cappelen 1994). Disse tre bøkene ble gjennomlest, gjennomstudert og utgjorde grunnstammen for min oppfatning av hva som var kvalitet på den tiden.

Disse tre bøkene var hovedårsaken til min stigende lyrikkinteresse og betyr fremdeles mye for meg. Men hva var det med dem?Gro Dahle. Foto: Scanpix/Cappelen Damm

Gro Dahle fikk lamper og sofaer til å leve. Hun blandet det lekne og det brutale og viste meg en ny måte å bruke språket på. De surrealistiske tekstene gjorde rystende inntrykk på en ung gutt. Diktsamlingen Hundre tusen timer skildrer en mor-datter relasjon med ambivalente følelser. Ett av diktene går slik:

Jeg drømmer at jeg kaster barnet mitt utfor trappen.
Slipper det utfor rekkverket på balkongen. Hiver det
ut av vinduet i femte etasje. Kroppen hennes et
avtrykk i armene mine.

Markus Midré var en sterk fascinsjon fordi han som en ung poet (20 år) hadde debutert med tekster som var som hentet fra en annen verden. Spesielt var det de lengre diktene i teori om tusen skygger, titteldiktene, kan man kalle dem, prosadikt, som hadde en uvanlig brodd, en trøkk, en energi, som jeg ikke ante fantes i litteraturen.Markus Midré. Foto: Egil Haraldsen/Forlaget Oktober

Slik er åpningsdiktet:

du overvinner øyelokkenes tyngde og ser deg selv
sitte midt i rommet, ved bordet. kan knapt kalles en
seier, du selvutsletter, du er tolv eller nitten,
eksisterer glimtvis i lysskjær og matos. hendene i
bevegelse er hendelser. du tenner et lys, du plukker en
oliven, du løfter et glass. du evakuerer selskapets munn,
legger strekninger bak deg. hvem fullfører dette. du
gjør forvirringen total. du blir yngre for hver time, eldre:
ting du ikke kjenner, ting du aldri forstår.
du er så tung, så fjern, og først når du døser av
plasserer du deg midt i, distanseløst. verden er åpenbar

Noe av det samme fant jeg hos Aleksander Melli. Gagarins øyne gjorde meg svimmel. Det var som om poeten hele tiden forsøkte å lure meg. Lag på lag med språklige oppfinnsomme bilder ble lagt oppå hverandre, før diktene mot slutten, i tekstenes punchline, smatt seg unna, som urokråker, som rakkerunger, som liksom hele tiden ville sno og vri seg bort fra leseren. Det var vanskelig for meg, som en utrent 17 år gammel diktleser, å få helt tak på tekstene. Jeg prøvde, leste de om og om igjen, og satt som oftest like spørrende tilbake. Denne motstanden trigget meg, den gjorde meg nysgjerrig på hvordan det var mulig å skrive på denne måten.Aleksander Melli. Foto: Leo Mellil/Cappelen Damm

Her er en smakebit:

Et tyvetalls blader skyter opp fra et tre.
Jeg er kommet tusenvis av år for sent
til å finne opp noen varig historie om vinden
men jeg ser for meg en kjempe
som suger luften til seg.
Spytter den ikke ut, la det
være klart – bare sult
kunne skille de rakettene fra treet.
Og ekornet arbeider raskere enn igår
i den første høsten jeg kjemper for å huske

Jeg har helt siden 14 års alderen forsøkt å skrive dikt. Da jeg oppdaget Dahle, Midré og Melli, forsøkte jeg å kopiere dem. Jeg fikk det aldri til. Kanskje er det derfor at jeg i dag ikke føler at jeg kan skrive dikt. Fordi jeg hele tiden sammenligner mine egne forsøk med disse tre poetene som åpnet opp en ny verden for meg.

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *