Det har vært mye snakk om en svær bok denne uken – romanen, Heimdal California. I all viraken etter den svært sprikende mottagelsen, er det også oppstått en diskusjon om litteraturkritikken. På den bakgrunnen skal jeg derfor gjøre minst tre ting i denne bloggen: Først skal jeg lansere en konspirasjonsteori (som dessverre ikke er ny, men like fullt en ekte konspirasjonsteori). Dernest skal jeg slå meg selv på kjeften – minst én gang – og på tampen vil jeg vise at jeg er en dinosaur. Helt til slutt, kommer en vaklende konklusjon eller to, som lytteren uansett må ta med en klype salt. Dinosaurer eksisterer jo ikke lenger.Til konspirasjonsteorien! I forrige uke lanserte altså Tiden forlag romanen ”Heimdal California”, skrevet av John Erik Riley. Siden utgivelsen har boken vært anmeldt i en rekke aviser og andre medier. Kritikkene har variert fra Cathrine Krøgers slakt i Dagbladet til en helt uforbeholden kanonisering fra Aftenpostens nyansatte anmelder, forfatter og tidligere forlagsredaktør Vidar Kvalshaug. P2s anmelder, i dette tilfellet undertegnede, lå atskillig nærmere Kvalshaug enn Krøger, men holdt forsøksvis litt igjen. Det perfekte er tross alt en sjelden ting.
Svær bok
Det mest slående ved denne boken, vel å merke ved første øyekast, er størrelsen. Med bortimot 900 sider – 120 av dem i form av fotnoter, er det ikke til å unngå: Det er en bok som synes, uansett hvor du legger den fra deg. Og, fordomsfull som jeg noen ganger er, tenkte jeg (vel å merke igjen; før lesingen) at ”når skal forlagsredaktørene i dette landet ta mot til seg og kreve redigering av romantekster før de gis ut??” En tanke jeg, og mange med meg, har luftet før. Derfra fant tankene lett veien til Henrik Langelands nyeste bok, ”Verdensmestrene” som etter min mening falt igjennom. Ikke fordi den manglet kvaliteter, men fordi den fremsto som nettopp uredigert og alt for lang. Målt i forhold til stoffet. Det var ved Langeland det begynte å bli moro oppe i hodet:
Trespann
For; er det ikke slik at Henrik Langleand og John Erik Riley har gitt ut bok sammen? Jovisst, boken kom i 2008 og heter ”Amerikanske tilstander”, men da var også en tredje forfatter med. Han heter Mattis Øybø. Og hadde jeg ikke fått med meg at Mattis Øybø, ved siden av sin egen virksomhet som forfatter, er ansatt i nettopp Tiden forlag? Visst er det slik; en kollega med bedre og større nettverk enn meg kunne ikke bare bekrefte vennskaps- og arbeidsforholdene, men kunne også føye til at Mattis Øybø er John Erik Rileys redaktør. ”Hvilken herlig suppe”, må jeg innrømme at jeg tenkte og la til det faktum at John Erik Riley tjener til det daglige brød i forlaget Cappelen Damm. (Nå kunne jeg håpe at lytterne har slett hukommelse og har glemt at Dagbladet omtalte en tidlig versjon av denne konspirasjonsteorien allerede i 2003 og at Dag og Tid hadde en artikkel som tilbakeviste så vel teorien som Dagbladets artikler som spekulative samme år. Men så er det dette forbannede internettet som husker og samler på alt. Så, i stedet for å bli avslørt, sier jeg det som det er. Min agenda er uansett en annen. Heng på!).
Kretsen
Det er dessuten nå jeg skal slå meg selv på kjeften: For selvsagt finnes det litterære vennskapsmiljøer som disse – det har det alltid gjort. I kunst- og litteraturhistorien har de gjerne vært kalt kretsen slik og sånn, gjerne kretsen omkring en lederskikkelse eller en ide. Ut av slike kretser, brorskap, søsterskap, vennskap, ja; kretser, er det kommet stor kunst av mange slag – mange ganger.
Leve kretsen, altså! Og; er det ikke noe flott over det, hvis vi ser for oss de tre nokså jevngamle herrer i et eller annet gutterom (hos Cappelen Damm, hos Tiden eller på hytta til Henrik Langeland (den jeg vet finnes, den er nemlig omtalt i Heimdal California). Der har de kanskje sittet – eller på bar, kanskje – og jekket hverandre opp til store høyder og sagt: ”kom igjen gutter, la oss se hvor langt vi kan drive det? Hvor lange bøker lar det seg gjøre å få gitt ut i Norge. Og så har de gitt hverandre en hi five og sagt ”skål!” Noe sånt.
Fasit?
Til nå er altså fasiten – og her snakker jeg kun for meg selv – én Langeland som ikke klarte det helt og én svært vellykket Riley i kolossformat. Mattis Øybøs nye bok venter vi vel på, men han har vitterlig sagt på P2 at den skal handle om maur. Maur har jo en tendens til å opptre i betydelige antall, hvilket bør borge også for volumet.
Nå skal jeg slå meg selv på kjeften igjen – for tro om ikke historien om Heimdal California kan være litt ulekker allikevel. Det finnes som kjent noe som heter Twitter. (Jada, Facebook også, jeg vet det). På Twitter gjelder egne regler – eller rettere sagt; ingen regler i det hele tatt. Og ved første øyekast, er det vel og bra – fri meningsutveksling, debatt, moro og alvor. Flott, er det.
Tweet!
La oss så gå til det konkrete; romanen Heimdal California og mottagelsen av den. I god tid før utgivelsen begynte folk med høy Twitter-frekvens å melde om betydelig virak rundt og opphaussing av Rileys bok på nettopp Twitter – og deretter at det i stor grad var forfatterens venner, bekjente og forlagskolleger som var ivrigst i å skape en betydelig buzz omkring denne boken. (De færreste var like klare som litteratur-bloggeren Bokdama på at de deler arbeidsplass eller andre relasjoner med Riley). Etter hvert var mange involvert i buzzen. Blant dem dukket også det gode menneske Anders Heger, Rileys sjef i Cappelen Damm, opp – etter hvert også Aftenpostens anmelder og kanonisør Vidar Kvalshaug. Han som mente over to sider at slike bøker kommer det ikke flere av.
Det tok heller ikke lang tid før noen med laaang hukommelse husket at Dagsavisen i 2009 hadde et bilde av John Erik Riley og nettopp Vidar Kvalshaug i samtale på bar og mente at det så jo hyggelig ut. Dagsavisen på bar, 2009: Riley (th) og Kvalshaug
Lite land
Jeg har som antydet i begynnelsen innsett at jeg er en dinosaur – en utdødd art. Det er vel også derfor jeg ikke klarer å fri meg fra at det er problematisk, så vel for litteraturkritikken generelt som for meg spesielt, når det oppstår usikkerhet om kritikkens habilitet: Når de potensielle leserne (eller var det kjøperne?) ikke vet om de kan stole på vår uavhengighet – eller om det ikke lenger er så nøye med denne integriteten, så lite som Norge er, og så godt som vi alle kjenner hverandre.
Jeg vet rett og slett ikke om det blir bedre eller verre av at vi har fått Twitter, der vi ikke engang trenger late som vi bryr oss om annet enn øyeblikkets anseelse og øyeblikkets tweet. ”As if we had no shame”, ”Som om vi ikke eide skam”, som amerikaneren John Prine uttrykte det i en litt annen sammenheng.
Radioversjonen av denne bloggen går på P2 lørdag 22. Januar klokken 10.50 og søndag 23. Januar klokken 21. 50. (Da får du også høre John Prine synge ”The Day is Done” til slutt). Radiobloggen kan også høres på NRK P2s nettradio.
Ja, jeg mener altså det er en svært lesverdig bok, til og med viktig – selv om det skjer veldig mye rart omkring den.
Det er imidlertid en langsom bok, som krever tid og nysgjerrighet. Noen vil gjøre diskusjonen om Rileys bok til en kjønnsaffære;bare menn liker eller gidder bry seg med den. Jeg håper inderlig det ikke er riktig.
Bortsett fra lengden, så ser jo denne interessant og nesten morsom ut. Merkelig så variabel kritikkene har vært; nesten så man blir nysgjerrig på å lese den selv ja.